Bokelskere.no

Hørespill kan være en fin måte å bli introdusert til et et verk eller et forfatterskap på. Ellers er det bra med en versjon av et verk man vil høre en adapsjon av.

Jeg hører en del lydbok. Men når jeg vil ha pause fra opplesning så tar jeg mer enn gjerne et hørespill. Det gjør pirkearbeid mer levende.

En av Radioteaterets beste hørespill av Ibsenstykker er Henrik Rytter sin gjendiktning av Kongsemenerne. Den var som podcast en stund. Men jeg finner den ikke lenger. Den var rå med Per Sunderland i hovedrollen...

Jeg malte et hus i fjor sommer mens jeg hadde et gjenhør med Tordivelen flyr i skumringen. Det er var et hyggelig gjenhør. Bra produsert.

Redderen i rugen...

Det er faktisk en veldig merkelig opplevelse å lese ‘Korea’. Tidvis rører fortellingene meg så dypt at jeg må ta små pauser, og jeg forstår egentlig ikke helt hvorfor. Det er noen setninger innimellom som gjør at små ord får stor slagside. Mæhle skriver med et blottlagt språk, han virker uredd i forhold til å skrive så nært, direkte og åpent. Han tar en slags risiko ved å gjøre det, han blottstiller seg på en måte som er ulikt andre norske samtidsforfattere (som jeg har lest). Det er kort vei mellom fortellingen, språket og følelsene – det er ikke kjølig og distansert med et tilbakelent, catchy språk. Det er nært, beina på bakken, henda i jorda – det er en veldig liten distanse mellom meg og de personene det skrives om. Det liker jeg veldig veldig veldig godt.

Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/02/17/korea-lars-maehle/

Man skal være laget av stein for ikke å bli berørt av Marianne Vikås' roman om drapet på Martine Vik Magnussen. (...)Den handler om rettssikkerhet og rettferdighet. Om likhet for loven.Om storpolitikk og mektige interesser. Men Martine - Jakten på rettferdighet er også en bok om hvordan det føles å miste et barn, en søster eller en nær venninne på en brutal og sjokkerende måte. Det er en bok som får deg til å tenke og som bringer Arnulf Øverlands berømte linjer frem i lyset igjen: Du skal ikke tåle så inderlig vel...

Hele anmeldelsen her

Her er min bokomtale:

Rett etter at Harriet og David har truffet hverandre på midten av 1960-tallet, bestemmer de seg for at de vil ha mange barn. Dette er i en tid hvor de aller fleste andre går motsatt vei, i retning av mindre barneflokker, mer frigjøring for kvinner, kvinner ut i arbeidslivet osv. Men ekteparet - for de gifter seg selvsagt - sverger til de gammeldagse verdiene med en stor barneflokk, Harriet som hjemmeværende frue ... Og de har tenkt å bli fryktelig lykkelige! Det blir man nemlig når man er omgitt av mange, mange barn! Men først av alt vil de ha et stort hus for å få plass til alle barna. Egentlig har de ikke råd til det, men ender opp med et gedigent victoriansk hus ...

Verken Harriet eller David hadde vel tenkt at barna skulle komme fullt så tett som de gjør, men de kommer i tur og orden, som perler på en snor. Ingen av Harriets svangerskap er av den enkle sorten, og for hver barnefødsel blir hun mer og mer sliten. Og David må jobbe mer og mer for å få endene til å rekke til. Etter hvert er de helt avhengig både av økonomiske bidrag fra Davids far og mer enn en håndsrekning i den travle hverdagen fra Harriets mor, som mer eller mindre har fulltidsjobb med å hjelpe til i huset. Men hva gjør vel det? De er jo så lykkelige! Og slektningene strømmer på i juleferier, påskeferier og sommerferier. Huset fylles til randen av slektninger som ser ut til å stortrives med å leve på deres bekostning, samt få del i deres gammeldagse lykke. Juleferien utvides til fire uker, påske-"ferien" er nesten like lang ... og sommerferien ... huset deres ... og kjøleskapet ... er rene feriekolonien for alle og enhver i slekta. De har jo så stor plass! At Harriet og David knapt har tid til hverandre lenger ... det legger de snart ikke merke til selv. Heller ikke hvilke ofre Harriets mor og Davids far nærmest tvinges til å gjøre for at de skal kunne leve slik de ønsker. Og jo mer penger som må skaffes til veie, jo mindre er David hjemme ...

Men alt dette kunne de selvsagt fint levd med. Men så blir Harriet gravid igjen - denne gangen med sitt femte barn. At det er noe spesielt med dette barnet føler hun allerede under svangerskapet. Og så kommer Ben til verden. Han er definitivt ikke som andre barn. At han er en stygg unge er så sin sak, men han ligner ikke på noen i familien. Mest av alt minner han dem om en bytting. Og med sine fakter er han mer som et rovdyr enn et menneske. Ingen klarer å bli glad i Ben - heller ikke foreldrene. Skremmende ting skjer, og etter hvert slutter familie og venner å komme på besøk. Hvem er dette barnet, som mest av alt virker ondt og farlig?

Denne boka er både fascinerende og ekkel. Den første delen beskriver Harriet og Davids drømmer og hvordan de ble møtt i et samfunn som beveget seg bort fra de tradisjonelle familieverdiene. Det var langt på vei fornøyelig lesning! Men så kom altså dette barnet, som forrykket tilværelsen for denne i utgangspunktet så lykkelige familien. Vi får aldri svar på hva som egentlig feiler Ben, men jeg tenkte underveis at det kanskje ikke var så viktig. For han blir på en måte et bilde på dem som ikke passer inn. For øvrig handler boka om hvor langt en mor kan være i stand til å gå for å beskytte et barn hun ikke en gang elsker mot omverdenen, selv om den kan koste både henne og familien for øvrig lykken ...

Det har vært spekulert i om det er selvbiografiske elementer i denne boka, men dette har forfatteren på det sterkeste benektet. Hun fikk inspirasjon til å skrive denne boka mens hun var på en reise i noen afghanske flyktningeleire i Pakistan og ble vitne til mye elendighet, uten at bokas innhold har noe med dette å gjøre. Det handlet mer om den tilstanden hun var i da hun skrev den. "Det var en forferdelig bok å skrive, og jeg er glad jeg er ferdig med den", uttalte Lessing da boka i sin tid utkom.

Jeg gir terningkast fem!

Doris Lessing har skrevet en bok som heter "Ben, in the world", som handler om Ben fra han er 18 år. Boka gir visstnok ikke noe svar på hvorfor Ben er slik han er.

Jeg har laget en liten tekst om Thorkild Hansens forfatterskap på huvenes.no

Vel, karmaen er ikke så veldig mystisk. Man får karma ved normal aktivitet og over tid, mens man mister karma om man blir "flagget" mer enn man blir "stjernet".

Ved normal bruk av nettstedet når man altså +4 i karma etter en stund, og man kan da enkelt hjelpe oss å skjule innlegg fra nyankomne spøkefugler ved å flagge upassende poster.

Simone de Beauvoir ble født i 1908 og døde i 1986. I løpet av sitt liv markerte hun seg som en eksistensialistisk filosof, feminist og forfatter, og hennes livsledsager gjennom mange år var den kjente filosofen Jean-Paul Sartre.

I denne lille boka - "En lett og rolig død" - beskriver Simone de Beauvoir sin egen og søsterens siste tid sammen med deres døende mor på midten av 1960-tallet. Samtidig som vi følger den ubønnhørlige prosessen frem til morens død, gjør forfatteren mange tilbakeblikk på morens liv underveis, også på deres nokså kompliserte forhold. Moren hadde begrensede muligheter til å realisere seg selv, og det forhold at hun i likhet med mange av kvinnene i sin generasjon "ofret seg" for mann og barn, var ikke uten omkostninger verken for henne selv eller dem hun hadde rundt seg. Å vokse opp med en mor som mener at hun har gjort "alt" for deg, er mildest talt ingen spøk. "Simone de Beauvoirs mor er et eksempel på en slik kvinne; hun har ingen annen utvei til å gjøre seg selv viktig enn å tyrannisere barna sine", skriver oversetter Bente Christiansen i forordet til boka.

Samtidig som det er en vedmodig historie som fortelles, må jeg likevel innrømme at mange av beskrivelsene forfatteren gjorde av moren, fremkalte latteren hos meg. Kanskje nettopp latteren, fordi det er noe patetisk over det hele, og også veldig gjenkjennelig. Som når hun på side 35 skriver:

"Hun var i stand til å glemme seg selv for min far og for oss uten å gruble over det. Men ingen kan si: "Jeg ofrer meg" uten å føle bitterhet. En av motsigelsene hos mamma var at hun trodde på det edle i å ofre seg samtidig som hun hadde lyster, antipatier og ønsker som var altfor sterke til at hun ikke skulle avsky det som hindret henne."

Og videre på side 40:

"Av stolthet og av prinsipp ville hun ikke kreve noe; deretter klaget hun over at hun fikk for lite."

Mens Simone sitter på morens dødsleie, analyserer hun de følelsene dette fremkaller hos henne. På mange måter kan man si at det er nettopp dét boka handler om. Fra å ha vært i opposisjon til sin mor gjennom et helt liv - en mor som gjerne hadde sett at datteren hadde levd et noe mer konvensjonelt liv uten skandaler - skjer det en slags forsoning på slutten. Men når hun på side 62 beskriver sin egen og morens lammende virkning på hverandre, er det ganske enkelt genialt:

"En dag sa hun til meg: "Foreldre forstår ikke barna sine, men det er gjensidig ..." Vi snakket om disse misforståelsene, men helt generelt. ... jeg lovet meg selv at denne gangen skulle jeg finne konversasjonstemaer, et sted vi kunne være enige. Etter fem minutter var slaget tapt: vi hadde så få felles interesser! Jeg bladde i bøkene hennes: vi leste ikke de samme. Jeg fikk henne til å snakke, jeg lyttet til henne, jeg kommenterte. Men fordi hun var min mor, mislikte jeg de lite hyggelige bemerkningene hennes mer enn om de var kommet fra en annen munn. Og jeg var like forknytt som da jeg var tyve, og hun forsøkte - på sin vanlige klossete måte - å være fortrolig: "Jeg vet at du ikke synes at jeg er intelligent. Men det er i alle fall fra meg du har din vitalitet, det er jeg glad for." Jeg ville så gjerne sagt meg enig i det siste hun sa, men begynnelsen av setningen fikk meg til å vike tilbake. Slik lammet vi hverandre gjensidig. Det er alt dette hun mente da hun festet blikket på meg: "Du skremmer meg, du." "

Denne lille boka ble jeg rett og slett glad i underveis. Jeg tygget og dvelte ved setningene, og leste svært langsomt for å være sikker på at jeg fikk med meg alt - også det som sto skrevet mellom linjene. Og når forfatteren avslutter boka med å snakke om døden som noe unaturlig, ja at det faktisk ikke finnes noe som kan karakteriseres som en "naturlig død", så satt jeg faktisk og nikket og var enig. Det er så mange bunner i denne boka. Skal man fortelle den døende om at vedkommende faktisk er døende, eller bør man la ham/henne være uvitende helt til det siste? Og hvor langt skal man strekke seg i å forlenge et uverdig liv? Heldigvis slapp Simones mor å lide i det uendelige, men problemstillingene var absolutt aktuelle underveis. Men mest av alt bet jeg meg merke i forfatterens beskrivelse av de ulike veivalgene hun og moren hadde gjort i livet, og hva dette hadde gjort med deres relasjon.

En tankevekkende liten skatt av en bok, som fortjener terningkast fem!

Hvis du varsler så lyser det en lampe et sted, ja. I tillegg skjer det ting automatisk.

Bokelskerkontoer har faktisk en usynlig karmaverdi knyttet til seg, som er en verdi mellom -1 og +4. Vi bruker disse til å avgjøre om innlegg bør skjules.

Et innlegg har en usynlig "vekt" som er summen av karmaen til den som skrev innlegget og karmaen til dem som ga det stjerner.

Når vi mottar et varsel, tar vi den usynlige verdien til innlegget og måler hvor stor den er i forhold til den som mener innlegget er upassende.

La oss si at bokelsker "Troll Trollesen" poster et innlegg som noen synes er upassende. "Troll Trollesen"s konto har 1 i karma.

Vi legger til den usynlige verdien knyttet til de eventuelle kontoene som har gitt en stjerne til innlegget. F.eks har kanskje "slem slemmesen" gitt en stjerne til innlegget, og hans konto har kanskje 1 i karma. Da får innlegget en usynlig karma på 1 + 1.

Hvis "snill snillesen" flagger innlegget som upassende (la oss si at hun har 4 i karma), deler vi hennes karma på innleggets karma (4/2). Hvis resultatet av delingen er større enn eller lik to, vil innlegget automatisk skjules.

Det vil si at om "snill snillesen" har en usynlig karma på 4 og flagger en post med 2 i usynlig karma, så skjules innlegget, fordi (4/2) er 2.

Hvis "snill snillesen" poster et innlegg, får innlegget en vekt på 4 pluss evnt summen av karmaen til dem som ga det en stjerne. Nå kreves det flagging fra minst fire bokelskere som "troll trollesen" for å skjule "snill snillesen"s innlegg.

Vet ikke om dette var direkte oppklarende, men men..

Vi benytter kun lavteknologiske smileys :-)

Yngve: Når det gjelder begrensingen, så varer den 7 dager såvidt jeg husker.

Jeg trodde heller ikke at jeg skulle finne alle svarene hos Storhaug, og jeg er veldig klar over at hun er kontroversiell. Ikke få ganger drar hun sine resonnementer alt for langt. Samtidig er hun en av flere debattanter det har vært interessant å følge. Og jeg skal absolutt lese flere bøker enn jeg allerede har lest om de ulike aspektene ved islam. ;-)