Bokelskere.no

Jeg har bare lest to av Mahfouz´bøker, men har store planer om å få lest Kairo-triologien i år. Denne forfatteren griper meg som leser i det øyeblikk jeg starter på bøkene hans, og han holder meg fast helt til siste side er lest. Det er ikke ofte forholdet mellom leser og forfatter er SÅ heftig, men det er innmari gøy når det slår til!

Vi kan godt fortsette å diskutere. F.eks. var jeg slett ikke så begeistret for Berlinerpoplene, ikke fordi NRK gjorde noen dårlig jobb. Men jeg liker ikke trilogien. Jeg er ikke storbegeistret for Anne B. Ragde. Et unntak er Arsenikktårnet, men den skrev hun for lenge siden. Hun skulle i alle fall ikke ha skrevet den siste boken i trilogien, slik hun sa til å begynne med. Nå ser jeg frem til Halvbroren som TV-serie. Jeg er sikker på at du også vil like den! Jeg har også en bok av LSC som jeg avbrøt og ikke likte i det hele tatt og det var Bisettelsen. Ellers har jeg likt alle de bøkene jeg har lest av ham, mer og mindre selvfølgelig.

Enig med deg! Jeg vil gjerne lese mer av denne forfatteren! Jeg likte måten hun skriver på, vinklingen, tilnærmingen hun hadde til stoffet - respekten for dem hun skrev om osv.

Den russiske journalisten Julia Justik var bare 22-23 år da hun arbeidet med boka "Allahs sorte enker", hvor hun beskriver forholdene i Tsjetsjenia og spesielt om vervingen av kvinnelige selvmordsbombere til terroroppdrag i Russland. Utgangspunktet var at det i økende grad ble brukt kvinner i slike aksjoner, og Justik ønsket å finne ut hvem de var, disse første tsjetsjenske selvmordsbomberne.

Fra før av kjente verden til selvmordsbomberne i Palestina, men forholdene i Tsjetsjenia var totalt annerledes. For det første var det påfallende at det kun var kvinner som sprengte seg selv i luften. På side 12 skriver forfatteren:

"I Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør."

For det andre er det ikke religiøs fanatisme som driver kvinnene inn i terrorismen. Justik avslører at det er grovt sett er to typer kvinner som brukes i selvmordsattentater: de er enten pur unge og mangler klantilhørighet eller menn som kan beskytte dem, eller de er enker fra 30 år og oppover uten fremtidshåp. Mens de pur unge lures med uten å skjønne hva som skjer, er de eldre kvinnene som regel smertelig klar over hva de går med på. Men felles for begge gruppene er at de er overbevist om at de ikke har noe fremtidshåp. Og når de først har etablert kontakter med bakmennene som ofrer kvinnene i terrorangrep, så er det ingen vei tilbake ...

Justik avslører at disse kvinnene faktisk ikke dreper andre mennesker. De blir selv brukt til å drepe. De har ikke engang kontroll over utløsningen av sprengmekanismene. Dette styres av menn via fjernutløser. "Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det er dette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen", skriver forfatteren på side 13 i boka.

I boka introduserer Justik oss for den ene kvinneskjebnen etter den andre. Fordi navnene på kvinnene var kjent, var det relativt enkelt for henne å nøste opp deres historie. Ikke sjelden hadde foreldrene til jentene solgt dem - mot jentenes vilje - til bakmennene. Der ble de gjerne voldtatt og fratatt siste rest av ære, noe bakmennene gjorde vel vitende om at det for disse kvinnene dermed ikke var noen vei tilbake. Ingen ville ha noe med dem å gjøre nå som de bar på en byrde av massiv skam.

Mye av boka handler om kvinnene som deltok i attentatet i Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, og avslutningsvis kommer hun også inn på det forferdelige gisseldramaet i Beslan i september 2004, hvor over 300 mennesker ble drept. Halvparten av dem var barn.

Boka "Allahs sorte enker" vakte enorm oppsikt da den utkom i Russland, og den ble også utsatt for salgsforbud pga. en rekke kontroversielle påstander fra forfatterens side. Hun har navngitt en rekke bakmenn, men likevel går de fri. Ingen arrestordre er utstedt. Derimot har forutinntattheten mot de sorte enkene fortsatt, og det skal nesten ikke mer til enn at man er kvinne, har svart hår og går i svarte klær (les: ser tsjetsjensk ut) før man nærmest anses som en potensiell selvmordsbomber. I stedet for å ta opplysningene i boka som en advarsel og gjøre det som gjøres kan for å forhindre fremtidige terrorangrep, fortsetter selvmordsaksjonene. Bare med en vesentlig forskjell fra tidligere: nå sørger bakmennene for at kvinnenes identitet holdes skjult. Og det gjør man bl.a. ved å bruke kraftigere sprengladninger, slik at det ikke er noe igjen av ofrene som kan identifiseres etterpå.

Denne boka tok helt innersvingen på meg. Jeg leste den nærmest i ett, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Historiene til kvinnene, "uskyldige" som "skyldige" ... de var så brutale og så triste at det var til å gråte av. Jeg avslutter med å sitere fra side 174 i boka:

"For å unngå at en slik kvinne blir en "levende bombe", må man komme opprørerne i forkjøpet. De må få et tilbud som kan gi dem håp - i stedet for døden som opprørerne bringer dem.

De må få et arbeid, og det må sikres at ingen plutselig omkommer i nattlige flyangrep eller brenner opp i et hull i jorden. Barna deres må få gå på skole hver dag og ikke plutselig bortføres uten noen form for rettslig behandling for så å dukke opp igjen uten innvoller og med gjensydd buk på en søppelplass.

De må få håp. Da kommer de ikke til å følge dem som sier at alt håp er ute."

Det er noen år siden boka utkom, men den er dessverre skremmende aktuell fremdeles ...

Det ser ikke ut som at disse er registrert i den norske bokdatabasen, så svaret er nei her...

For dem som kjenner Ian McEwans forfatterskap, skulle det være unødvendig å presisere at det meste av det han skriver om har en eller annen grad av noe bisarr eller makabert ved seg. Ikke uten grunn er denne forfatteren blitt kalt Ian Macabre. Når han like fullt har oppnådd det ryet han har som en emminent forfatter, er dette fordi han er utstyrt med en gudsbenådet skarp penn. Hans spesialitet er å skrive om personer som beveger i den menneskelige psykes grenseland.

Novellesamlingen "In between the sheets" inneholder syv noveller, og som tittelen antyder, handler disse novellene i det alt vesentlige om kjærlighet, selv om denne ikke nødvendigvis foregår mellom laknene.

Novellesamlingen er ikke utgitt på norsk, men to av novellene ("To fragmenter: Mars 199-" og "Mellom laknene") er inntatt i novellesamlingen "Kjærlighetens handlinger og andre noveller" som utkom på norsk i 1992. Denne novellesamlingen har jeg vært så heldig å få tak i. Den er nemlig for lengst utsolgt fra forlaget Gyldendal.

To av novellene jeg fant mest makabre var "Reflections of a Kept Ape" og "Dead As They Come", skjønt "In Between the Sheets" følger hakk i hel. I den førstnevnte novellen er en kvinnelig bestselgerforfatter rammet av skrivesperre. For å avhjelpe dette og igjen få inspirasjon til å skrive, innleder hun et seksuelt forhold til en kjæledyr-ape ... (Og man kan jo spørre seg om det var her den danske forfatteren Peter Høegh i sin tid fant inspirasjon til å skrive romanen "Kvinnen og apen" ...)

I "Dead As They Come" møter vi en multi-milliardær som etter tre havarerte ekteskap innleder et forhold til en utstillingsdukke. Det tok faktisk litt tid før jeg skjønte at det var nettopp det hun var ... Helen ... altså en utstillingsdukke og ikke et virkelig menneske ... I begynnelsen fremstår Helen som den perfekte partner. Jeg-personen er nemlig så lei av alt pratet han er omgitt av til daglig at han ikke har behov for en kvinne i livet sitt som snakker hele tiden ... eller egentlig i det hele tatt. I stedet overøser han henne med betroelser han aldri har turt å komme med til noen andre. Og aldri ... aldri opplever han at hun avbryter ham eller krever oppmerksomhet på bekostning av ham selv. Han overlesser henne med flotte klær og gaver, og aldri før har han hatt en kvinne som til de grader har tatt seg så godt ut. Etter som månedene går begynner imidlertid sjalusien å våkne, og han blir besatt av tanken på at det pågår et forhold mellom Helen og privatsjåføren Brian. Idyllen slår sprekker og han blir til slutt helt desperat.

I tittelnovellen møter vi en fraskilt far som skal gjennomføre et helgesamvær med sin tenåringsdatter i forbindelse med hennes bursdag. Hans ekskone er av det hatske slaget, og forholdet til datteren er også så som så. Han går med på at datteren skal få ha med seg en venninne på overnattingsbesøk hos ham, og sjokkeres da han midt på natten våkner og hører umiskjennelige lyder fra deres soverom ...

I novellen "Pornography" treffer vi en rundbrenner med en seksuelt overførbar sykdom som blåser i å fortelle sine seksualpartnere at han er smittet, og i "Two Fragments: March 199-" befinner vi oss i et post-apocalyptisk London. Psychopolis" er en nokså skrudd historie om en mann som møter kvinnen Mary og blir hennes elsker. Novellen "To And Fro" ga jeg rett og slett opp å få noe ut av, og jeg leste den derfor ikke ferdig.

Ian McEwan er en av mine topp ti-yndlingsforfattere, som jeg bare må lese alt av. Han skriver fantastisk godt! Noen av novellene i denne samlingen ble like fullt "too much" for meg, fordi historiene er dratt ut til det helt ekstreme. Kanskje ville jeg dessuten fått mer ut av novellene dersom jeg hadde lest dem på norsk. Når iveren etter å forstå selve ordene overskygger de vare og underfundige beskrivelsene som er McEwans varemerke, kan noe vesentlig nemlig bli borte på veien. Like fullt er dette en spennende novellesamling som det er vel verdt å få med seg for ihuga McEwans-fans! Jeg synes absolutt at noen burde sørge for at disse novellene oversettes til norsk! Samlingen fortjener terningkast fem.

Jeg har bemerket ditt sarkastiske svar. Må bare få presisere at jeg ikke er overbegeistret for Vestavind eller Himmelblå, men dette tror jeg blir bedre! Vær litt forsiktig nå, du begynner å bli lik en arrogant, gammel gubbe!

Jeg hadde det slik selv da jeg var yngre - dvs. at jeg nødig ga opp bøker. Men det har jeg heldigvis for lengst sluttet med ... ;-) Det finnes SÅ mange ufattelig gode bøker som jeg mest sannsynlig aldri kommer til å rekke å lese i løpet av mitt liv - fordi jeg også har et liv som skal leves ... utenom bøkenes verden, altså ... ;-)

Spennende liste du har laget! Flere av bøkene står allerede på min ønskeliste!

Tror nok grunnen til de 4 stjernene er todelt:

• Dette er et klassisk Shakespeare-stykke – og sitat - mange kjenner og har et forhold til

• Spørsmålet som stilles før Hamlet ytrer de famøse ord, sier det meste (What do you read, my lord?). For er ikke nettopp det vi leser ”ord, ord, ord..”??! (se hele sitatet)

Det er mulig du er uenig, men jeg synes dette er et knakende godt sitat ;)

Jeg er utrolig enig i det du sier! Den første tiden jeg var medlem her, våget jeg ikke ytre ett eneste ord. Ikke skjønte jeg hvordan nettstedet fungerer, ikke visste jeg at det å skrive om ei bok automatisk fører til at en ny diskusjonstråd blir startet og ikke hadde jeg noen gang deltatt i diskusjoner på nettet før... Faktisk skrev jeg litt om flere av bøkene jeg har lest, men jeg våget ikke poste noe. Foretrakk å lese hva andre hadde skrevet og ble imponert over nivået mange bokelskere la seg på. Mine ambisjoner besto først og fremst av å legge inn bøker jeg husket å ha lest og endelig få laget meg en slags database. Det å skrive om egne meninger kjentes utrolig skremmende; hva om andre her inne ville synes jeg var en lettvekter eller kanskje til og med dum?

Etter en stund våget jeg imidlertid å vade uti, uerfaren som jeg var når det gjelder diskusjoner om litteratur. Det første innlegget var et svar på en påskenøtt-oppgave.. Det jeg etter hvert opplevde, er den største grunnen til at jeg i dag fremdeles (snart ett år etter!) er så aktiv her inne. Endelig kunne jeg diskutere bøker som betyr noe for meg med andre som har den samme interessen! Det å få respons på et innlegg om ei bok en liker, eller for den saks skyld misliker, kjentes veldig godt. Jeg følte jeg ble tatt på alvor og at jeg fant mange likesinnede her inne.

I dag er vi over 10 000 bokelskere på dette nettstedet. Mitt håp er at alle skal våge seg utpå og si sin mening om bøker de har lest (og aller, aller helst skrive mer enn en setning). Kanskje er jeg enig, kanskje er jeg uenig i det som skrives… Det eneste jeg er helt sikker på, er at enhver bokelskers innlegg skal tas seriøst. Uansett om du lovpriser ei bok eller slakter den, finner du folk med samme eller motsatt oppfatning her inne. That’s the beauty of it. Kast deg ut i det, bidra! Definitivt sier toppteksten det best – velkommen hjem.