På vei ut hørte [Nils Collett] Vogt pianomusikk ovenfra, og han spurte Ibsen om den ikke forstyrret arbeidet: 'Skriver jeg, hører jeg ikke annet enn mine personers replikker,' svarte han kort. 'Farvel og lykke til!'
Det å gå i mørkekreftenes teneste er visst noko som har følgt menneska gjennom historia. "Svart messe"-motivet har vore mykje brukt i litteraturen av både John Dickson Carr og Umberto Eco, i nyare tid, og Fausts pakt med djevelen er det mest kjente eksemplet. I "Svarte-katekisma" held nok Garborg opp eksempel på dei verdiane som, trass i at den offisielle lære i teorien stod sterkt blant folk, på mange område var dei rådande i praksis.
Eg har kost meg med å sjå på korleis Garborg utnyttar bokstavrim for å skape einskap og samanheng i dikta. I den fyrste strofa konsentrerer han seg mest om /s/-lyden, og på slutten av strofa blir bruken av /u/-lyden intensivert. Samtidig introduserer Garborg «yvi Fjellom» som eit lagnadstungt, konstaterande refreng:
Månen s loknar i Hav s en s Eim
nede i læg s te S ud;
S tjernur tryllte i Ør s ke s veim
rapar frå Himilbru.
Vinter g u fsar frå Jot u nheim
yvi Fjellom.
I den andre strofa er også /s/-lyden, saman med /t/ og /r/, dominerande:
My r k s eg s veipe r den t unge No tt
t ett ik r ing tr oll s vævd Jo r d;
t om t i St illa det høy r e st Lå tt,
Dve r gmål og døyvde O r d.
Lyk t emann vakna r og Nå-Ljos blå tt
yvi Fjellom.
Dette var ein smakebit. Eg oppfordrar medlesarane til å ta fram «Det vaknar» éin gong til, minst, og nyte andre former for bokstavrim i resten av diktet, lydkombinasjonar som på ingen måte er tilfeldige. Garborg legg på denne måten motiv og tematikk langt tilbake i tida, sidan vi får assosiasjonar til litterære teknikkar i norrøn tid, dvs. ei tid og ein stad som ligg bak- og bortanfor den reelle verda.
’Det var den sommer i 1806,’ sagde hun, ’at Odysséen var blevet oversat til dansk. Papa læste den højy for os om aftenen. Ah, hvor vi da var helten og hans tapre mandskab. Vi trodsede kykloperne, og vi krydsede mellem læstrygonernes Ø og de phæakiske kyster. I får mig aldrig til at tro andet, end at vi tilbragte den sommer i vore åbne både under frie bruke sejl.’
Kaffe er ifølge de danske kvinders udsagn det samme for legemet som Guds ord for sjælen.
Stykkets titel er: Hedda Gabler. Jeg har derved villet antyde at hun som personlighed mere er at opfatte som sin faders datter end som sin mands hustru.
Det er i dette stykke ikke egentlig såkaldte problemer jeg har villet behandle. Hovedsagen har
for mig været at skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskæbner på grundlag af visse gældende samfundsforholde og anskuelser.
München, den 18. August 1890.
Kære herr Brækstad,
Da en mig vedkommende korrespondence fra Berlin, optagen i Daily Cronicle for 13. August, på flere punkter forekommer mig egnet til at blive mistydet, hvilket også allerede er sket i nordiske blade, ønsker jeg ligeover for Dem og andre britiske venner at korrigere enkelte af de mig tillagte udtalelser. Det forekommer mig nemlig at mine ytringer ikke overalt i korrespondencen er gengivne med fuld tydelighed eller udførlighed.
Jeg har således ikke sagt at jeg aldrig har studeret det socialdemokratiske spørsmål. Dette spørsmål har jeg tvert imod, efter evne og lejlighed, og med levende interesse, søgt at sætte mig ind i. Men jeg har sagt at jeg aldrig har fundet tid til at studere den store omfattende literatur, der behandler de forskellige socialistiske systemer.
Når korrespondenten gengiver min ytring: at jeg ikke hørte til det socialdemokratiske parti, skulde jeg have ønsket at han ikke havde udeladt, hvad jeg udtrykkelig tilføjede, nemlig at jeg aldrig havde tilhørt og rimeligvis aldrig vilde komme til at tilhøre nogetsomhelst parti.
Det er nemlig blevet mig til en naturnødvendighed at operere ganske på egen hånd.
Korrespondentens ord om at jeg forundrede mig over at sé mit navn brugt som middel til udbredelse af socialdemokratiske læresætninger turde være særlig vildledende.
I virkeligheden udtalte jeg kun min forundring over at jeg, der havde sat mig til hovedsagelig opgave at skildre menneskekarakterer og menneskeskæbner, på visse punkter, – uden bevidst og direkte at have tilsigtet det; – var kommen til samme resultat som de socialdemokratiske moralfilosofer gennem videnskabelig forskning.
Denne min forundring – og jeg kan her tilføje: tilfredsstillelse – udtalte jeg foranlediget af korrespondentens beretning om et eller flere i London holdte foredrag, der efter hans opgivende væsentlig havde handlet om «Et dukkehjem».
Foranstående er i korthed hvad jeg gerne vilde have klargjort for britiske venner og meningsbeslægtede. Jeg beder Dem derfor om godhedsfuldt at ville gøre den brug af mit brev, som De måtte finde tjenligst til øjemedets opnåelse.
Deres hengivne og forbundne
Henrik Ibsen.
Den bevægelse, som 'Gengangere' har fremkaldt i Paris, var for mig særdeles tilfredsstillende,
Min tid er kostbar og knap.
München, 31.3.1890.
Henrik Ibsen.
[...] but to most mortals there is a stupidity which is endurable and a stupidity which is altogether acceptable - else, indeed, what would become of social bonds?
Unnskyld at eg bryt inn, men Rudolf Nilsen døydde av tuberkulose i 1929. Nordahl Grieg vart skoten ned i 1943.
"Elsk": Så vidt eg kan sjå, har Garborgs "Elsk" same rytmemønsteret som Vinjes "Det syng fyr Storegut":
Den Dag kjem aldri, at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um Nott og Dag er du like nær;
og best eg ser deg, naar myrkt det er.Du leikar kringum meg, der eg vankar.
Eg høyrer deg, naar mitt Hjarta bankar.
Du stødt meg fylgjer paa Ferdi mi,
som Skuggen gjeng etter Soli si.Naar nokon kjem og i Klinka rykkjer,
d’er du, som kjem inn tel meg, eg tykkjer:
Eg sprett fraa Stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.Naar Vinden lint uti Lauvet ruslar,
eg trur d’er du, som gjeng der og tuslar
naar sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur, det maa vera du.I kvar, som gjeng og som rid og køyrer,
d’er du, eg ser; deg i alt eg høyrer :
I Song og Fløyte- og Fele-Laat,
men endaa mest i min eigen Graat.
Rytmemøte mellom to gigantar!
Jeg husker, at en gammel dansk biskop i sin tid udlagde for mig, at der er mange veje til sandhedens erkendelse, og Bourgogne er en af dem.
Men inga bok har sett sinna slik i kok (rimet ikkje tilsikta) som Ibsens Gjengangere. Bjørnson og Skram støtta Ibsen, men ikkje Garborg.
"Do? Why, you must learn to form your letters and keep the line.
What's the use of writing at all if nobody can understand it?" asked
Caleb, energetically, quite preoccupied with the bad quality of the
work.
At that time the opinion existed that it was beneath a gentleman to
write legibly, or with a hand in the least suitable to a clerk. Fred
wrote the lines demanded in a hand as gentlemanly as that of any
viscount or bishop of the day: the vowels were all alike and the
consonants only distinguishable as turning up or down, the strokes had
a blotted solidity and the letters disdained to keep the line - in
short, it was a manuscript of that venerable kind easy to interpret
when you know beforehand what the writer means.
"That depends," said Caleb, turning his head on one side and lowering his voice, with the air of a man who felt himself to be saying something deeply religious. "You must be sure of two things: you must love your work, and not be always looking over the edge of it, wanting your play to begin. And the other is, you must not be ashamed of your work, and think it would be more honorable to you to be doing something else. You must have a pride in your own work and in learning to do it well, and not be always saying, There's this and there's that—if I had this or that to do, I might make something of it. No matter what a man is — I wouldn't give twopence for him" — here Caleb's mouth looked bitter, and he snapped his fingers — "whether he was the prime minister or the rick-thatcher, if he didn't do well what he undertook to do"
Slik en tispe med råte i ørene bortvises overalt, slik bortvises en snakkesalig elev som motsetter seg det han får beskjed om og har slett moral. (4)
Ulydige elever som er grove i målet og har slett oppførsel driver selv den mildeste læremester til sinne. Men flinke elever som tilpasser seg sin læremesters hjerte, vil raskt blidgjøre selv læremestere med kort lunte. (13)
Hvis en av hans lærere snakker til ham, skal han aldri svare ham med stillhet, men betrakte det som en velsignelse. Han skal ivrig vente på lærerens ordre og alltid holde seg i nærheten av ham, klar til å tjene ham. (20)
En oppvakt elev blir aldri irritert, enten hans læremester snakker mye eller lite. En oppvakt elev skal reise seg fra sitt sete og høre på det hans læremester sier. (21)
En elev skal ikke gjøre sin lærer sint, ei heller skal han selv bli sint. Han skal ikke fornærme sin vise læremester, og han skal ikke terge ham ved å påpeke hans feil. (40)
Hvis han ser at hans læremester er sint, skal han roe ham ned med mild oppførsel. Med foldede hender skal han stagge hans sinne og love at han ikke skal oppføre seg slik igjen. (41)
En god elev skal vite hva hans læremester tenker og skjønne meningen i hans tale. Disse skal han ta til seg, og ved ord og handling se til at hans læremesters ønsker utføres. (43)
"Blåbær-li": I dette diktet bruker Garborg kontrast for å vise kva Veslemøy føler for Jon: Ho fortel korleis ho ville behandle "den reven rau'" og "den stygge skrubb", om dei skullle dukke opp i blåbærlia: Dei skal få "smake staven"og få "ein god på snuten" med "ein bjørkekubb". ("den bjønnen stor", derimot, ser ho tydelegvis ikkje som ein fare?). Så bruker ho kubbemotivet frå strofa om ulven ("eg tok meg ein bjørkekubb / og gav han ein god på snuten") og fører det over på Jon, "den snille gut", som òg "fekk vel ein på sin trut, / men helst på ein annan måte": Eit kyss, altså. Hoo slår tanken frå seg: "Å tøv, kva tenkjer eg på!" Pliktene kallar: "Eg må til buskapen sjå; -" . men det er Dokka, som ho tidlegare assosiserte med Jon, som er i tankane hennes ("ho Dokka drøymer um salt"), altså blir ho ikkje kvitt tanken på Jon, som lever i henne under arbeidet, nesten i form av Dokka, kunne ein seie.
"Veslemøy lengtar": Det tittelen fortel om motivet i diktet, bygger oppattakingane opp under: Tretti gonger bruker Veslemøy "mor", objektet for lengten - fyrst talar ho om mora ("ho mor"), altså i 3. person eintal, og så, etter kvart som intensiteten i lengten aukar, går ho over til 2. person og vender seg direkte til objektet: "du mor", for til slutt, med eigedomsordet mi, å presisere forholdet mellom dei to: "du mi mor". Slik reagerer Veslemøy på "alt [som] er framandt og nytt og vondt", som "stirer kaldøygt" på henne frå alle kantar.