Bokelskere.no

Skulle ønske jeg leste innlegget ditt før jeg startet på denne boken... :) En stund tenkte jeg at bok nr to hadde blitt oversatt før nr 1.. var en smule forvirret. Men helt enig, første bok var best.

For ei fornøyelig bok, lettlest, artig og med noe alvor 🙂
I hovedtrekk handler dette om Bjørg og hennes to venninner på Bøler og hva disse får til, egentlig i hovedsak Bjørg da 😃 Her er det mobbing som tas tak i, reklamefilm, lottogevinster og ikke minst hønsefrikassé. Anbefales 👍

Jan Kjærstad skriver, som alltid, svært godt; han har ordet i sin makt. Men denne gangen fungerer ikke historien så godt for min del. Det blir for pedagogisk og politisk «korrekt». Og også noen litt plumpe magaplask her og der. Det glimter til også da, dét skal han ha, men dette blir ikke min Kjærstad-favoritt.

Jeg koste med begynnelsen og den hadde mye fint i seg, men ble for lang.

Mulig jeg er for gammel for denne boka, men i behovet for litt feelgood kom jeg over denne og ble skuffet. Voksne mennesker som ruser seg, en glorifisering dette, jeg orket ikke fullføre.

Jeg liker ikke å bruke ordet kjedelig, når jeg skal beskrive en bok. Men kan ikke komme på et bedre ord for øyeblikket.

Et sted med gode og vonde minner
De overlevende er om Kieran, kjæresten hans og datteren deres som fremdeles er i babyfasen. De besøker foreldrene hans siden de skal flytte, og for å møte gamle venner. For tolv år siden mistet han broren sin Finn, da Finn og en venn prøvde å redde Kierans liv. Han har båret på skyldsfølelse siden den gang, Mens Kieran og familien bor en stund i barndomshjemmet hans sammen med foreldrene, blir en venn av dem funnet død. På det lille stedet, ser alle på alle som mistenkte. Kommer de til å finne morderen, og vil Kieran noen gang finne fred?

Stillestående plot
Det gjør ikke noe at et plot går sakte av og til, men dette var veldig sakte, og det skjedde ikke så mye. Jeg ville nok ha likt boka bedre, hvis handlingen brukte mindre tid på Kiearans datter, selve småbarnsfamilie stadiet. Skjønner at det er en naturlig del av livet, men jeg er ikke så interessert i å lese om småbarnsforeldre og barneoppdrag. Det trenger heller ikke å ta over selve handlingen, noe det dessverre gorde, og dermed mistet jeg etter hvert interessen. Karakterene var noe flate og stive, også. De hadde ikke mye personlighet.

Lettlest, ikke særlig mye til spenning. Jeg kjedet meg dessverre gjennom mesteparten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm. mot en ærlig anmeldelse

I denne sjangeren er dette noe av det beste jeg har lest. Varm, underholdende og god.

Her følte jeg det som jeg fant gull! Alt tiltalte meg ved denne boka.

Jeg leser sjeldent bøker om igjen fordi jeg foretrekker å huske dem slik de var. Den vesle vampyren er en av favorittbøkene mine fra barndommen, og det må være omtrent tretti år siden sist jeg leste den. Likevel husket jeg hver aspekt av boka og selve stemningen.

Anton får en venn
Den vesle vampyren er om Anton som er alene hjemme. Når han går tilbake til rommet sitt, sitter det noen på vinduskarmen hans. Noe som er veldig rart da Anton og foreldrene hans bor i en leilighetskompleks. Skikkelsen på vinduskarmen er Rydiger, og han er en vampyr! Selv om han virker litt skummel, blir de raskt gode venner.

Etter noen merkelige hendelser, har foreldrene til Anton lagt merke til at Anton har oppført seg litt rart i det siste. Skjuler han noe for dem? Og vil de noen gang tro at Anton er blitt venn med en vampyr?

Vittige hendelser
Dette var vittig og nostalgisk lesing. Elsker vennskapet til Rydiger og Anton. Det er morsomt at de kommer fra veldig forskjellige verdener. Jeg likte også hvor forrvirret foreldrene hans er når det gjelder den nye vennen hans.

Den vesle vampyren er den første boka i serien og de to første bøkene er blitt utgitt på nytt. Jeg håper de kommer til å gi ut hele serien igjen for jeg mangler noen. Da jeg var liten, var disse bøkene vanskelig å få tak i siden de var så populære (med god grunn). På den tiden kunne man ikke bare gå online og bestille bøker, heller, slik vi gjør i dag. Jeg likte handlingen og atmosfæren like godt nå som voksen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Den er feilplassert. Er plassert under omtaler av Offiseren av Helge Thime-Iversen.

Jeg leste Dødens spill av samme forfatter for en tid tilbake, som var en fantasytrilogi for ungdom. Det er en sjanger jeg ikke leser særlig ofte, og derfor var det overraskende at jeg likte den så godt. Trilogien hadde noen forfriskende elementer, og bøkene heter: Dødens spill, Den sorte bruden og Mørkets tjener.

En sykepleier med hemmelig fortid
Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller for voksne. Den handler om Ida som er psykiatrisk sykepleier. Hun jobber med ungdom som sliter psykisk. Man blir kjent med at Ida har en hemmelighet. Hun forsvant som barn, og kom tilbake to år senere. Etter det har hun og moren levd et hemmelig liv ved å bytte navn og alt mulig. Det på grunn av at mannen som tok Ida, ikke skal finne henne igjen. Men når en tidligere pasient forsvinner, frykter Ida det verste. Hun mistenker at det kan være samme mann som står bak.

Trenger noe annet
Det er flott at psykiske lidelser blir tatt opp i både bøker og film, men i det siste har det vært svært mye av det, at jeg tror jeg trenger en liten pause fra det temaet. Jeg føler jeg trenger noe annet. Det er en av grunnene til at jeg ikke likte boka noe særlig. Jeg er heller ingen fan når en bok er skrevet som en slags feberaktig drøm, eller at man får følelsen av å sitte fast i hodet til hovedpersonen.

Boka hadde mange interessante aspekter, men syntes dessverre at Ida ble noe irriterende i lengden. Jeg var heller ikke helt engasjert i handlingen. Men jeg kommer selvfølgelig til å lese mer av denne forfatteren, fordi skrivestilen hennes er veldig tøff og annerledes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.

En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?

Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.

For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

I denne boka er vi igjen på Frogner. Saabye Christensen forteller fra sitt gamle nabolag. En avdanket forfatter blir stalket av en ukjent fortellerstemme. Denne fortelleren er meget interessert i forfatterens oppvekst, og spesielt forholdet til kameraten hans, Karl. Hvorfor det? Jeg synes boka var litt for ordrik. Det er, i kjent Saabye Christensen-stil, et vakkert språk, full av ordspill og metaforer, men handlingen blir litt treg av det. Jeg kunne tenkt meg litt mer driv. Men jeg likte boka godt. Kim Haugen er eksemplarisk som innleser. Jeg tror faktisk han løfter boka et helt terningkast.

Kristine S. Henningsen har tidligere gitt ut bøker ved hjelp av forskjellige forlag, men nå gir hun ut bøkene selv.

Et annerledes begravelsesbyrå
Den siste festen er den andre boka i Irma Dahl serien. Irma er skilt og har to sønner med eksmannen. Mange syns at hun er litt rar og skremmende. Mest fordi hun viser nesten aldri følelse, og hun er veldig direkte når hun prater. Og hun driver sitt eget begravelsesbyrå. I stedet for å føle tristhet for menneskene som har gått bort, ønsker hun å arrangere fest for å feire livene deres.

Hun trekker seg heller ikke tilbake når det gjelder utfordringer. Hennes eldste sønn er blitt ranet av en ungdomsgjeng. De har stjålet den nye mobiltelefonen hans. Hun kan jo ikke bare sitte og ikke gjøre noe med det ...

Ofte vanskelig med humor
Dette er roman blandet med litt humor. Humor i bøker og filmer er ofte vankelig, og det er sjeldent at jeg ler. Jeg likte noe av humoren, men ikke sexcscenene med Irma og en fyr. Jeg brydde meg ikke særlig mye om båndet mellom dem. Det føltes ikke helt ekte.

Bortsett fra det og noen skrivefeil her og der, var dette en god oppfølger. Selv om jeg ikke er helt fan av Irma, vil jeg gjerne vite hva hun skal gjøre videre. Anmeldelsen er litt kort denne gang, i og med at dette er en oppfølger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Jeg smeller til med toppscore for denne boka jeg. Jeg har fått så sansen for denne forfatteren og boken hennes skuffet ikke denne gangen heller. Handlingen har flere lag og jeg lar meg fascinere.