Bokelskere.no

«HILLEVI KOM MED TOGET til Östersund femte mars 1916. På den tiden var gatene makadamiserte og man brukte elektriske buelamper. Sentralpalasset ved Prästgatan var utstyrt med tårn og spir. På Erik Johanssons hus litt lenger borte i gaten gikk selsomme dyr omkring i en skog på et stort maleri. Det var malt utenpå den kalkede veggen. På Staverfeldt-huset var det smijernsbalkonger, utsmykkede gavler og buehvelv. Torghallen like i nærheten hadde en praktfull trappegavl. Mortensen-huset ved Storgatan hadde forresten flere slike. Så hun kom ikke akkurat ut i ødemarken.
Verre ble det da hun kom til Lomsjö. Det var den syvende mars. Om ettermiddagen var det bare to personer i skjenkestuen på gjestgivergården. Den ene var en gammel samekall som satt på gulvet. Den andre var Hillevi som satt på den veggfaste benken og var i ferd med å miste pelsluen. Hodet hadde vippet fremover. Hun sov.
Det var stille utenfor. Snøen dalte langsomt ned over sledespor og hestelort. Den gamle samekallen hadde tatt frem kniven og begynt å skjære seg en skrå. Da gjestgiversken kom inn, skjelte hun ham ut for at han satt på gulvet. Gubben svarte at han var møkkete i buksebaken. Hillevi våknet ikke av palaveren. Først da gjestgiversken tok henne i armen og ropte Frøken!, rykket hun til. «

For meg kunne de siste to kapitlene som handler om Elis liv vært kortet ned til fordel for mer om Hillevi, kapitlene synes jeg ble langtekkelige. Men du verden, det betyr lite for den gode opplevelsen det var å lese den første romanen i Kerstin Ekmans trilogi Vargskinnet: Guds barmhjertighet (1999. For en fantastisk forfatter Kerstin Ekman er.

Jeg kan anbefale de som kan være interessert i å lese romanen å se Kerstin Ekman - drottningen av Svartvattnet på SVT Play fra 2008:

”En dokumentär resa med författaren Kerstin Ekman. Vi besöker långfilmsinspelningen av hennes filmmanus Varg i Valsjöbyn och Östersund, kyrkospel, research i Lund och hemmaliv i Hallstavik. Hon är med när hennes texter möter film, teater, kyrka och läsare. Resan fortsätter in i hennes litterära värld av glasblåsning, renskiljning, matlagning, skogsavverkning, gudstjänstliv och mänskliga möten. Fokus ligger på romantrilogin Vargskinnet som utspelar sig i Valsjöbyn i Jämtland där Kerstin Ekman själv bodde under 19 år. På många sätt är den här trilogin sammanfattande för hennes författarskap; samhällsengagemanget, kärleken till naturen, de komplexa karaktärerna och känslan av att människor, gärningar och tid alltid är oändligt sammanflätade.”

Skiftende årstid, et annet århundre, andre regler og strengt regime, er bare noen få beskrivelser av The Coffin Path av Katherine Clements, og boka har mer å gi enn det man kanskje tror på forhånd.

Ensformig liv?
Det er 1674 og man blir kjent med Booth familien. Bartram Booth eier stedet, og han bor der med sin voksne datter Mercy og en hjelper som heter Agnes, men de behandler henne som et familiemedlem. Noe som sikkert var uvanlig på den tiden. Han vil at datteren skal gifte seg og skape seg et helt annet liv, mens hun mener hun ikke er en kvinne man vil gifte seg med. Hun vil heller være igjen i huset Scarcross Hall. Huset og området rundt, er det eneste stedet hun kjenner til, og det er heller ikke et annet sted hun vil være. Siden faren hennes er eldre, tar hun større ansvar for sauene og mye annet.

En dag kommer Ellis og håper at han kan få en jobb hos dem. Til tross for at Mercy er noe skeptisk, får han jobb, og det tar av og til tid for Mercy å bli vant til nye folk. Men med tiden blir de kjent med hverandre og tillit settes på prøve gjennom hverdagen.

Det Mercy ikke sier, er at hun opplever rare ting. Hun merker ofte at hun blir iaktatt av noe eller noen, opplever merkelige ting og noen mynter fra farens samling er blitt borte. Faren hennes har sine hemmeligheter, han også. Han vil selge eiendommen, slik at Mercy kan skape seg et bedre liv i et annet sted og for å beskytte henne. Beskytte henne for hvem, eller hva?

Gotisk horror og historisk roman er en interessant kombinasjon
The Coffin Path er en blanding av gotisk horror og historisk roman. To sjangre som er kjent for å være trege i handling, noe som også skjer i The Coffin Path. Den tar seg god tid til å bygge opp stemning, bli kjent med karakterene, og det lunefulle landskapet. Clements er god på å beskrive værendringene gjennom årstidene, isolasjonen og hvor ensformig et liv kan føles, spesielt for Mercy som ikke har vært andre steder, og ser omtrent de samme folkene hver dag. Boka beskriver også god arbeidsmoral, harde kår og klare seg med det man har.

Boka består av familiehemmeligheter, noen overnaturlige elementer, og man blir kjent med en gammeldags ensomhet. En tid da man ikke var oppslukt i teknologiens verden. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ble det ikke brukt for mange overnaturlige hendelser, og forvent ikke mye action, for her tar forfatteren seg god tid gjennom handlingen. Noe jeg setter pris på. Jeg får mer stemning ut av en bok som tar seg god tid fremfor de som inneholder mye action.

Grunnen til at jeg også kaller boka for en historisk roman, er fordi Storming of Bolton blir så vidt nevnt i handlingen, også kalt Bolton Massacre, som skjedde den 28.mai 1644. Men bortsett fra det er karakterer, og hendelser ellers i boka, fiksjon.

En lang og stemningsfull bok som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, miljøet, utfordringene og kampen for tilværelsen. Jeg ville ha likt The Coffin Path enda bedre hvis de første hundre sidene ikke var så monotone, for det tok litt tid før man kom seg ordentlig inn i handlingen og hendelsene. Men Clements skriver godt og har lyst til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk og hyggelig å høre. Det er lov å være uenig også, altså. God sommer. =)

«Mor og eg har blitt einige om at vi startar turen rundt Mjøsa på Sjusjøen og ikkje frå barndomsheimen min i Veldre. Dette er praktisk, mor og far er mykje på hytta om sommaren. Dessutan er barndomsheimen og bygda rundt kjenslemessig ladde på ein heilt annan måte enn det hytta er. Barndomsheimar har ein lei tendens til å påkalle sentimentalitet og sterke kjensler. Lag ei liste over dei mest klisjéfylte tåreperser, og mesteparten handlar om barndomsheimen. Eg er ikkje mindre sentimental, eg.»

Bjørn Hatterud er kommet ut med en ny bok i 2023: Blokka på Bjerke: tretten år i tredje etasje. Den gleder jeg meg til å lese etter endelig å ha lest Mjøsa rundt med mor: ei livsreise som ble utgitt i 2020.

Jeg tenker av og til på hvordan livet mitt hadde vært om vi ikke hadde flyttet fra Eidsvoll Verk og hit jeg bor nå, et såkalt sommerparadis i Østfold. Vi, det er vi begge to enige om, hadde ikke flyttet om det ikke hadde vært for tvangsbytte av arbeidssted for den annen part i husstanden, og da måtte «nissen være med på flyttelasset». Det er for meg ikke vanskelig å se for meg området Bjørn Hatterud beskriver i sin livs- og reiseskildring.

For Bjørn Hatterud var flyttingen fra Veldre en flukt:

«I sommar hadde eg budd vekke frå Mjøsa i 21 år. Eg var 21 år då eg flytta, eller nærast flykta. Det var ikkje så lett for ein funksjonshemma å stå fram som homo då eg gjekk på vidaregåande.

Usentimentalt og nøkternt forteller han om oppvekst og ungdomstid som ikke var enkel. Familien blir beskrevet med varme:

«Vi hadde absolutt alt då eg var unge, berre ikkje så mykje pengar. «

Bjørn Hatterud og moren har reist Mjøsa en gang tidligere, da var mormoren med. Kapitlet om livshistorien til mormoren er skrevet med klokskap som resten av boken.

Bjørn Hatterud skriver at han besøker familien ca en gang i måneden:

"Innimellom har eg drøymt om å bu nær familien, heimplassen og slektshistoria, på Hedemarken. Eg har sett for meg eit liv der eg faktisk ville klare å bu der.
I draumen bur eg i eit lite hus i ei bygd ved Mjøsa. Med kort bilavstand til mor og far. Eg tuslar rundt på tregolv, går til postkassa, og har kanskje ein liten kjøkkenhage. Ein kvardag i ein illusorisk bygdeharmoni der folk vinkar og seier hei, og der ting berre er godt. I ei bygd som minner om den eg sjølv voks opp i. Slik eg hugsar det i ettertid.
Min utopi er altså ikkje ei framtid i ein futuristisk storby, den er heller eit lite hus i ei lita bygd. Ein plass der eg kjenner harmoni. Der eg ikkje får vondt i kroppen om eg skal fylle bensin. Der eg har lykkast med å vere som dei andre. Friksjonsfritt.
Det er noko gammaldags over alt dette. Og personen i denne dagdraumen, er han eigentleg meg?"

C.J. Tudor har i de siste årene vært svært synlig i thrillersjangeren. Brennende jenter ble utgitt på norsk i fjor, og handler om nykomlinger i et lite sted der alle kjenner til alle, og man bør vite hvem som egentlig sitter med makta.

Alltid bedre med en ny start?
Jack Brooks, som er kvinne og pastor, tar med seg tenåringsdatteren Flo til et svært øde og kjedelig sted, på grunn av jobben hennes. Huset de bor i når de flytter dit, er nedslitt og det gjør til at Flo har mindre lyst til å være der, men skjønner at hun ikke har noe valg. I tillegg til å være ny i et fremmed sted, må hun passe seg for visse folk på hennes egen alder, da de virkelig er noen bøller. Noe skjedde i Jacks forrige kirke, og hun og datteren er klar for en ny start. Men er det trygt for dem å være der?

Det er ikke bare Jack som har sine hemmeligheter, men også Chapel Croft har sine, altså stedet de flyttet til. Hun merker fort hvilken familie man skal passe seg for på grunn av deres makt, og landsbyen har sin egen tradisjon. De hedrer noen martyrer på en spesiell måte, nemlig ved å lage pinnedukker. Disse pinnedukkene symboliserer martyrer som ble brent for fem hundre år siden. På grunn av det blir pinnedukkene blir brent på bålet på selve årsdagen, nettopp for at dagen ikke skal glemmes.

Brennende jenter er min tredje bok av C.J. Tudor. Jeg begynte med The Chalk Man, som jeg ikke likte i det hele tatt, og så leste jeg De andre som var helt ok. Brennende jenter var også en bok jeg syntes var helt grei. Greia med bøkene til C.J. Tudor, er at de har et interessant konsept, men så blir det aldri helt spennende eller fengende. At hun ofte blir sammenlignet med Stephen King, skjønner jeg ikke.

Komplisert mor og datter forhold
Har prøvd å lese bøker av henne både på originalspråket og på norsk, og det har ikke noe med oversettelsene å gjøre. Bøkene til Tudor blir aldri helt fengende for min del. Jeg likte å lese om mor og datter forholdet som kunne være nokså komplisert, pluss at Jack har en jobb utenom det vanlige. Det er kanskje ikke helt vanlig å være pastor i disse dager, og blir derfor satt på prøve i disse moderne tider.

Brennende jenter blir nok min siste bok av henne. Fortellerstemmen hennes blir vel monoton og lite ufordrende. Man vet hva man får. Tidligere i år har hun utgitt novellesamlingen En glipe av mørke og den tror jeg at jeg hopper over, til tross for det kule coveret. Etter tre bøker av henne har jeg gitt bøkene hennes en fair sjanse, og kan bekrefte at det ikke er noe for meg. Bøkene hennes blir for tamme og tar seg aldri opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Leser at boken er en oppfølger av romanen Bølle på døra. Den likte jeg godt, samme form som du beskriver at Sukkertøyhuset har. Oppfølgeren er notert for lesing.

«For å få skrevet må jeg godsnakke med apen og finne frem fristelser og belønninger til henne. Apen er den gale delen av meg, den impulsive, hun som får meg opp i bråk, hun som vil ha det tredje og fjerde og femte glasset med vin. Hun som sitter inne i hodet og sier: «jo da, bare si det, bare si det» selv om jeg sitter på direktesendt TV eller radio. Samtidig er det apen som sitter på inspirasjon og skaperkraft. Det er hun som får de gode ideene, og som finner sammenhenger og de gode ideene og røde tråder. Jeg er med andre ord avhengig av dette vesenet. Og lat og bedagelig som hun er, må jeg ofte overtale og godsnakke. «Hvis vi skriver i en time skal vi få kaffe»»

Sitatet over er fra da Nina Lykke deltok i NRK radioprogrammet Sommer og vinter i P2 (21. desember 2022):

«Hun dro til Los Angeles for å skrive. Men klarte ikke konse der heller, og fant marihuana! Høy som et fly skrev hun suksessroman.»

Suksessromanen var Full Spredning. En legeroman (2019). Der var hovedpersonen fastlege. I romanen jeg har lest romanen Nina Lykke ga ut i 2022 Vi er ikke her for ha det det morsomt. Romanen starter slik:

«UTPÅ ETTERMIDDAGEN, på den tiden av døgnet da Knut for lengst har gitt opp alle forsøk på å skrive, sitter han i stedet og ser på en YouTube-video om testikkelkreft. Han har valgt denne filmen fordi ubehaget den medfører, kan minne om ubehaget og anstrengelsen ved å skrive, og slik får han følelsen av å gjøre noe produktivt. Men idet han skal å sjekke seg selv for svulster, plinger det inn en e-post.»

Hovedpersonen Knut er forfatter og i slutten av femtiårene. Det er nesten syv år siden han ga ut bok, og den fikk lunken mottakelse i likhet med de to forrige bøkene han ga ut etter Den berømte boken:

«Den Berømte Boken — som ikke heter Den Berømte Boken, det er bare Knut som kaller den det — var den tredje boken hans. Den kom for over tyve år siden og ble hans gjennombrudd. Boken solgte så bra at han kunne si opp deltidsjobben som korrekturleser i en avis og dessuten kjøpe denne leiligheten.»

E-posten er Invitasjon til panelsamtale og avsender er litteraturfestivalen på Lillehammer:

«Vi er altfor sent ute, men vi håper likevel at du har tid og anledning til å stille. Temaet for samtalen er «Utroskap i liv og litteratur», og du har jo behandlet dette temaet i flere av dine bøker. I tillegg til Forfattersentrums minstehonorar får du selvsagt dekket reise, kost og losji.»

Knut forstår at han er invitert fordi det er andre forfattere som har meldt avbud. Knut skal til å takke ja, men får kalde føtter når han leser hvilke andre to forfattere han skal debattere med. Den ene er er Terje, som er gift med Knuts ekskone. Det andre er en kvinnelig forfatter som har hengt ut Knut i sin siste bok, Virkelighetsforfatteren:

«I boken skriver hun, kort fortalt, at selveste Knut A. Pettersen — hvorfor ikke ta med personnummeret og blodtypen hans med det samme — hadde kommet bort til henne med en øl, de hadde danset, og så hadde Knut A. Pettersen dratt henne med seg bort i en krok, og der hadde Knut A. Pettersen gnidd sitt erigerte lem mot lår, hvorpå han grafset henne på rumpa, og det var med nød og neppe hun greide å komme seg unna.»

Men Knut husker en annen virkelighet.

«Tre og et halvt år siden er dette. I høst kom den siste boken hennes ut, som vanlig til strålende kritikker, og der kunne han med stigende forferdelse lese denne fiksjonen, utkledd som virkelighet, som nå står på trykk i en bok innkjøpt av Kulturrådet og nominert til flere priser, slik også de forrige bøkene hennes er blitt, blant annet for sin «kompromissløse ærlighet».
Men hvor skulle han gå med «sin versjon»? Knut innså snart at uansett hva han foretok seg — såpass kjente han bokbransjen, kulturlivet, media — ville det bare gjøre alt verre. Hvert minste initiativ fra hans side ville hjelpe henne og boken, og ødelegge for ham. Han satt låst i en felle full av skarpe kniver, der hver bevegelse ville få blodet til å renne. Hans blod.»

Nina Lykke er blitt en av mine favorittforfattere. Hun skriver slik at jeg gapskratter både titt og ofte. Samtidig lider jeg med hovedpersonen, denne gangen Knut. Han har tatt valg i livet som nå får konsekvenser. Det er et alvor der, og selv om jeg ikke er forfatter er det helt klart noe i livet til Knut jeg klarer å relatere til eget liv. Og slutten er forrykende god synes jeg.

Mord og misunnelse er den nyeste boka av Ruth Ware. For min del har ikke bøkene hennes imponert meg så mye, men noen av dem er underholdende, og det var også denne.

Dette er min femte bok av henne og hvordan jeg har likt bøkene hennes har vært litt opp og ned. Bøkene hennes er ingen favoritt for min del, men jeg velger bøkene hennes for hun kommer ofte opp med gode konsepter, og etter å ha lest noen tørre bøker i det siste, var det kjekt å lese noe lett og underholdende.

Krimboka er om både nåtid og fortid. Man blir kjent med Hannah Jones. Hun er gravid og er i et stødig forhold med Will. Men i mange år har hun dratt med seg en skygge fra fortiden hun ikke har blitt helt kvitt. Kapitlene heter før og etter. I kaptilene som kalles etter blir man kjent med Hannah som voksen person, og i kaptlene som kalles før, blir man kjent med henne som ung student ved Universitetet i Oxford og er bestevenninne med April.

Kan man leve med dårlig samvittighet?
Hannah og April var veldig forskjellige. Hannah er den rolige og fornuftige, mens April likte å sette folk på prøve, være litt vågal. I voksen alder blir Hannah kontaktet av en journalist som sier at hun kan ha sendt feil mann i fengsel. Hennes bestevenninne ble drept, og journalisten mener at John Neville ble uskyldig dømt. Grunnen til at Hannah Jones begynner å gjøre sine egne undersøkelser, er fordi hun har dårlig samvittighet hvis feil mann ble dømt for mordet. Hannah føler at hun må gjøre noe for at livet skal føles litt lettere. Og kommer hun til å gjøre det uten Will, da han har lagt fortiden bak seg?

De siste bøkene jeg leste av Ruth Ware var Nøkkelen i låsen og De fire løgnerne, og det var på nippet jeg ga opp dette forfatterskapet, for det var to bøker som var svært skuffende, og uengasjerende. Men det var noe med dette konseptet og originaltittelen, som gjorde meg interessert i denne. Jeg er glad for at jeg ga denne boka en sjanse, for lesingen gikk nesten av seg selv denne gang. Et tegn på at den var oppslukende, noe som er lenge siden jeg har opplevd.

Unødvendig mye plass
Personlig likte jeg best å lese om Hannah som ung, for er interessert i bøker som beskriver collegelivet og syntes venninneforholdet mellom henne og April var både fascinerende og spesielt. Nåtiden var noe irriterende å lese om, da det nevnes at Hannah er gravid i nesten hver kapittel. Skjønner det er naturlig at også karakterer opplever utvikling i livet, men jeg er ikke interessert i å lese om graviditet. Det ble nevnt såpass mange ganger at det nesten overdøvde konseptet. Det blir litt feil. Greit å nevne det noen ganger, men det trengs ikke hele tiden. Man skjønner pointet.

Kapitlene er korte og handlingen gikk veldig hurtig. Selv om man ikke likte alle karakterene, var de fleste spennende å bli kjent med. Bare synd at forløpet mot slutten og selve slutten, ble noe svakt i forhold til resten av boka, dermed ble det noe ujevnt. Det ble for lett å gjette seg frem til hva som egentlig foregikk.

En mørk og underholde krimbok som er verdt å få med seg, og den er heller ikke for avansert å få med seg i "sommervarmen".

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)