siljehusmor siterer Bookworm av Lucy Mangan (side 70)
15:18, 14. september 2024 Ingen har det som favoritt.
'And where was I?’ I asked.
‘Where do you think you were?’ she said. ‘You were at home. Reading. We told you we were going every time and you never broke eye contact with your stupid books. Sometimes you’d wave goodbye as you turned a page.'
I have wracked my brains, but I truly do not remember them going. I would question her veracity but a) I’m scared of her, and b) there’s no point. They surely went and I as surely didn’t notice. Such was the hold of a book back then. The intensity of childhood reading, the instant and complete absorption in a book – a good book, a bad book, in any kind of book – is something I would give much to recapture.
siljehusmor siterer Bookworm av Lucy Mangan (side 49)
15:15, 14. september 2024 Ingen har det som favoritt.
Stop a while, the safe, solid brick walls seemed to say, like generations of a certain kind of seeker after a certain kind of pleasure have done before you. Take your time. The books are here. You’ve got them. They’ve got you. What is it you’re looking for? An hour’s escapism? A quick explanation of a DIY problem that’s foxed you? A history lesson? A long investigation into some of the weightiest moral and philosophical issues that men have wrestled with down the ages? We’ve got ’em. And good radiators too.
«Første juledag 2008 stilte Nadia og jeg med tvillingene og Adam i juleutgaven av frokost-TV, God jul Norge. Jeg tror det var hennes første tv-opptreden. Det skulle være en julemorgen med det TV 2 kalte «fine samtaler, vakker musikk, spennende gjester, direkterapporter fra vårt langstrakte land og en varm julestemning i studio». Jentene skulle fylle tre år om noen uker, Adam var nettopp fylt ett. Alle tre var politisk korrekt kledd i røde nissedrakter, røde nisseluer, grå strikkekofter og påtegnede fregner.
Nadia og jeg skulle vise hvor godt integrerte vi var, som norskpakistanere som tok med oss det beste fra hver kultur. Vi ble derfor bedt om å stille i pakistanske festklær, hun i rød, lang kjole, jeg i sort, glitrende skjorte og hvite, store posebukser med hvite sandaler på føttene. Vi var klare til å pludre om juletrær og julekalendere.»
Jeg husker det jeg har sitert over fra Abid Rajas bok Min skyld En historie om frigjøring som ble utgitt i 2021. De var så fine alle sammen. Men det som han skriver om videre husker jeg ikke:
«Så spurte Vår Staude plutselig med skarp nyhetsstemme og kritisk blikk:
«Dere har fått disse tre barna. Men hva om de vokser opp og en av jentene plutselig møter en staut, kristen mann fra Vågå? Hva sier mor da?»
Nadia og jeg vekslet raske blikk. Dette temaet var vi definitivt ikke forberedt på og komfortable med. Jeg svettet under tv-sminken, og måtte i løpet av noen hundredels sekunder finne ut hvordan vi skulle redde situasjonen og få rodd oss i land. For hvordan svarer du på et sånt spørsmål, slik at både etnisk norske og staute karer i Vågå, pakistanske menn i slekten og muslimske familier på Grønland skal føle seg inkludert i svaret og ikke bli støtt? Dette var jo kjernen av hvordan vi prøvde å finne balansen i vårt eget ekteskap, der vi forsøkte å tekkes absolutt alle rundt oss.»
Abid Raja har vel de fleste møtt gjennom TV-ruta der han prater på innpust og utpust om det han brenner for. Et menneske med meningers mot. Livsreisen hans frem til han skrev boken var ukjent for meg. Det er som han skriver i boken, livet kunne tatt en annen vei. Selv om jeg kjente til boken fra omtaler og intervju med Abid Raja er det noe annet å lese om hans historie sammenhengene i en bok. Boken kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, for en kamp har det vært for han å komme dit han er i dag. En kamp mot andre og en kamp med seg selv. En bok det var verdt å lese.
En stødig thrillerserie som også kan leses som krim.
Nye triste hendelser for Liv
Psykolog Liv Eriksson mistet kjæresten i en ulykke for noen år siden. Denne gang blir en av hennes nærmeste venninner funnet myrdet. Venninnen hennes var journalist og Liv blir oppringt av en annen journalist som gir henne den triste beskjeden. Venninnen hennes deltok i et møte for folk som er besatt av konspirasjonsteorier. Et møte som Liv egentlig skulle også være med på sammen med henne, men måtte avlyse. Hun tenkte ikke at venninnen kom til å dra alene. De tror at noen fra møtet drepte henne. Liv og journalist Mikael, slår seg sammen for å finne ut hvem morderen er.
Jeg liker krim og thrillere, men jeg er ikke så veldig opptatt av konspirasjonsteorier, så temaet i boka var ikke så spennende på grunn av det. Selv om jeg liker Liv av og til, er jeg ikke helt fan av når en hovedkarakter spiller helt, eller prøver å være det. Det er ikke spesielt overbevisende. Det samme med Liv og Mikael. Synes at båndet mellom dem utviklet seg litt for fort og hastig. Syntes heller ikke det passet helt inn i resten av handlingen.
Et innblikk i hvor skremmende Interenett kan være
Men jeg likte mørkheten i boka og det dystre. Noe av det var relevant som også skjer i virkeligheten. Det gir eksempler på hvor deprimerende Internett kan være, spesielt mørkenettet. Simonsen har en enkel fortellerstemme som gir en fin flyt. Jeg var ikke alltid like interessert på grunn av temaet, selv om konspirasjonsteorier kan være "skremmende". Men boka greide ikke å gi meg den frykten som boka prøvde å beskrive og fortelle.
Selv om dette ikke er en favorittbok i serien, leser jeg gjerne videre da det er en stødig serie. Det er alltid noe som skjer. Min favoritt er fremdeles Crux. Ikke nødvendigvis på grunn av realisme, men det var kanskje temaet som fascinerte mest hittil.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse
Jeg synes at det å kategorisere Stormberget, siste bok i trilogien Polarsirkelen av Liza Marklund, som krim, er å strekke sjangeren langt. Forbrytelse langt tilbake i tid er grunnlaget for boken. Etterforskning er det lite av. Selvsagt er det interessant å få svar på hvem som har begått forbrytelsene. Men jeg opplevde lite spenning knyttet til handlingen. Boken var grei nok, men det ble ingen stor leseopplevelse.
«Edvard Munch fant aldri ro, heller ikke da blodet trakk seg tilbake fra netthinnen. Stormen i øyet oppsto ikke med lesjonen, den hadde fulgt ham fra barndommen og kom aldri til å stilne så lenge han levde. I brevene kommer han gang på gang tilbake til at han trengte å reise bort og finne et sted som kunne gi ham den absolutte og fullkomne hvile. Et slikt sted fant han aldri, av den enkle grunn at han alltid tok uroen med seg dit han dro. Livet gjennom levde han i et rastløst jag, hastende fra land til land, mellom byer, fra rom til rom, trapper opp og ned i sitt eget hus. Når han snakket, raste han av sted, tvunget av tankenes krappe sprang, det samme når han lot radernålen danse over kobberplaten, penselen over lerretet. I Munchs bilder finnes ingen ro, i kunstnerens øye er det alltid storm.»
Selv om jeg har lest bøker om Edvard Munch tidligere, er det mye av det Ivo de Figueiredo skriver om i biografien Stormen som var ukjent for meg. Edvard Munch ble født i 1863 og døde i 1944. Bind 1 tar for seg tiden frem til 1902 og ble utgitt i 2023. Bind 2 forventes utgitt i oktober. Jeg har lest bøker som Ivo de Figueiredo har utgitt før, og jeg hadde derfor forventninger til biografien.
Biografien er oppdelt i 8 kapitler og siste del av boken består av noter mv. Det er positivt at det i boken både er tatt med bilder av personer som det fortelles om og Edvar Munchs kunst, og at disse er plassert der de naturlig hører hjemme ift teksten.
Oppveksten og Edvard Muchs familie leste jeg senest om i boken til Torill Stokkan: Tante Karen. Kvinnen bak Edvard Munch. Det jeg kjente minst til var det ville bohemlivet han levde i Kristiania, Berlin og Paris.
«Landet Edvard Munch ville bli kunstner i, var en provins i Europa, en nasjon som etter frigjøringen i 1814 måtte bygge sine institusjoner fra grunnen. Utfordringen for den ferske nasjonen var å finne en identitet i spenningen mellom det antatt norske og en europeisk kulturarv man på samme tid ville tilhøre og avgrense seg fra. I Munchs barndom var Norge blitt en moderne nasjon på de fleste områder. Unntaket var i kunstformer som teater og bildekunst, der en institusjonell fattigdom fortsatt gjorde seg gjeldende etter århundrene med dansk styre. Så sent som i 1870-årene var Norge et land med kunstnere, men uten noe kunstliv å snakke om. Her fantes ikke noe akademi med tunge tradisjoner, ikke noe kunstmuseum verdt navnet. Markedet var magert, mesenene få. Kritikerne manglet tyngde og publikum dannelse. «
På Høstutstillingen 1884, som var tredje i rekken, bidro Munch med maleriet Morgen. Bidraget var et av to skandaler på utstillingen:
«For oss som er født og formet lenge etter bruddet med de gamle skjønnhetsnormene, er det ikke lett å forstå forargelsen Morgen vakte i samtiden. Hvordan kan man unngå å se følsomheten i måten Munch utforsker morgenlyset i veggens blåtoner på, hvordan det gror i bomullsstoffene i gardinene, duken og jentas klær. Roen i bildet, den sakrale stemningen i det hverdagslige motivet av tjenestejenta som tar imot morgenen, hånden som berører armen, den nakne foten; det er som om hun trenger å stadfeste sitt nærvær i verden, et øyeblikk, før hun reiser seg og tar fatt på en ny arbeidsdag. Omtrent som Munch. «
På slutten av livet var Edvard Munch berømt og formuende. Han er relativt berømt når vi forlater han i første bind, men formuende var han ikke. Han fikk solgt lite av kunsten han laget og var stadig på tiggerstien etter penger. Det var ikke gratis å reise mellom Kristiania, Tyskland og Paris og transportere med seg kunst til utstillinger. Til slutt en smakebit fra om boken om hans forhold til alkohol på dette tidspunktet:
«På nyåret 1900 gjorde han et par forsøk på å reise til Lillehammer og Kristiania for å teste formen. Det falt ikke heldig ut — «jeg tåler ikke Iænger cafeer og byer». Han kunne like godt ha skrevet at han ikke lenger tålte å drikke. Alt tyder på at han gjennom årene hadde utviklet et alvorlig alkoholproblem, og det er åpent i hvilken grad nerveproblemene etter hvert var blitt et spørsmål om ren og skjær alkoholisme. Ifølge ham selv begynte han ikke å drikke noe videre før etter fylte 28 år, det vil si under stipendreisene til kontinentet. Deretter fulgte Ferkel-årene, kafélivet i Paris og vennskapet med dedikerte alkoholister som Przybyszewski. Munch drakk for å roe nervene og føle seg sterk, som andre folk. Etter hvert ser han ut til å ha tydd til drikkingen som en del av det kunstneriske arbeidet, som et middel til å oppnå den samme sanseoverskridende tilstanden som sykdommen og spillegalskapen hadde gitt ham. Hva som enn drev ham, måtte han snart tømme en flaske vin for overhodet å klare å ta fatt på dagen. Det var et farlig spill, men problemet var ikke bare mengden, men hvordan rusen kom til å arte seg. Mens alkoholen i unge år gjorde ham avslappet, i høyden rørete og uvøren, kom den med årene til å hisse ham opp: «Der fulgte ingen normal træthed — men det gik over til ubeherskethed», bekjente han senere, «og min hjerne var febrilsk virksom — der hændte meget — jeg senere ikke forstod.»
When Dinosaurs Die, A Guide to Understand Death - by Laurie Krasny Brown and Marc Brown, er en bok som tar for seg døden direkte og lettfattelig. Boka er en tegneseriebok og skal passe for barn i aldersgruppen 4-7 år.
Jeg har ikke boken selv, men ble en gang grundig orientert om hva livet og døden innebar av
en 6-åring som hadde lest den.
I dag har jeg forsøkt å finne boka, og den selges på Amazon. Der finner du også et leseeksempel. Engelsken er lettfattelig, og lar seg lett oversette i samtale med barn.
Jeg har ikke undersøkt om boken er oversatt til norsk.
Fra boken:What Does Alive Mean?
Every single living has a beginning, a time to be alive and then one ending, or death
Nøkternt og direkte!
Ser nå at Norli har boken til salgs - 149 kr.
Ava som svar til Ava :
16:19, 3. september 2024* Diskusjon: Hvor stammer ordet "lesehest" fra? + andre ord og uttrykk:
Om bogorm står følgende i Etymologisk ordbog (Falk og Torp)
Bogorm, sv.bokvurm (ogsaa bokmal, egentl. «bokmøl»), af nt. bökerworm = holl. boekworm, nht. Bücherwurm, eng. bookworm. Betegnelsen er overført fra bogmøllene paa lidenskabelige læsere. Det sv. ordet betegner ogsaa «orm el. lidenskab for bøger».
I Bevingede ord (ved Evensberget og Gundersen) står følgende om bokorm:
Bokorm, lesehest, bokelsker; sannsynligvis oppstått av at bokorm på mange språk er et navn på larver av f.eks. billeslekten Anobidae, som eter papiret i bøker og borer ganger i det.
Den overførte betydn. kan stamme fra Åp. 10,9, der en engel kommer med en liten bok og sier: «Ta boken og spis den». Cicero bruker uttr. devoro om å lese bøker ivrig, «sluke» dem.
——-
Er man plaget av små bokormer - forsvinner de etter noen uker i fryseren - deretter kan lesehester og større bokormer glede seg over bøkene.
Ava som svar til gretemor :
15:55, 3. september 2024* Diskusjon: Hvor stammer ordet "lesehest" fra? + andre ord og uttrykk:
Tar opp tråden din - den er aktuell igjen, Grete. :)
Selv om jeg ikke vært i Helsingfors, er det som om jeg har vært der gjennom å lese romanene til Kjell Westö. I Skumring 1941 foregår handlingen for det meste i Helsingfors. Til tross for at historien som fortelles foregår i dystre krigsår, er det ingen mørk fortelling. Det er sjelden jeg leser en bok på 467 sider at jeg tenker; her er det godt å være – denne vil jeg ikke skal ta slutt. Kjell Westö har etter hvert blitt en av mine favorittforfattere, og etter å ha lest Skumring 1941er dette enda en gang blitt befestet.
Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.
Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.
Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.
Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?
Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.
Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.
Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
siljehusmor siterer Found in a Bookshop av Stephanie Butland (side 180)
12:07, 27. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Brave.
Zoe has no idea what that looks like.
She knows she ought to call Will’s parents, but instead, she sits on the floor and starts to turn the pages of Anne of Green Gables.
siljehusmor siterer Found in a Bookshop av Stephanie Butland (side 102)
11:46, 27. august 2024* Ingen har det som favoritt.
And there are books. Readers know that, when their heart hurts with loss or absence, then a book that they have read before can lessen the ache. Readers, faced with a new experience, find a book to help them navigate: a travel guide to a new city, say, but also a novel set there.
Readers give books to other readers, telling them, this will make you laugh, or, read this, please, so we can talk about it. Here you are, readers say, I don't know why but this made me think of you.
But what about when the pain is too generalised, or too acute, or too strange for us to self-diagnose? What happens when the new pain cannot be cured with the old medicine? Or when the problem seems too trivial to mention – we are not dying, we are not even coughing, we have no right to claim we are suffering – or too great to fix?
What if reading itself feels like a chore, or someone who has always found solace in books suddenly cannot find the energy or the empathy to so much as pick up a favourite paperback?
That's when a bookseller can help you.
siljehusmor siterer Found in a Bookshop av Stephanie Butland (side 120)
11:44, 27. august 2024* Ingen har det som favoritt.
So here is a contradiction for you: you can love books, and you can also decide not to finish a book.
Yes you can.
Books don't judge you.
Books can contain, and invoke, every feeling that there is. Books can bring you to rage or tears or happiness or all all three, in quick succession. Books can have such a profound effect on your emotions that they can change the course of your life. How many lawyers have been made by To Kill a Mockingbird, how many vets by the James Herriot books, how many teachers by Roald Dahl's Matilda?
This is how books work. They take what's in them, and what's in you, and the interface, more often than not, leads to picking up that book every chance you get. Sometimes the power is so great that you're up all night; sometimes you have to (and yes, I do mean have to) cancel a coffee date so you can get to the end.
And sometimes, there's a missing part of the chemistry. Or something in the book that just doesn't work for you. Or maybe the supposed romantic hero has the same name as the ex you will never quite recover from. It could be that the setting doesn't appeal or there's something in the way the characters relate to each other that doesn't fit into the receptor that you need it to fit into.
Sometimes, you do not care enough to want to read on.
This is something that books understand. That writers understand. That other readers understand. It's a fact of life. All foodies do not love bananas.
So if you haven't understood this yourself yet... take a moment. Take a breath. The next time you are fifty pages into something and rather than pick it up, you're scrolling through your phone... you can stop reading that particular story. You can donate or pass on that book, and you can start something else.
Reading should be a pleasure and a joy, an education and a promise, a release and an escape. The books you choose for yourself should never, ever feel like a punishment or a chore.
siljehusmor siterer The Duchess of Bloomsbury Street av Helene Hanff (side 55)
19:58, 26. august 2024 Ingen har det som favoritt.
I’m always so ashamed when I discover how well-read other people are and how ignorant I am in comparison. If you saw the long list of famous books and authors I’ve never read you wouldn’t believe it. My problem is that while other people are reading fifty books I’m reading one book fifty times. I only stop when at the bottom of page 20, say, I realize I can recite pages 21 and 22 from memory. Then I put the book away for a few years.
siljehusmor siterer The Duchess of Bloomsbury Street av Helene Hanff (side 55)
19:57, 26. august 2024 Ingen har det som favoritt.
She sets her alarm for six every morning and reads in bed till seven; she said if she hadn’t formed that habit, she’d never find time to read anything. As it is, it seems to me she’s read everything.
Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.
Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.
Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.
Kolbein Falkeid (1933-2021)
Kolbein Falkeid skrev diktet i savnet og sorgen etter datterens død.
Disse dagene, dette livet - dikt vi har sammen
I utvalg ved Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter
siljehusmor siterer I seneste laget av Claire Keegan (side 54)
17:43, 26. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Hun vasset utover til det plutselig ble dypt og hun kjente gyset av slimete sjøgress mot lårene. Da vannet nådde henne til brystkassen, trakk hun pusten, la seg på rygg og svømte utover. Nå, sa hun til seg selv, i dette øyeblikket, var hun akkurat det hun skulle være i livet. Hun så på horisonten og tok seg i å sende en takk til noe hun egentlig ikke trodde på.
siljehusmor siterer The Seven Year Slip av Ashley Poston (side 255)
12:51, 26. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Sometimes the people you loved left you halfway through a story.
Sometimes they left you without a goodbye.
And, sometimes, they stayed around in little ways. In the memory of a musical. In the smell of their perfume. In the sound of the rain, and the itch for adventure, and the yearning for that liminal space between one airport terminal and the next.
siljehusmor siterer The Seven Year Slip av Ashley Poston (side 247)
12:50, 26. august 2024 Ingen har det som favoritt.
Change wasn’t always a bad thing, like my aunt had convinced herself to believe. It wasn’t always a good thing, either. It could be neutral—it could be okay.
Things changed, people changed.
I changed, too. I was allowed to. I wanted to. I was.
Sist sett
