siljehusmor siterer Persuasion (Signature Gilded Editions) av Jane Austen (side 163)
09:20, 16. august 2024 Ingen har det som favoritt.
She left her seat, she would go; one half of her should not be always so much wiser than the other half, or always suspecting the other of being worse than it was.
People do not pass
away,
They die
and then they stay.
Naomi Shihab Nye
Voices in the Air
Poems for Listeners
siljehusmor siterer Every Summer After av Carley Fortune (side 187)
17:33, 14. august 2024 Ingen har det som favoritt.
He’s smiling and now I’m smiling, and for a second it feels like there’s no one but us, and that it’s always just been us.
siljehusmor siterer 84 Charing Cross Road av Helene Hanff (side 91)
17:32, 14. august 2024* Ingen har det som favoritt.
I dreamed about it for so many years. I used to go to English movies just to look at the streets. I remember years ago a guy I knew told me that people going to England find exactly what they go looking for. I said I'd go looking or the England of English literature, and he nodded and said: 'It's there.'
Maybe it is, and maybe it isn't. Looking around the rug one thing's for sure: it's here.
The blessed man who sold me all my books died a few months ago. And Mr Marks who owned the shop is dead. But Marks & Co. is still there. If you happen to pass by 84 Charing Cross Road, kiss it for me! I owe it so much.
Ingvild S siterer Mordets praksis av Kerstin Ekman (side 73)
08:59, 14. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Livet gjør noe med oss. Det tar ikke hensyn til vår vilje. Vi kan ikke si så nøye når det gikk annerledes enn vi ville, for oftest skjedde det uten at vi helt merket det.
«1978; St Andrews i Skottland
Klokken fire om morgenen i svarteste desember. Fire uklare skikkelser vaklet gjennom snødrevet og den sure, nordøstlige vind som strøk over Nordsjøen fra Sibir. De åtte snublende føttene gruppen Laddies fi' Kircaldy fulgte sin faste og velkjente snarvei over Hallow Hill til Fife Park, den mest moderne av studentkasernene ved St Andrews-universitetet, der de evig uredde sengene deres gjespet en velkomsthilsen med laken og tepper hengen et som slappe tunger.»
Romanen Ekko i det fjerne er den første boken av Val McDermid jeg har lest. Val McDermid er en kjent og prisbelønnet forfatter fra Skottland. Det er helt tilfeldig at jeg valgte Ekko det fjerne som er den første i en serie på seks, Karen Pirie - serien, som er navnet på en etterforsker. Etterforskeren har en liten rolle i romanen som ble utgitt i 2003 og på norsk i 2004.
Ekko det fjerne er på 442 sider. Det eneste ankepunktet er at jeg synes den kunne vært kortet ned med 50 sider. Jeg leser at de neste to bøkene i serien er på hhv 380 og 350, og det lover bra.
For ja, jeg skal i hvert fall lese bok to og tre i serien. For jeg synes Ekko i det fjerne var en veldig god og spennende bok. Det var for meg en kvalitetsforskjell på denne sammenlignet med boken til Liza Marklunds bok Polarsirkelen som jeg synes var god.
Jeg fattet relativt tidlig mistanke til hvem som hadde drept Rosie. Samtidig ble jeg innimellom i tvil. For handlingen i Ekko i det fjerne var i langt på vei uforutsigelig. Det var mange overraskelser, og innimellom ble jeg skikkelig skremt. Det skjer mye uten at handlingen er heseblesende. Det er mange nok personer med ulik personlighet til at fortellingen aldri ble kjedelig. Dersom de andre bøkene hun har skrevet holder samme kvalitet har jeg mye å glede meg til.
Forlagets omtale:
«Ekko i det fjerne, er en frittstående psykologisk thriller. Vi møter de fire vennene Ziggy, Alex, Mondo og Weird. De er studenter i den vesle skotske byen St Andrews, de er barndomsvenner og henger alltid sammen. Men en iskald vinternatt i 1978 tar uskylden deres brått slutt. I snødrevet på vei hjem fra en kveld på puben og på fest snubler de bokstavlig talt i Rosie. Rosie jobber på puben, hun er søt og morsom og sexy. Både Alex og Mondo har prøvd seg på henne, og begge har fått ertende avslag på flørten. Rosie er ikke interessert. Rosie har allerede en kar, men det skal ingen vite om.
Val McDermid er en intrigemaker av rang. Ingen kan som henne servere et mysterium proppfullt av gåter og løse tråder, for så på siste side å samle hele knippet trygt i hånden. Det er i oppklaringen at Val McDermid lar oss føle mesterkloen - hver eneste gang!»
siljehusmor siterer På fremmed jord av Mick Herron (side 13)
06:58, 14. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Byer sover med lyset på, som om de er mørkeredde. Langs gatene og i klynger ved veikryss danner gatelyktene blomsterlenker i nattemørket, lyser opp fortauer og visker ut stjernene. Og hvis disse lenkene ovenfra – fra perspektivet til en astronaut eller en leser – ligner nervebaner som forbinder hjernehalvdelene til en by, er nok det et ganske nøyaktig bilde. En by er nemlig bygd av minner, lagrede erindringer pakket inn i kasser av stein og stål, teglstein og glass, og jo sterkere banene pulserer av lys, desto sterkere er minnene. I de bredere, mer trafikkerte gatene, lever sporene etter store begivenheter – kongelige parader, krigsmarsjer, triumftog – mens rundkjøringene der de store veiene møtes, bevarer skyggene av mindre passende hendelser: opprør og lynsjinger og offentlige henrettelser. Langs elvebreddene spaserer rolige stunder – hundre tusen forlovelser og svik – og i det eksplosive lyset fra transportterminalene lever minnene etter milliarder av ankomster og avreiser. Noen av disse har lagd arr på byens minne, andre kun en overflatisk rift, men alle bidrar til helheten, for det er dette som skaper en storby: den langsomme akkumuleringen av historie, av et nærmest uendelig antall hendelser i et nettverk av gater som lyser opp om natta.
siljehusmor siterer The Offing av Benjamin Myers (side 79)
16:38, 13. august 2024 Ingen har det som favoritt.
The rain was many miles out, yet here in the garden it had fallen suddenly still and noticeably silent. No birds were calling. No distant dog barked. The muscle in my neck throbbed with an almost electric pulse.
Butler raised his gaze again.
‘They call it the offing,’ said Dulcie, quietly.
I climbed down from the chair. She gestured down the meadow.
‘That distant stretch of sea where sky and water merge. It’s called the offing.’
siljehusmor siterer The Offing av Benjamin Myers (side 75)
16:36, 13. august 2024 Ingen har det som favoritt.
‘And I didn’t say you were. Romance needn’t mean love hearts and red roses, you know. Romance is feelings and romance is freedom. Romance is adventure and nature and wanderlust. It is the sound of the sea and the rain on your tarpaulin and a buzzard hovering across the meadow and waking in the morning to wonder what the day will bring and then going to find out. That is romance.’
siljehusmor siterer The Offing av Benjamin Myers (side 67)
16:33, 13. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Dulcie’s eyes widened. ‘I knew you were young, but that’s obscene. Sixteen.’
I laughed. ‘Is it?’
‘Yes. Sixteen is barely even a memory for me. Sixteen is a foreign country. Sixteen is a photograph in a suitcase left on a train bound for the Orient long ago. Some might suggest that to have so much ahead of you is utterly enviable, though if I had a chance to do it again I wouldn’t. At least not now.’
siljehusmor siterer The Offing av Benjamin Myers (side 52)
16:31, 13. august 2024 Ingen har det som favoritt.
‘Thank you for the lack of conversation. Silence is indeed golden.’
‘You’re welcome,’ I said.
‘You don’t say much, and I like that. There is poetry in silence but most don’t stop to hear it. They just talk, talk, talk, but say nothing because they are afraid of hearing their own heartbeat. Afraid of their own mortality.’
siljehusmor siterer The Offing av Benjamin Myers (side 14)
16:30, 13. august 2024 Ingen har det som favoritt.
I was neither old enough to have made myself a hero nor young enough to have escaped the newsreel images or the long dark shadows that the returning soldiers dragged behind them like empty coffins. For no one ever really wins a war: some just lose a little less than others.
siljehusmor siterer The Offing av Benjamin Myers (side 11)
16:28, 13. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Where did life go?
Every day I find myself asking this one same question of the mirror, yet the answer always eludes me. All I see is a stranger staring back.
After my speech, His Holiness thanked me and added, for everyone in the room: «We must pray for Nancy so that we rid her of her negative attitudes.» That one act speaks volumes about why so many around the world continue to embrace the Dalai Lama’s message of peace: he believes in peace and compassion even for adversaries. He wants actions to be motivated by positive associations, not negative ones. But try as I may to follow his guidance, to rid myself of negative attitudes, to be a positive warrior for Tibet, I cannot stay silent about how the Chinese authorities use economic leverage and brutality to silence the voices of Tibet’s friends.
If we as Americans do not speak out about human rights in China because of commercial interests, then we lose all moral authority to speak out about human rights abuses in any other country in the world.
Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.
Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.
Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.
Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.
Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.
Fra min blogg: I Bokhylla
I’ve had a lot of conversations with this man, and at the end of nearly all of them, I think, Either you are stupid, or you think that the rest of us are.
Whatever differences occur in the legislative debate, it is always important to respect others’ points of view - but it is necessary to trust that the people you are working with speak the truth. «Truth» is a word that Donald Trump exploits but never engages in.
Donald Trump himself set the tone for his term at that first meeting. While I wanted to believe that he would value the dignity of the office and move beyond his name-calling - «Crazy Nancy,» «Crooked Hillary» - it quickly became clear that the man in the Oval Office was even worse than the one we had seen on the campaign trail. So many things with Trump were theatrics. He invariably tried to make the moment about him or his insults.
Ormeljod
Eg låg inni Lysnedalen
med smeden frå Kjos, du veit,
og gjætte på slaktesmalen
for bonden på Øvre-Tveit.
Der tok vi ein orm i tuva,
ein fræsande eitergast,
og slengde han beint opp i gruva
der glohaugen glødde kvast.
Vi såg han i verk seg krulla
då elden i kjøtet svei:
han låg der isamanrulla
og vilt seg på gloa vrei.
Men brått stod han strak på halen,
i dauden for siste gong,
og kaldt gjenom Lysnedalen
vi høyrde kor ormen song
Ein kvislande låt som trengde
frå ormen i elden ut,
og sylkvass til vers seg sprengde,
med kraft som ein iskald sprut.
Det var som ein straum av galdrar
som blindt seg or svelgen braut,
frå ein som i alle aldrar
med urette lida laut.
Vi høyrde den ville kvide
som skreik frå den dømde liv
som veit det skal dauden lide,
og verjelaust mot han driv.
Vi høyrde det skrik i våde
som stig frå den dømde sjel
som ikkje veit von um nåde,
og tiggar om liv likevel.
Men tonen skar av i hat, han,
som knivseggja kald og kvass.
Det var som eit skrik frå Satan,
I skjerande spott og trass
mot Gud og hans milde menner,
som andar i kjærleik rein,
og midt i sin kjærleik brenner
ein bortstøytt og einsam ein.
Og ormen med blodhat anda
si gift i den ville låt,
til tonen med sorg seg blanda,
og skolv som i vonlaus gråt..
Det var som han helsing sende
til villmarka stor og still,
at no var hans dag til ende,
og no stunda natta til.
Vi stod der av redsla fylte
då ormen si våbøn bad,
og smalen stod kring som trylte
og skolv liksom ospeblad.
Slik stod vi i sumarkvelden
og høyrde kor skriket steig,
til ormen i turrkvistelden
som kol ned i oska seig.
Jakob Sande (1906-1967)
Då Gud heldt fest i Fjaler
Den Norske Bokklubben 1974
Sist sett
