Bokelskere.no

Og enda meir artig blir det om ein går inn på nettsida https://www.dreambikeregister.com/hjemmesnekret-sykkel
Fantastisk!

Ofte har jeg hatt sansen for svensk krim. De kommer alltid med noe spennende, og er god på å beskrive dyster stemning i krimbøkene sine.

Skygger av Sara Strömberg er intet unntak. Den beskrives som uhyggelig, noe jeg er uenig i, da jeg opplevde det som fraværende, og nettopp derfor jeg ville lese boka. Likevel opplevde jeg ikke boka som noen bomtur.

Noen vaner vender tilbake
Den er om Vera Bergström som tidligere var lokaldirektør, men som nå er lærer fordi av og til kan livet ta uventede vendinger. Hun bor alene, har ingen barn, og sliter med smerter i kropper. Sorgen over ikke å ha egne barn, er til stede, men likevel prøver hun å la livet gå videre. Da hun får mulighet til å skrive om en død kvinne, er hun i tvil, men har hun egentlig lagt journalisten i seg død? Ingen vet så mye om damen som ble myrdet, fordi hun stort sett holdt til for seg selv. Vera selv blir på en måte besatt av henne, og reiser langt for å spore opp de få folkene som kjente til henne for å grave i hennes bakgrunn. Hvorfor er hun så fascinert, og hvor langt er Vera villig til å gå for å skrive om henne?

Vanligvis liker jeg ikke journalistkrim, spesielt ikke når journalister oppfører seg mer og mer som politi, noe som det også gjøres her. Synes det ikke er helt troverdig. Hvorfor skal journalister gjøre det noe bedre når det kommer til å løse mordsaker? Bortsett fra denne irritasjonen, likte jeg det meste i boka. Isolasjonen i Åre, det bitre været, og det var også befriende å lese om en hovedkarakter som ikke har barn. Da slipper man å lese om bleieskift eller tenåringsproblemer, som ofte tar stor plass i krimbøker. Vera er et eksempel på en person som ikke fikk det livet hun kanskje ville ha. Det er ikke alle som får en livspartner, barn og leve det vanlige A4 livet. Liker bedre å lese om outsidere/underdogs i stedet for de som har alt, og som kanskje krever enda litt mer. Hun var både spennende å lese om og realistisk.

Spennende persongalleri
Det var ikke selve mordsaken som fenget, men heller karakterene, stedet, og hvem kan man egentlig stole på konseptet? Kapitlene var korte, og samtalene var stort sett interessante. Man møtte også mange forskjellige mennesketyper underveis. Strömberg er også god på å få deg til å lese noen sider ekstra mens du er i gang.

Godt førsteinntrykk når det gjelder denne første boka i en ny krimserie. Spørsmålet er om man egentlig trenger nye krimserier? Det blir spennende å se hvordan denne serien vil menge seg blant de mange andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Kagge, mot en ærlig anmeldelse.

Det forstår jeg. Men det mest ryddige ville være å kontakte Andre Nesse/Admin for å høre om det er greit. Du finner han ved å søke på navnet under feltet Bokeskere - Finn og følg.

Du er hjertelig velkommen til å bruke nettsiden slik det er ment at den skal være. Men Finn.no eller Bookis passer bedre til ditt formål. Her diskuterer vi bøker. En og annen bok har sikkert blitt solgt her inne. men ikke i det omfanget du har lagt opp til.

Jeg anmoder også om at tråden for omtaler ikke blir misbrukt, så jeg setter pris på om alle disse blir slettet. På forhånd takk.

Godt boktips. Boken står i bokhylla, og det er tid til å lese den i jula. Leste Tvedts bok Nilen, og likte den veldig godt Så serien En reise i vannets historie før jeg leste boken. Nå er serien tilgjengelig igjen på NRK, og den tåler et gjensyn.

Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?

En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.

Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?

En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.

Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.

Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

«Mange av oss vokser opp i et eget rom, bare for å oppleve at vi mister det som voksne. Det stedet hvor vi lekte, drømte og tenkte som barn, har vi ofte ikke lenger tilgang til, verken i hjemmet vårt eller ute i arbeidslivet. Som foreldre anstrenger vi oss for å gi barna våre sitt eget rom, kanskje fordi vi selv har erfart verdien av å ha et eget slikt sted.»

Jeg har stått lenge i ventekø på biblioteket for å låne boken til Kristin Valla som sitatet over er fra: Egne steder som har undertittelen Om skrivende kvinner, lidenskap og et lite hus på den franske landsbygda. Boken ble utgitt i 2023. Endelig er den lest, og det ble en god leseopplevelse. En bok jeg kommer til å kjøpe. Samme gode leseopplevelse hadde jeg da jeg leste denne boken:
Skuddene i Tbilisi av Kristin Valla – i fotsporene til bohemen Dagny Juel

Rammen for boken Egne rom er forfatterens behov for et eget sted der hun kan få ro til å være forfatter:

«Etter hvert kjente jeg en stor sorg over at jeg ikke klarte å skrive litteratur i det huset som var mitt hjem. Det var en sorg så urimelig at jeg ikke kunne dele den med noen, men som tynget meg på en slik måte at både familie og venner begynte å legge merke til det. Jeg tok til tårene for småting, var oppfarende og utålmodig, jeg benyttet enhver anledning til å være alene, likevel var jeg aldri alene nok. Om morgenen kunne jeg ligge i sengen under dyna og vente på at huset skulle tømmes. Jeg ventet på fraværet av mann og barn, gledet meg til det. Den yngste sønnen min åpnet døren for å gi meg en klem, jeg strakte armene mot ham og tenkte: Jeg elsker deg, men du må la meg være i fred. For første gang på ti år kunne jeg være hjemme hele dagen og skrive, jeg kunne styre tiden min selv. Men det var som om dette hadde vakt en galskap i meg; ikke før hørte jeg nøkkelen i døren og ranslene deres som dunket i gulvet, følte jeg dette tunge bli kastet mot meg, det holdt meg nede, på et vis. «Kan dere være så greie å være stille», sa jeg til guttene, først kontrollert, så enda høyere når de ikke hørte etter, helt til jeg nesten skrek.
Jeg tenkte: Jeg sitter fast i dette huset. Det er ikke plass til meg og arbeidet mitt her. Jeg tenkte: Jeg elsker familien min, men jeg elsker også stillheten, hvor de ødslige, unyttige tankene kan bo.»

Huset hun finner i en landsby i Frankrike viser seg til å bli noe helt annet enn hun hadde tenkt det kunne bli:

«Kanskje ligger det i tilbaketrekningens kjerne også en skuffelse over andre mennesker. Det at de ikke klarer å gi oss det vi trenger, være der for oss på den måten vi behøver, at de ikke ser, ikke forstår. Jeg tror at jeg i alle slike perioder har reagert ved å trekke meg fysisk tilbake, på pikerommet, på studenthybelen, i min første leilighet, helt til denne følelsen inntraff i et hjem hvor det ikke lenger fantes rom for tilbaketrekning. Jeg hadde ingen dør å lukke. Ingen steder å dra.
Nå hadde jeg skaffet meg et hus, og jeg satt der med den merkelige fornemmelsen av at også det var i stand til å skuffe meg, at det kunne såre meg og komme med urimelige krav. Jeg gikk og frøs i huset mitt. Spiste enkle måltider bestående av bagett og syltetøy, for lukten på kjøkkenet fratok meg helt lysten til å lage mat. Hver dag tok jeg på meg de samme klærne, en av de avlagte genserne til mannen min, et par Uggs jeg hadde brukt mye da barna var små, plagg som var ment å trygge meg og holde meg varm, men som ikke klarte det. Det som skulle være øyeblikk av lykke, var blitt noe annet; skrekkslagen så jeg utover det lille, blå kjøkkenet som hadde sett så hyggelig ut i sensommerlys, men hvor jeg nå oppdaget at også kjøleskapet var fullt av muggflekker.»

Det er selvsagt interessant å lese om huset i Frankrike blir det stedet hun har ønsket seg. Men det som gir grunnlag for å kunne lese boken om igjen, helt eller delvis, er det hun skriver om andre forfatteres lengsel etter et eget rom. Det er langt flere forfattere hun skriver om enn som kommer frem av forlagets omtale av boken. Bakerst i boken er det 12 sider med opplisting av bøker hun har sitert fra.

Noen forfattere har jeg lest biografier om som f eks Agatha Christie. Jeg har Virginia Woolfs essay Et eget rom i bokhylla. Begynte å lese boken for flere år siden, men det ble bare en begynnelse. Kristin Vallas bok inspirerer til å forsøke igjen. Den inspirerer også til å lese bøker av og om Halldis Moren Vesaas:

«Mye er blitt sagt og skrevet om det rommet Halldis ikke hadde. Det er blitt slått fast at hun aldri hadde noe rom, eller at det tok veldig lang tid, over tjue år, før hun omsider fikk sitt eget arbeidsværelse på Midtbø. Jeg har aldri forstått slike formuleringer. Fikk rommet sitt? Halldis Moren Vesaas virket ikke på meg som en som ventet på å få noe. Det stemte ikke med det bildet jeg hadde av dikteren som skrev om kvinners lengsler og seksuelle oppvåkning lenge før noen andre gjorde det. Hun som debuterte som forfatter da hun var tjueto, som reiste alene til Sveits for å jobbe og lære seg fransk, som turte å gifte seg med en mann hun bare hadde tilbrakt noen uker med til sammen og flytte til et sted hvor hun aldri hadde vært. Hun, som var en slik drivkraft i norsk kulturliv, som dikter, oversetter, styre- og rådsmedlem, et forbilde for unge kvinner, inkludert meg selv, skulle hun sitte der og vente?
Fikk rommet sitt? tenkte jeg.
Hvorfor tok hun det ikke bare?»

På sin Instagramkonto har Kristin Valla en EGNE STEDER JULKALENDER der hun hver dag i desember legger ut bilder og skriver om et hus eller et rom hvor en forfatter har skrevet. I går 17. desember delte hun bilder fra gården Midtbø, hjemmet til Tarjei og Halldis Moren Vesaas.

Leaving Childhood Behind

When I left, I left my childhood in the
drawer
and on the kitchen table, I left my toy horse
in its plastic bag.
I left without looking at the clock.
I forget whether it was noon or evening.

Our horse spent the night alone,
no water, no grains for dinner.
It must have thought we’d left to cook a
meal
for late guests or to make a cake
for my sister’s tenth birthday.

I walked with my sister, down our road
with no end.
We sang a birthday song.
The warplanes echoed across the
heavens.

My tired parents walked behind,
my father clutching to his chest
the keys to our house and to the stable.

We arrived at a rescue station.
News of the airstrikes roared on the
radio.
I hated death, but I hated life, too,
when we had to walk to our drawn-out
death,
reciting our never-ending ode.

Mosab Abu Toha

Things You May Find Hidden In My Ear: Poems from Gaza,
City Lights Books, San Francisco

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

The night is darkening round me

The night is darkening round me,
The wild winds coldly blow;
But a tyrant spell has bound me,
And I cannot, cannot go.
The giant trees are bending
Their bare boughs weighed with snow;
The storm is fast descending,
And yet I cannot go.
Clouds beyond clouds above me,
Wastes beyond wastes below;
But nothing drear can move me;
I will not, cannot go.

Emily Brontë (1818-1848)
England

From Great Short Poems from Around the World, Edited by BobBlaisdell,
Dover Publications, INC.

Because My Students Asked Me
what I would want them to do
at my funeral, I told them:
write & perform a collective poem
in which each of you says a line
about how I made you reach for stars
until you became them,
about how much you loved
to pretend
you hated me.
You mean even after you die
you’re going to make us do work?

• Taylor Mali - (U.S.A., b.1965)
• From Great Short Poems from Around the World, Edited by Bob Blaisdell
• Dover Publications, INC.