Ja, García Lorca (merk deg at han fyrst og fremst heiter García, ikkje Lorca - altså: García Lorca) er mangfaldig. Alltid dette: begjær og død, begjær og død. Så tvers igjennom lyrisk, så tvers igjennom realistisk - hardt! Det udefinebare andalusiske - livet, døden, kjærleiken, poesien, det harde livet. Alt dette blir blanda og gir kraft til eit drama som byggjer på sanne hendingar. Gjendiktar Kari Näumann får frsm dette i ei til tider nesten like levande og talande omsetjing som originalen. I dei beste partia bankar hjarta like kraftig - og like ømt - som hos García Lorca; andre parti er dessverre meir prosaiske. Men alt i alt kjem ho relativt heldig ut av dette gjendiktingarbeidet!
Før var han en vakker rytter; / nå er han gråhvit snø. / Han fór over fjell og byer, / til varme kvinnefavner. / Nå ligger mørkets mose / som en krone om hans panne.
Over skinnende gull / bæres de døde bort fra elven. / Den ene mørk og vakker. / Den andre mørk og vakker. / En skyggenes nattergal svever og klager / over skinnende gull!
Og nu tykkes mig næsten - vi hadde kanskje været gladere om vi hadde hatt mere å angre. -
Intet du kunde gjøre, kunde forandre din fars hjertelag mot dig.
Godt å sjå at nokon kan skrive at det store ligg "i" linjene, og ikkje "mellom". Det som står der, står der. I gode verk både på det konkrete og det - ja, kva skal ein kalle det? - tematiske og derfor det abstrakte planet. Takk for bidraget. "I linjene", ja - kvar elles?
Har mange bøker av Don Pendleton (helten heter Mack Bolan).De jeg har er på Norsk ,men alle her er på Engelsk.Finnes de her inne? Per Kristian
Synsvinkel og forteljarteknikk er ikkje alltid like enkelt å kommenetere i eit litterært verk, men Jakob Lothes "Fiksjon og film. Narrativ teori og analyse" kan vere til god hjelp. Her får ein ikkje berre litteratur, som denne lesaren meiner er blant dei viktigaste ingediensane i livet, men òg film (der denne sjåaren er svært, svært kresen). Lothe går grundig inn på mange felt innanfor narrativ teori og trekkjer fram talrike eksempel, m.a. Blixens "Babettes gjestebud" (seinast i dag snakka eg med ein kar frå Irland som kjente filmen). Dette er gjort på ein tydeleg og derfor også pedagogisk måte. I andre delen av boka går Lothe inn på konkrete litterære meisterverk og filmatiseringa av dei som eksempel - for meg er særleg behandlinga av Kafkas "Der Prozess" og Joyce's "The Dead" interessant og ikkje minst lærerik. Eg blir aldri ferdig med "The Dead", og Lothe har gitt meg fleire perspektiv på novella og filmen.
Eg kunne vere einig med deg, men ti tusen bokelskarar tenkjer ikkje likt. Ikkje har vi alltid like god tid, heller. Eg synes tat det er flott med ein variert nettstad, og eg renkjer i liten grad over dei ulike typane av form på og engasjement i innlegga.
Interessant som kulturhistorie: Formidling av romersk og italiensk kunst utanfor dei store byane i mellomkrigstida, tydelegvis av og for menneske som kunne reise til og i Italia utan dei store pengesorgene.
Ustyrteleg morosam roman om identitet, om å finne seg sjølv. Ikkje lett, det, når faren til hovudpersonen er irsk erkenasjonalist, og mora har tysk nazibakgrunn. Men på denne måten blir romanen også ein roman om farene ved nasjonalismen - som kan verke frigjerande i éin samanheng, men som i ein annan samanheng kan få tydelege trekk av tankegods som det kan vere lite lurt å identifisere seg med ...
Eg ville heller seie at å adoptere eit barn vil seie å gjere barnet til sitt eget, både kjenslemessig, praktisk og rettsleg. Eg har to barn, ein adoptert son og ei dotter fødd som mitt "biologiske" barn. Å behandle berre det eine "som" det andre synest eg blir feil. Eg behandlar begge som mine eigne, og eg behandlar son min på same måten som dotter mi og dotter mi på same måten som son min. Og begge kjente eg like dårleg då eg fekk dei. Begge måtane er like flotte måtar å bli far på.
Det brenner rundt i alle land, / i Østen som i Vesten, / snart står den hele jord i brand / - og Komintern gjør resten!
Nuvel - hvad så, om jeg er kommunist, / du tranmælit og han er socialist? / For frender, frender er vi dog til sist.
Vi er av samme ætt. Og samme kår. / Vi høster alltid mindre enn vi sår, / så lenge det er fienden som rår.
Absolutt overbevisande om Jack the Ripper-saka, vil eg seie. Uhyggeleg, rett og slett.
Inverness, Fort William, Loch Ness og Ullapool er blant dei stedene som blir presenterte, særleg gjennom fotografia til Norman Newton. Ikkje rart at ein nordmann kan forelske seg i dei skotske høglanda - så likt, og samtidig så forskjellig fr, den norske naturen. Grønt i alle moglege variantar.
om du sier at du slet dig op fra bare visergutten / det får andre også gjøre som vil op - / det er slutten, kjære venn, ja det er punktum for disputten. / Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp.
Kan du aldri øine stjernen over vanens ulne tåke, / den som skinner mot vårt drømte, nye land - / å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket! / Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand.