Bokelskere.no

Nei, hva skal jeg si? Dette er vridd, sykt, morsomt, samfunnskritisk, kvalmt og underholdende. Og i alle fall umulig å sette terningkast på!

Spenningen tar seg opp utover, men det er jo nesten ingen grenser for hvor grotesk privatlivet til alle disse etterforskerne er. Det gjør at det bikker litt over for meg.

Vel er jeg ikke overmåte opphengt i realisme, men Gribb kan bli litt i overkant, altså. Og jeg klarer ikke helt å se sjarmen i så til de grader dårlig engelskuttale.

Herlig! Weifa er kanskje ikke den mest sympatiske personen jeg har møtt, men integritet, det har hun i bøttevis! Dette er morsomt, pinlig og en så drepende god karakteristikk av dynamikken i jentegjenger at den nærmest burde være obligatorisk lesing for alle fra 14 og oppover.

For en glitrende tegneserie! Spennende, troverdig, oppfinnsom og alt annet som er bra! Og stort pluss for gjennomgang av hva som er fakta og ikke til slutt. Så slipper jeg å føle meg dum.

Mytologi, dataspill, magiske runer og høyspenning. What’s not to like? Dn avslutningen er noe av det kuleste og mest visuelle jeg har lest på lenge!

Knokkelrekorder! Knokler er gøy og rekorder er gøy, kombinasjonen er uslåelig. Først kommer et oppslag med Gjett hvem som har... største knokkelen? Minste knokkelen? med noen hint og bilde av skjelettet. Så kommer et fargeoppslag med tegning av dyret og flere fakta. Kjempefint! Her er en nøye med detaljene, det er ikke hvilken som helst flaggermus som har de tynneste knoklene, det er Humleflatnesa. Både knokkel- og andre fakta sammenliknes hele tida med menneskeleseren, som "kjenner du de harde knottene på ryggen din? De er knokler..". Supert for å engasjere unga. Stort pluss for godt og gjennomarbeida språk! Og det er til og med bittelitt om vitenskapelig metode i etterordet.

Fin! Noi har tydeligvis redda en hval i en tidligere bok, denne gangen får hvalen og familien hans gjort gjengjeld. Det er riktig dramatisk når Noi må ut på isen og lete etter pappas båt, men dramatikken ligger i bildene og leserens tolkning, teksten er nøktern og nedpå. det er fint, på den måten blir dette akkurat så spennende som leseren selv ønsker. Enkle, uttrykksfulle illustrasjoner. (Men har lua grodd fast på hodet til den ungen?)

Denne var søt! Besta finner ikke fløten og Ole vil finne ut av mysteriet. Har katten tatt den? Nei, den kan ikke åpne kjøleskap. Har bestefar tatt den? Han er allergisk mot melk. Men Ole finner spor og løser saken! Er ikke overbegeistra for tegningene, men der er det nok mest jeg som er gammeldags.

Ina blir seks år og vil ha diskobursdag. Men pappa vil arrangere leker! Denne pappaen er så selvsentrert og lite lydhør at Ina må gråte på rommet sitt og mamma må gripe inn TO ganger før han gir seg. Eller gir seg, han får det jo nesten som han vil når ungene skal sette hale på pappaen. Han fortjener i alle fall ikke den puta i buksa, han burde stikkes full av knappenåler, hele mannen. Denne boka handler mer om en dårlig far enn bursdagsfeiring og er mer pinlig enn morsom, synes jeg.

Fin historie om det superduperskumle spøkelset som elsker å skremme barn helt til han møter på disse to tøffingene. Han kan skremme så mye han vil, ingen blir redde... Men å klare å overse en kommafeil i en historie på 17 setninger pluss en til i forfatteromtalen, er for dårlig. Fy skam seg, forlaget!

Fortsatt flott, men aaalt for kort! Og jeg blir i overkant irritert av logiske brister...

Trollmannssønn Xar burde fått magien sin nå, men nei da. Derfor vil han fange en heks og tvinge magien ut av den. Krigerprinsesse Ønske er verken høy eller fryktinngydende som hun burde vært, men må finne kjæledyret sitt. (En skje). Og dermed møtes disse arvefiendene i Usselskogen, egentlig forbudt område for dem begge. Masse forviklinger, lite forståelsesfulle foreldre, misforståelser og trusler mot liv og helse bringer dem sammen som venner.

Dette kunne vært bra, og det kom seg for så vidt etter hvert, men jeg synes denne var krampemorsom alt for lenge. Alle situasjoner med det minste snev av komikk, tværes ut. Alle vesner er superdupermega-artige og har festlige navn som Skviisjuus og Svimegeir. Og kan det presses inn en prompevits, kommer det to. Det blir bare slitsomt og teit. Men når det omsider begynner å bli alvor, blir boka bittelitt spennende.

Er heller ikke begeistra for språket. Nå er nok dette en krevende tekst å oversette, men ordtak som "Tiden vil avsløre alt", er klønete. Superenkel ordbruk blandes med uttrykk som "en stor ulempe for en aspirerende livvakt". Så hvem er dette for? Umodne lesere vil kanskje like humoren, men ikke forstå mye av språket. Når det er sagt, kan det være at mange unger blåser i mine innvendinger og synes dette er rasende gøy, i så fall er jo det bare fint.

Uff nei. Dette er så oppkonstruert at jeg blir irritert. Sherlock er altså en snakkende hund som kan lese folks følelser når de klør ham på magen. Teit. Og stesøsknene som er hovedpersonene (de er forresten halvsøsken innimellom, fint om forfatteren/oversetteren får bestemt seg), er medlem av Mystery Club og dermed detektiver. Hvorfor heter det ikke Mysterieklubben? Saken er fiffig nok med kidnappede pingviner som må reddes fra en karamellfabrikk og påfølgende bæsj- og prompehumor. Men hvorfor stemmer stemmer tekst og illustrasjoner så dårlig overens? «Vakten holdt en diger klubbe i hånden», nei, den henger i beltet hans, osv osv. Et dårlig gjennomarbeida forsøk på å surfe på krimbøker for barn-bølgen.

Litt forvirrende og vil jo egentlig ikke vente til neste album med å skjønne mer...

Denne var slett ikke dum! Litt mye etterforskers privatliv mot slutten der, kanskje, men pytt sann. Og forfatteren forstår Brannsupportere!

Hørte en lydversjon av denne med fortellerstemmer og diverse intervjuer. Jeg er nok mer opptatt av mathistorie enn av Twain, men lærte underholdende mye om begge deler. Og enda litt.

Arlo, 12, flytter med mor og søster til det lille tettstedet Pine Mountain, morens hjemsted. Han begynner i Vandrerne, en speidervariant, men når området ligger på grensen til andre verdner, kan det bli mye moro! Her siver magien gjennom og vandrerne fanger alvebiller, ser etter harebukker, klapper tordenskrall og knipser lys. Men Arlo er spesiell og noe er ute etter ham. Dette blir spennende og passe skummelt, morsomt og koselig på en gang. Jeg liker skildringene av den parallelle virkeligheten og måten befolkningen i Pine Mountain tar nærheten med knusende ro på. Vennskapet mellom Arlo og de andre i patruljen er nesten det beste med boka, liker det godt!

Jeg vet ikke helt hva jeg synes om denne. Bokas hovedperson er Anthony Horowitz, ikke til å skille fra forfatteren på noe område. Han blir hyra til å følge etterforskningen av et drap og skrive bok om det. Det er jo en artig idé, og enkelte vil kanskje finne det underholdende å gjette hvor grensen for fiksjon går, jeg er ikke helt der. Men boka er godt skrevet, spennende og intrikat, så jeg koste meg også.

Kosekrim satt til Oxford. Og det er superbritisk med te og scones og følelser en helst holder for seg selv og en liten, grå katt, gamle, nysgjerrige damer, en superkjekk etterforsker og ei mor som helst vil unngå å omgås folk fra arbeiderklassen. Ikke spesielt troverdig, men veldig, veldig kos!