Eg vil takke livet
Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg synet og når eg åpnar augo,
kan eg sjå og skilje det svarte og det kvite,
og på himmelkvelven dei lysande stjerner,
og midt i verdens vrimel den mann eg elskar.
Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg øyre til å fange opp songen
frå småfuglar om dagen og siriss om kvelden,
frå hammar, turbinar og det susande regnet,
og den mjuke røysta til den mann eg elskar.
Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg målet og heile alfabetet,
og dei rette orda til alle mine tankar,
mor og venn og søster og det stigande lyset
over vandringsvegen til den mann eg elskar.
Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det gav steget styrke om enn foten trøytna
når eg gjekk i byar og langs mørke vatn,
over fjell og ørken, over sovande sletter,
og gjennom porten til den mann eg elskar.
Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg eit hjarte som ustyrleg bankar
når eg ser det vakre i menneskehugen,
når eg ser det gode vinne over det vonde
når eg ser djupet i ditt klåre auga.
Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg smilet, det gav meg gråten.
Eg får lov å kjenne både fryd og smerte,
og av desse kjeldene fløymer mine songar,
men også dine songar som er mine songar,
og all verdsens songar som er same songen,
og all verdsens songar som er same songen.
Violeta del Carmen Parra (1917-1967)
Chile
Til norsk ved Åse-Marie Nesse (1934-2001)
Eg vil vere her, dikt til trøyst
Olaug Nilssen (red.)
siljehusmor siterer Sent i november av Tove Jansson (side 153)
12:51, 25. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
De forsvant i snødrevet omgitt av den melankoli og og lettelse som pleier å følge med en avskjed.
siljehusmor siterer Sent i november av Tove Jansson (side 147)
12:50, 25. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
Time etter time satt Filifjonka ved kjøkkenbordet og spilte munnspill, famlende og andektig. Tonene begynte å ligne melodier og melodiene ble musikk. Hun spilte Snusmumrikkens viser og hun spilte sine egne, hun var utenfor rekkevidde og inne i en fullkommen sikkerhet. Hun tenkte ikke over om de andre hørte henne eller ikke. Ute i hagen var det stille, alt som krøp var borte, det var bare en alminnelig mørk høst med økende vind.
siljehusmor siterer Sent i november av Tove Jansson (side 24)
12:49, 25. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
Snusmumrikken fikk lyst til å lage viser. Han ventet til lysten var helt sikker, og en kveld tok han opp munnspillet som lå nederst i ryggsekken. I august, i Mummidalen et sted, hadde han funnet fem takter som var en umiskjennelig og strålende begynnelse til en melodi. De hadde kommet helt av seg selv, som toner kommer når de har fått være i fred. Nå var stunden inne til å hente dem fram og la dem bli en vise om regn.
Snusmumrikken lyttet og ventet. De fem taktene kom ikke. Han fortsatte å vente uten å bli urolig, for han visste hvordan det er med melodier. Men det eneste han hørte, var det svake suset av regn og strømmende vann. Etter hvert ble det helt mørkt. Snusmumrikken tok fram pipen sin, men puttet den ned i lommen igjen. Han forstod at de fem taktene var blitt igjen i dalen, og at han ikke ville finne dem før han gikk tilbake.
siljehusmor siterer Queenies kjærlighetssang av Rachel Joyce (side 246)
17:44, 24. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
Jeg tenkte på hotelldøren som ikke lot seg åpne ved at man dyttet eller dro, men som bare gled fra høyre mot venstre. Iblant, Harold, kommer veien videre overraskende på oss. Vi prøver å tvinge noe i den velkjente retningen og oppdager at det kun lar seg bevege i en annen dimensjon. Veien videre er ikke framover, men litt til siden, til et sted du ikke har lagt merke til før.
siljehusmor siterer Queenies kjærlighetssang av Rachel Joyce (side 160)
17:43, 24. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
Den andre sangen, skrev jeg, var en av min fars favoritter, og dermed hadde den blitt en av mine også. Han pleide å synge den mens han jobbet inne på verkstedet sitt, og da tok moren min pause fra husarbeidet og lyttet. Iblant kan du elske noe uten å føle en umiddelbar tilknytning til det, bare fordi et annet menneske gjør det, og når du holder tingene deres tett inntil brystet, er det som å være sammen med dem igjen. Det tok en stund å få alt dette ned i notatboken. Ingen klaget, ikke engang Mr. Henderson. Det var første gang jeg hadde skrevet noe om begravelsen min.
siljehusmor siterer Queenies kjærlighetssang av Rachel Joyce (side 125)
17:43, 24. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
Du kommer ikke fram ved å være i konstant bevegelse, selv om reisen kun består i å sitte stille og vente. Iblant må du stoppe opp og beundre utsikten, en liten sky og et tre utenfor vinduet ditt. Du må se det du ikke så før. Og så må du sove.
Boka minnet meg en smule på Drag me to Hell. Ikke selve konseptet, men tonen. En horrorkomedie som jeg hatet.
Anna og hennes familiemedlemmer drar til Italia for å ha litt ferie sammen. Familien krangler ofte og er stadig frekk mot Anna, men Anna er ikke noe særlig bedre, så det var vanskelig å syns synd på henne. De får ikke komme opp i tårnet på stedet de leier, og Anna opplever mye skummelt. Men er det noe som bare forfølger henne eller kan de andre familiemedlemmene oppleve det også?
Kranglete familie
Det føltes ut som å lese to bøker i én. En del om ferien og en annen del om når Anna vender tilbake til New York. Jeg foretrakk å lese om den delen da de var i Italia og den merkelige familiedynamikken. Familien er ikke spesielt sjokkerende, fordi jeg har lest om verre familier tidligere. Men jeg ble dog lei av alle de italienske ordene og replikkene. Man ble stadig vekk minnet på at Anna var den eneste i familien som kunne litt italiensk. Det var også mange påminnelser om at de var på ferie, ferie og atter ferie. Til tross for det, manglet boka noe av den italienske atmosfæren.
Og retningen handlignen tok, ble noe rotete og jeg mistet interessen underveis mange ganger. Slutten var på en måte lat og skuffende. Å kalle dette horror, er ikke helt riktig. Det er mer humor med noen horrorelementer. Hvis du ikke har lest den ennå, fortvil ikke. Du går ikke glipp av noe.
Fra min blogg: I Bokhylla
Er ting som de ser ut som? ...
Kjenner man sine beste venner?
Mens alle andre tror at Sadie tok sitt eget liv, kjente Avery henne aller best og er sikker på at Sadie aldri ville ha gjort det. Hun er lei av Littleport og en viss rik familie. Hun vil vise dem sannheten. Men har hun rett, eller er hun bare besatt av sin døde venninne?
Lite spenning og stemning
Det er morsomt å lese om rike mennesker og deres såkalte drama, men ikke denne gang. Avery var bare sutrete og kjedelig hovedperson, og skrivestilen var temmelig flat. Det føltes ikke ut som en psykologisk thriller i det hele tatt.
Det fleste karakterene var tamme å lese om, og jeg ble ikke så godt kjent med selve stedet. Dette er min første bok av Megan Miranda, og det var som om hun ikke visste hvordan hun skulle skape atmosfære eller spenning. Et veldig skuffende førsteinntrykk.
En noe kortere bokanmeldelse enn til vanlig, men det er ikke mye mer å tilføye uten at det blir like gjentakende og kjedelig som boka ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Flight
I saw them flee - to a Word
No Nation could invade
My relief - was but awe
A sentiment, carved in ruins
I felt, every treacherous blade
That stabbed their wound
And sought, what they sought:
An antidote, from a well, of Truth.
Tariq Al Karitty
Palestine Poems
A Poet Hears Your Cry
siljehusmor siterer The diary of a bookseller av Shaun Bythell (side 103)
16:04, 18. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
It is a strange phenomenon that, when customers visit the shop for the first time, they tend to walk very slowly through it, as though they are expecting someone to tell them they have entered a forbidden zone, and when they decide to stop, it is invariably in a doorway. This, of course, is incredibly frustrating for anyone behind them, and since that person is usually me, I exist in a state of perpetual frustration. Anthropologists insist that it is an instinctive human response on entering a new space to stop and look around for potential danger, although quite what sort of danger might be lurking in a bookshop – other than a frustrated bookseller whose temper has been frayed to the point of violence by the fact that somebody is blocking the doorway – is a mystery.
Rufsetufsa som svar til Marit Heimstad :
19:12, 14. mars 2025 Diskusjon: Rufsetufsa om Billie Ve av Julia Kahrs av Julia Kahrs
Godt spørsmål og nå er det en god del siden jeg har lest boka, men har sikkert lest lignende bøker før. =) Har ikke en bedre forklaring.
siljehusmor siterer Ved porten til stillhetens skog av Lars Elling (side 53)
17:48, 11. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
Stian Carstensen er et rymtiskmotorisk vidunderbarn. Der andre har store vanskeligheter med å klappe seg selv på hodet i sirkel og tromme seg på brystet samtidig, har han ingen vanskeligheter med å trampe i én tidssignatur, spille i en annen og plystre i en tredje, for så å la dem bytte plass eller alternere med andre taktarter. Enda verre å forstå er at tallet over eller under brøkstreken ofte ikke går opp i to eller fire, åtte eller seksten. Det kan være ni eller elleve. Elleve?!
«Men hvordan kan noen eie vann?»
«Hva mener du?»
«Hvordan kan man eie noe som renner sin vei?»
Men den har ikke vært stille, for is er aldri stille, den har sin egen lyd, den knaker. Isens knaking er en av verdens eldste lyder, og den skremmer meg, har alltid skremt meg, det er lyden av noe som går i stykker. Og lyden av stein på is, stein som kastes mot et isdekt vann, en lyd ulikt alt annet, steinen som ikke klarer å trenge gjennom isen, men gir gjenlyd likevel, en kort tone, fra vannet der nede, minner om hvordan alt er fanget under den, hvor fast alt sitter.
«At Matilda Ström nekter å erkjenne at livet hennes er mindre vellykket, provoserer dem begge voldsomt. Dette pleier de å snakke om, og om en psyke som opprettholder et fordreid selvbilde av å ha for stor integritet til å ønske seg noe så banalt som å dele livet med et annet menneske. Så når de med god sikkerhetsmargin har styrt unna grunner og skjær i en skjærgård der det aldri er havblikk, når de har forhandlet med påbudene for god tone og lovene for vennskap, står det klart for dem begge at de i dag deler iveren etter å bebreide Matilda for alt hun er og ikke er.»
Da jeg leste kapittel 3 i Lena Anderssons roman Studie i menneskelig atferd, utgitt i 2023 og på norsk i 2024, kom jeg til å tenke på hva jeg fascineres av kvinner som er venner med andre kvinner, såkalte venninner. Jeg bor ved en vei der gangstien ligger tett inntil vår hage. Om sommeren må man være døv dersom man ikke hører hva som ofte er samtaleemnet til enkelte «venninner» der de traver forbi: andre kvinner. Hva andre kvinner har sagt, hva de har gjort. Sikker en annen kvinne i venninneflokken som blir analysert. Her hadde Lena Andersson virkelig fått påfyll til sine bøker.
I kapittel 3 med underkapitler møter vi tre kvinner: Mathilda, Ellinor og Liselotte. Mathilda er enslig:
«Matilda hadde flere venninner og gjorde ulike ting med hver av dem, gikk på kino med én, diskuterte med en annen, snakket om relasjoner med en tredje, mest arbeidsrelaterte og venninneproblemer. Det var et område der Matilda kunne se klart, siden hun evnet å tre ut av seg selv og betrakte ting fra ulike perspektiver, med lidenskap, men uten indignasjon. Den utstrakte tittingen på gamle Hollywood-filmer hadde skjerpet evnen hennes til upartisk observasjon av den typen dynamikk. Men om kjærligheten kunne hun ikke snakke. Det var ikke mulig å vise noe menneske den tilliten det innebar å vite at hun aldri var blitt ønsket av en mann. Hvor mye venninnene enn likte henne, så gikk ikke det, for alle hadde et lite rom inni seg der tvilen lå på lur og kritikken vokste. Hun visste at det i hvert menneske finnes en avstand til det neste, av og til så liten at den bare så vidt rommer tenkte tanker, men det var nok til at hun ikke kunne betro seg til noen med noe slikt.»
Ellinor og Liselotte møtes konditor med hver sin barnevogn;
«Like etter at det første barnet ble født, begynte Liselotte å kalle seg småbarnsforelder. Under svangerskapet inngikk hun på samme selvsagte vis i gruppen gravide. Hun finner glede og trygghet i det å tilhøre, hun lengter etter en stamme. For Ellinor er det annerledes. Hun vil ikke reduseres til bare forelder og yter indre motstand mot Liselottes hang til å se dem, Liselotte og Ellinor, som en enhet.
«Hvem snakker hun om nå?» rekker Ellinor å tenke når Liselotte sier «vi». Hun får lyst til å markere avstand, men det er ikke bra for fellesskapet. Det forsterkes ytterligere og blir til et skjebnefellesskap av at de har fått barn med bare to dagers mellomrom, Ellinors første, Liselottes tredje.»
Etter hvert kommer de inn på tema Mathilde:
«I ordrike vendinger erklærer de overfor hverandre at omsorgen deres bunner i felles kjærlighet til Mathilda, et ønske om at det skal gå henne vel, at hun skal bli like lykkelig som de selv er så heldige å være. For å hjelpe henne må de jo kunne diskutere hindringene på hennes vei.»
I siste del av kapittel 3 er det gått et år og det som skjer her er til å le seg fillete av.
Lena Andersson skriver i innledningen noe jeg kan si meg enig i:
«Studiet av mennesket er en kunstart, ikke en vitenskap i ordets betydning. Kun bevisste og tenkende subjekter kan utøve den, og da ikke gjennom innhenting av data, men ved selviakttakelse, tolkning, gjenkjennelse, forståelse. Litteraturen egner seg spesielt godt til det.»
siljehusmor siterer Pappaen og havet av Tove Jansson (side 199)
10:32, 11. mars 2025 Ingen har det som favoritt.
Pappaen gikk tilbake til fyret, og han var dypt bekymret over øya. Den forlatte skogbunnen var full av dype huller, og gjennom lyngen løp lange furer der trærne hadde gått bortover mot fyrknausen. Der stod de nå alle sammen i en forvirret floke av skremsel.
Jeg lurer på hva man skal gjøre for å berolige en øy, tenkte pappaen. Det går ikke an at havet og øya blir uvenner, de må bli venner igjen...
Pappaen stoppet. Det var noe i veien med fyrknausen. Nå så han det igjen. En ganske svak bevegelse, knausen trakk seg sammen, den ble rynket som en hud. Et par gråsteiner rullet en omgang rundt i lyngen. Øya hadde våknet.
Fra diktsamlingen Så lett, så sterk, så øm - Feminisme i norsk poesi, redigert av Marta Breen velger jeg ut dette diktet og ønsker dere en fin 8. mars.
jeg var piken i tårnrommet
hver kveld kastet jeg ut
den lange fletten min
slik at alle prinsene
kunne klatre opp til meg
de rev nesten hodet av meg
med all den klatringen
så jeg tok saksen
og klippet av fletten
du verden
rett av
svingte meg ut av vinduet
hang og dinglet i karmen et øyeblikk
før jeg tok fatt på nedstigningen
jeg klamret meg fast til sprekken i muren
men midtveis
skled jeg
og gikk pladask i bakken
selvfølgelig slo jeg meg
gul og blå var jeg
kunne ikke sitte på flere dager
men det var godt å få bakkekontakt
Britt Sørensen
Fra Sirene nummer 4, 1981
«Når man mener noe sterkt, kan det være verdt å tenke gjennom hva som kan få en til å skifte syn. Det kan tenkes at Kjetil (26) ville spurt om nettopp det: Når jeg sist var så sikker på at Norge ikke burde bli med i EU, og nå er like sikker på at Norge bør bli det, hva skal til for at jeg skifter mening igjen som Kjetil (66) eller (76)?
Jeg tror det vil kunne skje om EU skulle gå i illiberal retning. Om unionen svikter sin oppgave og sitt eget verdigrunnlag, kan det bli nødvendig å gå ut. En union der grunnleggende demokratiske og liberale verdier settes på spill, vil ikke være et blivende sted, selv om en slik utvikling i vårt nabolag vil være en trussel mot Norge også som utenforland. Så er da også en del av min begrunnelse for at Norge nå bør gå inn, at det gir en mulighet til å være med på å sikre at unionen nettopp forblir et forsvar for de verdiene det er så maktpåliggende å hegne om.»
Som ung miljøaktivist stemte Kjetil B. Alstadheim nei til EU i 1994. I dag, 30 år senere, sier han i dag ja til EU. Boken sitatet over er fra, er Alstadheims bok Alle tok feil. Om EU landet Norge. Boken ble utgitt i 2024 og kan anbefales uansett hvilket standpunkt man har til EU og EØS-avtalen.
Senest i går 4.3.25 var det en artikkel i Aftenposten, der tidligere Sp-nestleder Ola Borten Moe har gitt en beskjed til partiledelsen i Senterpartiet om at Norge heller bør søke om å bli den 51. staten i USA før Norge går inn i EU. Men at selv om han ikke er noen tilhenger av EØS-avtalen, innser han at avtalen er kommet for å bli.
Under lesingen av boken til Alstadheim har jeg tenkt mye på hvorfor jeg stemte ja i 1994. Jeg var ikke så politisk bevisst som Alstadheim var i 1994. Det jeg husker, var at jeg ikke trodde på Nei-dronninga Anne Enger (Lahnstein) skrekkscenarier dersom Norge gikk inn i EU i 1994.
Oppvokst som jeg var i samfunn med neste stopp Nordpolen, begynte jeg i tenårene å undre meg over hvorfor ikke politikerne valgte å legge til rette for at tre tettsteder på øya jeg bodde på ble sammenslått til et sted. Jeg ønsket meg et et mer levedyktig samfunn for unge mennesker. Men "Nessekonge mentaliteten" hersket. Jeg lengtet bort. Fremtidsutsiktene var ikke lyse ved å bli boende. Det var krise i fiskeriene pga "svart hav". Jeg flyttet, som de fleste andre på min alder, bort for å gå på skole og finne meg en jobb. Selv om jeg har mange gode minner fra oppveksten, har jeg aldri vurdert å flytte tilbake. Jeg kan aldri stemme på Senterpartiet selv om jeg ikke er uenig med alt partiet står for.
Jeg ville fortsatt ha stemt ja dersom EU. avstemmingen var i dag. Men om jeg vil stemme ja neste år, om 5 år; det avhenger av hvor dagens omskiftinger fører oss. Det eneste som er sikkert, er at alt er usikkert.
Forlagets omtale
«For nøyaktig tre tiår siden opplevde Norge et av de heftigste politiske oppgjørene i moderne tid. Skulle Norge bli medlem av EU? For andre gang sa et flertall nei i en folkeavstemning. Som ung miljøaktivist var Kjetil B. Alstadheim selv på nei-siden. 30 år senere har han for lengst snudd og sier i dag ja til EU. Nå graver han i argumentene som ble brukt den gang, og i hvordan de står seg i ettertid. Hva sa nei-siden og ja-siden i den intense EU-debatten i 1994? Hvorfor sa de det? Og hvordan kunne både de - og han selv - ta så feil?
Fra begge sider ble EU-avstemningen fremstilt som et skjebnevalg. I dag er debatten som raste, en påminnelse om at skråsikkerhet i politikken sjelden gir deg rett i det lange løp. Samtidig oppstår spørsmålet om hva det er med denne saken som pisker opp så sterke følelser - og om det fortsatt er slik i dag.
Underveis søker Alstadheim svar på hvorfor han selv skiftet syn. Kjetil (56) møter Kjetil (26) for å finne ut hva som skjedde - og argumenterer for hvorfor Norge nå trenger en ny EU-debatt.»
Den nyfødtes øyne kan svare
mer enn en olding kan spørre.
Verre enn mangel på svar, et farlig fravær av spørsmål.
Sist sett
