Meget bra omtale, Vibeke og tusen takk for at du tok deg tid til å skrive den for min skyld:) Det setter jeg pris på. Og nå håper jeg at jeg kan bestille boka på en eller annen norsk nettside. Vil jo gjerne lese den på engelsk, men vil helst ikke bestille bøker fra utlandske nettsider. Så håper det er mulighet for meg å få tak i den. Michael Jackson var en av mine store barndomshelter, så denne boka tror jeg er interessant.

Tusen takk igjen for at du tok deg tid å skrive om boka og beklager for min noe sene respons. Er ikke på bokelskere.no hver dag, men skal prøve å stikke innom oftere. Takk for fin og spennende omtale:)

Kan ting fra fortiden hjemsøke oss for alltid?

Grace er 14 år og gammel nok til å jobbe. Som sin mors tidligere karriere får hun jobbe som hushjelp på Riverton for en beryktet, rik, og anerkjent familie. Den familien er litt spesiell, består av forskjellige personligheter og de har sine egne hemmeligheter. Grace får et spesielt bånd til en av dem, Hannah, og de blir fortrolige. De blir gode venner til tross for at de er svært forskjellige. Grace jobber for henne og Hannahs familie, har mange oppgaver å fullføre, men de få gangene hun har fritid, benytter hun fritiden på å lese. Hannah er drømmende og lengter etter å oppleve verden. I voksnere alder blir Hannah og hennes søster Emmeline forelsket i samme mann og under et finere selskap arrangert av søstrenes familie blir Grace vitne til noe grusomt. Og bare hun vet sannheten rundt tragedien. Kommer hun til å fortelle det til noen andre eller vil hun holde det for seg selv for resten av familien?

En filmprodusent i den moderne tid oppsøker Grace når hun er gammel og filmprodusenten vil gjerne lage en film om tiden da Grace var hushjelp for denne anerkjente familien, og fått nyss om at noe forferdelig hendte under den prestisjetunge festen for nesten et helt liv siden. Kommer de til å få frem sannheten i filmen eller blir det en alternativ løsning?

Denne boka er en historisk roman blandet med krim. En epoke som strekker seg fra 1. verdenskrig og helt inn til 1920 - årene, og videre mot slutten av 90 - tallet. Boka setter fokus på hvordan karakterene preges under krigen på hver deres måte og forskjellen på de rike og fattige. De rike som krangler om å ha det største etternavnet, holde de beste sofestikerte festene og vinne kampen om å være legendarisk på en måte. Men i alle familier også i de beste, er det skyggesider og hemmeligheter oppstår, og de gjør hva som helst for at ingen skal få vite om deres svakheter og mangler. For ingen vil vel fremstå som mislykket? Så her er det snakk om drama, sjalusi og intriger på høyt plan.

Forfatteren fletter fortid med "nåtid" (som er på slutten av 90 - tallet i boka), fra den tiden da Grace var hushjelp, og som nå er gammel og avhengig av andre for å klare seg. Hun er for gammel til å ta vare på seg selv. Og gjennom en filmprodusenten blir hennes karriere som hushjelp filmatisert. Hele tiden veksler handlingen fra fortid til nåtid, men på en oversiktelig måte. Jeg liker bøker som veksler fortid med nåtid med historiske elementer i seg, og jeg hadde høye forventninger til denne boka. De fleste har rost den opp i skyene og den er godt likt. Men som kjent fører høye forventninger som regel til skuffelser. Jeg sier ikke jeg ble skikkelig skuffa, men jeg hadde bare forventet meg noe mer. Aner bare ikke hva det var for å være nøyaktig. Jeg likte de fleste karakterene i boka og selve atmosfæren, men syns det ble fortalt/skrevet på en litt for monoton måte med tanke på at dette er en historisk roman som beveger seg inn i krimsjangeren. Det tar for lang tid før det skjer noe. Det blir for mange detaljer og beskrivelser som forfatteren henger seg opp i til neste hendelse skjer. Det setter tålmodighetstesten litt på prøve siden dette var en murstein på litt over fem hundre sider, og da forventer man seg litt mer spenning på forhånd.

Selv om jeg ikke falt pladask for boka som mange andre lesere, så var det jo mye ved boka jeg likte. Jeg likte den atmosfæren den ga, og mange av karakterene var spennende å lese om, spesielt Grace og Hannah, de var mystiske begge to på hver deres måte, og få et inntrykk på hvordan ting var og hvordan menneskene levde for lenge siden. Men likevel savnet jeg mer spenning og driv i handlingen. Det ble for mange dødpunkter for et slikt konsept. Konseptet var lovende, men ikke fullt så godt gjennomført.

Tilbake til Riverton var en interessant lesing med noen høydepunkt, men ikkehar lest ferdig boka. Jeg savnet et sterkere helhetsinntrykk og mer intensitet. Det var ingen bok som satte sine spor. Det var et savn. Kjekk bok å lese, men fort glemt. Jeg likte boka En svunnen tid av samme forfatter mye bedre.

Ja, lange dager, uker og måneder er kjipt og en real tålmodighetstest. Har vært sykmeldt i over ett år nå og samtidig er jeg arbeidsledig så dagene blir fort lange og traurige. Tiden går alt annet enn fort. Så vi får bare begrave oss i bøker:)

Nå har jeg kjøpt den, på engelsk - så er det bare å finne tid til å lese den. (Det går så mye "småttere" med papirbøker, enn lydbøker hos meg)

Når man elsker feil person

Den svenske forfatteren og journalisten Lena Andersson (f. 1970) har skrevet syv bøker, hvorav "Rettstridig forføynining - En roman om kjærlighet" er hennes sjette. Den utkom på svensk i 2013 og på norsk i år. Med denne romanen fikk forfatteren sitt gjennombrudd, og den innbrakte henne også den prestisjefylte Augustprisen og dessuten Publicistklubbens "Gullpenn". Tittelen, som egentlig er et juridisk uttrykk, og som henspeiler på noe ulovlig - trigget min nysgjerrighet og gjorde at dette var en bok jeg bare måtte lese.

Ester Nilsson er en selvstendig og trygg kvinne i sin beste alder. Hun er poet og essayist, og hun er dyktig i sitt yrke. En dag får hun i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun forbereder foredraget, merker hun at hun blir fullstendig oppslukt av mannen. Begjæret flommer over, og det er absolutt ingenting hun kan gjøre for å kontrollere det som skjer.

Lenge før det er klart at det kommer til å skje noe som helst mellom Ester og Hugo, merker hennes samboer at de glir fra hverandre.

"Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må forbli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en. Derav den vidt utbredte tausheten i all verdens forhold." (side 25)

Men Esters samboer er ikke redd for å få vite hvor han står, og dette fører til en umiddelbar klarhet i forholdet. Ester må flytte ut siden det er hans leilighet, og han forlanger at hun flytter på dagen. Hun har altså satt alt over styr uten å ha noen som helst anelse om hva som venter henne i den andre enden.

Ester oppsøker Hugo, og langsomt oppstår det en relasjon mellom de to, selv om det ikke er så rask fremdrift som Ester kunne ønske. I begynnelsen dominerer samtalene ...

"Hver gang hun kommenterte noe, ble det stumt. Hugo fulgte aldri opp det Ester sa. Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham." (side 35-36)

Til slutt går de til sengs med hverandre, og selv om ingen løfter eller avklaringer er gjort underveis, føler Ester at hun nå er i ferd med å få Hugo. Da blir det imidlertid enda mer merkbart hvem som sitter med makten i forholdet.

"Disen lettet ikke på hele dagen, og han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte, han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt. Når han ikke ringte, var det neppe fordi han tenkte: Nå må jeg holde igjen og ikke ringe hele tiden.

Dette er helvete, tenkte hun neste morgen da det hadde gått et døgn. Det er dette som er helvete, og dette er det helvete som finnes. Hun holdt på å brenne opp innenfra." (side 69-70)

Imens ligger alle tegn opp i dagen på at Hugo faktisk ikke er interessert, ja, at han kanskje også har en annen kvinne som han reiser til i Malmö annen hver helg. Mens Ester er så oppslukt av sitt begjær og sin lengsel at hun dras mellom håp og fortvilelse - godt hjulpet av venninnene som morsomt nok bare kalles "venninnekoret". Og hun merker fort at det ikke er plass til besværligheter i deres relasjon, for det minste tegn fra henne som kan trekke i retning av at hun kan virke bebreidende eller hysterisk fordi han ikke følger opp relasjonen deres, fører utelukkende til at Hugo trekker seg unna. "Han var ikke tilstrekkelig festet til henne til at det skulle få koste det minste besvær." (side 103)

Når usikkerheten truer med å ta fullstendig overhånd, tolker Ester de sparsommelige utsagnene til Hugo sønder og sammen - hele tiden på jakt etter noe å hekte et halmstrå av håp til.

"Det er for lett å si "vi tar kontakt når du kommer hjem" med et halvt kontinent imellom. Det er for lett. Språkets innhold og betydning er for stort i forhold til hvor enkelt det uttales. Nei. Feil spor. Som alle forelskede mennesker la Ester Nilsson for stor vekt på språkets innhold og ordenes bokstavelige mening og for lite på rimeligheter og totalvurderinger. Det var en del av hennes yrke å tenke på rimeligheter og totalvurderinger, og hun var flink i sitt yrke, men da gjaldt det slikt som hennes følelsesliv ikke var innblandet i." (side 111)

Hugo fortsetter å ta kontakt med Ester, og på den ene siden er spørsmålet om han er tilstrekkelig interessert i henne, og på den annen side om det er han Ester vil ha når det kommer til stykket ...

"Rettstridig forføyning" er en godt skrevet bok, selv om jeg her og der lurte litt på om oversetteren har fått det helt til. Oversettelse fra svensk til norsk er nemlig ikke det enkleste har jeg skjønt, og det var særlig en og annen litt rar setningsoppbygging jeg ble sittende og lure på.

Jeg ser at noen kritikere mener at denne boka er svært original. Det er mulig at det ikke er så mange forfattere som har skrevet akkurat en slik kjærlighetsroman, mens historien som sådan vel ikke er original i det hele tatt. De fleste som har levd en stund har nok opplevd akkurat det som Ester opplever i "Rettstridig forføyning", men kanskje uten å dra det så langt som hun gjør?

Temaet i boka er forelskelsens selvbedrag. Dette er svært interessant i vår kultur, hvor alle kjærlighetsforhold synes å være basert på en forelskelse til å begynne med. Fordi følelsene som regel er så sterke, tror vi at det må handle om dyp kjærlighet, mens det vel så ofte handler om ... ja, rett og slett et selvbedrag som har lite med ekte kjærlighet å gjøre. Og jo mer umulig kjærligheten er, jo mer pinefulle og brennende følelser ...

Noe jeg likte veldig godt med boka er beskrivelsen av et sterkt menneske som Ester, som tross sitt intellekt og sin fornuft, dras inn i dette destruktive og ikke klarer å si stopp før hun nesten går til grunne i sin lengsel etter en kjærlighet som det antakelig ikke er meningen at hun skal få. Hun ser ikke det åpenbare, men fortsetter i stedet å tolke og lete etter tegn til håp. Og "venninnekoret" er til "god hjelp" i så måte ... Og når Ester ikke får de svarene hun vil ha av "venninnekoret", velger hun ganske enkelt ikke å forholde seg til dem - overbevist som hun er om at Hugo egentlig elsker henne, kanskje uten helt å skjønne det selv.

Romanen forteller om en pasjon som kan ramme den beste - en pasjon som nesten nærmer seg galskap, så altoppslukende som følelsene er. Hun går heller ikke av veien for å luske i buskene rundt sin elskedes hjem. Og slik blir hun patetisk i sin lengsel etter noe hun ikke kan få - i alle fall ikke hos Hugo Rask ... Interessant er det også å studere saken fra Hugos side. Hvor mye ansvar har han for det som skjer? Er det så enkelt som at han "ikke har lovet noen ting"? Eller er det faktisk slik at "forholdet" er et fantasifoster i Esters hode? Hvor mye av viktighet har de egentlig snakket om når det kommer til stykket? Og hvor mye er det egentlig å forstå utover at Hugo egentlig er mest opptatt av seg selv?

Dette er en bok alle har godt av å lese, fordi den forteller en litt annerledes historie om forelskelse. Dersom man klarer å lese den med en viss distanse, er den også ganske lærerik. Og det beste av alt - historien vipper aldri over i det banale og klisjefylte. Dessuten er den tidvis ganske morsom og fornøyelig. Jeg anbefaler boka varmt!

Utmerket radioteater og jeg liker den private etterforskningsgruppa. Gode typer. Krimintrigene er litt lite troverdige, derfor en firer. Men hører gjerne mer!

Den ultimate Holocaust-boka!

Jødiske Elie Wiesel (f. 1928) vokste opp i Romania, men har i årene etter andre verdenskrig bodd i USA. I følge Wikipedia har han skrevet 57 bøker, og blant disse er "Natten" den boka han er mest kjent for. Det bør også nevnes at han mottok Nobels fredspris i 1986. Begrunnelsen var at han var (sitat fra Wikipedia):

"a messenger to mankind," stating that through his struggle to come to terms with "his own personal experience of total humiliation and of the utter contempt for humanity shown in Hitler's death camps," as well as his "practical work in the cause of peace," Wiesel had delivered a powerful message "of peace, atonement and human dignity" to humanity.

På en annen Wikipedia-side finner man en fullstendig oversikt over alle bøkene Wiesel har skrevet - både skjønnlitterære romaner og dokumentarer. "Natten" var den andre boka han skrev, og denne memoarboka utkom i 1958. Den utkom for første gang på norsk i 1971, mens den utgaven jeg har utkom på Aschehoug i 2007. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka ikke lenger tilgjengelig på norsk. Det synes jeg er synd, og dette håper jeg forlaget gjør noe med! Elie Wiesels "Natten" er nemlig den ultimate Holocaust-boka! Jeg har lest en hel del bøker innenfor Holocaust-litteraturen, og dette er så langt den aller beste! Hvorfor skal jeg komme nærmere tilbake til.

Forfatteren har skrevet et forord til boka, og jeg siterer fra side 5:

"Hvis jeg bare hadde fått skrive én bok i mitt liv, ville jeg ha skrevet denne. På samme måte som fortiden lever med nåtiden, bærer alle de bøkene jeg skrev etter Natten, i dypeste forstand preg av den, og det gjelder også for de av dem som tar opp emner fra Bibelen og Talmud, eller fra hasidismen. Man forstår dem ikke uten å ha lest Natten.

Hvorfor skrev jeg den?

For ikke å bli gal, eller kanskje tvert imot for å bli det, for bedre å forstå galskapen, denne store og skremmende galskapen som den gang hadde brutt inn i historien og samvittigheten til en menneskehet som svingte mellom det ondes makt og ofrenes lidelse?

Var det for å etterlate menneskene en samling ord og minner som kunne være midler til å oppnå en bedre sjanse til å hindre at historien gjentok seg, og med sin ubønnhørlige dragning mot vold?

Eller var det ganske enkelt for å etterlate et spor av den prøvelsen jeg hadde gjennomgått i en alder da unge mennesker vanligvis bare kjenner døden og ondskapen gjennom det de kan lese i bøker?

Enkelte lesere hevder at når jeg overlevde, så var det for å skrive den teksen. Det er jeg ikke overbevist om. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde, jeg var for svak og redd, jeg bidro ikke det minste i så måte. Skal man si at det var et mirakel? Jeg vil ikke si noe slikt. Hvis forsynet kunne eller ville gjøre et mirakel i min favør, kunne eller burde det ha gjort det for folk som fortjente det bedre. Jeg kan altså ikke takke annet enn tilfellet. Men siden jeg overlevde, føler jeg behov for å gi dette faktum en mening. Var det for å finne den meningen at jeg satte på papiret en erfaring der intet hadde noen mening?"

Med disse sterke ordene presenterer Elie Wiesel sin egen absurde historie i møte med nazismen under andre verdenskrig. Ja, for det som skjedde den gangen slutter aldri å overraske, sjokkere og forundre meg når jeg leser om dette. Hvordan er det mulig at et så omfattende industrialisert folkemord kunne finne sted i vår nyere historie, på et tidspunkt da man skulle tro at menneskeheten hadde utviklet seg i en mer human retning? Like fullt - ikke i noe annet århundre har det nettopp funnet sted så mange etniske folkemord som nettopp i det 20. århundre ... Forstå det den som kan ... Elie Wiesel har dedisert sin bok til foreldrene sine og lillesøsteren Tzipora, som alle døde i Buchenwald.

I "Natten" forteller Elie Wiesel historien om tiden før interneringen i en jøde-ghetto, om deportasjonen og om oppholdet i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han var da 12 år gammel. Før deportasjonen ble alle jødene i ghettoen advart mot det som skulle komme til å skje av en som hadde klart å rømme fra et togsett på vei til døden, men ingen trodde ham. Det var for absurd til at det sto til troende, rett og slett.

I et nøkternt språk uten overdrivelser forteller Wiesel om en ondskap satt i system, og hvor rene tilfeldigheter avgjorde hvem som overlevde og hvem som ikke gjorde det. Det handlet like fullt om å være smart, som for eksempel å lyve på seg noen år dersom man var veldig ung, eller å trekke fra dersom man begynte å bli gammel. Alt for å oppnå at man ble ansett som attraktiv arbeidskraft. I den sammenheng hadde likevel moren og søsteren ikke en sjanse. At unge Elie Wiesel klamret seg til faren sin, og fikk være sammen med ham under hele oppholdet, gjorde nok sitt til at nettopp han overlevde. Forholdet mellom far og sønn, om hvordan de begge gjør det som står i deres makt for å holde den andre oppe og ved godt mot, er ikke bare rørende beskrevet. Det er eksistensielt!

Mot slutten av krigen ble Wiesel syk og havnet på sykestua. Det var et risikoprosjekt i seg selv (fordi veien til krematoriet kunne bli kort), men i Wiesels tilfelle var det antakelig dette som reddet livet hans. Dette og det faktum at krigen snart nærmet seg slutten.

"Vi hadde blitt vant til den slags rykter. Det var ikke første gang en falsk profet hadde lovet oss fred på jorden, forhandlinger med Røde Kors om vår befrielse og annet hjernespinn ... Ofte bet vi på. Det var som en sprøyte morfin.

Men denne gangen hørtes spådommene solidere ut. Nettene før hadde vi hørt kanontorden i det fjerne.

Da sa min nabo uten ansikt:

"Ikke hengi deg til illusjoner. Hitler har klart og tydelig sagt at han vil utslette alle jøder innen klokken slår tolv, før de kan høre siste slag."

"Hva angår det oss?" ropte jeg. "Skal vi betrakte Hitler som en profet?"

De døde, kalde øynene fikserte meg. Til slutt sa han med trett stemme:

"Jeg har mer tillit til Hitler enn noen annen. Han er den eneste som har holdt sine løfter, alle dine løfter, til det jødiske folk." (side 90-91)

Da krigen var slutt, sto Elie Wiesel fullstendig alene i verden. Alle slektningene var døde, alt han hadde vært en del av før krigen var borte - han hadde bare seg selv. Med tanke på alt han siden utrettet i livet sitt, er det all grunn til både beundre og respektere ham! "Natten" kryper under huden på den som leser boka, og etterlater leseren nærmest som en slagmark i lang tid etterpå. Nettopp det nøkterne språket, mangelen på overdrivelser, det gjenkjennelige fra all Holocaust-litteratur, for ikke å glemme at boka er skrevet kort tid etter krigen og derfor er mye mer autentisk enn mye annen Holocaust-litteratur som er skrevet i nyere tid - alt dette gjør "Natten" til en helt særegen leseopplevelse! Selv håper jeg at forlaget utgir denne boka på nytt, fordi den fortjener så mange lesere den kan få! Og om Elie Wiesel selv bare skulle skrevet en eneste bok i hele sitt liv, nemlig "Natten", så vil jeg hevde at dersom du bare skal lese en Holcaust-bok i ditt liv, så bør det være nettopp denne! Og mens vi venter på en ny norsk utgivelse, kan jeg jo nevne at det er helt kurrant å få tak i boka på engelsk.

Helt til slutt: Det gjør inntrykk å lese hvordan forfatteren selv oppfattet utgivelsen av natten, og jeg siterer fra forordet på side 13:

"Ovenfor nevnte jeg de vanskeligheter Natten møtte ved utgivelsen for førtifem år siden. Tross gode kritikker solgte boken dårlig. Emnet ble sett på som morbid og interesserte ingen. Om en rabbiner nevnte den i preken, fantes det alltid en eller annen som klaget: "Hvorfor plage ungdommen med fortidens elendighet?" Siden ble det annerledes. Den lille boken ble omfattet med en interesse jeg ikke ventet meg. I dag er det særlig unge mennesker som leser den, i skolen og på universitetet. Og de er mange.

Hvordan forklare dette fenomenet? Først og fremst skyldes det en holdningsendring hos det store publikum. Mens voksne lesere i 1950- og 1960-årene, født under krigen, viste en slags likegyldighet - ubevisst og overbærende - overfor det som litt tafatt ble kalt Holocaust, er dette ikke slik lenger.

... Temaet Auschwitz inngår i allmenndannelsen. Filmer, teaterstykker, romaner, internasjonale konferanser, utstillinger, årlige minnesermonier med VIP-deltagelse: emnet er ikke til å komme utenom ... "

Dubrovnik i krig

Anita Rakidzija (f. 1957) ble født i Dubrovnik og bodde sammen med familien sin i Orasac, da krigen nådde den sydlige delen av Kroatia i oktober 1991. Det vi vanligvis kaller Balkan-krigen besto for øvrig av en rekke kriger, med betegnelser som Slovenia-krigen, Kroatia-krigen, Bosnia-krigen og Kosovo-krigen.

Det hele startet ved at Kroatia og Slovenia erklærte sin uavhengighet den 25. juni 1991. Den sentrale regjeringen ønsket ikke en fullstendig oppløsning av Jugoslavia, og svarte med å mobilisere en hær (JNA) for å forhindre dette. Det var imidlertid interne splittelser i JNA-ledelsen, blant annet om man skulle svare med fredelige midler eller med en militær aksjon. Det som gjorde at reaksjonen mot Kroatia ble sterkere enn mot Slovenia, var at det bodde en større andel etniske serbere i Kroatia. Nokså kort tid etter uavhengighetserklæringen begynte serbiske styrker å mobilisere sine styrker mot Kroatia. Serberne var overlegne på alle måter, og deres taktikk gikk ut på å bombe kroatiske byer sønder og sammen med granatartelleri. (Kilde: Wikipedia)

I oktober nærmet serberne seg fra sør, og dette førte til at byen Orasac, som ligger på grensen mot Montenegro, ble evakuert. Innbyggerne flyktet til Dubrovnik, og mange samlet seg i gamlebyen, som de tok for gitt at serberne kom til å spare. Sjokket var stort da det viste seg at serberne var villige til å ofre denne helt spesielle gamlebyen ...

Forfatteren og hennes to barn, bl.a. åtte år gamle Vlaho, reiste inn til Dubrovnik. Der bodde de i første omgang hos en onkel av hennes mann, som i mellomtiden kjempet for å forsvare Kroatia. Som oversetteren Mario Sopa har uttalt i forordet til boka:

"This book does not offer any answers. It does not offer an absolute, infallible account; it is not THE story, it is A story. It does, however, offer a unique window into the lives of ordinary people, the ones whose lives are usually most viciously affected and changed by the atrocities of war. These are the people whose stories are not found in history books; they are not "important" enough for their stories to be noted. But they are the ones who are the easiest to understand. They are the ones who survived. Their voices have to be heard." (side 21)

Etter hvert havnet de på Hotel Vis i Lapad i Dubrovnik - tilfeldigvis det samme hotellet hvor jeg og mannen min nylig bodde mens vi var på ferie i Dubrovnik. Under krigen fungerte hotellet som et flyktningemottak mens byen var under en åtte-ni måneders lang beleiring av regjeringsstyrkene.

Mens krigen pågikk, kom det hjelpesendinger fra Italia. Dette var helt nødvendig for at kroatene skulle overleve vinteren. De fleste hadde nemlig forlatt hjemmene sine i hu og hast, i den tro at krigen kom til å bli nokså raskt overstått. De hadde knapt mer enn det de sto og gikk i, og vinterklær hadde de i alle fall ikke med seg. Forfatteren forteller om de brune teppene de fikk tilsendt fra Italia, og som hun var nokså oppbrakt over. Hun mente nemlig at de egnet seg bedre for hester enn folk. Det gikk på verdigheten løs at dette var det Vesten kunne avse for å hjelpe en lidende befolkning i et land mange tidligere hadde hatt stor glede av å feriere i.

Hotel Vis var et kaldt hotell, der det lå ved sjøen, og på en slik måte at sola aldri nådde frem til det, tilbaketrukket i landskapet som det lå. Dessuten var alle vinduene ødelagt, og dekket med stoff som vinden lett blåste gjennom. Sykdom og diaréer florerte, og maten som ble servert fra kjøkkenet var knapt egnet som menneskeføde i følge forfatteren. Flyktningene på hotellet var svært oppbrakt over dette, for de regnet med at pengene eierne fikk fra myndighetene for å ta seg av flytningene, måtte ha havnet i noen andres lommer.

"We arrive Lapad in front of hotel Vis. It seems so gloomy and sad, but it is going to be our home from now on. In spite of difficult moments I have gotten quite used to life in my husband´s uncle´s house. Our room is at the top floor of the hotel meaning that in these conditions we have only one concrete slab above our heads. I shudder at the thoughts, but we had difficulty finding this." (side 62)

Historien som fortelles gjør selvsagt inntrykk, særlig fordi den også handler om en familie som til slutt flyttet tilbake til hjembyen, og hvor sønnen Vlaho og en kroatisk soldat ble offer for en fiendtlig granat og døde. Boka er imidlertid nokså banal i sin oppbygging, og oversettelsen til engelsk er alt annet enn brilliant. Jeg skjønner selvsagt at forfatteren og moren til Vlaho har hatt behov for å hylle sin heroiske sønn, som løp i skytteltrafikk mellom hjemmet sitt og vaktpostene til soldatene med kald drikke på varme sommerdager - noe som til slutt kostet ham livet, fordi han tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid - men det gjør ikke denne boka til stor litteratur. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den, fordi den satte en del ting vi opplevde i Dubrovnik i et større perspektiv. For hva vil det si når et moderne samfunn fratas strøm og tilgang på rent vann, og dårlige hygieniske forhold gjør at selv en "uskyldig" halsinfeksjon kan bli farlig ...

Jeg er egentlig nokså forundret over at det så langt ikke er skrevet en eneste roman om krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har i alle fall ikke hørt om noen enda. Kanskje er det fremdeles for tidlig, men jeg vet med meg selv at jeg kommer til å kaste meg over hva det skulle være den dagen den første romanen om beleiringen av Dubrovnik, kampene i Mostar og i Kosovo, om livet i Montenegro (både før, under og etter krigen) eller lignende, kommer på norsk! Dersom noen av mine lesere kjenner til noen slik roman på engelsk, er jeg svært takknemlig over å bli tipset!

Jeg vet hva du mener, det er oppbrukt, men likevel klarte jeg ikke å la være å like Lars Winkler. Jeg har egentlig ingen sympati for disse politikarene som strever med alt mulig i krimlitteraturen, men jeg likte ham i forhold til Harry Hole osv. Han og andre lignende politifolk i bøker brydde jeg meg ikke en døyt om:)

Ja, snegletiden er hard og brutal. Tror ikke viserne på klokkene her virker i det hele tatt:) Og det hjelper ikke å oppleve den samme dagen om og om igjen. Nesten ingen vits i å stå opp, haha.

Har et sånt lesesystem jeg også, en bok som jeg leser på dagtid og en bok om natten. Greit å veksle litt og slippe å drasse på den samme boka "overalt". Syns det er greit å veksle mellom to bøker. Leser fortere også, da. Aner ikke hvorfor.

Og det ble behørlig diskutert på siden "Hva leser du akkurat nå" på FB

Skulle ønske tiden gikk like fort hos meg som hos dere. Her går dagene like trått som det har gjort det siste året. Og det ser også ut som om sommeren har kommet tilbake. Lei av sommersesong og venter utålmodig på høsten. Det var en fin høstuke helt til helga kom. Da måtte også sommeren komme hmpf

I natt ble jeg ferdig med Tilbake til Riverton av Kate Morton. Tidligere denne uka begynte jeg med Beautiful Creatures av Kami Garcia & Margareth Stohl som jeg skal lese videre i, og i natt til i morgen skal jeg begynne på Seks år av Harlan Coben. Har alltid en stuelektyre og nattlektyre - bok å forholde meg til så her blir det både litt urban fantasy og thriller.

God helg til deg også:)

Meget enig. En god krimbok som sitter lenge i etter den er ferdiglest.

Så realistisk at det er deprimerende. Men så bra!!

Livet skal ikke være lett ...

Lars Winkler er i en vanskelig livssituasjon. Ting kan i hvert fall ikke bli verre. Kona har gått i fra ham, og ikke over til hvem som helst. Hun har innledet et forhold til hans beste venn og sjef. Lars er heller ikke den mest populære blant kollegaene av en eller annen grunn. Samtidig er det hans tur å ha tenåringsdatteren, Maria. Men det har blitt en avstand mellom dem, og han er urolig på om han klarer å opprette et normalt far og datter forhold før det er for sent. Og ikke nok med det: København befinner seg i en voldtektsbølge. Lik dukker opp i en morbid tilstand. De blir funnet uten øyne. Hvem er det som står bak disse grufulle mordene og blir drapene utført av samme person eller er det flere som står bak? Politietterforskeren Lars Winkler får mer enn nok å gjøre ...

Å lese om politietterforskere som skal løse en morbid sak, som sliter privat og på jobb er vel ikke noe nytt. Men for første gang leser jeg om en politietterforsker som tar amfetamin (!) av og til. Som regel tyr de til alkohol, men denne mannen nøyer seg med litt narkotika nå og da. Kan ikke huske på å ha lest det tidligere i noen krimbok, så det var nytt, men også litt interessant. Litt forfriskende i grunn. Saken han skal løse er grotesk. En voldtektsmann er der ute et sted og forskjellige lik dukker opp som mangler øyne. Han og kollegaene står fullstendig fast. Konseptet var litt vel forutsigbart for min del. En morbid og mørk sak for politiet. Politikollegaer krangler litt med hverandre, og på privaten går heller ikke ting strålende. Men selv om konseptet var forutsigbart for min del og at mye av dette høres ut som en typisk krimbok, så var det litt forfriskende og drivende med konseptet og skrivemåten likevel. Grunnen er at persongalleriet inneholder mange interessante og spennende karakterer. Deres relasjon til hverandre var nesten mer spennende enn selve saken de skulle løse, og jeg ville lese videre for å se om jeg fikk rett eller ikke (jeg liker å ha rett). Så sånn sett er jeg fornøyd.

Konseptet består av mange nivåer. En parallel historie fra fortiden møter nåtiden. Fortiden går helt tilbake til 2. verdenskrig og hva har saken med nåtiden med det å gjøre? Hovedpersonen (Lars Winkler) sliter som nevnt både på jobben, med kollegaene og han sliter også på privaten. Han er overlatt til seg selv etter at kona hans gikk fra ham. Så det var mange interessante elementer som gjorde at man ville lese hele tiden. Lars Winkler virket som en grei fyr selv om han har bagateller med kollegaene, men sett fra utsiden som leser virket han som en real og interessant fyr å lese om, også hvordan han og datteren Maria var i forhold til hverandre. Om de kom til å ha et normalt far og datter forhold eller om det alltid kom til å være en for stor avstand dem imellom?

Selve krimsaken var ikke spesielt nyskapende. Den er morbid og fengslende, men det var dessverre lett for meg å finne ut hvem som sto bak, men det gjorde meg ikke noe. Syntes likevel det var spennende å lese om politiarbeidet og deres kamp mot klokken. Hvordan de samarbeidet og om de ville klare å samarbeide i det hele tatt. Slike ting. Så det gjorde ikke noe at saken var litt forutisgbart for forfatteren Jakob Melander skriver meget drivende og karakterene hans er meget levende. Det var nesten som å være i samme rom som dem. Det var det som gjorde denne krimboka så spennende - ikke selve krimsaken. Og som regel bruker krimbøker å drøye midt i boka før det tar seg opp igjen, men det gjorde ikke denne. Denne krimboka hadde et jevnt tempo som jeg hadde sansen for.

Øyesten er en solid og gjennomført krimbok. Selv om konseptet ikke var spesielt nyskapende eller hadde en overraskende slutt, hadde boka et godt tempo og spennende persongalleri. Jeg vil gjerne lese mer av Jakob Melander og hans historie om Lars Winkler. Dette virker som en lovende start på Lars Winkler - trilogien og jeg vil gjerne lese de to andre bøkene i rekken.

Leste den tidligere i år. Det var en meget bra krimbok og en bok som sitter i en lenge etterpå.

Spennende grøss!

Marisha Pessl (f. 1977) debuterte med romanen "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ("Special Topics in Calamity Physics") i 2006 (den kom på norsk i 2007). I fjor kom "Nightfilm" (på norsk som "Nattfilm", utgitt på Gyldendal forlag tidligere i år).

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg aldri leste Pessls debutroman, men det hadde nok noe med både tittelen og tykkelsen på boka å gjøre, og faktisk også bokomslaget når jeg tenker meg om. Storblomstrete bokomslag trigger ikke helt min leselyst ... Dermed har jeg altså gått glipp av en fin leseopplevelse, ut fra hva jeg har skjønt.

Tilfeldigheter førte til at en bokinspirator på Eldorado styrte meg i retning av "Nattfilm" på forsommeren. Den måtte jeg bare lese! Javel, tenkte jeg, og tok den med. Boka ble med meg på sommerens siste ferietur, og på tross av mursteinpreget (over 600 sider), ble den lest i løpet av halvannen dag på stranda. Jeg klarte bare ikke å legge den fra meg! Boka ble umiddelbart overtatt av min mann, som rett og slett ikke var kontaktbar resten av ferien. Forfatterens grep om leseren sitter nemlig som et skudd fra første stund!

"Alle har en Cordova-historie, enten de liker det eller ikke.

Kanskje naboen din fant en av filmene hans i en gammel eske på loftet og aldri gikk alene inn i et mørkt rom igjen. Eller kjæresten din skrøt av han hadde fått tak i en piratkopi av Om natten er alle fugler sorte på nettet og etter å ha sett den nektet å snakke om den, som om det var en grufull prøvelse han bare så vidt var kommet fra med livet i behold.

Samme hva du måtte mene om Cordova, hvor besatt av eller likegyldig du er til arbeidet hans - han er der og skaper reaksjoner. Han er en sprekk, et sort hull, en navnløs fare, et nådeløst utbrudd av det kjente i vår overeksponerte verden. Han er under jorda, tegner et utydelig omriss, usett i mørkets hjørner. Han er nede under jernbanebroen, i elva, sammen med alle de forsvunne bevisene og svarene som aldri vil få se dagens lys.

Han er en myte, et monster, et menneske." (fra prologen på side 11)

Det handler nemlig om skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova. Mange myter er spunnet rundt ham, og det hele toppes da datteren hans Ashley Cordova blir funnet død. Alt tyder på at hun har tatt sitt eget liv, men har hun det? Og uansett - hva er det i så fall i hennes fortid (les: oppvekst med en skrekkens mester av en far) som har drevet henne inn i selvmordet?

Scott McGrath, bokas jeg-person, er grave-journalist. Tidligere har han dummet seg skikkelig ut i en sak mot nettopp Cordova, og det førte ikke bare til at han ble saksøkt og tapte, men han mistet i samme slengen jobben sin - i tillegg til at han måtte punge ut med nesten alle sparepengene sine i erstatning til Cordova. Ja, for ikke å snakke om at også ekteskapet røk ... Han tapte alt, absolutt alt.

Nå jobber McGrath freelance, og Ashleys dødsfall gjør at han tar opp saken igjen, besatt på å komme til bunns i saken en gang for alle. Problemet er bare at ingen har sett Cordova på mer enn tretti år. I den grad de uhyggelige filmene hans fremdeles blir sett, skjer dette i hemmelige klubber langt unna offentlighetens lys. Mytene om mannen har ført til at interessen for filmene hans aldri har avtatt.

Mens McGrath undersøker selvmordsstedet i en forlatt lagerbygning på Manhattan, støter han på en ung gutt. Dette viser seg å være Hopper, en gutt som tidligere kjente Ashley.
Senere dumper han også borti garderobevakten Nora Halliday, den siste som så Ashley før hun forsvant. En rød kåpe ble hengende igjen i garderoben. Verken Hopper eller Nora er mors beste barn, men begge ender opp som McGraths hjelpere i etterforskningen. Dette skal vise seg å bli mer nyttig enn han aner til å begynne med. Parallelt med etterforskningen forsøker McGrath å gjennomføre samvær med datteren sin, men ekskona er ikke særlig lysten på at de skal ha noen videre kontakt siden hun ikke liker McGraths livsførsel.

Det er en selsom etterforskning som gjennomføres etter hvert, og som fører McGrath og hjelperne hans både til mentalsykehuset Ashley var innlagt på en periode, til det avsidesliggende godset til Cordova, der han laget alle filmene sine og hvor det viser seg at indianerne i området har gjennomført sine mystiske ritualer, og til filmkulisser av det virkelig skremmende slaget. Og det som gjør det hele så uhyggelig er at de ikke riktig vet om Cordovas virke var rett-frem eller knyttet til sort magi. Alt tyder imidlertid på det siste ... Og er det noe man kjenner komme snikende under lesingen, så er det frykt, nervøsitet og neglebitersk angst! For hva vet vi egentlig om hva som befinner seg mellom himmel og jord?

Historien er så kompleks og så overraskende underveis at det ble fullstendig umulig å legge boka fra seg. Og mens jeg skrøt uhemmet av hvor spennende boka var overfor mannen min, fikk jeg klar beskjed fra ham om å bli ferdig snarest mulig slik at han kunne overta den. Ferien ble avsluttet mens han gikk lesende ombord på flyet da vi skulle reise hjem ... Ja, jeg sa det jo innledningsvis - det er så og si umulig å legge boka fra seg!

Forfatteren har bygget opp en hel filmografi som den fiktive filmregissøren Cordova står bak, og der grensene mellom virkelighet og fiksjon er høyst flytende, skal vi etter hvert få forståelsen av. Og mannen selv - Cordova - hvem er han egentlig?

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, av frykt for at jeg kan komme til å ødelegge noe av spenningen for dere som ønsker å lese boka. Det jeg i alle fall kan si er at Marisha Pessl har skrevet en bemerkelsesverdig thriller av det virkelig spennende slaget, og at hun skriver meget godt! Hun har tatt mange ulike virkemidler i bruk - som e-poster, avisartikler, nettsider osv. Til og med gamle bilder av den fiktive Cordova, som er så og si usynlig på nettet, presenteres underveis i boka. Ja, hele mystikken rundt ham som person forsterkes nettopp fordi han er så til de grader usynlig på nettet.

Jeg anbefaler boka på det varmeste!

Krim? Fabelprosa? Oppvekstskildring? Samma det, denne var strålende! Fantastisk lest lydbok. Minner om Stehpen King når King er i det hjørnet. Også er det en tribute til The Gold Finch av Donna Tartt inni her, veldig stilig gjort! Anbefales!

Jeg gjorde det igjen! Kan ikke vente å skjønne noe når jeg begynner på vol. 3! Ja ja. Gripende var det, og jeg må finne de to første i serien, da. Før jeg begynner på nr fire...

Jeg burde ha begynt på bind en. Selvfølgelig. Men svært lesverdig selv om jeg da sikkert gikk glipp av en hel masse. Bruken av mytologi begynner jo å bli et ganske vanlig grep, men dette når nye høyder!