Bokelskere.no

Referansar til det klassisk greske blir ikkje følgde opp i "Matchmaking", enda Hermes og Afrodite var foreldre til ein tvekjønna skapning. Derimot møter vi Μεγάλη Ιδέα, eit av dei verste eksempla på sjåvinisme og ekspansjonisme i nyare europeisk historie før Hitler, og som altså er bakgrunnen for det som skjedde med familien til hovudpersonen. Silkeormane har heldigvis andre kommentert før eg kom til dette kapitlet. Eg har alt begynt å få inntrykk av at romanen, med alle sine lovtaler, er litt vel ordrik.

Svart senker natten seg
I stall og stue
Solen har gått sin vei,
Skyggene truer
Inn i vårt mørke hus
Stiger med tente lys,
Santa Lucia, Santa Lucia

På søndag er det selvfølgelig Lucia-dagen, ennå et tegn på at julen nærmer seg.

Lesingen har gått litt tregt denne uka så jeg holder fortsatt på med Delivered from Evil True Stories of Ordinary People Who Faced Monstrous Mass Killers and Survived av Ron Franscell. Når jeg er ferdig med den så fortsetter jeg med John Wayne Gazy Defending a Monster av Sam L. Amirante og Danny Broderick. Om man har fobi for klovner må vel Gazy være selve marerittet, eller forresten, selv uten en klovne-fobi var Gazy et mareritt.

Håper dere får en god helg og en koslig førjulstid :-)

Det var mest innslaget om den gresk-tyrkiske konflikten som trekte meg til boka. Før eg kjem dit, merker eg meg, som sterkt greskinteressert, i «The Silver Spoon», med glede samanlikninga mellom hovudpersonen og Teiresias: «Like Tiresias, I was first one thing and then the other.» og at Cal(liope) også trekker inn referansar til Homer: «Sing now, O Muse, …» («Sorry if I get a little Homeric at times. That’s genetic, too»). At faren sett om «the ‘restored’ poems of Sappho» tek eg som referanse til spørsmålet om kjønnsidentitet, sidan Sapfo frå Lesbos (dagens Lesvos) av mange vart rekna som lesbisk (men det er ikkje så sikkert; diktareget treng ikkje å vere identisk med forfattaren). Synd at grekarane ikkje lenger klarer å lese klassikarane i original (på eit seminar eg var på i det europeiske kultursenteret i Delfi, om gresk språk og kultur, gjekk eg på eit frivillig kurs i nygresk, og læraren fortalde at elevar i den vidaregåande opplæringa i landet las klassisk gresk med nygresk uttale - uff!). Dette med namnet «Chapter Eleven» var ukjent for meg, så her takkar eg for oppklaringar i diskusjonstråden.

Stoner var faktisk (nesten) så god som reklamen ville ha det til. Fleire har sagt at historia om Stoner blir fortald lågmælt - ja, men også intenst, og det er vel dette som gjer at ein lyt ta fram klisjeen om at ho er så vanskeleg å legge frå seg. Sjeldan har eg opplevd at språk, handling og tematikk kler einannan så godt og går opp i ein nesten suggererande syntese. Romanen er meisterleg komponert; replikkar frå den fyrste delen får meining utover i boka og er med på å konstituere det universet som handlinga utspeler seg i. Eg kan forresten ikkje hugse å ha lese ei så god skildring av å døy som her.

Glimrende lesning for deg som vil bli kjent med Island og ikke liker reisehåndbøker

Det var desse orda som inspirerte Rudolf Nilsen til diktet "På stengrunn".

Under ein ekskursjon til arkeologiske utgravingar i det sørvestlege Tyrkia i fjor sa ein kjenning at romanen Middlesex m.a. handla om krigen mellom Hellas og det osmanske riket - da var vi rett innanfor Samos. Dette visste eg ikkje, sjølv om eg lenge hadde vore fasinert av tittelen: Allusjonar til både George Eliot og engelsk geografi (Sussex, Wessex og Essex) i tillegg til kjønnsidentitet. Nå er eg i gang, og gleder meg fyrst og fremst til å lese ei skjønnlitterær framstilling av ein av dei mange balkankonfliktane. Men eg har sikkert også mykje anna interessant i vente.

En rolig bok som skildrer en syk gammel manns tanker, jeg syntes det ble litt for kjedelig

Har du plukket opp denne boken fordi du interesserer deg for dykking, eller nordsjødykkernes historie, så får du masse innsikt i dette. Det meste av "fagstoffet" er samlet i de ti dagbøkene som Arve etterhvert leser. Dette er merket i kursiv og egne kapitler, så det er lett å hoppe over, hvis du heller vil holde trykket oppe.
Jeg syntes det var spennende å lese om trykkfallsyke, dekomptabeller og hvor brutalt dype dykk er på leddene. Hogne Hongset ser også med et skråblikk på den spede starten av det norske oljeeventyret, noe som kan få enhver til å spinne i gang noen etiske tanker.

Dette er en handlingsmettet roman med høyt tempo, noe som gjør at det aldri blir kjedelig. Språket passer til handlingen og er fritt for ungdommelige fraser og ord, som vi godt voksne kan irritere oss over. Jeg gleder meg til å lese andre bok Øya, som kommer til våren!

Det er en dypt personlig roman Linn Ullmann har skrevet. Hun beskriver hvor ensom og forlatt hun følte seg i oppveksten, uten at vi får vite noe om hva moren egentlig holdt på med i New York og andre steder hun farter

Handlingen i denne romanen er til tider bisarr, men refleksjonene jeg gjør meg når jeg leser tilsier at den gir meg uventet mye. Dette handler om ensomme, gamle, skitne mennesker, som for lengst burde vært fanget opp av "systemet". Feelingen er absolutt av typen "noir", begivenhetene som skildres gjør romanen original, siden historien aldri blir overtydelig.