Henrik H. Langeland utga i 2010 boka "Verdensmestrene", som var starten på en bokserie som i det alt vesentlige skulle handle om guttene Lars (Laurentius Michael Meltzer) og Hauk (Henrik August Eriksen) fra Oslos beste vestkant, med skimiljøet i Hemingland i fokus. I denne boka ble vi dessuten introdusert for raddis-jenta Simone, Tveita-gjengmedlemmet Amir og arbeiderklassegutten Remi fra Oppsal. "Hauk og due" er andre bok i denne triologien, og også her er det Lars og Hauk og deres forhold som står i fokus. Vi hører ikke noe mer verken om Amir eller Remi, noe som i begynnelsen skuffet meg stort, inntil jeg atter ble oppslukt av romanens handling.
Mens handlingen i "Verdensmestrene" foregikk i 1982, og startet med da Oddvar Brå brakk staven, er handlingen i "Hauk og due" lagt til 1992. Forholdet mellom Lars og Hauk ble i sin tid ødelagt, uten at Lars egentlig har skjønt hvorfor. At dette har hatt noe å gjøre med at Hauks søster Sunniva druknet syv år tidligere da guttene badet i Sognsvann, får vi imidlertid vite etter hvert. Også at Hauk ikke bare bebreider Lars for drukningsulykken, men faktisk mener at han var skyld i søsterens død.
Lars har i mellomtiden blitt en svært vellykket jusstudent som hanker inn den ene lauden etter den andre. Dessuten har han kapret den flotteste jenta i jussmiljøet: lekre Bettina. Men så opptatt har han vært av å kapre dette troféet at han glemte det viktigste av alt, nemlig kjærligheten. For Lars elsker ikke Bettina, men han får seg likevel ikke til å gjøre det slutt med henne. Stadig er det nemlig en ferie eller et selskap han nødig vil gå glipp av, og foreldrene hennes betyr forbindelser med dem som virkelig betyr noe. Nå nærmer det seg dessuten premiere på kabareten han og en del andre jusstudenter har øvd på i månedsvis, i tett samarbeid med kjendisadvokat Hestenes. Advokaten som bokstavelig talt røkte med begge hender og hvis hostekuler og skrallende latter er viden kjent, selv den dag i dag. Lars orker heller ikke all støyen som vil følge med et brudd. Samtidig er han en damenes Jens, som elsker å nedlegge det ene byttet etter det andre - inntil han avstandsforelsker seg i Simone, ei jente det ikke er helt enkelt å komme inn på ... Ja, kanskje nettopp derfor!
Hauk er fremdeles en rebell, og han er stort sett veldig sint på alt og alle. Hvorfor får vi vite litt etter litt. Det hele topper seg under en påsketur, hvor Lars, Hauk og barndomsvennene bestemmer seg for å overnatte i telt i Jotunheimen, og hvor høydepunktet er det såkalte påskehopprennet i Gjendebu. Og som i bok nr. 1 går mysteriet rundt hvor det egentlig ble av den avbrukne staven til Oddvar Brå, gjennom boka som en rød tråd.
Rent bortsett fra at jeg som sagt gjerne skulle ha truffet Amir og Remi igjen i "Hauk og due", og faktisk hører blant dem som synes at denne andre boka ble for tynn, storkoste jeg meg med den. Jeg har humret og ledd meg gjennom boka, som beskriver livet på beste vestkant med både snert og litt småondskapsfull humor. Og at det "er noe" i alle familier, uansett klassetilhørighet, beskriver Langeland både elegant og meget humoristisk. Som for eksempel på side 268:
"Under desserten i Mikkels femtiårsdag hadde grandonkel Didrik virkelig satt en ny standard i udannet konversasjonskunst ved plutselig å brøle Bla bla bla bla! til borddamen midt i hennes taleflom. ... Selv om stemningen unektelig var blitt temmelig anspent, hadde grandonkelens utbrudd i det minste vært uhyre effektivt, den stakkars damen hadde snurpet munnen igjen og ikke sagt ett ord resten av kvelden."
Kanskje er boka først og fremst morsom, men den har også et dypere alvor i seg. Dette fremkommer særlig i beskrivelsen av forholdet mellom Lars og Hauk, som skar seg flere år tilbake, og hvor det ligger mye uforløst og ubearbeidet konfliktstoff. Jeg opplevde boka som meget godt skrevet. Bokas styrke ligger etter mitt syn først og fremst på skildringen av miljøet, og her er jeg langt på vei enig med NRKs anmelder Leif Ekle, når han i sin anmeldelse av 10.09.2012 skriver: " ... men Langeland skriver så godt og malende om borgerligheten at jeg i blant opplever det samme ubehaget ved lesingen som når jeg står overfor virkelighetens varianter. Det har nok noe med klasse å gjøre." Beskrivelsen av jussmiljøet slik dette fortonet for godt og vel 20 år siden, er også meget lett gjenkjennelig, og dette gjorde at boka for mitt vedkommende fikk en ekstra dimmensjon. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem!
Vil bare rose dere for bokanbefalingersiden. Har testet den litt og de siste gangene har det enten vært bøker jeg liker, men har glemt å legge til, eller ting jeg har lyst til å lese på den. Kjempebra!
Ventet og ventet. Det var hennes greie. Ordet ga henne en unnskyldning til å vente og gjøre lite annet. Ordet var ikke så mye en gave, som et dødsbringende virus med lang inkubasjonstid.
[...] For noen ganger var det kjærlighet man trengte, selv om man ikke ønsket den.
Nevn tre skjønnliterære titler med ild i tittelen?
Evig søndag - Linnea Myhre
Tirsdagsdamene - Monika Peetz
Fredagsstrikkeklubben - Kate Jacobs
Lena ønsket seg en av- og på- bryter for kjærligheten. Så kunne man skru den på når man hadde det godt med seg selv, følte at man fortjente den, og var raus nok til å besvare den. Man kunne skru den av når man trengte å gjemme seg, eller var selvdestruktiv og ikke hadde noe i verden å gi.
Det man etterlater seg, er de menneskene man har elsket. Man etterlater en del av seg selv i dem.
Du må bare la folk få elske deg på den måten de selv er i stand til hadde Tibby sagt til Lena en gang.
Noen mennesker sa at den første måneden var verst. Andre sa at egentlig var det de første tre månedene. Sorg var som en nyfødt, og de tre første månedene var tøffe som faen, men etter et halvt års tid har du erkjent nederlaget, endret på hele livet ditt, og gjort plass til den.
Men du må ta sorgen med deg, du må forsette videre og integrere den i livet ditt, og da blir den lettere å bære over tid.
Krisesituasjoner ga deg en form og en plan å ta del i, men døden rommet ikke noen historie i det hele tatt. Den etterlot deg ingenting.
Nesten hver gang Eric kom hjem fra et eller annet sted, eller kanskje bare kom inn i rommet der hun oppholdt seg, skjedde det samme. En spesiell følelse, et lite smell inni hodet hennes, omtrent som et fjernt ekko av det drønnende smellet hun følte da hun så ham første gang på fotball - leiren like før hun fylte seksten.
Forlaget mitt ordnet Facebookmøter med forfatterne sine, og nå er det min tur. Velkommen innom 24 januar kl 14 - da sitter jeg ved pc'en og ønsker meg masse spørmål.
Møt forfatter Natalie Normann
Kven har skapt den blome her
som mitt auge her kan pryda,
og mitt hjarte barnsleg gjer,
så eg våren rett kan nyta?
Kan du seia kven det var
som har skapt det livet vi har?
Kven gav til livlaus rot
som om våren fram får veksa,
og med blad og blomar står
etter søvn i vintertida?
Kan du seie kven det var
som har skapt det liv vi har?
Kven har skapt den grøne grein
som til liv frå døden stimar,
kven bad fugleskaren heim
over hav frå sydens strender?
Kan du seie kven det var
som har skapt det liv vi har?
Kven har skapt det eg kan sjå
og den sol som varmar,
når eg her på enga går
mellom tusental av blomar?
Kan du seie kven det var
som har skapt det liv vi har?
Det er Gud som har skapt alt
stort og smått med same vilje.
Det er han som allmakt har,
og som oss kan vårdag give.
Ja, med fred for meg og deg
han i oss ein vårdag er.
Livet etter livet er tilsluttet evigheten, og evigheten er tilsluttet livet.
Hvis man går og grunner på døden, har man ikke noe liv. Når vi lever, skal vi nye kvardagslivet og alt det har å gi oss av gleder.
Døden er ingen avslutning, det er bare en forflytning.
Takk for alt som du meg gav
du min gud og fader.
Takk for kvar en livsens dag
som ærlig deg fikk tjene
Takk for åndens makt og styrke
som jeg fikk av deg
og som jeg i sannhet brukte
ærlig på min livsens vei.
Lykke er ikke en medfødt egenskap, den må vi selv skape gjennom våre gjerninger.