André Nesse Admin som svar til Mads Leonard Holvik :
17:20, 4. mai 2025 Diskusjon: Populære bøker nå
Der havner bøker som har hatt mest aktivitet de siste 10 dager.
Eksempler på aktivitet er f.eks at noen begynner å lese den, eller at noen triller terningkast for den, eller skriver en omtale av den.
"Myriam var et sånt menneske som trengte å holde avstand til andre. Hun likte ikke at folk kom henne for nær. Jeg husker at hun iblant betraktet oss med uro i blikket. I dag er jeg sikker på at det skyldtes ansiktene våre. En plutselig likhet med fortidens mennesker, en måte å le på, å svare på, det må ha vært tungt for henne.
Iblant følte jeg at hun forholdt seg til oss som til en fosterfamilie.
Hun var glad for å kunne tilbringe en hyggelig stund med oss, for å kunne sitte rundt bordet og spise sammen, men i bunn og grunn gikk hun og ventet på å bli gjenforent med sine egne.»
Romanen Postkortet ble Anne Berest internasjonale gjennombrudd som forfatter. Postkortet er basert på forfatteren familiehistorie og ble av de mest solgte bøkene i Frankrike i 2021, året den ble utgitt. Romanen ble utgitt på norsk i 2025. Myriam var forfatterens mormor og søsteren til Noémie som er på boken forside.
I 2003 dukket det opp et postkort i postkassen til forfatterens mor:
«Der, blant slike brev man gjerne mottar i begynnelsen av januar, lå det. Postkortet. Stukket inn blant konvoluttene, unnselig, som om det hadde gjemt seg for at ingen skulle legge merke til det.
Det som straks vekket mors nysgjerrighet, var skriften:
en besynderlig, klønete skrift hun aldri hadde sett før. Hun leste de fire navnene som sto skrevet under hverandre som en liste.
Ephraim
Emma
Noémie
Jacques
Disse fire fornavnene tilhørte mormoren, morfaren, tanten og onkelen hennes. Alle fire ble deportert to år før hun ble født. De døde i Auschwitz i 1942. Og dukket opp igjen i postkassen vår sekstien år senere. Mandag 6. januar 2003.
—Hvem i alle dager har sendt meg noe så fælt? lurte Lélia.
Mor ble veldig redd. Det var som om noen truet henne, noen som holdt seg skjult i en mørk og fjern fortid. Hendene hennes begynte å skjelve.
— Se, Pierre, se hva jeg fant i posten!
Far grep tak i postkortet og førte det opp til ansiktet for å granske det på kloss hold, men det var ingen signatur på det, ingen forklaring.
Ingenting. Bare disse navnene.»
Romanen er på ingen måte gjennomgående dyster. Men i og med at vi først blir kjent med familien Rabinovitsj og valget Eprahim tar om ikke å forlate Europa, blir det som er dystert ekstra vondt å lese. De er ikke bare tall i en statistikk.
Vanskelig bransje å være i.
Nick Bishop er en journalist og han har nylig mistet jobben. Han drar tilbake til Maine, hvor han vokste opp, og møter et team som har skapt en mindfullness app som de kaller Clarity. En av skaperne er hans gode, gamle venn Renee, som han tar igjen litt tid med.
Er det ikke nok apper?
Han lover teamet å bruke appen hver dag i to uker og skrive om den. Nick har ikke mye tro på appen, siden det finnes mange lignende apper fra før. Men han har heller ikke mye valg siden han er arbeidsledig.
Mens han bruker appen, hører han plutselig en kvinne som synger en svært urovekkende nattasang. Er det en glitch, og hvem er hun? Etter hvert oppdager han hennes mørke bakgrunnshistorie. Alle andre oppfører seg rart når de hører denne og andre urovekkende nattasanger fra appen. Men ikke ham. Hvorfor?
Tar for mange vendinger uten bestemt retning
Interessant konsept, men var ikke helt fan av hvordan handlingen ble utført. Renee er ivrig etter å få Nick til å huske på ting og snakke om fortiden sin, men senere i handlingen er ikke dette så viktig lenger. Som om det var malplassert eller noe, og Scott Carson, eller Michael Koryta som han egentlig heter, virket veldig nølende om hva han egentlig ville med plottet. Det var nesten som om han ville fortelle mange historier i samme plott eller usikker på hva slags bok han ville skrive. Karakterene hadde heller ikke mye personlighet.
Where They Wait hadde noen spennende aspekter og noe teknologisk horror er skremmende, men ikke denne. Hvordan kan en app være skummel?
Fra min blogg: I Bokhylla
siljehusmor siterer Fem små griser av Agatha Christie (side 177)
11:16, 29. april 2025 Ingen har det som favoritt.
– Jeg ville bare vise Dem, Mademoiselle, at selv når det gjelder små og ubetydelige ting, er jeg litt av en trollmann. Der er ting jeg vet, uten at noen behøver å fortelle meg dem.
siljehusmor siterer Fem små griser av Agatha Christie (side 58)
11:11, 29. april 2025 Ingen har det som favoritt.
‘Ingen spesielle merker?’ spurte Sir Charles. ‘Ingen arr? Eller brukne fingrer? Eller føflekker?’
‘Nei, ikke noe sånt, sir.’
‘Hvor mye lettere det er i kriminalromaner,’ sa Sir Charles og sukket. ‘I romanene har forbryteren alltid et karakteristisk kjennemerke.’
siljehusmor siterer Du er her av David Nicholls (side 62)
11:08, 29. april 2025 Ingen har det som favoritt.
Hun utdypet det ikke, og de ble tause igjen, men kanskje det hadde vært noe litt overdrevent ved det hele, sånn som hun slukte alt i hyllene på det lokale biblioteket, fra Blyton til Jansson, fra C. S. Lewis til P. G. Wodehouse, Christie, deretter du Maurier, deretter Brontë-søstrene, leste vilkårlig, men alltid lidenskapelig, så til og med bøkene hun ikke likte, ble lest med lidenskap. Dickens, mente hun, var moraliserende og dum, som en lærer som anla morsomme stemmer, men samme kunne det være, her var Jane Austen og Sue Townsend, Ursula K. Le Guin og Jean M. Auel, og hver lørdag morgen leverte hun tilbake stabelen med bibliotekbøker, maks antall tillatt, la dem på disken, som en gambler som vekslet inn i sjetonger. Bøker førte henne gjennom
pubertetsfasen mellom tretten og seksten, mens hun rynket pannen mot Kafka og Woolf, slukte John Irving og Maeve Binchy, grundig lest i riktig forstand, og skilte ikke mellom Jilly Cooper og Edith Wharton. Hun så på film og TV, og litt senere på det rullerende melodramaet på nettet, men det var lagaktiviteter som var støyete og sosiale. En bok var privat og intim og noe hun kunne legge rundt og over seg, som et lappeteppe.
siljehusmor siterer Du er her av David Nicholls (side 284)
11:07, 29. april 2025 Ingen har det som favoritt.
På soverommet: lukten fra sengetøyet, skittentøyskurven, oppvarmet støv på radiatorene. Møkkete og klissete, sliten og full av blåmerker lengtet hun etter å bli god og varm i rent sengetøy, vektteppet som en hånd som presset forsiktig ned.
Men det ville ta en time før vannet ble varmt nok til å ta et bad, og å skifte sengetøy føltes fjernt. I stedet la hun seg på senga med føttene på gulvet, og stirret opp i taket med sin velkjente topografi av flekker og bobler og sprekker. Plutselig ble hun overveldet av følelsen av å være alene, og det var helt greit og ville kanskje bare bli et problem om man hadde forventet noe annet.
siljehusmor siterer The Perfect Cornish Murder av Fiona Leitch (side 45)
11:06, 29. april 2025 Ingen har det som favoritt.
She was sitting up reading one of my old Agatha Christie novels, carefully marking it with a bookmark bought during a school trip in London (from the gift shop at Tate Modern) before laying it on the side table. She'd been taught well: no bending over the corner of the page to mark it or (heaven forbid) breaking the spine of the book. She loved books, just as I did, and just as Mum did. You could tell a lot about someone by the way they read a book, my mum had told me once, and she was right.
Jeg trekker frem et tretten år gammelt innlegg fordi jeg opplever at det er like aktuelt i dag.
siljehusmor siterer The Echo of Old Books av Barbara Davis (side 10)
09:48, 28. april 2025 Ingen har det som favoritt.
Without a reader, a book was a blank slate, an object with no breath or pulse of its own. But once a book became part of someone’s world, it came to life, with a past and a present – and, if properly cared for, a future. That life force remained with a book always, an energetic signature that matched its owner’s.
Dawn
Dawn in New York has
four columns of mire
and a hurricane of black pigeons
splashing in putrid waters.
Dawn in New York groans
on enormous fire escapes
searching between the angles
for spikenards of drafted anguish.
Dawn arrives and no one receives it in his mouth
because tomorrow and hope are impossible there:
sometimes the furious swarming coins
penetrate like drills and devour abandoned children.
Those who go out early know in their bones
there will be no paradise or loves that bloom and die:
they know they will be mired in numbers and laws,
in mindless games, in fruitless labors.
The light is buried under chains and noises
in an impudent challenge of rootless science.
And crowds stagger sleeplessly through the boroughs
as if they had just escaped a shipwreck of blood.
Frederico Garcia Lorca (1898-1936)
Frederico Garcia Lorca - Collected Poems
Farrar, Straus and Giroux
New York 2001
siljehusmor siterer Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald (side 129)
19:10, 22. april 2025 Ingen har det som favoritt.
Tvers gjennom alt han sa, og trass i den gyselege sentimentaliteten hans, vart eg mint om noko – ein flyktig rytme, fragment av tapte ord som eg hadde høyrt ein stad for lenge sidan. Ein augneblink prøvde ei setning å ta form i munnen min, og eg delte leppene som ein stum mann, som om noko meir enn eit pust av oppkvervla luft strevde seg fram over dei. Men det kom ingen lyd, og det eg nesten hadde hugsa, var usagt for alltid.
siljehusmor siterer Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald (side 59)
18:54, 22. april 2025 Ingen har det som favoritt.
Han smilte forståande. Mykje meir enn forståande, eigentleg. Det var eit av desse sjeldne smila du kanskje opplever fire-fem gonger i livet, eit smil som fyller deg med evig tillit. Ein augneblink verka det som om det omfamna heile den evige verda, for så å rette seg mot deg med ein uimotståeleg bodskap om at du var ein utvald. Det forstod deg nøyaktig så mykje som du ynskte å verte forstått, trudde på deg på den same måten som du ynskte å tru på deg sjølv, og forsikra deg om at det hadde nøyaktig det inntrykket av deg som du håpa du gav på ditt beste. I same augneblinken forsvann det – og eg sat overfor ein elegant ung barsking på litt over tretti, med eit talemål så innfløkt og formelt at det grensa til å vere latterleg. Allereie før han fortalde meg kven han var, sat eg med eit sterkt inntrykk av ein mann som valde sine ord med omhug.
«Mens vi har gått rundt og innbilt oss at vi er frie og franke, har altså skamløshetens ideal fått feste seg som normen vi skammer oss over ikke å leve opp til: Lever jeg spontant og lidenskapelig nok? Greier jeg å styre unna plikten og det nedrige A4-livet? Lykkes jeg med å bryte normer og bli lagt merke til?
Det sier seg selv at det skamløse idealet er langt mer krevende å leve opp til enn 50-tallets konformitetskrav: Mens de fleste lykkes godt med å være gjennomsnittlige, er det bare noen få forunt å skille seg ut — i hvert fall på en imponerende eller positiv måte. Derfor er det ikke færre som skammer seg i dag, men flere. «
I boken Den fordømte skamløsheten. Fra moralisme til narsissisme stiller filosof Kaja Melsom blant annet spørsmålet om vi har gjort narsissistene til vår tids helter. Boken ble utgitt i 2024 og jeg hørte om den i NRK P2 programmet Verdibørsen 5.10.24:
[ Skamfullt å ikke være spesiell og synlig nok][1]
Jeg kan anbefale radioprogrammet og boken. I boken gir forfatteren oss blant annet en innføring i skamløshetens prototype narsissisten, og dette kapittelet begynner slik:
«Hvem er så denne skamløse narsissisten? Mange tenker på ham (ja, forskning viser at det som oftest er en mann) som en brautende, arrogant og uspiselig type, men like ofte er det en ulv i fåreklær, en svigermors drøm, som kun viser sine mørkere sider til den innerste sirkelen. Skjult eller ikke, narsissisten har uansett et oppblåst selvbilde, tror han er bedre enn andre, og føler seg berettiget til særbehandling på alle livets områder. Kun det beste er bra nok for ham, enten det er snakk om jobb, partner eller vennegjeng. Det må skinne og glitre og helst vekke misunnelse hos andre. Han har et umettelig behov for oppmerksomhet, tilbedelse og beundrende blikk, og drømmer derfor konstant om mer makt og status.»
Himmel og hav, kjennetegnene på en narsissist burde vært pensum på ungdomsskolen slik at unge mennesker har en mulighet for å kjenne igjen denne type mennesker og unngår dem:
«Som oftest er ofrene så preget av narsissistens manipulasjon at de legger skylden på seg selv. Derfor er det så viktig for ofrene å finne noen som anerkjenner forvirringen, og hjelper dem med å forstå at de har vært utsatt for et misbruk som de ikke selv kan klandres for.»
Boken er tankevekkende og treffer tidsånden.
siljehusmor siterer Bladlus av Mats Michael Sandstad (side 36)
20:31, 21. april 2025 Ingen har det som favoritt.
Det perfekte i det uperfekte. Slik en jazzpianist kan komme i skade for å treffe en F når han egentlig mener E, men som viser seg å fungere bare han insisterer på at det er rett, tenkte pianisten.
For snaue tretti år siden besøkte jeg jazzklubben SMOKE, som ligger på Broadway mellom 105. og 106. gate, rett før det heller svakt nordover og ned mot hjertet av Harlem. Benny Golson og Ron Carter spilte den kvelden. Mellom stykkene snakker musikerne med publikum. Golson holder ut venstrehånden, snur hodet og retter oppmerksomheten de få kvartalene opp mot Harlem og sier: Bak unnselige dører i de mørke gatene rett der oppe, åpner det seg en fantastisk verden av toner og bevegelser. Dette stemmer godt overens med andre ting jeg har opplevd i New York, at det midt i denne overveldende asfaltjungel av harde bygulv og tett, vertikal bygningsmasse, finnes små, intime, menneskelige scener der kreativitet uttrykkes og deles i små grupper, som også denne kvelden på SMOKE.
(-Åsmund Thorkildsen)
Romy Hausmann skriver vanligvis fiksjon, nærmere bestemt krim. Hun er kanskje mest kjent for boka Elskede barn som også ble til en kort Tv-serie.
Elleve mindre kjente true crime saker
Denne gang har hun skrevet true crime. Ikke bare om én sak, men om elleve saker. Ikke de vanlige sakene om Ted Bundy, Richard Ramirez, Ed Gein og John Wayne Gacy, de mest kjente seriemorderne, men mer om kjente og mindre kjente saker. Det er jo en kjent sak at å lese true crime er noe kontroversielt og skjønner godt jo hvorfor, men samtidig er man jo nysgjerrig på diverse saker og man vil ofte lære mer om dem.
Hausmann skriver ikke bare om sakene som en slags oppramsing, men hun skriver også en del dagboknotater om seg selv, snakker med noen pårørende, eksperter og med noen som jobber med mordsaker til vanlig. Jeg forstår hvorfor Hausmann brukte en god del av seg selv i boka, selv om ingen av sakene hadde noe med henne å gjøre, men hvordan de påvirket hennes hverdag, men selv er jeg ikke helt fan av den delen. Det blir som å se en dokumentar og regissøren bruker mye tid på seg selv, i stedet for innholdet. Man skjønner jo hvis man er en del av temaet, men unødvendig når man ikke er det. Derfor mister man kanskje noe av flyten i boka og det blir litt rotete.
Et større innblikk i pårørendes sorg
Selv har jeg hørt om alle sakene i boka. Jeg hører ikke på podcaster, men ser en del true crime videoer på YouTube og strømmetjenester. Dermed var det ikke noe nytt, men likevel interessant, og boka inneholder både eldre og nyere saker, og tar opp hvordan det påvirker noen av de pårørende og hvordan de lever videre etter å ha mistet noen på en brutal og trist måte. Selv om jeg hadde hørt om sakene fra før, fikk man likevel litt nytt perspektiv underveis og detaljer som man kanskje har glemt.
True crime er nok ikke en bok for alle da ikke alle vil eller liker å lese om krimsaker fra virkeligheten. Noe som er forståelig, men for oss som er interessert i sjangeren, og som har lest mye true crime før det ble populært, finnes det vel andre true crime bøker som er litt bedre og like lærerike. Denne passer vel bedre for nybegynnere som vil lære mer om sjangeren, og som byr på mye informasjon på en grei måte.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
siljehusmor siterer Gater jeg har levd av Nikolai Torgersen (side 149)
19:01, 15. april 2025* Ingen har det som favoritt.
Gresset har vært grønnere på den andre siden, for det var kratt i gråtoner der vi befant oss, men metningen i fargen sa ingenting om røttene alt vokste ut fra, og det var lett å tro at jordsmonnet var surt og røttene råtne, men i stedet var det i det dyptpløyende kaoset at familierelasjonene og livsgrunnlaget fant styrken.
siljehusmor siterer Gater jeg har levd av Nikolai Torgersen (side 88)
19:00, 15. april 2025 Ingen har det som favoritt.
Jeg vinker kjapt, løfter hånda raskt over hodet mens jeg tilter panna litt ned mot bakken, og sier ha det til pappa og lillebror som står i hagen med søppelsekker rundt seg og flytter om på noen greier fra én sekk til en annen. Det er en annen type «ha det» enn jeg kjenner fra før. Det ligger noe annet i dette «ha det» enn de tusenvis av gangene jeg har sagt det tidligere. Det finnes ord som er bedre enn «ha det» her, tenker jeg. «Vi sees rundt», «lykke til», «jeg sier ifra hvis jeg finner et sted å sove». Men det blir «ha det». Det er ladet med noe annet enn den hverdagslige betydningen. Vi har kjent hverandre hele livet, men det blir annerledes fremover. Neste gang vi møtes, møtes vi som fremmede på gata, med skammen mellom oss og den livsnødvendige aggresjonen vår som en mur foran sorgen.
Rederfamilien Wilhelmsen har vært en inspirasjon til Henrik H. Langelands roman Makten og æren som ble utgitt i 2024. Romanen som skal være den første i en serie:
[«For noen år siden ble Langeland kontaktet av personer med innsikt inn i et av Norges mektigste skipsredermiljøer.
Boka, som er den første i en planlagt serie, er resultatet av den unike innsikten forfatteren har fått, og sammenlignes med TV-serien Succession.»]1
Jeg har tidligere lest fem bøker av Langeland, herunder Fortellekunst - håndbok i litterære teknikker. Jeg synes at Langeland er en god forfatter. Men underveis i lesingen av Makten og æren har jeg tenkt: ville kritikerne vært like positive til romanen dersom den var skrevet av en ukjent forfatter?
Handlingen i Makten og æren som foregår i årene 1908 . 1918 fra en rik rederfamilies perspektiv, er i seg selv spennende og interessant nok. Men jeg synes til tider at romanen var kjedelig. Handlingen ble tidvis forutsigbar. For meg hadde det vært like interessant å lese en dokumentarisk bok om Wilhelmsen familiens historie.
Langelands bokprosjekt om Akers historie gikk det dårlig med. Min spekulasjon: Har Langeland begrenset seg for mye hva angår persongalleriet av redsel for kritikk? En god roman er for meg en bok der persongalleriet er interessant. Hovedpersonen Herman, arvingen, bruker ufine metoder for å overta makta i rederiet. Ut ifra valgene han tar og måten han bruker andre mennesker for å nå sine mål, har han psykopatiske trekk. Det øvrige persongalleriet, og særlig kvinnene, blir bare statister for meg.
Jeg håper at neste bok i serien blir bedre. Frem til da skal jeg sjekke ut om Sven A. Solbergs bok Halfdan Wilhelmsen – Mannen og striden etter han, som Langeland har hentet sosiale scener og relasjoner fra, er interessant lesning.
Sist sett
