Bokelskere.no

Hva kan være så spennende med et brev og en nøkkel?

En god venn og kollega av Bjørn Beltø ligger for døden, og hun klarer så vidt å be ham om en siste tjeneste. Tjenesten er kanskje ikke så stor, men det ligger mye i det. Han får et brev og en nøkkel. Bjørn Beltø blir kastet inn i fortiden til hans gode venn og kollega som nå kan dø når som helst. Han blir kastet inn i fortiden så langt tilbake til 1978. Han finner ut at kollegaen som ligger for døden var med på arkeologisk utgraving i Kapernaum og sjefen for den arkeologiske gruppen var en legendarisk arkeolog fra Israel. Han og den arkeologiske gruppen hans har funnet noe stort, og det er bare han som har gått inn i selve funnet og sett severdighetene, ikke lenge etter blir han sporløst forsvunnet og aldri sett igjen. Hva har han og gruppen hans funnet? Hva hadde Victoria med det å gjøre? Hvorfor nevner Victoria først dette i et brev når hun ligger for døden? Og hva skal Bjørn Beltø med denne nøkkelen? Mange spørsmål, men ingen svar. Men Beltø skjønner at Victoria gir ham nettopp denne tilliten og oppgaven, for hun vet at han kommer til å gjøre det riktige og hun har tro på at han vil finne ut mer av dette enn det hun selv har gjort.

Jeg har lest en del bøker av Tom Egeland før så han er ingen ukjent forfatter for meg, men det er min første bok med Bjørn Beltø i hovedrollen. Bjørn Beltø er ingen krimetterforsker. Han jobber ved universitet som arkeolog, og han har lett for å skille seg ut. Han er albino og har blitt mobbet under oppveksten. Han har lett for å se ned på seg selv, men han er modig når det trengs og det er ingen som stopper ham når han har bestemt seg for noe. Han har også voldsomt mye selvironi og sarkasme, noe jeg har sansen for.

Dette oppdraget setter ham virkelig på prøve. Dette brevet og nøkkelen som han får fra sin kjære venn som ligger for døden, fører til mange reiser utenlands, møter med mange nye mennesker, stiller mange spørsmål, og utfordrer seg selv med det ene og det andre. Det er ikke bare mysteriet om forsvinningen til den israelske arkeologen som forsvant for mange år siden som er den store gåten, men mange andre mysterier dukker opp underveis og det oppstår mange teologiske spørsmål. Teologiske spørsmål som kan sette Bibelen og folks tro på spill. Hvorfor forsvant denne arkeologen rett etter det mystiske funnet? Ble han kidnappet og torturert til døde av en terroristgruppe eller ble funnet han gjorde for mye å bære og han måtte forsvinne for sin egen sikkerhet? Beltø møter mange teorier, og mange hinsidige spørsmål oppstår fra ham og andre, men hva var det som egentlig hendte?

Jeg liker såkalte konspirasjonsbøker med store spørsmål. Jeg fins ikke religiøs og har ingen tro selv, men likevel er det spennende med slike bøker en gang i blandt. Filosofere litt om alt og ingenting selv om man nødvendigvis ikke får svar. Og en slik bok var nettopp sånn. Mange spørsmål og undring, selv om teologi ikke er mitt tema.

Den 13 disippel inneholder mye filosofi, kombinasjon av teologi og arkeologi, og boka har mange spennende punkter og innholdsrike karakterer, men likevel syns jeg enkelte partier ble litt for forutsigbart. Jeg satt og ventet på det store sjokket, og overraskelsen, men fikk ikke den bakoversveisen jeg hadde ventet på. Jeg sier ikke at boka var kjedelig, tvert i mot. Selv om den ikke ga meg bakoversveis, var dette en underholdende bok på en god måte og jeg fikk lyst til å lese tidligere bøker med Bjørn Beltø i hovedrollen. Han var en spennende og morsom kar å lese om med sansen for eventyr.

Jeg lurer på om det er mulig å få til en kategori til under her - kunne gjerne tenkt meg en funksjon som sorterer bøkene i boksamlingen min etter sideantallet til bøkene. Bøkene fra minst til flest sider.

Et av mine samfunnskritiske dikt.

Jeg leser med et øye lukket

Kraftige klokketikk

Overfladiske takk

Dagens samfunn

Bløende og brakk

Aaahh...dette var bra. Som en Dan Brown roman med skjønnlitterære kvaliteter :-) Den forrige romanen hennes har jeg ikke lest, men var likevel på bokbadet på Litteraturhuset med Linn Ullman og Marisha Pessl på onsdag den 14/5 og kjøpte denne boka siden Pessl henviste til Kubrick som inspirasjon for Cordova (og jeg er Kubrick fan). Vi finner igjen en Kubrick scene da hovedpersonen er i herskapshuset Oubliette, dette er åpenbart inspirert av Eyes Wide Shut, men det gjør ingenting, det er kun artig.
Dette er en medrivende, skummel og til tider klaustrofobisk roman som Pessl skal ha all honnør for. Når 2014 skal oppsummeres så ligger denne romanen der oppe!

Jeg var så heldig å vinne denne i ukeskonkurransen på brabok.no. Og da mener jeg skikkelig heldig, for denne boken hadde jeg aldrig funnet på å kjøpe selv. Dette var en fantastisk leseopplevelse, så jeg er veldig glad for at jeg vant. Nysgjerrigper handler om Patrick som har Aspergers syndrom. I et forsøk på å forstå farens død melder han seg på et anatomistudium. Under disseksjonen begynner Patrick å ane at "Nummer 19" ikke døde av naturlige årsaker, men ble myrdet. Problemet er at ingen tror på en som er "mentalt tilbakestående". Boken er spennende, småmorsom, skremmende og tragisk. Tidvis minnet den meg om en rørende bok jeg leste for mange år siden. The Curious Incident with the Dog tror jeg den het. I alle fall noe lignende. Uansett så er dette en ganske annerledes krimbok som nok vil appelere til de fleste. Mange bøker er nesten glemt så snart man er ferdig med siste side og lukker omslaget, men denne tror jeg at jeg kommer til å huske lenge. Anbefales på det sterkeste.

Det har vært lite tid og lyst til lesing i det siste, så jeg leser fortsatt Frelseren av Jo Nesbø. For meg er 17. mai barnas dag. Og siden jeg selv er voksen og ikke har egne barn ennå synes jeg egentlig at det bare er godt å holde seg hjemme. Jeg ser barnetoget fra Oslo på tv, mens jeg leser litt i boka. Har lagd kake tidligere i dag, så når samboeren kommer hjem fra jobb blir det biffmiddag etterfulgt av kake :)

Nettopp, det er ikke til å unngå:) Så det blir korpsmusikk enten jeg liker det eller ikke. Liker ikke bunaden fordi den er ubehagelig og føles ut som en tvangstrøye så er glad jeg slipper den i år også. Er heller ikke i feststemning:)

Skjønner hva du mener. Har sett The Talk jeg også og er glad jeg leste boka hennes før programmet hennes og de kvinnfolka ble til, men originalspråket fungerer nok best i biografier generelt. Har ikke lest så mange biografier, men har følelsen av at den blir mer naturlig og rett fra personen med originalspråket.

Hei.

Blir ikke 17 mai på meg heller. Er ikke i humør, og vil bare være hjemme, dessuten får jeg med meg toget uansett som går rett utenfor leiligheten. Er bare ikke i glade/sosiale hjørne, så gjemmer meg i mitt eget krypinn:) Får lese litt istedet.

I denne helga leser jeg: Den 13 disippel av Tom Egeland, Min kamp 6 av Knausgård (har under hundre sider igjen så i denne helga blir jeg ferdig med den), og jeg skal fortsette i Mapuche i Caryl Férey som er litt tung.

Så satser på lesing istedet for feiring, liker heller ikke å gå i bunad så godt å slippe det også. Rene tvangstrøya.

Jeg leste Ekstremt av Sharon Osbourne for en del år siden, ingen fan av henne jeg heller men syns hun var litt interessant og ikke noen a4 menneske.

Ha en fin helg/feiring du også:)

Vet nesten ikke helt hva jeg skal si om denne. Er ikke morsom nok til å være en komedie, men heller ikke alvorlig nok til å være ordentlig krim. Havner et sted midt i mellom. Denne lydboken inneholder fire historier om The Burglar's Club. Det er snakk om britiske, rike, ungkarer som stjeler noe verdifullt, viser det fram til klubben og så leverer det tilbake. Det er mye prat med nesten parodierte britiske aksenter, og det føles veldig snobbete ut. Snobber som leker tyver. Den tredje historien var litt tøff, men de andre var bare litt snodige. Er det ikke veldig urealistisk at man snakker lenge med tyven som stjeler fra deg og endre opp som venner til slutt? Kan ikke si at jeg likte dette så veldig godt, men det var jo ikke alt for dårlig heller da jeg satt og smilte litt til de komiske stemmene.

I did not laugh once, nor smiled.

Boka handler om en 16 år gammel jente (jeg tror vi aldri får vite navnet hennes, hun omtales som jeg og kan ikke huske at noen roper eller nevne navnet hennes noen gang). Familien hennes er i oppløsning etter at moren hennes tok selvmord. At moren hennes har tatt livet av seg gir ingen meningen, og valget hennes er vanskelig å akspetere. Den 16 år gamle jenta sitter igjen med faren og en lillesøster. Faren ligger stort sett hele tiden på sofaen med alle gardinene trukket for. Lillesøsteren har flyttet ut. Hun har flyttet til en tante som bor i nabohuset. Den 16 år gamle jenta bor alene med en hjelpesløs far mens hun selv prøver å gå på skolen hver dag og prøver å leve et "normalt" liv. Hun går også til en psykolog som hun syns er en dust.

Savnet etter moren er bittert og sårt, hun drømmer om å komme seg vekk, reise, ta med faren på sydentur, men faren vil ingenting lenger, bare ligge på sofaen og sove. Samtidig er jenta avstandsforelsket i en gutt på skolen. Livet er jaggu ikke enkelt. Vil hun noen gang akseptere morens bortgang? Vil faren hennes bli den samme igjen og vil resten av familien noen gang bli samlet? Hun er lei av elendigheten, prøver å late som om alt er bra, men det er ikke lett. Hva skal hun gjøre?

Dette er en tynn bok på bare 96 sider, men innholdet er svært tungt. Jenta og familiemedlemmenes måte å takle et selvmord på, takles på forskjellige måter og og gir oss et troverdig inntrykk av det. Selv om boka er tynn, blir vi godt kjent med hovedpersonen og hvordan de andre i familien hennes er og hvor dyster situasjonen hennes er. Og skrivemåten er original. Hovedpersonen forteller alt fra hennes ståsted, hun veklser med personene hun snakker med, hvordan situasjonene er og hvordan hun forteller/tenker/fører enveis samtale med sin døde mor.

Dette blir en kort og effektiv anmeldelse fordi jeg er redd for å avsløre for mye siden boka ikke er så tykk. Men vil bare si at Bare en time til tar opp et tema det nesten ikke snakkes/skrives om, hvordan en familie takler det, og vil man klare å reise seg opp igjen etter et slikt tap? Bare en time til er en godvond leseopplevelse som er både realistisk, alvorlig, tankevekkende og full av svart humor. Den har svart humor som letter litt på den dystre stemningen. Les den og den passer fint for både ungdom og voksne.

Den sjette boken i serien, og jeg synes den blir bare bedre og bedre. Honor Harrington er tilbake i militærtjeneste hos Manticore, men grunnet de politiske fiendene hun har skaffet seg i tidligere bøker, blir hun ikke sendt til fronten i krigen med Haven, hvor hun sårt trengs. Nei, hun blir sendt til Silesia for å jakte på rompirater. Med sin sedvanlige yrkesstolthet gir hun alt for å klare oppdraget. Det er mer action i denne enn de tidligere bøkene. Desertører, blodtørstige rompirater og fiendtlige krigsskip er noen av problemene hun må håndtere. Dette er militær action av ypperste klasse. Anbefales på det sterkeste.

Kjempemorsom lydbok. Da jeg likte Cabin Pressure så godt, måtte jeg jo prøve denne serien av samme forfatter. Dette er et sketsj-program med mange små historier, og de fleste av dem er hysterisk morsomme. Noen av høydepunktene er mannen som drømte om å lage lyden til TARDIS, trening av katter som jagerpiloter under 2. verdenskrig, brevveksling mellom Dr. Jekyll og Mr. Hyde og mange mange flere. John Finnemore har en herlig og sprø humor. Anbefales til alle som ønsker å trimme lattermusklene.

Beklager, den er solgt. Jeg trodde jeg hadde tatt den bort, men jeg skal gjøre det nå.

Den beste boka jeg leste i april var Sønnen av Jo Nesbø.

Ja, den handler delvis om islam. Men selve religionen er ikke hovedtemaet i bøkene. De handler mer om hvordan det er å være kvinne i Saudi-Arabia.

Den heter Prinsesse Sultanas kamp.

Bokomtale av boka:
Dette er fortsettelsen på de to tidligere bøkene "Prinsessen" og "Arabias døtre". I denne boken oppdager prinsesse Sultana flere grusomme ting som skjer innen hennes egen familie. En ung niese blir giftet bort til en gammel mann som alle vet er en brutal misbruker. En fetter har et harem av unge innkjøpte jenter som holdes innelåst, og som misbrukes av de mannlige slektningene i palasset. Hun tar noen unge slektninger på fersk gjerning mens de holder på å misbruke en ung jente fra Pakistan. Sultana danner en kvinnegruppe som sammen kjemper mot kvinneundertrykkelsen i hjemlandet.

Alle har jo skjeletter i skapet, eller?

Jodie Garrow har alt; et flott hjem, kjent og respektabel ektemann, to barn, og elsker å holde fasaden på den måten. Hun har jobbet hardt for å komme dit hun er nå. Selv kom hun fra vanskelig kår, og hadde en tøff oppvekst. Likevel har hun kommet godt ut av det med god utdannelse, og alt annet. Men da datteren hennes Hannah, blir utsatt for en ulykke blir tilværelsen for Jodie snudd opp ned. Noen på sykehuset gjør en oppdagelse, og kjenner igjen Jodie. Sykepleieren som kjenner igjen Jodie etter så mange år, begynner å snakke om en tid i livet som Jodie slett ikke vil snakke om. Jodie var nemlig selv en pasient på samme sykehus da hun var tenåring, gravid og ville gi bort barnet for hun følte hun ikke var i stand til å ta vare på det. Hva vil hennes nåværende datter og resten av familien hennes reagere når de får vite at Jodie har en datter fra før. Er hun fremdeles i live, og vil Jodies liv noen gang bli som før?

Psykologiske thrillere (og mørk litteratur) er vel det jeg leser mest av. Wendy James er et kjent forfatternavn for min del, men har aldri lest noe av henne før. Og psykologiske thrillere blir jeg aldri lei av. Begynte å lese boka uten noen særlig høye forventninger. Den hadde en lovende start, men så ble det litt monotont. Følte at ting gikk bare en vei og enkelte episoder passet ikke inn i fortellingen, som føltes litt malplasserte. Følte også at personene befant seg utenfor saken i stedet for inn i selve saken. Ting gikk rundt istedet for inn i saken som gjaldt. Det ble ikke intenst nok. Savnet også mer personutvikling i hele persongalleriet, egentlig. Enten hadde de bare en følelse eller gikk over til en annen følelse og disse følelsene varte litt vel lenge. Savnet mer variasjon i følelsesregisteret. De ble litt for pappfiguraktig. Må innrømme at Jodie var litt interessant å lese om, men det "damete" språket som Wendy James brukte plaget meg en god del. Dette er psykologisk thriller, men språkmessig sett virket dette nesten som en chick - lit bok. Det blir for damete alt med seg, og det er jeg ingen fan av. Språket og beskrivningene blir litt for feminint. Vet ikke hvordan jeg skal forklare dette på en forståelig måte, men språket, og beskrivelsene blir litt for overfladiske alt med seg. Det er det som er greia, og det har jeg ikke helt sansen for. Savnet litt røffere skrivemåte. Alt i alt blir både språket og handlingen litt for monotont og langdrygt.

Begynnelsen var både lovende og intenst. Jeg hadde håpet at det tempoet ville holde ut gjennom hele boka, men dessverre skjedde det motsatte. Det var lite utvikling gjennom både handling, karakterutvikling og skrivemåten ble en smule tam. Mye ble gjentagende, både av følelser og handling. Det føltes ut som om historien på en måte stoppet opp og forfatteren selv også var litt usikker på hvilken retning handlingen ville ta. Savnet en tekst som var mer strammet opp og en dose mer itensitet.

Et feilgrep hadde et godt utgangspunkt, og det er spennende å tenke hva man selv ville ha gjort hvis man befant seg i Jodies situasjon. Handlingen hadde også noen småspennende episoder, men alt i alt var dette en langsom psykologisk thriller og språket var litt vel feminint. Handlingen er realistisk nok til at det kunne ha hendt i virkeligheten og skapt store overskrifter for den det gjaldt, men stort mer enn det er ikke Et feilgrep så mye å snakke/skrive om. Det er dessverre en bok som går fort i glemmeboken. Savner psykologiske thrillere som virkelig overrasker og hjemsøker meg lenge etterpå. Et feilgrep var dessverre ikke en sånn bok.

PS: Sløvt av forlaget å skrive bakpå boka at hovedpersonen heter Judy (det navnet blir gjentatt mange ganger på baksideteksten), men i boka heter hun egentlig Jodie ... Et feilgrep det der gitt ...