Bokelskere.no

William Faulkner har jeg ikke turt å begynne på ennå, jeg har den du har lest, Larmen og vreden og Absalom, Absalom!. Han er vanskelig nok å forstå på norsk, langt mindre orginalspråket, tenker jeg. Oppmuntrende å høre at slutten er vittig og overrraskende.

Helene Holst Hammerfeldt er et pseudonym., ikke en forfatter, fant jeg ut, trodde selv det kunne væe et alternativ.

En god ide, jeg gleder meg.

Beklager , det overså jeg. Mener du skrevet på norsk eller er oversatt til norsk greit?

Kanskje du finner noe her.

På bokomslaget er Tre menn til Vilma omtalt som Årets juleroman. Romanen av Gudrun Skretting ble utgitt i 2020. Årsaken til at jeg har lest den nå, er at jeg så reklame for filmen Tre menn til Vilma som er basert på boken. Filmen kommer på kino 8. november 2024. Selv om det ikke var «riktig» årstid å lese boken nå, synes jeg det var en varm og morsom roman.

Å leve sammen

Å leve sammen var som å leve
med en eneste skygge på deling
Ingen av dem ville helt gi seg hen
og ingen ville slippe taket

For sent forstod hun
at hun hadde hatt råd til å gi ham
den kjærligheten
som han aldri turde gi henne

Og for sent forstod han
at han skulle vært for henne
den kjærligheten
som han selv aldri hadde fått

Stein Mehren (1935-2017)

Jeger den jeger. Alltid en annen
Utvalgte dikt 1960-2009
Aschehoug 2012

En slags fortsettelse på boken Polarsirkelen, men de kan fint leses uavhengig av hverandre. Ikke stor litteratur synes jeg, men underholdende nok. Jeg synes plottet her er bedre enn i Polarsirkelen.

Vet du hvem du har i hus?

Har du en ukjent leieboer?
Eller er du sikker på at du bor helt alene eller med folk du kjenner? En gammel mann påstår at han aldri har sett kvinnen og gutten i kjelleren før, som blir funnet helt tilfeldig. Han er bare en gammel og forvirret man. Adam Fawley blir satt på saken. Denne gutten vekker en sorg i ham, siden han og hans kone mistet deres sønn for ikke lenge siden, og sorgen sitter i enda. Men hans kone, Alex insisterer på at gutten blir boende hos dem enn så lenge. Under etterforskningen, finner Adam ut en slags ledetråd om en ung jente som forsvant for mange år siden, som er blitt en cold case. Har disse sakene en forbindelse?

I mørket er fortalt som vanlig bokform og blandet med forskjellig bruk av media. Man leser intervjuer, videopptakbeskrivelser, avhør og mye annet. Er ikke helt fan av forskjellig bruk av media, men heldigvis består ikke hele boka av det. Det brytes opp med noen av disse forskjellige brukene av media.

Hunter skriver som regel om mørke saker, og det gjør hun denne gang også. Denne saken kan minne om noen av sakene fra virkeligheten. Jenter som er blitt holdt fanget i flere år før de klarer å rømme, eller som ble funnet. Denne boka er et eksempel på at det kan også skje i et vanlig og rolig nabolag. Spørsmålet er om det er den gamle professoren med alzheimers som står bak, eller om det er en sak med en enda mørkere vending ...

Noen småtørre partier
Noen av partiene kunne bli noe gjentakende og tørt, noe som ofte skjer i krimbøker, men likevel klarte den å holde interessen min oppe hele veien. Hunter skriver mørkt og realistisk uten for mange overdrivelser. Så har sansen for skrivestilen hennes. Det er også lett å se for seg det som skjer mens man leser, i stedet for at man faller ut.

Det er ikke mange etterforskere jeg liker. Mange kan bli oppslukt av familielivet eller blir altfor like. Men det er noe humant med Alex Fawley. Han har sine sterke og svake sider som han prøver å balansere når ting blir kaotisk.

Tidligere har jeg lest Alt dette raseriet av Hunter, som jeg tror er den femte boka i serien, og selv om jeg likte den hakket bedre, kommer jeg til å lese flere bøker i denne serien. Har noen uleste liggende allerede som jeg håper på å få med meg senere i år.

I mørket kunne kanskje bli litt for rolig, men beholdt det mørke og det tragiske som jeg liker i krimbøker. Det var verdt å komme seg gjennom de rolige partiene som kunne oppleves som stillestående.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

«Mens jeg gikk på grusveien mellom åkrene, seg en kjølig tåke inn fra vannet. Den hvite, fuktige luften hang over bakken, utelampene dannet sirkler av lys over husdørene og i forhagene. Nede ved de oppstablede halmballene var lyskasterne slått på. Da jeg passerte dem, hørte jeg en lyd, og da jeg snudde hodet, så jeg de hvite kuene gjennom låvedøren, de sto på rad og rekke i fiøset. Det var ingen mennesker eller biler på veien. To rådyr sto på engen, helt stille; idet jeg stoppet opp for å se på dem, sprang de av gårde. På vei tilbake så jeg enda et rådyr, det gikk langs skogholtet i utkanten av åkeren.»

Jeg var spent på å lese debutromanen til Kristin Vego: Sent på dagen etter at jeg lese om den i Aftenposten i april:

«Dansk-norske Kristin Vego (32) demonstrerer i sin første roman at hun har et umiskjennelig talent for både stemning og spenning. «Sent på dagen» er tettpakket av uanstrengte litterære referanser i tillegg til flotte metaforer»

Romanen ble utgitt i 2022 og på norsk i 2024. I ventetiden på å få lånt romanen på biblioteket, leste jeg i mai novellesamlingen til Kristin Vego Se en siste gang på alt vakkert.

Sent på dagen ble en god leseopplevelse. Romanen er på 139 sider, og det vil derfor ikke være riktig av meg å skrive mer om historien som fortelles utover forlagets omtale. Det som påvirket leseopplevelsen mest, var beskrivelse av landskapet gjennom årstidene. Det er på så mange måter et kjent landskap som jeg er blitt svært knyttet til. Mest pga turene jeg går med hunden min flere ganger om dagen året rundt.

Men romanen har en historie i seg som ikke jeg kjenner meg igjen i. I den ligger en spenning som jeg følte med en gang jeg startet lesingen. Anmelder i Aftenposten skriver bl a dette:

«Ung kvinne, eldre mann med en fortid han ikke vil snakke om. Vego bruker åpenlyst Daphne du Mauriers gotiske klassiker «Rebecca» fra 1938 som inspirasjonskilde. Den igjen låner friskt fra en annen klassiker, «Jane Eyre» (1847), av Charlotte Brontë.»

Her er et sitat fra romanen om personen som skaper spenning:

«Hvordan skal jeg gå frem for å fortelle om denne tiden?
Jeg trodde jeg var omgitt av mennesker da jeg bodde i byen. Men i dette huset var vi støtt — slik husker jeg det — omgitt av folk, og Sofia flakket rundt i utkanten av forholdet vårt som en skygge, eller som et lite tordenvær, som noen ganger drev forbi og andre ganger rammet oss med full kraft. Det er tiden Mikael og jeg tilbrakte alene sammen jeg tenker mest på. De små lommene av tid der det ikke var noen andre vitner: Det er dem jeg ønsker å samle opp, som maneter, og løfte opp mot lyset. Se trådene der inne.»

Underveis i lesingen så jeg to episoder av TV serien Ekskona som er lagt ut på NRK.no. Historien i TV serien er creepy. Den begynte å smitte over leseopplevelsen på en negativ måte slik at måtte jeg vente med å se de to siste episodene til jeg hadde lest boken.

Kjærleiken er-song

Kjærleiken er den ande
som gjer at vi finst til
Kjærleiken er den vande
som vil og ikkje vil

Kjærleiken er ei lykke
og han er sorga di,
han går der bak eit stykke
og så går han forbi

Kjærleiken er som lyset,
det kjem og det forsvinn
Kjærleiken er det gyset
som seier tap og vinn

Jon Fosse

Dikt i samling
Samlaget 2021

The New York stories, most of which take place around the year 2000, consider the fateful consequences that can spring from brief encounters and the delicate mechanics of compromise that operate at the heart of modern marriages.

In the novella, ‘Eve in Hollywood’, Towles returns to one of the characters at the heart of his debut novel Rules of Civility: the indomitable Evelyn Ross, who leaves New York City in September 1938 with the intention of returning home to Indiana. But as her train pulls into Chicago, where her parents are waiting, she instead extends her ticket to Los Angeles. Told from multiple points of view, ‘Eve in Hollywood’ describes how Towles’ heroine crafts a new future for herself and others in a noirish tale that takes us through the movie sets, bungalows and dive bars of Los Angeles.

Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?

Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.

Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?

Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.

Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Jeg lo ikke en eneste gang når jeg leste romanen En dag vil vi le av det av den danske forfatteren Thomas Korsgaard. Selv om forlaget i sin omtale skaper en forventning om at jeg kommer til å gjøre det. Det er så mye råskap rundt hvordan foreldrene har valgt at familien skal leve at når noe er tragikomisk, blir det for meg mest tragisk og lite komikk. Tragisk fordi jeg vet at dette er såkalt virkelighetslitteratur. Med det mener jeg ikke at romanen ikke har sin berettigelse. Det verste er at moren overhodet tenker tanken at de skulle hatt et barn til, og sier det høyt!

Romanen er andre bok i trilogien om Tue og familien hans. Den ble utgitt i 2018 og på norsk i 2023. Jeg leste første bind Hvis det skulle kommet menneske i januar. I den andre boken trer moren tydeligere frem. Hun er fortsatt i pillerus. Men det har blitt bedre:

«Før klarte ikke mora mi å reise seg fra den sjuskete lenestolen sin med hullene etter sigarettglør. Nå sto hun opp om morgenen hvis vi ropte nok ganger, og satte seg inn i stua, så film og tok pillene sine som hun skulle. Hun fikk dagene til å gå på sin egen måte. Ting tar tid, sa hun, og lovte at hun skulle bli helt frisk. Av og til satte hun seg i bilen og kjørte av sted uten å si noe.»

En av årsakene til bedringen at hun fått penger mellom hendene:

«Det kom så plutselig, brevet fra Pasientklagenemda. Nesten 900 000 kroner i erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. En ung lege hadde feiloperert henne for et par års tid siden, seks sener i armen var blitt forveksla med hverandre.
Hun mista ting hele tida og kom nok aldri til å jobbe igjen. Det var jeg som hadde skrevet klagen, satt inn kommaene og fått det til å se profesjonelt ut. Det var en stor jobb å slå opp alle fremmedordene, men jeg hadde fått 500 kroner for det. Mora mi hadde lovt at alt kom til å bli annerledes når erstatningen kom, at det kom til å bli bedre nå. Og det hadde blitt bedre. Faren min snakka om at resten av pengene kunne brukes på et nytt tak, at vi skulle gjøre langsiktige investeringer. Vi skulle aldri ha gjeld igjen, sa han. Det hadde ødelagt for mye.»

Om hva som opptar henne nå forteller hun til Tue:

«Hun hadde skrevet med han fyren fra Fyn i litt over et halvt år. Han hadde et lite hus utafor Middelfart, der han bodde helt alene. Nå hadde han fått sklerose, så hun vurderte å flytte til Fyn for å være der for ham.
«Pappa og jeg skal nok skilles.»
«Hva med pappa?»
«Ja», sa hun og så rart på meg. «Hva med ham?» «Ikke noe», sa jeg.
«Du får ikke sladre til ham. Dette må jeg styre selv.»
Hun rota under setet etter en lighter og tente en Prince 100.
«Hva med oss?» spurte jeg,
«Slutt med det maset. Det er ikke engang sikkert, det er bare noe jeg vurderer. Og dere kan jo bli med.»
«Jeg skal faen meg ikke bo på Fyn! »
«Han er en fin fyr. Jeg tror du ville ha likt ham.»
Hun skrudde opp musikken igjen, nynna med på Toto. Hun stakk hodet ut av vinduet og sang ut over fjorden til stemmen brast. Så bøyde hun seg ned og gråt med panna mot rattet, ustyrlige hulk.
«Ikke si det til noen», sa hun og løfta på hodet. Snørret hang i tråder fra nesa hennes, som hun tørka av med ermet.

«Hvem skulle jeg ha sagt det til?»

Her litt om farens situasjon når romanen starter:

«Faren min brukte de få feriedagene sine i hagen. På å slå gress og plante busker på grensa til jordene som en gang hadde vært våre. Nå var de solgt. Vi hadde ingen forpliktelser ut over hverandre, sa faren min. Han jobba som selvlært anleggsgartner hele sommerhalvåret, sesongarbeidet betalte seg. Gartner om sommeren, slakter om vinteren. Det var ordninga nå, det var ingen mellomliggende årstider i livet hans.
Han hadde hatt nok å se til de siste åra. Først var han på en minkfarm, så hos et vikarbyrå som ga ham oppdrag med å skjøtte andres kveg og griser. Like etter det var han vinduspusser. Og så var han søppelmann i et par uker. Det kom alltid noen som kunne gjøre det billigere, selv om han kunne gjøre det bedre. Han ville ikke gå ned til under 100 kroner timen, den lønna var for polakker og barn, syntes han.»

Jeg er ikke sikker på at jeg kommer til å lese den siste boken En måtte nok ha vært der. Jeg leser at NRK’s anmelder skriver at den ble en skuffelse:
«Svakheten i dette siste bindet er at ambivalensen er borte. Familien er også borte. Personene Tue møter i København er figurer, klippet i papp.»