Bokelskere.no

The New York stories, most of which take place around the year 2000, consider the fateful consequences that can spring from brief encounters and the delicate mechanics of compromise that operate at the heart of modern marriages.

In the novella, ‘Eve in Hollywood’, Towles returns to one of the characters at the heart of his debut novel Rules of Civility: the indomitable Evelyn Ross, who leaves New York City in September 1938 with the intention of returning home to Indiana. But as her train pulls into Chicago, where her parents are waiting, she instead extends her ticket to Los Angeles. Told from multiple points of view, ‘Eve in Hollywood’ describes how Towles’ heroine crafts a new future for herself and others in a noirish tale that takes us through the movie sets, bungalows and dive bars of Los Angeles.

Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?

Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.

Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?

Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.

Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Jeg lo ikke en eneste gang når jeg leste romanen En dag vil vi le av det av den danske forfatteren Thomas Korsgaard. Selv om forlaget i sin omtale skaper en forventning om at jeg kommer til å gjøre det. Det er så mye råskap rundt hvordan foreldrene har valgt at familien skal leve at når noe er tragikomisk, blir det for meg mest tragisk og lite komikk. Tragisk fordi jeg vet at dette er såkalt virkelighetslitteratur. Med det mener jeg ikke at romanen ikke har sin berettigelse. Det verste er at moren overhodet tenker tanken at de skulle hatt et barn til, og sier det høyt!

Romanen er andre bok i trilogien om Tue og familien hans. Den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2023. Jeg leste første bind Hvis det skulle kommet menneske i januar. I den andre boken trer moren tydeligere frem. Hun er fortsatt i pillerus. Men det har blitt bedre:

«Før klarte ikke mora mi å reise seg fra den sjuskete lenestolen sin med hullene etter sigarettglør. Nå sto hun opp om morgenen hvis vi ropte nok ganger, og satte seg inn i stua, så film og tok pillene sine som hun skulle. Hun fikk dagene til å gå på sin egen måte. Ting tar tid, sa hun, og lovte at hun skulle bli helt frisk. Av og til satte hun seg i bilen og kjørte av sted uten å si noe.»

En av årsakene til bedringen at hun fått penger mellom hendene:

«Det kom så plutselig, brevet fra Pasientklagenemda. Nesten 900 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. En ung lege hadde feiloperert henne for et par års tid siden, seks sener i armen var blitt forveksla med hverandre.
Hun mista ting hele tida og kom nok aldri til å jobbe igjen. Det var jeg som hadde skrevet klagen, satt inn kommaene og fått det til å se profesjonelt ut. Det var en stor jobb å slå opp alle fremmedordene, men jeg hadde fått 500 kroner for det. Mora mi hadde lovt at alt kom til å bli annerledes når erstatningen kom, at det kom til å bli bedre nå. Og det hadde blitt bedre. Faren min snakka om at resten av pengene kunne brukes på et nytt tak, at vi skulle gjøre langsiktige investeringer. Vi skulle aldri ha gjeld igjen, sa han. Det hadde ødelagt for mye.»

Om hva som opptar henne nå forteller hun til Tue:

«Hun hadde skrevet med han fyren fra Fyn i litt over et halvt år. Han hadde et lite hus utafor Middelfart, der han bodde helt alene. Nå hadde han fått sklerose, så hun vurderte å flytte til Fyn for å være der for ham.
«Pappa og jeg skal nok skilles.»
«Hva med pappa?»
«Ja», sa hun og så rart på meg. «Hva med ham?» «Ikke noe», sa jeg.
«Du får ikke sladre til ham. Dette må jeg styre selv.»
Hun rota under setet etter en lighter og tente en Prince 100.
«Hva med oss?» spurte jeg,
«Slutt med det maset. Det er ikke engang sikkert, det er bare noe jeg vurderer. Og dere kan jo bli med.»
«Jeg skal faen meg ikke bo på Fyn! »
«Han er en fin fyr. Jeg tror du ville ha likt ham.»
Hun skrudde opp musikken igjen, nynna med på Toto. Hun stakk hodet ut av vinduet og sang ut over fjorden til stemmen brast. Så bøyde hun seg ned og gråt med panna mot rattet, ustyrlige hulk.
«Ikke si det til noen», sa hun og løfta på hodet. Snørret hang i tråder fra nesa hennes, som hun tørka av med ermet.

«Hvem skulle jeg ha sagt det til?»

Her litt om farens situasjon når romanen starter:

«Faren min brukte de få feriedagene sine i hagen. På å slå gress og plante busker på grensa til jordene som en gang hadde vært våre. Nå var de solgt. Vi hadde ingen forpliktelser ut over hverandre, sa faren min. Han jobba som selvlært anleggsgartner hele sommerhalvåret, sesongarbeidet betalte seg. Gartner om sommeren, slakter om vinteren. Det var ordninga nå, det var ingen mellomliggende årstider i livet hans.
Han hadde hatt nok å se til de siste åra. Først var han på en minkfarm, så hos et vikarbyrå som ga ham oppdrag med å skjøtte andres kveg og griser. Like etter det var han vinduspusser. Og så var han søppelmann i et par uker. Det kom alltid noen som kunne gjøre det billigere, selv om han kunne gjøre det bedre. Han ville ikke gå ned til under 100 kroner timen, den lønna var for polakker og barn, syntes han.»

Jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å lese den siste boken En måtte nok ha vært der. Jeg leser at NRK’s anmelder skriver at den ble en skuffelse:
«Svakheten i dette siste bindet er at ambivalensen er borte. Familien er også borte. Personene Tue møter i København er figurer, klippet i papp.»

Slemme jenter - novellesamlingen til Monica Goksøyr fortjener gode anmeldelser er min konklusjon etter å ha lest boken utgitt i 2023. Et flott bokomslag som på mange måter beskriver innholdet. Monica Goksøyr ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlingen, og her i juryens begrunnelse ble også bokomslaget omtalt – et utdrag fra begrunnelsen:

«Aller først litt om noe som sjelden blir nevnt under litterære prisutdelinger, omslaget. Det er dominert av en prangende rosa katt. Først da jeg leste Even Teistungs anmeldelse i Klassekampen, oppdaget jeg at det var noe mer der. Bak det stiliserte og fargerike kattedyret, som ved nærmere ettersyn kan få tankene hen på Asia, finnes et bilde av noe mer hjemlig; fjord, fjell og en grå, vestlandsk fergekai.
Det er en fin observasjon, for det gir novellene både klangbunn og spennvidde. I mange av de syv novellene i Slemme jenter har hovedpersonen thailandsk mor og norsk far. Selv om dette sjelden er forfatterens hovedanliggende, klinger denne annerledesheten med, som en alltid tilstedeværende bevissthet om å bli sett av blikk som inneholder et sett med forventninger og fordommer. Om dette skriver Monica Goksøyr med naturlig autoritet.»

Forlagets omtale:

«Sju noveller med jenter i hovudrolla. Jenter som vil vekk frå kvardagen og jaktar etter spenning og grenseoverskridingar. Jenter som kjenner på einsemd og utanforskap, og som har mødrer frå Asia og fedrar på sjøen. Jenter som leitar etter meining, men finn ho på feil plass, som er skada og som skadar.»

Tittelen kan kanskje virke som en selvhjelpsbok, men det er en roman med en liten dose humor.

Uvanlig valg?
Inga mister broren sin og etter tolv år som journalist, velger hun å slutte. Hun møter en ny hverdag som er noe rar å venne seg til og begynner å besøke en pub, hvor hun treffer nye bekjente. Hun blir oppslukt av skriving. Vil skrivingen føre til en slags selvhjelpsbok, eller skriver hun på måfå? Hun opplever en slags ny frihet gjennom skrivingen. Vil hun finne en ny retning i livet?

Fortell om deg selv med hell er en liten roman som byr på både alvor og humor. Man blir helt aldri klok på denne Inga, og det er kanskje meningen også? Hun er både sårbar og prøver å være morsom, og har all slags tanker. Hun går i en slags retningsløs tilstand etter noen alvorlige hendelser og avgjørelser.

Når livet føles retningsløs
Forfatteren er god på å beskrive følelsen av dagene som glir inn i hverandre, og Inga som føler seg rastløs da hun ikke har noe fast i livet. Men bortsett fra det opplevdes fortellerstemmen som noe masete og tungtrødd. Selv om dette var en bok på litt over to hundre sider, var den svært seig å komme seg gjennom. Både på grunn av ingen connection til hovedkarakteren, og handlingen ble en smule tørr. Så dermed ble det noen få sider av gangen.

Noen vil nok like boka og syns den er småmorsom, selv om det ikke er humor boka legger vekt på. Selv er jeg ikke glad i humorbøker da de sjeldent er morsomme. Men som sagt, dette er ikke en humorbok, men en blanding av alvor og humor. Så noen vil nok kanskje like den stilen, men selv satt jeg igjen med en følelse av å ikke bry meg om hva jeg nettopp leste. Jeg kom aldri helt inn i handlingen. Fortell om deg selv med hell var bare for rar for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

«Det konstruktive innspillet vi oftest pleier å gi Randi Helgerud under plenumsgjennomgangen, er å fatte seg i korthet. Det er ikke en generell regel. Det er ikke norm. Det finnes gode tekster som er utbroderende, dvelende, assosiative. Men det kan bli for mye av det gode. Så vi foreslår strykninger. Etter noen runder skjønner vi at vi må gi oss, selv om vi brenner inne med ytterligere strykningsforslag. Vi innser at den samlete effekten av strykningsforslagene, hvis Randi tok dem til følge, kan bli at det ikke er noe tekst igjen.»

Det har vært en sjelden god opplevelse å lese romanen til Nicolai Houm Hver torsdag klokken nitten. Det har vært gjenkjennelse; som da jeg leste avsnittet over. Mine tanker gikk til kvalitetssikring av dokumenter i jobbsammenheng. Selv om det er høyst nødvendig: det er krevende både å kvalitetssikre og å bli kvalitetssikret. Da gjelder det så se humoren i dette nødvendige arbeidet. For humor er det plenty av i romanen. Latteren har runget. Og romanen gir plass til tankevekkende alvor.

En annen ting jeg tenker på etter å ha lest romanen; når laglederen, i dette tilfeller kursleder, svikter, da tar kollektivet over. Et kollektiv som har et felles mål: de fleste deltakerne på skrivekurset har en drøm om å bli forfatter. De unner hverandre å lykkes. Det er som vi om og om igjen observerer i fotball EM som foregår for tiden: et lag kan ha gode spisser, men lagene som gjør det best er de lagene som er et kollektiv: Heia Georgia!

Jeg ble inspirert til å lese boken ved å høre dette intervjuet av Nicolai Houm her i Åpen bok.

Hvis du legger inn ISBN nummer, så er boka søkbar på nummeret, men dessverre ikke på tittel eller forfatter.