"At ekteskapet ditt er historie, betyr ikke at det ikke var virkelig. Minner er virkelige – det sa du selv. Du må ha minner."
Polakken kommer med et av sine innadvendte smil. "Noen husker gode minner. Noen husker dårlige minner. Vi velger hvilke minner vi husker. Noen minner legger vi i undergrunnen. Er det sånn dere sier det: undergrunnen?"
"Ja, det er sånn de sier det. Undergrunnen. De vonde minnenes kirkegård. Fortell meg noen gode minner[…]."
Tally is not daft. She knows that when she opens a gift, the person giving the gift wants to see her looking happy or surprised or excited or amazed. And she understands why they want to see those things. After all, they've gone to all the effort of giving her something – so the least she can do is be grateful. And she is grateful. She really, truly is. It's just that, sometimes, she thinks that the whole present-giving thing is less to do with the person receiving the gift and more to do with the gift-giver. It's as if they think that along with the present, they've purchased the right to see her do things in a certain way.
Say the right things.
Make the right faces.
And Tally can do these things, but she needs a heads-up: a bit of advance warning about what emotion it is that she's supposed to be showing.
They want me to be like them – but I'm only like me.
On another day the hurt, upset feeling that is swirling through her would rage out through her hands and feet and mouth like a volcano, and Nell would be sorry that she'd said something so unkind. Today though, Tally hasn't got enough energy. She isn't a volcano today. Instead, she's the ground after an earthquake, all cracked and shaken.
Destiny, not guilt, was enough
For Actaeon. It is no crime
To lose your way in a dark wood.
(from Actaeon)
Some are transformed just once
And live their whole life after in that shape,
Others have a facility
For changing themseives as they please.
(from Erysichthon)
Polakken vurderer nøye ordet pianist. «Jeg har vært en mann som spiller piano,» sier han til slutt. «Som mannen som stempler billetter på bussen. Han er en mann, og han stempler billetter, men han er ikke noen billettmann.»
Thinner ble utgitt for akkurat førti år siden, og Stephen King gjemte seg bak navnet Richard Bachman. Tror også det var boka da Stephen King til slutt ble avslørt.
På den tiden kunne forfattere som regel bare gi ut bøker en gang i året. Sånn var det i hvert fall i USA. I mange år i det siste, har King gitt ut både to og tre bøker i året, og gjemte seg derfor bak navnet Richard Bachman for å kunne utgi oftere på den tiden. Han ga ut til sammen fem bøker med det navnet.
Et uhell som Billy må betale dyrt for
I Thinner møter man den sleske advokaten William, også kalt Billy Halleck og under en litt spesiell kjøretur med kona, skjer det et uhell. Han kjører på en kvinne som krysser veien, og det får et tragisk utfall. Billy må etter hvert møte opp i retten, men blir sett på som uskyldig angående kvinnens død. På vei ut av tinghuset, møter han på en gammel mann som streifer borrti ham og sier "thinner".
Etter denne hendelsen merker Billy rare ting. Han går vekt. Ikke bare litt etter litt, men han går drastisk ned i vekt på kort tid, og han trenger ikke en gang å være på diett. Hans kone og datter er bekymret for ham, og tror at han er alvorlig syk. Han selv lurer på om han til slutt forsvinner. Etter forskjellige legebesøk, blir han ikke klokere på hva som er i ferd med å skje. Han klarer ikke å slutte og tenke på den gamle mannen utenfor tinghuset. Han er skråsikker på at han har kastet en slags forbannelse over ham. Derfor blir Billy besatt av å finne ut hvem denne mannen er og finne ham. Hans kone tror at Billy er i ferd med å bli gal.
En lang reise etter den skyldige
Billy legger ut på en lang reise for å finne denne Lemke, som han har fått vite at den gamle mannen heter, og som tilhører de reisende, og har han flaks, kan han nå dem igjen. Etter hvert finner han ut at Lemcke, er faren til jenta som døde da hun ble påkjørt. Klarer Billy å snakke ham til fornuft og heve forbannelsen, hvis det er noe?
Thinner er en svært kort bok til King å være, og ganske underholdende også. Desperasjonen til Billy er nesten til å ta og føle på. Man blir også kjent med forskjellige karakterer han møter på under reisen, så her er det få dødpunkt. Likte også å lese om den lille familien til Billy som kanskje er litt sære.
Det morsomme med boka, er at den kanskje ikke er så typisk King. Det er ikke en av de mørkeste bøkene og det er heller ikke en av bøkene med mest horrorelementer, men likevel var den svært underholdende på en mørk og dyster måte. Er det en ting King er god på så er det karakterbeskrivelser, og det beviser han nok en gang med denne. Det eneste som ikke dro helt hjem med denne boka, er at midtpartiet kunne være noe langsom og noen ganger utfordrende å komme seg gjennom. For deler av Billys reise kunne være noe repeterende. Bangor, Maine blir ofte nevnt, da det er Kings hjemsted.
Som med mange andre bøker ble denne også filmatisert. Thinner ble filmatisert i 1996, og jeg tror jeg så den en gang da jeg var i ungdomskolealder, men det er så lenge siden at jeg husker bare bruddstykker av filmen. Dermed kan jeg ikke sammenligne boka og filmen i skrivende stund. Men fikk lyst til å se den igjen, og skal se den hvis den er lett tilgjengelig.
Thinner er en av bøkene av King som kanskje ikke blir så ofte nevnt, men som er helt klart verdt å lese. Her blir man kjent med mange levende, sære og smågale karakterer, man får en del svart humor og kreativitet i fleng. Boka inneholder også en av de bedre og snertne avslutningene av King. Det er en avslutning som er både morsom og sprø på samme tid.
Angrer meg bare på at jeg ikke leste denne boka i 2013 da jeg gikk ned 30 kilo på under et år på grunn av sykdom. Boka hadde vel virket enda sprøere da.
Fra min blogg: I Bokhylla
Nothing Gold Can Stay
Nature’s first green is gold,
Her hardest hue to hold.
Her early leaf’s a flower;
But only so an hour.
Then leaf subsides to leaf.
So Eden sank to grief,
So dawn goes down to day.
Nothing gold can stay.
Robert Frost (1874-1963)
The Columbia Anthology of American Poetry - Edited by Jay Parini
Columbia University Press
Jeg ser ingen grunn til å fortsette denne - etter hvert - meningsløse diskusjonen.
Som svar på ditt spørsmål svarte jeg at det smakløse ligger i «å bruke en avdød sin konto ved å legge inn nye bøker», som du skrev. At du velger å tillegge meg andre meninger om arv og etterlatenskaper får stå for din regning.
Det var bruken av en avdøds konto som «sorgterapi med mulighet til å legge inn flere bøker», som K.Lund skrev om jeg reagerer på. Lurte bare på om du mente det samme. Noe du tydeligvis ikke gjør.
Den er grei, men er det greit at dine etterkommere bruker din konto for å fylle på med nye bøker som du ikke har valgt?
Det smakløse ligger i å bruke en avdød sin konto - som du skriver i forrige innlegg.
Mennesker har ulike måter å sørge på, men å bruke en avdøds konto og kanskje fyller på med bøker som en form for sorgterapi (som du skriver), finner jeg både uansvarlig og smakløst.
Hvis de etterlatte har et behov for å gå i den avdødes fotspor hos bokelskerne, foreslår jeg at de melder seg inn på egen hånd og deltar på lik linje med andre levende bokelskere.
Det finnes sikkert en trøst i det også.
Det er godt å høre at andre tenker i de samme banene.
Da håper jeg at riktig mange bokelskere tenker på å slå av lyset før det er for sent!
Av og til observerer jeg at avdøde bokelskere har evig liv her inne. De får fortsatt kommentarer på innlegg som de har skrevet som aktive medlemmer.
Dessverre finnes det ikke noe system som fanger opp avdøde medlemmer - utenom hos det offentlige.
Siden jeg ikke har noe ønske om evig liv på nettet (ikke bare hos bokelskere.no) - har jeg skrevet ned mine medlemskap, brukernavn og passord til ulike kontoer. Disse skal mine nærmeste slette etter min død, om jeg ikke selv har valgt å slette medlemskapet tidligere.
Jeg er muligens en kontrollfreak - men hvorfor ikke? :)
Umoralsk vise
Det er herligt at lyve - med store blaa Øjne
at fable om Bedrifter, man intet kender til,
at faa Folk til at tro paa de vildeste Løgne
og at finde paa nye, saa ofte man vil.
Det er pragtfuldt at stjæle i store Butikker,
hvor Lagrene bugner i østerlandsk Pragt,
og Varene langs hen ad Diskene ligger
og skriger imod os, at Penge er Magt.
Og at være letsindig - hvor sødt at forarge;
at elske og svigte, og elske igen,
hver Time at leve, at vælge og vrage,
og ejes af hele Kaskader af Mænd……
Men ak, jeg maa tøjle de syndige Lyster
for Paradistanken er alt for fatal,
- saa jeg lytter ikke til farlige Røster,
- ak nej, jeg er noget saa fuld af Moral.
Tove Ditlevsen (1918-1976)
Muntre vers fra flere alvorlige land, utvalgt av André Bjerke
Den Norske Bokklubben, 1974
Min leseopplevelse underveis og konklusjon etter at jeg har lest ferdig romanen Husjomfru av Edvard Hoem, er den samme som i denne anmeldelsen:
Jeg vil allikevel hevde at «Husjomfru» i en del strekk kan bli langdryg og gjentakende.
Jeg opplevde romanen så langdryg og gjentakende innimellom at jeg holdt på å legge den tilbake til bokhylla halvlest. Anmelderen skriver bl a dette:
«Like fullt kommer jeg ikke fra at «Husjomfru» gir et mer utvendig uttrykk enn tidligere bøker i krøniken.»
For meg ble det mye for mye kulisser og lite menneske i denne boken sammenlignet med andre bøker jeg har lest av Hoem. Blodfattig er ordet jeg vil bruke. Dette stemmer med det Hoem starter etterordet med:
«Romanen Husjomfru er ei fiksjonsforteljing, men basert på omfattende granskning av kjelder gir eit bilde av livet i Bergen i siste halvdelen av det nittande hundreåret og første tiåret av det tjuande. «
Det mye av livet til Julie som Hoem ikke kjenner til og da blir det mye diktning. Og mye Bergen by. Romanen hadde muligens vært mer interessant å lese om jeg var kjent i Bergen.
Hvis jeg noen gang skulle gi meg ut på forbryterens løpebane, ville det være frøken Marple jeg ville være mest redd for.