Bokelskere.no

Jeg slutta å skrive dagbok, jeg mista mitt mest fortrolige rom og stedet for selvsamtale, mista mitt viktigste beroligende middel, den lindrende følelsen av både forsvinning og dirrende eksistens som skrivinga brakte med seg. Når jeg heretter skreiv, . . . . . var mor og far mentalt tilstede i rommet og fulgte pennen min med mistenksomme øyne, så jeg valgte mine ord med omhu. . . . . jeg luka ut der jeg mente jeg fant spor av meg selv, skreiv og retta som om jeg var overvåka og kunne bli straffa for ordene mine, og det kunne jeg.

Det du vil glemme, vender tilbake, hjemsøker deg så livaktig at det føles som om du gjennomlever det på nytt, og gjerne med de samme overveldende og uhåndterlige følelsene som opprinnelig, så du tror du vil omkomme under dem, så du kjemper mot tilbakekomsten, stritter imot, uten å klare å forhindre den eller verge deg mot smerten som følger, så du må gjennom den på nytt. Men når det er gjenopplevd og gjennomlevd, når den lammende smerten avtar, vil du antagelig erfare at du har fått ny innsikt i det tilbakekomnes betydning, derfor kom det tilbake, for å fortelle deg noe.

Det er så mye vakkert som du overser, troen som kan flytte fjell, den hvite kilden i din sjel, tenk på den når du sovner, kjærligheten er sterkere enn døden.

Vi har kommet hit for å finne noe eller noen. Finne denne kjærligheten som er sterkere enn døden

det trengs mot til å elske, men ikke til å slå

ordene som skulle komme, kom aldri, og derfor er sorgen en mørk glød i våre hjerter

Det som styrer livet, bor inne i deg.

Alt som har hendt i livet vårt, vender før eller siden tilbake, men iblant kan det være så sårt at man brister i gråt. Derfor gråter jeg og kjenner at sorgen er en glød i mitt hjerte.

( Gutten som har mistet sin mor): Men jeg leter naturligvis ikke etter trøst ... men å gi de døde en stemme, finne nøklene som åpner døren mellom liv og død, og da må man naturligvis lese de riktige bøkene; de som er klokere enn alle mennesker.
Derfor begynner jeg å lese Bibelen. ....
- alle snakker om Gud som det aller beste i verden, uten ham er livet meningsløst og blottet for all barmhjertighet. Gud er lyset, fraværet hans er mørke, og likevel oppfører han seg som er brysk haglbyge i Det Gamle Testamentet. Blodtørstig, oppfarende, urettferdig. .....
Jeg leser i Bibelen hjemme, går så på søndagsskolen og lytter konsentrert til den lange, magre, strenge, men engasjerte, Agust, fortelle om Gud, Moses, Abraham,Sara, Salomo, Job og alle de andre i Det gamle Testamentet, men også om Jesus, som er så mild og varm og fullstendig ulik faren sin, at jeg på et eller annet tidspunkt var overbevist om at han var galt fedret, altså hadde fått oppgitt feil far. ....
Men mine bekymringer over Guds gemytt, og forundringen over oppførselen hans i Bibelen, blir ikke akkurat mindre av undervisningen på søndagsskolen. ....
Agust: Gud utslettet alt liv, alt og alle måtte dø fordi menneskene var syndige. Menneskene hadde sviktet Gud.
Men hvorfor drepte Gud dyrene? Hva galt hadde de gjort? spør Gunnhildur, som bor i tredje etasje i trappeoppgangen min, de mørke øynene hennes glitrer av sinne og tårer, og det er i dette øyeblikket jeg begynner å elske henne så heftig at det gjør vondt.
Gud er svaret, sier Agust, og derfor behøver vi ikke å spørre. Mørket og ulykken slår klørne i dem som tviler. Og han fortsetter så å fortelle om den gangen Gud utslettet alt liv på jorden, for så å la den bygge opp igjen, men utslettet byen Sodoma, drepte alle barna der, alle valpene, alle kattungene. ....
Vi er alle begeistret for Jesus, han er så absolutt vår mann og svært ulik faren sin; der Gud er nådeløs, er Jesus mild. Gud tilgir ikke, Jesus, derimot, er full av godhet. ....
Gud oppfordrer israelittene til å samle seg rikdom og gir dem ordre om å bringe en del an dem til ham. Herren lar Salomo reise et stort tempel til ære for ham, belagt med det reneste gull, og når de er ferdige, ofrer Salomo to og tyve tusen okser og hundre og tyve tusen sauer til Gud. Jeg skjønner ikke hva Gud skulle med all den maten, og hvorfor så mange dyr måtte dø på grunn av en bygning.
Jeg tror ikke heller Jesus skjønner det, for av og til er det nesten som om han protesterer mot alle farens meninger, og derfor begynner jeg litt etter litt å mistenke at Gud fikk nok til slutt og korsfestet Jesus.

La gå at hun så ut som en gammel stork..., likevel var det et eller annet ved frøken Kjær som hun kjente, Et slags ekko av noe i henne selv, som samtidig var uendelig langt borte. Bortenfor bygda der hun bodde, bortenfor kroppen hun levde i, ja bortenfor selve tiden. Det hender nemlig at vi møter noen vi forstår nesten fullt ut. Vi vet ikke hva det kommer av, men det fyller oss med liv og en følelse av at vi ikke er alene. Det finnes kanskje millioner av sånne mennesker i verden, mennesker som uten å vite det går omkring og venter på hverandre. Det er ikke så ofte sånne mennesker møtes, men når de gjør det, er det helt fantastisk. Frøken Kjær og Mari var to av dem. Den ene var over femti år eldre enn den andre, men i sånne tilfeller spiller egentlig ikke alderen noen rolle. Helt fra Mari ble født, hadde hun og frøken Kjær vært hemmelige venner,... En kan spørre seg om det var tilfeldig, men da kan en jo svare at tilfeldigheter er noe av det viktigste som finnes her i livet, og at hadde vi ikke hatt tilfeldighetene, hadde vi heller ikke hatt noe særlig håp.

... Kiefers kunst blir skapt utenfor - utenfor det han sier, utenfor det han tenker, utenfor den han er - at den er noe han går inn i, et sted. Det stedet han går inn i når han legger lag på lag med maling, bly, strå, aske på lerret. Et sted som både er inni ham og utenfor ham. Et sted som oppstod mot slutten av krigen, og som nå har vært her i 75 år. Et sted hvor mytologi, historie, religion, litteratur, ting og landskap føres sammen, og den meningen som oppstår, er endeløs, for den aktiveres av hver og en som ser den.

At jeg lengtet etter å høre til, høre sammen, det visste jeg, det hadde jeg kjent en stund, men det var først da jeg skrev Roman. Milano at jeg begynte å forstå mer, og jeg kunne bare komme nær disse områdene i meg, fordi du lot meg få komme nær deg.

Det var da jeg skrev Over fjellet at jeg møtte deg. Jeg skrev meg fram til at møtet vårt ble mulig, arbeidet jeg gjorde i den romanen med å nærme meg mine indre barnejentedeler som jeg hele livet har avspaltet og foraktet og støtt fra meg, jeg visste da jeg skrev at jeg gjorde det arbeidet for å gjøre meg klar til å kunne leve nær en annen, for å kunne bli glad i. For hvis ikke jeg kunne være nær de sårbare, ømhetslengtende, myke og tullete jentedelene, hvordan kunne jeg tro at jeg skulle ville kunne la en annen være det? En annen kan jo ikke få meg til å kjenne elsk for det jeg forakter i meg selv, ergo kan jeg jo aldri kjenne meg elsket hvis jeg hater meg selv.