She picked out a book, and walked back over to her new customer, who looked at her with an eager curiosity. She laid it on the counter in front of him.
“This is one of my absolute favorites of all time. Finn Family Moomintroll.”
“Yeah?” He picked the book up and eyed it warily.
“I think you’ll both like it. It’s a bit mad, but it’s cool.” She paused. “It’s a bit quirky. It’s about this family of Moomintrolls who live in a valley, and all their crazy friends.”
“Moomintrolls?”
“They’re kind of big white creatures who hibernate in the winter.”
«He turned the book over to read the back, not saying anything.
“Honestly, it’s really cute. I’ll give you your money back if you don’t like it.”
“Really?”
“As long as you don’t spill your tea on it.”
“I promise.”
She slid the book into a paper bag. He gave her a tenner and she gave him his change.
“I’ll let you know how I get on.” He lifted the bag with a smile. “Cheers.”
Det er ikke ofte jeg leser bøker fra virkeligheten, men det hender seg. Jeg er ikke fra Buskerud området, og hadde ingen kjennskap til Dr. Gisleson fra før av, så det ble noe tung lesing denne gang.
Noen ganger må man lese bøker fra virkeligheten
Jeg ville lese boka fordi noen ganger har jeg lyst til å lese bøker fra virkeligheten og samtidig få med meg litt historie. Dr. Gisleson og hans pasienter virket noe spesiell, og dermed ble jeg nysjgerrig på innholdet, til tross for at jeg ikke er spesielt interessert i legeyrket. Men Gislesons personlighet virket noe dystert og spesielt til lege å være, og dermed måtte jeg bare lese den.
Jón Gisleson var opprinnelig fra Island og levde fra 1750 til 1804. Som mange andre, studerte han i København og havnet i Drammen. Han tok over for en annen fylkeslege som valgte å være med i en sekt. Jón Gisleson ville nok ikke ha overlevd lenge som lege i dag. Han var en slags psykopat som manipulerte seg frem i systemet, var arrogant og som ofte havnet i konflikter. Han var heller ikke den dyktigste i sitt fagfelt. Privat var han heller ikke noe bedre. Han giftet seg med en jente som var mye yngre enn ham, som kom fra en velstående familie, og hun hadde noen psykiske utfordringer. Han behandlet henne svært dårlig.
Boka er ikke kun om Gisleson, men om mye annet også
Men i denne sakprosaen er det ikke bare om selveste Dr. Gisleson, men mye om sykdomshistorie og legeutdanning i tillegg. Jeg er ikke spesielt interessert i sykdom til vanlig, men det var interessant å lese om sykdomshistorie fra før tiden. Hvilke sykdommer som eksisterte da, men som ikke gjør det nå lenger, og hva folk trodde ville kurere diverse sykdommer før i tiden, var både komisk og mørkt lesestoff.
Boka er på ingen måte dårlig. Sørnes skriver godt og tar med mange sitater fra forskjellige kilder, som var interessant å få med seg, Men for min del ble det noe langtekkelig og ikke alle partiene var like spennende å lese om. Derfor ble det en smule tørt. Men alt i alt er jeg glad for å ha lest denne fordi det er viktig å få med seg noe sakprosa, også. Personlig likte jeg Bøddel av samme forfatter bedre, da temaet var mer fengslende.
Håper det ikke er leger som Gisleson i dag, men man vet jo aldri ...
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Forlagshuset Commentum, mot en ærlig anmeldelse)
AUGUST
Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.
Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se - svalene skyter med piler.
Huj, huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.
Som forfatter har jeg lært at fortellinger er viktige. Og av deg har jeg lært at et kjærlighetsforhold ikke er annet enn å finne på en fortelling sammen
"I think she knew that. I think maybe that's why she left me this house, so that I'd have some kind of ... of something. Even after she was gone." My voice breaks on the last word, and now I'm crying. Not full-on bawling like when I watch The Lion King or the first ten minutes of Up, but quiet, sparse, implacable tears that I have no hope of stopping.
Jeg behøvde bare å reise meg opp i sengen for å kunne se tvers over Darrowby til åsene på den andre siden. Jeg stod opp og gikk bort til vinduet. Det ville bli en vakker dag morgensolen skinte på de grå og røde teglsteinene på hustakene, og på de frodige grønne trekronene som løftet seg over alle hagene. Og bak det hele reiste de høye åsene seg i fredelig majestet.
I turned and made my way down the hillside, my arms raw and chafing in my sleeves, my cheeks whipped by the eternal wind gusting over the grass. At the gate I stopped and gazed back at the wide landscape, ribbed and streaked by the last of the winter's snow, and at the dark grey banks of cloud riding across on the wind followed by lakes of brightest blue; and in seconds the fields and walls and woods burst into vivid life and I had to close my eyes against the sun's glare. As I stood there the distant uproar came faintly down to me, the tumultuous harmony from deepest bass to highest treble; demanding, anxious, angry, loving. The sound of the sheep, the sound of spring.
I look down at my outfit: red Converse with one of the laces coming untied, sorta fashionably ripped jeans I got at Goodwill, a purple T-shirt with a stegosaurus surfing on the back of a shark. An outfit that could go either way. I brush fur off my stegosaurus. There’s so much more to me than my gender. But people interact with me differently if they think I’m a girl than if they think I’m a boy. And if they read me as a girl during a boy time, or a boy during a girl time, nothing past that feels right. I really want Daniel to read me as a girl.
"Tears don't mean you're weak," Iris says. "They mean you care real hard about what's right and good. That takes balls." "Guts," I say. "It takes guts. My mom has no balls and she's a world champ at caring about right and good."
While I'm switching, for that week or so, everything feels gross and inside out and bass-ackward until I can settle into what I'm switching to. That "identify as airport" thing Dad said was icky, but it also hit the nail on the head. I hate being in between. It's like when a lousy radio DJ doesn't know how to fade one song into another. That few seconds when both songs are playing but the beats aren't blending and you're like, Oh my god, go back to DJ school. It makes no sense to me how anyone can hang out in between. Or be so comfortable with looking the opposite of how they feel that they're like, This is who I am.
None of those situations can be jammed into a neatly defined box. Really, nothing about how it feels to be alive is strictly a one-or-the-other game: happy or sad, scared or mad, hopeful or despairing. Introvert or extrovert. Boy or girl. Kid or teenager. There's a little of each one in its opposite, and that's what makes life so complex and interesting. More painful, yeah, but also... richer. More real.
I press my forehead to my knees and close my eyes and fantasize about living without being ashamed of this. Without constantly needing to apologize for feeling too hard. Without beating myself up every single day for having Big Huge Hairy Heinous Feelings. I wish so hard that people could cry whenever we need to and then get on with the day. Like sneezing or burping or getting the hiccups. A bodily function.
The Book of Accidents er cosmic horror som ble utgitt i fjor. Cosmic horror er relativt et "nytt" begrep, også kalt Lovecraftian horror, som er oppkalt etter nettopp H.P. Lovecraft. Cosmic horror legger mer vekt på det ubegripelige og ukjente fremfor blod, gørr og sjokkfaktor.
Selv liker jeg både cosmic horror og blod og gørr, også kalt slashere. Ja takk, begge deler. Liker selvfølgelig ikke all slags horror, men mye.
Mørk familiehistorie
Wendig skriver om familierelasjon som kanskje ikke er den beste. Familien Graves består av tre medlemmer. Nate og hans far har ikke tålt hverandre noe særlig og når hans far dør, er følelsen for faren den samme. Han får kjøpe farens hus for en dollar og hans kone og sønn, Oliver, "pusher" ham til å flytte, slik at de kan få en ny start. Selv klarer han ikke tanken på å bo i et hus med farens "spøkelse", men blir enig om å gjøre et forsøk. Familien flytter fra storby til et øde sted omringet av natur. Nate må finne ny jobb, kona Maddie har skulpturene sine hun jobber med, og Oliver må begynne på en skole. Han er en sensitiv gutt som han får behandling for, fordi han kan empatisere med sine medmennesker litt for mye. I motsetning til hans forrige skole og sted, klarer han denne gang å skaffe en venn. Dessverre får de andre litt dårlige vibber av ham. Han har også en bok, som han vil at Oliver skal lese, men hvorfor?
Det er også en seriemorder involvert i handlingen som herjet i området da Nash, faren til Oliver var liten. En seriemorder som var besatt av tall. Dette er kosmisk horror fordi man hopper veldig i tid, og verdener som kolliderer inn i hverandre. Vet det høres diffust og vagt ut, men vil helst ikke røpe noe og denne boka er ikke enkel å forklare siden handlingen består av flere lag. Det kan høres ut som en typisk horror bok om hjemsøkt hus og vond fortid, men det er mer enn som så.
Ikke en bok for alle
Har fått med meg at det er mange delte meninger om denne boka, og det gjør meg ekstra nysgjerrig å lese en bok. Jeg er mer på vakt når bøker får bare skryt, men bøker som får delte meninger, hiver jeg meg nesten over for å se "hvilken side jeg lander på". Om jeg vil like den eller ikke. Det er jo heller ingen sjokk at jeg liker bøker andre ikke liker og omvendt. Det slår jo aldri feil.
Wendig skriver godt og saklig. Likte hans nøkterne fortellerstemme og at han tar seg god tid slik at man blir godt kjent med karakterene, omgivelsene og prøvelsene deres. Liker kontrasten mellom realstisiske karakterer og overnaturlige hendelser. Hadde også sansen for at karakterene var en smule negative, og enkelte ganger aggressive. Det gjorde dem mer menneskelige og at de ble utsatt for harde prøvelser. Deres reaksjoner var i samhørighet med opplevelsene deres.
Skjønner hvorfor enkelte ikke liker The Book of Accidents for den kan oppfattes som noe negativ og ikke alle liker dyster horror, men der har du meg for jeg liker det. Jo dystrere og helsvart en horror bok er, jo desto bedre er det. Dette var interessant og fengslende lesing
Fra min blogg: I Bokhylla
Det er ikke mange land som fascinerer meg, men det er to land som alltid har holdt på min interesse, og det er Egypt og Japan. Så hadde nok ikke lest en bok om hvilket som helst land.
Fascinerende land
Grunnen til at Egypt fascinerer, er jo helt klart pyramidene og faroer, men også alt det overnaturlige de trodde på da og nå i ettertid. I ettertid mener jeg at noen fremdeles tror på at det hviler en forbannelse over en berømt farao, og jeg er jo svak for slike ting.
Men Nytt blikk på det gamle Egypt er mer enn som så. Bettum er egyptolog og førstekonservator ved Interkulturelt Museum. Han har også vært med på noen utgravinger. I boka er det også med mange bilder av diverse kunst, pyramider og deler av hieroglyfer, og de fleste bildene har han tatt selv.
Mer enn bare pyramider
I boka er det ikke bare om pyramider og faroer man tenker på når man tenk om Det gamle Egypt, men også om hverdagsliv, hvordan de brukte Nilen, språkutvikling, religion, politikk, om ka sjel, ba sjel og akh sjel, overtro, mumifisering og mye mer. Det er noe for alle.
Ved første øyekast kan boka virke noe pensunaktig og kanskje litt tung. Selv om temaet interesserer meg, var nok det grunnen til at jeg ventet litt med å lese den, men det var ingen grunn til å utsette det, for boka er på ingen måte tung eller skoleaktig. Bettum deler opp innholdet i oversiktelige kapitler og han bruker også litt hunor, så teksten er heldigvis ikke så tørr og saklig som man kanskje forventer på forhånd at den er. Han skriver på en forståelig og ryddig måte, og deler opp teksten med bilder i forskjellige størrelser som er interessant å se på.
Var spesielt nysgjerrig på om Bettum ville ta med biten om Tutankhamon forbannelsen eller ikke, siden dette ikke er en underholdningsbok, men heldigvis skrev han litt om det også ganske langt bak i boka, men jeg er fornøyd. Synes slike ting er interessant å lese om.
Ellers likte jeg å lese om politikk, hvordan man ble farao kunne gå hardt for seg, utsmykningen av sarkofag, gravplyndring og hieroglyfer. Jeg likte det meste jeg leste om i boka, men de temaene fascinerte mest, også om pyramidene, selvsagt. Noe om Det gamle Egypt har jeg lest om litt før og var fint å friske opp igjen i minne, men samtidig lærte man hele tiden noe nytt. Det er ingen tvil om at Bettum vet hva han skriver om.
Dette er en god innføring om Det gamle Egypt både for nybegynnere som akkurat har interessert seg om den tiden, og de som kan en del om det fra mfør, men som kanskje vil friske opp hukomelsen en smule. Boka inneholder mye fakta og en dose mystikk.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)
Folk som innbiller seg at de liker å reise mye og langt, er hedonistiske eskapister. De er på flukt fra seg selv, til tross for at de alltid vil hevde at det å reise gjør at de blir konfrontert med seg selv.
Kroppen er eit skal; sjela, bevisstheita, personlegdomen flytta rett ut og inn i oss som var rundt og nær han. Kvar gong me tenkjer og snakkar om Ivar, lever han vidare i oss.
Men dette er det tjueførste århundret. Jeg kan virkelig ikke fatte hvorfor noen skulle trenge å ta bevisst avstand fra alle tekniske muligheter som han har til rådighet, for å lage kunst, og gi seg til å finne opp alle greiene sine på forhånd som en annen huleboer. Brødrene Lumiere ville ha myrdet for de kameraene som i våre dager er plassert i hver bidige telefon. Men sannsynligvis er det akkurat det som er poenget: at i våre dager kan alle filme. For å kunne føle seg som kunstner og kunne profilere seg som kunstner vil han av lengsel etter den tiden da filmskapere fortsatt var kunstnere, bort fra de midlene som gjør det mulig at enhver er kunstner. Det er nostalgi for eksklusivitet
Paradisbyen av Zoë Beck er en futuristisk thriller/thriller med science fiction elementer fra Tyskland. Har lest noen bøker av tyske forfattere før, men ikke mange.
Mørke forandringer
Beck har bygget en verden som kan minne mye om vår verden som nettopp har vært gjennom en pandemi, og store forandringer har skjedd. De fleste har samlet seg i en storby, og de som er noe annerledes bor utenfor i et samfunn for seg selv.
Hovedkarakter Liina er ute på oppdrag siden en kvinne er angrepet av sjakaler og hun kommer i snakk med lege. Denne legen virker ikke helt ærlig med ting hun vet. Siden dette er på en måte en futuristisk thriller, er Liinas tid litt lenger frem i tiden enn vår tid. Folk har en slags helseapp innebygd i seg ved hjelp av en chip eller noe, slik som dyr har. Den er til hjelp for å måle helsetilstanden til hver enkelt.
Uengasjerende thriller til tross for interessant tema
Denne thrilleren er relativt en kort bok på bare 269 sider, men likevel føltes den lengre, da det hele ble noe tungtrødd. Handlingen var for rotete og uengasjerende og karakterene ble for blasse. Jeg klarte ikke å engasjere meg gjennom hele handlingen og falt ofte ut. Ikke på grunn av at det var uforståelig eller avansert, men det var jeg som ikke klarte å leve meg inn i handlingen, og da blir lesingen et slit. Klarte ikke helt å bry meg om denne Liina, heller.
Sier ikke at boka var dårlig eller bortkastet, for det var deler med den jeg likte, men syntes det tok for lang tid før ting skjedde, og Liinas barndom og hennes forhold til denne mystiske mannen var kanskje delene jeg interesserte meg minst å lese om. Jeg ville ha mer av thrillerfaktoren. Det hele ble for dødt for min smak.
Som sagt, ikke en thriller for meg da jeg foretrekker thrillere om nåtiden og fortiden med mørkere elementer fremfor de futuristiske. Det var vel ikke helt min greie. Håper jeg slipper å gå med en helseapp i meg i fremtiden ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Enig med deg i at det er en høyst leseverdig bok. Her er det et ordentlig driv, og jeg synes også at Kitamura fremstiller tvetydigheten i mellommenneskelige relasjoner på en elegant og tankevekkende måte. Det er stemningsfullt og intelligent.
Derimot stusser jeg litt over kommentaren om oversettelsen. I mine øyne er det ingenting å utsette på den, tvert imot flyter teksten godt, og ingen av oversettervalgene fikk meg til å stoppe opp og lure.
Alt tyder på at oversetter Bjørn Alex Herrman (som for øvrig er en erfaren og dyktig oversetter med bl. a. Moby Dick på merittlisten) har gjort en svært god jobb, så det er bare å gi seg i kast med den norske oversettelsen :-)
Folk som flyttet til landsbyene, ville kjøpe landsbyallmenningen utenfor husene deres, som var offentlig område, og ble sinte når de ble fortalt at det ikke gikk an. Hvis man drev kveg eller sauer gjennom landsbyen (noe vi har gjort i århundrer), risikerte man å bli trakassert, for dyrene spiste blomster eller tråkket spor i de mer og mer velpleide gressplenene. Noen ferske naboer ringte politiet fordi de hørte menn med hunder som gikk og ropte oppi fjellsidene. Vi var bare ute på sauesanking. To verdener som ikke forstår hverandre, på kollisjonskurs. Det føltes som om vi hadde gått glipp av et eller annet møte, og at de andre i vårt fravær hadde forandret på reglene sånn at det vi drev med, ikke lenger betydde noe.