Bokelskere.no

Dette er en interessant bok om å gå på et interview så går alt til galt. Et intervju som utvikler seg til en kidnapping? Sitrende spenning og god underholdningsverdi.

Den siste boken i triologien i "dødens-spill" serien. Jeg synes det er litt synd at ikke forfatteren utnytter muligheten med å "reise tilbake i tid". At vi får se hva som skjedde med forrige generasjon helt tilbake til når forfedrene fant ouija brettet og de mørke kreftene besatte hovedpersonene. Vi får svar på motivet gjennom magiske tilbakeblikk, men det er ikke helt det samme. Slik er det vel når man vil beholde de karakterene som vi fikk hilse på i sist bok.

Boken har potensiale til å begynne med, men så blir det bare til noe kaotisk rør som ikke har noen flyt. Om forfatteren hadde latt være å beskrive bakgrunnshistorien til karakterene så hadde det gjort denne boken mer leselig, men det å hoppe frem og tilbake mellom fortiden og nåtid er ikke bra for flyten i denne boken. Ikke verdt å lese denne boken etter min mening.

Denne boken gir absolutt mersmak for å lese mer av Freida McFadden. Boken har flust med intriger, drama, spenning og ikke minst uventede plot twists.

Jeg begynner å bli ganske kresen på bøker som handler om zombier, verdens undergang, parasitter, pandemier og sopp som tar over menneskehjernen. MEN når det er sagt så klarer denne boken å være annerledes nok. Spenningsnivået holdes oppe på et jevnt nivå selv om det om muligens ikke er så mye action så ønsker leserne å få svar på (blant annet) "hva har skjedd"?
Fortellingen går dypere inn i båndet mellom to mennesker, nesten som en "Romeo og Juliet" fortelling. Forbudt kjærlighet. Mest av alt hva det koster å være medmenneskelig. Anbefales.

On Being Brought From Africa to America

Twas mercy brought me from my Pagan land,
Taught my benighted soul to understand
That there’s a God, that there’s a Saviour too:
Once I redemption neither sought nor knew.
Some view our sable race with scornful eye,
«Their colour is a diabolic die».
Remember, Christians, Negros, black as Cain,
May be refin’d and join th’ angelic train.

Phillis Wheatley (1753-1784)

The Columbia Anthology of American Poetry

Phillis Wheatley (born c. 1753, present day Senegal?, West Africa - died December 5, 1784 Boston Massachusetts, U.S.) was the first Black woman to become a poet of note in the United States.
She was captured in West Africa and taken to Boston by slave traders in 1761.

«Jeg har vært politiker for Rødt, forfatter, journalist i Klassekampen og realitykjendis. Kort sagt: I det meste her i livet har jeg prøvd å etterligne Jon Michelet. Hvorvidt det har lyktes, det får andre bedømme. Men for meg har det alltid vært et mål å nå ut breiere enn til den faste gruppen av studiesirkelveteraner på venstresiden. Da finnes det få forbilder som er bedre enn Jon Michelet. Mens andre av venstresidens forfattere, politikere og kjendiser har holdt seg for nesen og prøvd sitt beste for å unngå folket, var Jon villig til å få møkk under negla dersom han trodde det var nødvendig i kampen for en bedre verden. Alt han har gjort har ikke vært like lurt. Men jeg tror de fleste vil berømme forsøket.»

Sitatet over er fra innledningen til biografien Mímir Kristjánsson har skrevet om Jon Michelet. Etter å ha lest biografien er jeg i tvil om forfatteren noen gang kommer til å lykkes å etterligne Jon Michelet. Fra Store norske leksikon;

«Jon Michelet var en norsk forfatter, særlig kjent for krimserien om Thygesen, som ga ham Rivertonprisen to ganger, og sjømannsserien En sjøens helt, som ble en stor suksess. Han var også forlagsmann, journalist, politiker (RV) og redaktør i Klassekampen.»

Jeg tar vel ikke for hardt i når jeg skriver at Jon Michelet tidvis var en rabulist (politisk oppvigler, bråkmaker eller uroelement). Der er ikke Mímir Kristjánssoni selv om han er en uredd politiker. For selv om Jon Michelet hadde mange oppturer i livet, var det nok av nedturer. Og de fleste kunne han skylde seg selv for. Samtidig vokste Jon Michelet, som ble født i 1944, opp og var ungdom i en tid som var veldig forskjellig fra tida vi lever i.

Uansett, jeg likte biografien. Den forteller om en del av norsk historie jeg ikke er så kjent med. Innimellom har jeg skratter høylytt over alt det Jon Michelet viklet seg inn i. Og over AKP (m-l). Det er mye som er komisk med dagens øyne. Samtidig er Jon Michelets nedturer trist å lese om. Jeg gruet meg til slutten. Jon Michelet vokste opp på Larkollen og flyttet tilbake til Larkollen før jeg flyttet hit. Det ble skrevet mye om han i den lokale avisa de siste årene han levde. Det er trist å kjøre forbi huset han bodde i og vite at mennesket med så mye energi og mot ikke lever lenger.

Jeg hadde neppe valgt å lese romanen Odel av Dordi Strøm dersom jeg ikke hadde hørt juryens diskusjoner ifm. at den ble valgt som vinner av Lytternes romanpris 2023 (NRK P2).

Romanen er på 150 sider. Den var ikke så mørk som jeg forventet. Første del, som var de 100 første sidene, overrasket meg positivt. Men del to og særlig tredje og siste del, her tok romanen en retning som ble for spesiell for meg.

En gang på nitti-tallet var jeg tilstede på en tale/ forelesning med Umberto Eco. Det var en aparte opplevelse. Eco talte på italiensk med to translatører til stede - en fransk og en engelsk.
Han snakket om viktigheten av biblioteker - og den betydningen offentlige bibliotek hadde hatt for ham.
Han fortalte om sin bestemor som hadde 5 års skolegang og var en flittig bruker av stedets bibliotek. Flere ganger i måneden tok hun veien innom og lånte bøker til seg selv og barnebarnet. Hun lånte historiebøker og skjønnlitteratur av kjente klassiske forfattere som Victor Hugo, Balzac, Dostojevski osv…… og Ibsen! (hvis translatøren oversatte riktig).
Og lille Umberto ble kjent med verdenslitteraturen. :)

Det ble også fortalt at etter hans død skulle hans private bibliotek komme offentligheten tilgode.
Noe som også har skjedd.

Jeg har ikke lest bøker av Johan Theorin siden mai 2013 da jeg leste Blodleie, tredje bok i Ölandsserien. Før det leste jeg bok nummer en og to i serien: Skumringstimen og Nattefokk. Jeg har ikke lest de etterfølgende bøkene Gravrøys og Beinrester. Bumerker, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, er en frittstående fortsettelse av Beinrester. Flere av aktørene fra Nattefokk er med i Bumerker: Tilda som er politietterforsker, selvsagt hennes grandonkel Gerlov, og Joakim, som Tilda nå er gift med.

Selv om Bumerker ikke hadde samme spenningsnivå som Nattefokk, synes jeg der er en god roman. Slutten tilsier at det kommer flere bøker i Ölandsserien.

Grøne eple

Sumaren var kald og regnfull.
Epli var grøne og flekka av skurv.
Men eg plukkar og sorterar
og staplar kassane i kjellaren.
Grøne eple er betre enn inkje.
Bygdi ligg på 61˚ breid.

Olav H. Hauge (1908-1994)

Dropar i austavind, 1966

Dette er oppfølgeren til The River, noe som er dårlig markert, men det gjør ikke noe om man leser denne først. Det er bare noen få detaljer fra første bok som blir nevnt, og slike ting plager ikke meg. Men om man er fisefin på spoilere, bør man nok lese The River først.

Mystisk hovedperson og konsept
Den er om Jack som er i midten av tjueårene. Han tar en pause fra ranchen som han driver sammen med sin far, for å jobbe som guide ved en fiskerhytte. Fiskerhytten er for rike gjester og befinner seg på et privat område.

Han skal være guide for Alison som er en svært kjent artist som han ikke kjenner til, og sammen merker de underlige ting som foregår. De som jobber der virker hemmelighetsfulle og anspente, og nabogården har de fått beskjed om å holde seg unna. Hva er det de egentlig skjuler? Jack som hadde tenkt å slappe av med en enkel jobb, blir opphengt i å finne ut hva som skjer på nabogården og hvorfor de som jobber ved fiskerhytten, roter med tingene hans?

Forfriskende setting
Det er ikke ofte jeg leser såkalte utendørs thrillere, men noen ganger er det vel det man trenger. Jack er kanskje en standard underdog som prøver å gjøre det rette. Han kan bli litt kjedelig i lengden, men samtidig er han noe mystisk. Båndet mellom ham og Alison var ikke helt troverdig eller spennende, men heller typisk.

Peter Heller har ikke en avansert fortellerstemme. Han skriver veldig lett og det er mye bruk av linjeskift, så teksten er veldig luftig sådan. Men det fungerer hvis man vil ha noe lett og engasjerende, noe som er underholdende der og da. Fordi det skjer noe hele tiden, og man blir nysgjerrig på hva de ansatte og nabogården skjuler. Samtidig pågår covid, så det er hensyn å ta på grunn av det også. Selv syns jeg ikke covid er fryktlig spennende, men passet godt inn i denne settingen.

En mystisk og actionpreget thriller med mange vendinger og kryptisk undertone. Selv om fortellerstemmen var vel enkel, funket det, og bød på en del stemning. Det var nesten som å lese denne boka utendørs, selv om man satt inne ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg ble ikke overveldet av å lese den kritikerroste romanen til den danske forfatteren Helle Helle Hafni forteller som ble utgitt i 2024. Jeg hadde jo store forventninger til leseopplevelsen. Kjenner at jeg er litt skuffet. Over meg selv mest. Mulig jeg leste for raskt og skulle lest den om igjen. Kanskje det er slik med Helle Helle som jeg har med Ali Smith. Hennes kritikerroste Høst har jeg begynt på tre ganger og får lite ut av fortellingen.

I seneste laget – historier om kvinner og menn er den tredje boken jeg leser av Claire Keegan. Jeg leste Tre lys i mai og Småting som dette i juni. Og det hele startet med at jeg hørte at Claire Keegans bøker omtalt i Åpen bok på NRK.

I seneste laget – historier om kvinner og menn ble utgitt i 2023 og på norsk i 2024. Boken er på knappe 93 sider og består av tre noveller. Som de andre bøkene er kritikerne begeistret for det de har lest. Imens jeg stod i ventekø på biblioteket, leste jeg en anmeldelse i Aftenposter der kritiker ikke er begeistret:

«Claire Keegan skaper noen ekle mannlige karakterer i en bok som ikke fortjener all hederen den har fått.»

Jeg synes det er prisverdig at en kritiker skriver negativt om en bok som andre kritiker har rost opp i skyene. Samtidig er jeg veldig glad for at det ikke var denne anmeldelsen jeg leste først og kanskje hadde latt være å lese boken. For jeg synes boken er utrolig god. Etter at jeg hadde lest den første novellen var jeg satt ut. Det var som om jeg hadde vært med handlingen. Og slutten var forrykende og uventet.

Til og med jeg som ikke er utdannet i litteraturfaget kan lese at Claire Keegan skriver godt. Under overskriften Fillern så fint! Litterært hånd­verk fra øverste hylle skriver anmelder i NRK bl a dette om boken:

«Mettet med sanselighet
Det er en intens tilstede­værelse i tekstene. Felles for dem er at de skildrer et møte mellom en mann og en kvinne. Det står selvfølgelig noe på spill.»