Bokelskere.no

Can you remember the first time you fell in love with a book?

The stories we read as children matter. The best ones are indelible in our memories; reaching far beyond our childhoods, they are a window into our deepest hopes, joys and anxieties. They reveal our past – collective and individual, remembered and imagined – and invite us to dream up different futures.

In a pioneering history of the children’s literary canon, The Haunted Wood reveals the magic of childhood reading, from the ancient tales of Aesop, through the Victorian and Edwardian golden age to new classics. Excavating the complex lives of our most beloved writers, Sam Leith offers a humane portrait of a genre and celebrates the power of books to inspire and console entire generations.

Takk. Ja, jeg forsøkte å lese den digitalt. Noe jeg sjelden gjør. Formatet som nasjonalbiblioteket presenterer bøkene er ikke det beste. Men av og til har jeg lest gamle bøker der som jeg ikke finner i papirutgave. Jeg skal kjøpe Pessoas bok i papirutgave.

Muligens jeg skal gjøre som du skriver, ta boken til Pessoa inn i små porsjoner. I Merete Morken Andersens "Skriveboka" har hun vist til den flere ganger. Hele side 108 er utdrag fra boken, fra en tekst med overskriften Et skuldertrekk. Så utrolig fint. Særlig siste avsnitt som siteres, begynner med "Jeg sitter tankespredt på kafé og nedtegner disse ordene..." Jeg startet etter det å lese utgaven som det var sitert fra og som jeg fant på Nasjonalbiblioteket. Men det ble med forsøket. Fint med en påminnelse om at det er verdt å lese den. Men at jeg må være tålmodig.

Noen dager etter…… ligger nok noen tiår tilbake i tid! :)))
Men takk for gratulasjonen - og en fin uke til deg også.

Som natt og dag

Når natta har nådd ned
til si yttarste grense
og mørket ikkje kan bli mørkare
hentar ho opp sine løynde ressursar
- og morgengry skjer

Når eit menneskehjarta
har kome langt nok ned
kan plutseleg mørket slå sprekkar
og lyset sive inn
frå botnen

Vi er døgnville alle
i tider av vårt liv
men den som ein gong
har stått opp frå dei døde
er aldri redd mørket
sidan

Åse-Marie Nesse

Lyslandet
Det Norske Samlaget

Historiske romaner er ofte kjedelige og tørre, men det hjelper med horrorelementer.

En spennende vri
The Hungerer veldig løst basert på Donnerfølget. Boka starter i 1846, og en gruppe mennesker reiser fra Illinois til California. Noen blir med i gruppa på grunn av problemer de trenger å komme seg vekk fra, og noen ønsker å komme vekk, i håp om et bedre liv. Når noen oppdager at de er i ferd med å gå tom for mat, er det ikke mange som tar det på alvor. Og hva er skapningene som lusker i nærheten? Er de skapninger som elsker menneskekjøtt, eller er de noe annet?

Dette er en stor bok. Den er på nesten fem hundre sider. Jeg har ikke noe i mot sakte oppbygging, for til gjengjeld får man mye atmosfære. Men i de første to hundre sidene handlet det vel mye om kjærlighet, sjalusi, og litt slåssing blant mennene. Mya drama om hvem som skal lede reisefølget. Det føltes til tider mer som drama enn horror.

Ujevn spenning
Hvis intensiteten og spenningen var som de siste åtti sidene, ville jeg ha likt boka enda bedre. Blandingen mellom historisk fiksjon og horror var noe ujevnt. Men skapningene som var mystiske og morsomme å lese om.

En god bok som ble en smule "ødelagt" med litt for mye drama og slutten var heller ikke så imponerende. Det var noe forhastet og det drepte atmosfæren for tidlig. Men likte Katsus notat på sluten om hvordan det er å skrive historisk fiksjon. Det rettet oppnoe av skuffelsen.

Fra min blogg: I Bokhyllaskriv lenkebeskrivelse her

Noen dager etter fødselen til ett av barna mine kom ei venninne på barselbesøk med vin, sjokolade og en bok. Boken var Is-slottet av Tarjei Vesaas. Artig var det å oppdage at Vesaas hadde gitt en av hovedpersonene i boka samme navn som den nyfødte babyen vår. Jeg likte boka, men hadde neppe gitt den til noen i barselgave selv.:)
Denne helga har jeg tenkt å lese Elizabeth Strout sin bok Tell me Everything.i denne boka møtes Olive Kitteridge og Lucy Barton - og det blir det sikkert god litteratur av.

Dikt leses hver dag - og dagens dikt er:

Den neste mil
Du har gått den eine mil med meg
nå går eg den neste mil
med deg, og vi talar
om våre liv, om Virginia Woolf,
Albinoni, tidevatn, gamle
og nye dagar, vennskapskjærleik,
om sår som aldri vil gro
og vi gir kvarandre balsam, vi har
eit rikhaldig reiseapotek, både
tåredroppar og lattersalver.

Åse-Marie Nesse

«Jeg blir ofte spurt om hvilken filosofibok jeg ville anbefale folk å lese, hvis jeg måtte velge én og bare én bok. Svarer mitt er uten tvil Sokrates ' forsvarstale, eller bare Forsvarstalen, som den ofte kalles. Den blir også av og til kalt Apologien. Det er uansett en bok alle tenkende mennesker bør lese, uavhengig av bakgrunn. Forsvarstalen er innholdsmessig spiren til det beste av det beste innen vestlig tenkning, nemlig humanisme, opplysning og dannelse. Og da mener jeg, som vi skal se. ikke noe utvannet tull, men ekte humanisme, opplysning og dannelse."

Det skriver professor i filosofi Einar Duenger Bøhn i innledningen til sitt essay i Platons klassiske verk Sokrates’ forsvarstale. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2024 inspirert av denne samtalen med Einar Duenger Bøhn her i programmet Verdibørsen 6.9.24;

Jeg har notert i en Moleskine fra 90-tallet at boken ble lagt igjen på Fornebu. Uansett, du har inspirert meg til å lese boken på nytt, og den er nå lastet ned på Kindle. Så takk til deg, Lillevi. :)

Zora Neale Hurston var med i Harlem Renaissance og var en forfatterne som satte African American kvinners liv i fokus, Harlemrenessansen refererer til oppblomstringen av afrikansk- amerikansk kultur i tiden mellom første og andre verdenskrig. I disse årene skrev flere forfattere om rasisme, levekår og livet til afrikansk-amerikanske kvinner. Kjent fra denne perioden er også Nella Larsens bok Passing. (forøvrig en av mine favoritter)
At en bok alene - skulle ha forandret hele litteraturfeltet finner jeg usannsynlig. Men at boken var med og bidro til forandring - er jeg med på.
Their Eyes Were Watching God, er en av de bøkene jeg av en eller annen grunn har lagt fra meg og ikke fullført.

Det er for tiden mye skriverier om Trumps drøm om å innlemme Grønland i sitt prosjekt Make America Great Again. I 2014 leste Helge Ingstads bok Øst for den store bre, om da han deltok i Norges prosjekt om å overta deler av Øst-Grønland- fra det jeg skrev om boken i et blogginnlegg:

"Begrunnelsen for at den norske regjering i 1931 okkuperte en del av Øst-Grønland som fikk navnet Eirik Raudes land, var at de mente det var et ingenmannsland, og at nordmann hadde drevet næringsdrift og utbygging der, og at okkupasjonen derfor var i overenstemmelse med folkeretten.
Helge Ingstad, med juridisk erfaring som dommer og advokat og fire års erfaring fra arktiske strøk i Nord-Canada, ble oppnevnt som sysselmann. I tillegg hadde han markert seg med den populære boken Pelsjegerliv. En forutsetning for oppnevnelsen var at han skulle opprette en radiostasjon, og skulle ha med seg en egen fangstekspedisjon. Det gjorde han. Men oppholdet på Øst–Grønland ble kort. Danmark brakte spørsmålet om Norges rett til området opp for den internasjonale domstolen i Haag. I april 1933 falt dommen der Norge tapte på alle punkter.
Det ble en bok ut av oppholdet fra august 1932 til april 1933: Øst for den store bre. Boken ble utgitt i 1939 og ble en så populær bok at den var med i skolens lesebøker. Utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 1945 og er på 157 sider. Den er godt skrevet, inneholder bilder fra oppholdet og viser igjen Helge Ingstads evne til å levendegjøre det han opplevde. Men ikke minst hans oppriktige glede med å oppholde seg der. Han stortrivdes og hadde håp om at oppholdet ble lenger.
Med seg på denne ekspedisjonen hadde han fire menn: fangstkameraten og tromsøværingen Normann Andersen, telegrafisten Bjørn Western, Sverre Røstad og Arne Jacobsen. De to siste skulle oppholdet seg lenger nord enn i Antarctichavn, der hovedstasjonen og radiohuset ble lagt.
Karene ble fraktet til området med ishavsskuta Polarbjørn, og de hadde med seg mye som måtte fraktes raskt på land med en motorbåt på grunn av drivisen. De skulle bygge og bygde flere hytter. En av disse var Heimen som ble bygd i Flemingfjord.
Vi får lese om bygging av enkle hytter, jakt og forberedelse til den mørke og den barske vinteren. De lager klær og soveposer av reinsdyrskinn. Og ikke minst er det viktig å forberede seg med matrasjoner til hundene de har med seg. Dessverre blir depotene enkelte ganger tømt av røvere på fire bein: rev og isbjørn.
Helge Ingstad levendegjør oppholdet slik at det nesten er som om man er der sammen med dem. Flotte skildringer av naturen, planter, fugler og dyr. De møter mye moskus, og jeg har tidligere gitt en smakebit fra boka om hans første møte med urdyret. Sommeren da solen steker hele døgnet, høst og den barske og mørke vinteren. Og våren som kommer like før de må forlate området. Små og store hendelser beskrives. På fangstturene bor de i telt, men også selvlaget iglo er bosted på enkelte av turene. Et isbjørnhi overnattet de også i, og noen ganger kom uværet så brått på at de måtte grave seg ned i snøen. Hundene er gull verdt. Men selv om hundene ikke behandles som kosedyr blir de behandlet med respekt. Hundene har ulike personligheter som gir grunnlag for flere morsomme episoder å lese om.
Boken er et historisk dokument over en tid som er borte. De spiser ikke proviant som "gutta på tur" gjør i dag, men på jaktturene kokes moskuskjøtt over primusen både til frokost og kvelds i trange telt. De jakter ikke av lyst, men for å skaffe mat til seg selv og hundene ikke minst. Det er barske karer som tok forholdsregler for de fleste ting som kunne oppstå. Men naturen i dette området er lunefull og denne risikoen er de klare over. Når Helge Ingstad og Andersen forsinket pga uvær kommer tilbake til Western i hytta i Antarctichavn fra fangsttur julaften 1932, trekker jeg som leser et lettelsens sukk:
«Så går vi inn i det lyse rummet, hvor det er som en gavmildhet med plass, kasser å sitte på, sukker og smør og hjemmebakte brød i mengder. Vi føler oss som fyrster til mote, undtagen når vi ser oss i speilet. Da så julekvelden er der, blir det moskussteik, kaffe, telegrammer og cigarer, samt en flaske konjakk av den gode gamle sorten, mens radioen fyller hytten med julesanger fra Vår Frelsers kirke. – Men utenfor i stjernenatten ligger bikkjene og gnager på de feiteste bein.»

En julebok som ikke er romantisk, var det jeg trengte.

Merkelig vennskap
I denne korte novellen, er det en blanding av nåtid og innlegg fra en dagbok. Ashley er en amerikansk student i London. og hun er invitert til en klassekamerat for å feire jul sammen med dem, selv om de ikke er nære venner. De oppfører seg ikke som nære venner. Likevel takker Ashley ja til invitasjonen og ser frem til å tilbringe noen dager i et engelsk herskapshus. Men det viser seg at familien har mørke hemmeligheter.

Klassekameratens bror er mistenkt i en drapssak og en mystisk person vandrer i skogen. Er det trygt å feire jul der i det hele tatt?

En god jobb med dagbokinnleggene
Jeg er ikke spesielt fan av dagbokinnlegg i bøker, men Swanson gjorde en god jobb med den biten, og han er også flink til å skape atmosfære på kort tid.

The Christmas Guest er ikke horror, men gotisk thriller blandet med mysterie. Den byr på interessante og sære karakterer. Det er morsom lesing hvis man vil ha noe enkelt, og hvis man er på leting etter julestemning med en mørk tone. Det var fint å lese en "julebok" uten den typiske kjærlighetsdelen og alt klisset til en forandring.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvordan jorden ble til

I de fjerneste tider var bare himlen. Men en dag skjedde et voldsomt steinskred. En mengde stein, grus og jord falt ut av himlen. Det ble Jorden. Av Jorden oppsto menneskene. I begynnelsen var et dypt mørke, og menneskene måtte lete etter mat på søppeldyngene utenfor husene sine. Livet var uten glede, og folk kjente ikke til døden.
En dag ropte en gammel kone: «Gi oss lyset!» og likevel visste hun ikke hva lyset var. Da kom lyset, og folk så hvor vakker Jorden var. Menneskene kunne nå dra ut på herlige reiser og finne nye boplasser. Likevel manglet noe som kunne gjøre gleden over livet på Jorden fullbrakt.
Da ropte en gammel kone: «Gi oss døden!» - og hun ropte det uten å vite hva døden var. Således fikk man døden. Og med døden kom også gleden over livet til menneskene. Diktning, sang og fest, liv og død, sorg og glede, lys og mørke har siden vekslet.

Gammelt eskimosagn

Dikt fra Grønland
Ved Harald Sverdrup

Den Norske Bokklubben - 1977

Burning the Old Year

Letters swallow themselves in seconds.
Notes friends tied to the doorknob,
transparent scarlet paper,
sizzle like moth wings,
marry the air.

So much of any year is flammable,
list of vegetables, partial poems.
Orange swirling flame of days,
so little is a stone.

Where there was something and suddenly isn’t,
an absence shouts, celebrates, leaves a space.
I began again with the smallest numbers.

Quick dance, shuffle of losses and leaves,
only the things I didn’t do
crackle after the blazing dies.

Naomi Shihab Nye

Words Under the Words
Selected Poems