Bokelskere.no

Livet på Senja blir alt annet enn fredelig ...

En spennende hverdag
Gustav er pesjonist og lever et rolig og kanskje et ensomt liv. Han har en bror og datter, men de bor noe langt unna. Han savner også sin ekskone en smule, men er det gjensidig? En dag oppdager han en bevisstløs kvinne i vannet og redder henne. Det viser seg at kvinnen ikke er fra Norge, men er blitt kidnappet på grunn av menneskehandel. Selv om de ikke snakker samme språk, prøver de å kommunisere på kreative måter. Heldigvis skal broren Ragnar og Gustavs datter, Nora snart komme. Nora kan flere språk og kanskje komme i bedre kontakt med henne. Det viser seg at kvinnen har en mektig far, og på grunn av ham, er hun blitt kidnappet. Hun var blitt ført til et sted hvor de kan forandre utseende og personlighet før de sender ofrene videre av gårde til personen som står bak bestillingen. Det er nesten som i The Sims spillene der man bestemmer hvordan de skal se ut og hvilke personlighetstrekk de skal ha. Men underveis, har hun klart å slippe unna, men hun vet at mennene er fremdeles ute etter henne. De må finne ut hvordan hun skal være trygg på Senja til faren hennes kommer og henter henne. Men er det nok tid?

For mye informasjon som overtar spenningen
Dukkefabrikken er en blanding av thriller og spenning, med hverdagslige mennesker i fokus. Forfatteren tar opp aktuelle og skremmende temaer som menneskehandel. Han beskriver også en gammel og ukomfortabel tradisjon og hvor vanskelig det kan være å stole på fremmede i nød. Selv likte jeg de første hundre sidene, men så ble det som å lese en skoletekstbok fremfor en spenningsbok. Grunnen til det, er at det føltes ut som om jeg leste den ene leksjonen etter den andre, spesielt etter at Nora kommer inn i bilde. Hver gang hun åpnet munnen, ville hun gjerne ramse opp forskjellige faktaopplysninger om det ene og det andre. Vet jo at forfatteren mener det godt og at det er tydelig mange saker han brenner for, men samtidig ble jeg ofte tatt ut av handlingen av den grunn, og det overskygget spenningen som kunne ha vært der. Det ble noe slitsom å lese i lengden.

Men det som jeg likte med boka var de hundre første sidene, og at man fikk perspektiv fra Gustav og gjengen og noen av mennene fra menneskehandelbransjen, hvordan de opererte og ga et innblikk i hvor grusom bransjen er. Man fikk se fra begge sidene, men dessverre opplevdes det ikke som skremmende eller realistisk. Ikke alle partiene. Kan ha noe med fortellerstemmen å gjøre.

Forfatteren skriver med mye innlevelse, men dessverre er det mange budskap som skal med, og det kunne ha vært kortet ned og forsterket, i stedet for å ha med så mye som mulig slik at det ble en smule repeterende. En mørk bok på mange måter, men ikke helt boka for meg. Personlig ønsket jeg mer handling og mindre belæring.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Solbær i sorg

Då vi heile denne dagen hadde bore
bestemor til grava, såg vi brått:
Nå var solbæra modne.

Det gjorde somme av oss
litt urolege. Ho ville
berga bæra i hus
ein dag som denne.

Utan å finne fram bærspann
snakka vi brått
om solbærsyltetøyet og solbærsafta.

Vi likte ikkje slikt snakk
og ho ville ikkje likt det.
Dette var den einaste sorga
vi hadde å vise.

Einar Økland

Eg vil vere her, dikt til trøyst
Red. Olaug Nilssen

Greit med litt gjensyn for meg også, det er femten år siden jeg leste The Immortal Life of Henrietta Lack. Boka var sterk kost og glemmes ikke lett. Den ble forøvrig filmet i 2017.

Scanning the Century er et oppkomme av en bok som reflekterer verdensbegivenheter og de sosiale, tekniske og politiske endringer i det tyvende århundre gjennom poesi. Boka er delt opp i epoker med ulike tema og ca 265 forfattere er representert med dikt.
Altså - en uforglemmelig bok hvor historiens gang fortelles med dikt. Anbefales. :-)

Bok to i Ephyra trilogien, og selv om det er litt mye om forelskelse og følelser, var det en god oppfølger og ikke bare en tom mellomstasjon.

Mye ansvar
Justyna og Jurek bor som vanlig alene, i alle fall føles det sånn ut siden foreldrene deres er svært opptatte på jobb. Det sårer også Justyna en smule da hun får vite at foreldrene hennes også eier en leilighet nærmere jobben. Hjemme er det hun som styrer det meste, da broren hjelper sjeldent til med noe. Heldigvis har hun vennen Arun som hun kjenner seg godt og som hun kan være seg selv med.

I forrige bok fikk hun vite noe som sjokkerte henne til en viss grad, og vil hun se disse magiske vesenene igjen. De fargerike ephyraene som svever rundt i lufta og lystrer til det hun sier?

Ting er heller ikke enklere på skolen da Arun skriver blogg med Lotte. En jente i klassen som virker å ha noe i mot Justyna, og Justyna liker ikke at hun nærmer seg Arun. Betyr det at hun begynner å få følelser for ham, og bør hun fortelle ham det? Vil det ødelegge det gode vennskapet? Attpåtil skal klassen på skiferie, og det skal være en konkurranse. Justyna vet at Lotte er god på ski, og hun må til enhver pris sette henne på plass. Gjør hun det for å vinne Aruns oppmerksomhet eller for å bevise noe annet?

Mystiske foreldre
Har lest mange trilogier, og ofte føles bok nummer to som et slags tomrom før ting begynner å skje igjen i bok tre. Det gjorde ikke denne. Ikke så realistisk at Justyna og broren er så mye hjemme alene og tar ansvar, men tar det med en klype med salt. Man skjønner at foreldrene hennes har en spesiell og krevende jobb som de ikke snakker så mye om, likevel er det lett å skjønne hva det kan være i forbindelse med.

Jeg likte å lese fiendligheten mellom Justyna og Lotte bedre enn om følelsene hennes for Arun, for det er et aspekt i bøker jeg aldri har vært interessert i å lese om. Kjærlighet og følelser er ikke for alle å lese om, men jentemobbing er et aktuelt tema som mange kan kjenne seg igjen i. Det kan være både sårbart og tøft lesestoff.

Syns fremdeles det er interessant å lese om disse magiske vesenene, og finne ut hva de egentlig vil med Justyna og kanskje eventuelt få vite hvor de kommer fra. Det er et spennende element i trilogien, så leser gjerne neste bok selv om jeg ikke er helt i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

The Life and Life of Henrietta Lacks

That was me in the New Look
sassy as hell, in the days
when wicked was wicked;
not the first on hip of a woman
who knows she’s cooking
a time bomb tumour;

not a number’s up smile
like a dame who figures
she’ll not be getting the wear
from all those yards
of cloth she scrimped for,
who’ll be dead at thirty.

Dead? For forty years
my cloned cervical cells
have a ball in Petri dishes
gorging placenta soup,
multiplying like their crazy mother
- the first ever cell line,

flung like spider’s thread
across continents I never got to visit,
the stuff of visions, profits,
reputations in Melbourne, Baltimore;
hot property, burning mindless
energy I’d have known how to use.

They never asked. Never said
How’s about you live for ever,
like immortal yogurt? I’m bought,
sold like cooking salt. But I get even,
grow where I’m not supposed,
screw up experiments.

Soon, they’ll have the know-how
to rebuild me from a single cell.
A rope of doubles could jitterbug,
from here to Jupiter. Meantime,
I’m grabbing my piece of the action,
hungry to cry my first cry again.

Carole Satyamurti

Henrietta Lacks died of cancer in 1951, but her cells, now amounting to several times
her original weight, were cloned and live in laboratories around the world.

Scanning the Century
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry

We Travel Like Other People

We travel like other people, but we return to nowhere. As if
traveling
Is the way of the clouds. We have buried our loved ones in the
darkness of the clouds, between the roots of the trees.
And we said to our wives: go on giving birth to people like us for
hundreds of years so we can complete this journey.
To the hour of a country, to a metre of the impossible.
We travel in the carriages of psalms, sleep in the tent of the
prophets and come out of the speech of the gypsies.
We measure space with a hoopoe’s beak or sing to while away the
distance and cleanse the light of the moon.
Your path is long so dream of seven women to bear this long path
On your shoulders. Shake for them palm trees so as to know their
names and who’ll be the mother of the boy of Galilee.
We have a country of words. Speak speak so I can put my road on
the stone of a stone.
We have a country of words. Speak speak so we may know the end
of this travel.

Mahmoud Darwish

Translated from the Arabic by Abdulah al-Udhari

Scanning the Century
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry

«Hva skal du der oppe å gjøre, sa fattern da jeg var innom og skulle hente nøkkelen. Forresten henger nøkkelen i jordkjelleren som vanlig. Han hadde måkt ferdig han hadde levd sitt bygdeliv og balet med jorda og røttene kjempet med trærne hogd ved og slått med ljå enda naboene sto og lo når han bannet på sin spisse bydialekt.
La dem stå og glo, sa fattern de har vel ikke annet å gjøre. Muttern og fatterns utenforskap hadde fortsatt å vokse i søstera mi og meg.»

Romanen Hundenetter av den svenske forfatteren Mirja Ung, som sitatet over er fra, ble utgitt i 2024 og på norsk i 2025.

Jeg har lest mange bøker som Per Petterson har skrevet om i Månen over porten og Mitt Abruzzo. Men det er første gang jeg har lest at han har uttalt seg om en bok på sosiale medier. Når han først har en mening om en bok, blir jeg nysgjerrig. Som jeg ble da jeg 9 mars 2025 leste på Facebook siden til Oktober Forlag at han hadde lest Mirja Unges roman Hundenetter:

"Jeg har fulgt Mirja Unge helt fra hun debuterte i 1998 med romanen 'Det var ur munnarne orden kom'. Jeg har alltid lest mye svensk litteratur, men så glapp det litt faktisk, og vi glei fra hverandre, Sverige og jeg. Jeg trur det var Mirja Unge som fikk meg til å ta opp tråden. Jeg visste hvem hun skreiv om. Prosaen hennes var så original, setningene så usedvanlige og samtidig så naturlige, som åndedrett, hvis du ikke tenker for hardt på at du faktisk puster. Og den nye romanen hennes 'Hundenetter' overgår det meste.
'Hundenetter' er den kuleste leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Den starter liksom i hundre, og så går den videre derfra. Det fins en slags tilbakeholdenhet i prosaen, men så buldrer og banker det under der, det er steintøft og helt levende. Det er ikke mange som skriver så gode bøker."

Nå er Hundenetter lånt og lest. Romanen er virkelig god. Den er, som det fremgår på bokomslaget, til tider mørk og opprørende. Det ligger en spenning i handlingen som gjør at jeg sjelden kan slappe av. Dessuten ligger det en spenning i å hva som er årsaken til at Nadja har valgt å flytte tilbake til dette gudsforlatte stedet. Det som for meg gjør en roman god, er at forfatteren uanstrengt beveger seg mellom nåtid og fortid. Og det synes jeg Mirja Unge klarer så fint.

Bildene jeg fikk av å lese om landskapet, persongalleriet og oppveksten til hovedpersonen Nadja, fikk meg til å tenke på filmatiseringen av Kjerstin Ekmanns roman Hendelser ved vann som ble sendt på NRK forrige år. Den svenske landsbygda med mye natur og gamle hippier:

«Minusgradene hadde sunkete og stakk nålene sine i nesa da jeg kom ut om morgenen og det glitret av tørre spon i lufta.
Dusjen var i fjøset i det gamle melkerommet. Jeg kvidde meg for å prøve å få i gang vannet der nede jeg husket ikke hvilke kraner man skulle skru på og det var jo den eneste dusjen som fantes glassvattdusjen som fattern kalte den. Ikke hadde jeg noe god vinterjakke heller gikk opp på loftet og bladde gjennom gamle kåper og kjoler som hang på klesstanga der oppe. Det fikk bli mutterns gamle afghanpels jeg gled rett inn i det blanke brune fåret. Jeg hadde dratt ledningen til motorvarmeren fra låven. Volvoen våknet med en gang og vi skrenset ut på hovedveien. Minusgradene knuget alt med sitt stive glitter og veistikkene for forbi.»

«Jeg har forsøkt å skrive boken for et bredt publikum. Målgruppen inkluderer alle samfunnsinteresserte mennesker. Studenten som har livet foran seg. Pensjonisten som har store deler av det bak seg. Folk i næringslivet, hvis skjebne er knyttet til det norske samfunnets utvikling. Ansatte i stat og kommune. Og den evig leseglade akademikeren.
En del lesere kan nok oppleve at boken gir dem et lite slag i mellomgulvet. Minnet om en økonomi i rask utvikling kombinert med Norges statlige rikdom har gitt mange en falsk trygghet. Var vi ikke egentlig i mål med å bygge et evigvarende godt samfunn?
Dessverre var heller ikke Norge ved regnbuens ende. Velstand og velferd krever kontinuerlig klokskap og innsats. For ungdom er utfallsrommet stort: fra et samfunn de søker seg bort fra, til et samfunn de ønsker å bygge. Derfor håper jeg boken vekker særlig interesse blant, og på vegne av, ungdommen.
Boken er også skrevet for å øke interessen for samfunn og samfunnsøkonomi. Samfunnet er vanskelig å forstå. Det gjør det desto mer interessant. Den i stor grad egeninteresserte adferden til millioner av mennesker kobles sammen og tar Ofte samfunnet i uventede retninger. Derfor har jeg tatt med en del beskrivelser av de grunnleggende økonomiske kreftene som gjør seg gjeldende i dag, og jeg forteller om noen av menneskene som først identifiserte disse generelle kreftene.»

Sitatet over er fra forordet til Martin Bech Holtes bok Landet som ble for rikt. Jeg kjøpte boken like etter at den var gitt ut i 2024. Etter hvert som enkelte «eksperter» kom med sin negative kritikk av boken, kom tanken på at jeg hadde vært for ivrig med å kjøpe den, kanskje den ikke var så interessant. Men disse får motbør av forfatteren;

«Noen har brukt mye tid på å forsøke å finne svakheter i bokens tallgrunnlag. Det er helt rimelig, og jeg vil derfor komme inn på noen av valgene jeg har tatt av datasett og analysemetoder for å skrive boken.
Dessverre, og til min overraskelse, har ikke en eneste av mine kritikere tatt kontakt med meg for å avklare hvilke valg jeg faktisk har tatt. Likevel ytrer de seg, på sviktende grunnlag, om hvordan analysene i boken er fremkommet."

Jeg synes boken er interessant og viktig på mange måter. Å lese boken er som å se Norges samfunnsutvikling i fugleperspektiv. De store linjene. Fri for den daglige støyen som kommer gjennom media. Jeg kjente innimellom at det var ubehagelig å lese den fordi tankene på årsakene til Trumps USA dukket opp. Kan Norge havne i den situasjonen. Det hjelper lite med demokrati dersom store deler av befolkningen ikke opplever at de blir tatt hensyn til av landets politiske ledelse. At mange ikke har god nok økonomi til å leve et anstendig liv som er en grunnpilar i livet.

Fra bokens innledning:

«1 2013 var Norge på toppen av verden. Etter to tiår med sterk økonomisk fremgang hadde Norges fastland, uten inntektene fra olje og gass, blitt rikere enn USA. Det var en utopi noen tiår tidligere, men nå var vi rikest, lykkeligst og sunnest i verden. Med Oslos Barcode som ny silhuett tok vi imot nysgjerrige utlendinger. Og med en sterk krone tok nordmenn flytoget den andre veien for å reise ut i verden. Der ute, i India, ble Magnus Carlsen til og med verdensmester i sjakk.
Ikke mange samfunn har lyktes med å skape høy velstandsvekst for hele befolkningen, så vi hadde skapt et økonomisk mirakel. De fleste samfunn fanges av motsetninger mellom interessegrupper og får dermed aldri puslespillbitene på plass, men i Norge hadde vi fått det til. Som forklaring på det norske mirakelet ble en av det norske embetsverkets oppfinnelser fremhevet: Med oljefondet og handlingsregelen hadde vi knekket koden på den såkalte ressursforbannelsen, forbannelsen som har det med å skape problemer for land som er rike på naturressurser.
Vi visste ikke da at 2013 skulle bli toppen, men så begynte det å snu. Umerkelig først. Klart merkbart etter hvert. Ti år senere er kommunene i økonomiske problemer. Produktivitetsveksten er forsvunnet. Dermed har også lønningene, etter at de er justert for inflasjon, stått på stedet hvil et helt tiår. En valuta i fritt fall har redusert folkets kjøpekraft. Og den norske kapitalen som ligger til grunn for private arbeidsplasser, rømmer landet. Med andre ord: Mirakelet glipper ut av hendene på oss.
Hvordan kunne lykken snu slik? Hva skjedde egentlig med Norge? ¨
Det er viktig å finne svar på dette spørsmålet.»

Vakkert!

Ay, amor,
bajo el naranjo en flor!

Richard of Bordeaux and Henry Bolingbroke were first cousins, born just three months apart. Their lives were from the beginning entwined. When they were still children, Richard was crowned King Richard II with Henry at his side, carrying the sword of state: a ten-year-old lord in the service of his ten-year-old king.

Yet, as the animals on their heraldic badges showed, they grew up to be opposites: Richard was the white hart, a thin-skinned narcissist, and Henry the eagle, a chivalric hero, a leader who inspired loyalty where Richard inspired only fear. Henry had all the qualities Richard lacked, all the qualities a sovereign needed, bar one: birth right. Increasingly threatened by his charismatic cousin, Richard became consumed by the need for total power, in a time of constant conflict, rebellions and reprisals. When he banished Henry into exile, the stage was set for a final confrontation, as the hart became the tyrant and the eagle his usurper.

Helen Castor tells this story of one of the strangest and most fateful relationships in English history. It is a story about power, and masculinity in crisis, and a nation brought to the brink of catastrophe. At its heart, it is the story of two men whose lives were played out in extraordinary parallel, to devastating effect.