Ja, du gjør nok det. Jeg oppdaget det nå når vi leser An-Magritt. Alle sitatene havner ikke under en og samme bok. Jeg har en annen utgave enn for eksempel Karin Jensen og Lillevi. De sitatene jeg har skrevet står ikke under boken som Lillevi og Karin leser. Sånn var det ikke før.
Ingenting å beklage. Før ble alle sitatene samlet under én bok, nå er det forandret. Ingen kan forlange at vi skal lete under de forskjellige utgavene for å se om noe er skrevet før. Håper også at det kan bli fikset på.
Jeg har lagt merke til at sitatene vi skriver ikke lenger knytter seg til bare én bok,som de gjorde før, og som bokomtalene gjør. Da jeg ikke ønsker å repetere sitater som er skrevet før, må jeg gå inn å sjekke hver enkelt utgave for å se at ingen har skrevet sitatet tidligere.
Er det vanskelig å fikse på?
Det hender - for det meste - at to mennesker må stå alle sine dager på hver sin side av - en grind.
Vi lytter til ordet i fiendens og den elskedes munn. Vennene hører vi bare på.
Kirken brukte saltere ris enn torturkammeret. I torturkammeret pisket man det syndige legem; kirken mishandlet sjelen!
En sti skal trampes av dyr og mennesker som stønner under tonge åk og bører. Og det må falle tårer og svettdråper i fotefárene. Da kan selv blinde og barn gå den.
Kvinnens søvn er annerledes enn mannens. I ti tusen år har mor og venninne ligget og lyttet. Hun fikk et hørende øre i hjertet.
Hun hadde ikke syndet ennå - tenkte Kiempen men synden er en tålmodig herskerinne og venter utenfor den uskyldiges dør.
Den nye tid glemte ordet barmhjertighet. Men det fantes nedtegnet i perikopene og oppbevartes i kirken og prestenes brevkammer. Hvem unte sin sjel - den udødelige - ro og stunder til å høste lærdom og mildhet av det i en så vanvittig kamp mot armod og gjeld og renter og rentesrenter. Her rådde den rette mammon.
Hvilke andre muligheter hadde de til å spre budskapet? Det gikk vel ikke lang tid før de fleste var innforstått med hva som sto på kirkedøra, og de som ikke visste, ble nok fortalt det, hvis de brøt reglementet.
Denne artikkelen fant jeg på arkivverket.no og den gir et interessant innblikk i hva som foregikk i og rundt Røros på denne tiden.
Reglemente mot fyll, hor og bråk i bergstaden 1666
Med etableringen av kobberverket vokste det fram et bysamfunn på Røros. 20 år etter at verket hadde startet, fant presten på Røros, Peder Dettelffsen, seg tvunget til å klage over det usømmelige liv han mente hadde utbredt seg på den nye bergplassen. Etter hans syn var det langt verre på Røros enn i andre gruvesamfunn i riket, både når det gjaldt øldrikking, ansamling av løsaktige kvinner, horeri og slagsmål. Han gikk til bergmester Tax, som med bergverksoffisererne og kongens medhold utferdiget en forordning som ble hengt opp på kirkedøren. Her ble det slått fast en rekke regler som måtte følges i bergstaden. En interessant regel er at arbeiderne ikke får forlate plassen i helgene for å bo på setrene sine der de kunne leve utenfor verkets kontroll.
Reglemente for Røros 1666
Reglemente fra 1666 for innbyggerne på Røros
1) Ingen som bruker øltappen må selge øl etter kl. 10 om aftenen
2) Ikke under preken
3) Ikke om uken- eller soknedager når arbeiderne skal gå til deres arbeid, unntatt en kanne per mann, som kan regnes til deres nødtorft under en bot på en ort (hver gang det skjer) av de som kjøper – tolv skilling (for hver person) av dem som selger. Hvilke penger av ”knapschafftz forstanderne” skal innfordres
4) Den som forsettlig, eller uten lovlig forfall forsømmer Gudstjenesten: eller kommer med full buk i kirken, så de under prediken og gudstjeneste må løpe ut av kirken, og eller de som foretar forbudt arbeid eller gjerning; eller og etter kl 10 om aftenen skriker og hujer på gaten: bøter for hver gang 1 riksort. Etter tredje advarsel gis større straff og kirkens disiplin
5) Alle forseelser som skjer ved leiermål, slagsmål, munnbruk eller annen usømmelighet vil plassfogden antegne og overlevere til meg hver gang jeg kommer hit så at de skyldige kan straffes etter loven
6) Alle løse og ledige kvinnfolk skal innen en måned ta seg husbond og tjeneste, ellers må de forlate verket, dersom de ikke har fått særlig tillatelse
7) De som to ganger eller flere ”lader seg belige” (får uekte barn) skal flytte seg utenfor verkets priviligerte Cirkumferens innen en måned. Såfremt de ikke ved skarpere midler vil bortdrives og føres til tinget for å lide etter loven
8) Presten og verksoffisererne beklager høylydt at mange av folket ligger borte på helgdagene,( i deres mange sæterhus) og dermed ikke bare forsømmer gudstjenesten, men bedriver også mye uskikkelig virksomhet: Og når de best på en eller annen måte behøves finnes ikke mange til stede. For disse og mange viktige årsakers skyld befales at deres stuer må flyttes hit og de må holde til her på plassen. Hvilket og i seg selv er rimelig. Det anbefales hermed på min allernådigste arveherre og konges vegne, at de retter seg heretter, og straks flytter sine våninger og sæterhus, dog kan de som synes dette er umulig denne vinter, (for husroms skyld) bli igjen over vinteren, (men ikke lenger) og at ingen underslag skjer, såfremt de ikke vil at deres hus skal bli revet.
9) Og på det ingen skal kunne unnskylde seg med uvitenhet, skal pliktsfogden publisere dette på kirkedøren
10) Røros kobberverk, den 6. September Anno 1666.
(L:S:) Jacob Mathias Tax
Kilde: Røros Kobberverks arkiv, PA 211, 18.1.11. Statsarkivet i Trondheim.
Jeg har søkt på de bøkene du lister opp her inne og ikke fått ett eneste treff. Du må nok lete på nettet, bruktbutikker, kanskje fortrinnsvis danske nettbutikker. Her inne er det lite trolig at noen har bøkene. Lykke til!
Kammertjeneren møter jeg allerede på side 17 i min utgave. Så langt jeg har lest, har ikke Falkberget nevnt han ved navn, bare gjennom økenavnet "kammertjeneren". Vi forstår ganske fort at dette er en forhatt mann. Han heter Joachim Irgens, født 1611 i Holstein. Kammerherre for både Christian IV og Fredrik III.
I 1647 hadde Joachim Irgens gjennom tvilsomme transaksjoner blitt eier av tre fjerdeparter av Røros kopperverk som han skulle sitte med til sin død i 1675. Det hører med til bildet av den ekspansive, brutale og selvbevisste finansmann og forretningsmann at han gikk med planer om å omdøpe Røros til Irgenstal.
Irgens bodde på sine gods i Danmark, Amsterdam og de Ost-indiske øyer og var sjelden i Norge. Ved sin død i 1675 var han konkurs.
Hentet fra Norges historie bind 7, red. Knut Mykland, Cappelen (1977).
Enig at det kan være en tolkning. Tenker at grunnen til at han ikke ville gi noe svar selv, er at tittelen kan ha flere forskjellige betydninger.
Jeg begynte å resonnere da jeg leste et intervju med Johan Falkberget, der det ble poengtert at han ikke ønsket å svare på hva tittelen "Nattens brød" betød. Han ville vel at vi skulle tenke/tolke selv.
Tittelen på verket, eller tetralogien, som jeg nettopp har lært meg at det heter, er interessant. Johan Falkberget ønsket ikke selv å gi noe svar på det, da han ble spurt når boken kom ut. Han kalte den en enigma. Det finnes mange religiøse temaer, motiver og symboler i bøkene, så det er lett å tenke at Nattens brød også henspeiler på det.
"Jeg er livets brød," sier Jesus. I bibelen kan vi også lese om "å gjøre sten til brød.", noe gruvearbeiderne gjorde i helt bokstavelig forstand. Brød ble ofte sett som et symbol på livet, og det passer kanskje også i denne sammenhengen.
Når det gjelder "natt", så er det kanskje ikke mer komplisert enn at "natten" står for de onde, mørke kreftene i livet. Falkberget kan også ha slått to fluer i en smekk, da natten ofte var gruvearbeiderens arbeidstid. Nattens brød gir i såfall en dobbelt mening. Men først og fremst tror jeg "Nattens brød" symboliserer motsetningene mellom liv og død, mellom de mørke og lyse kreftene i mennesket.
Tittelen på det første bindet "An-Magritt", leste jeg på arkivverket.no at Johan Falkberget fant i kildematrialet fra Røros Kobberverk. Lønningsbøkene er intakte fra tilbake til 1690, og han brukte mye tid på disse gamle skriftene. Det skal ha vært en kvinnelig malmkjører som sto som modell for An-Magritt.
Andre som har noen tanker?
Et sultent og glupsk uhyre våknet i bonden og leilendingens sjel. Før knurret det og flekket tenner mot prester og fogder. Nå brølte det vilt og umenneskelig: Penning! Penning!
Han takket Vår Herre - der terninger styrer i livsens farlige spill - at han slapp den tort alle slaver fryktet: daglig å måtte tilkjennegi ved det røde tegn mellom øinene sin levetids misgjerning og feiltrin.