Inspirert av en pågående diskusjon om jødenes lidelser, måtte jeg bare ha boka "Jødehat - antisemittismens historie fra antikken til i dag" av Trond Berg Eriksen m.fl. da jeg kom over den i går.

Jeg reagerer på samme måte som MiaMaria nedenfor. Det var vel aldri Benkows hensikt å gi en fyllestgjørende redegjørelse for absolutt hele problemkomplekset. Derimot skriver han sin egen historie og den alene. Det må det da være lov til, uten at dette skal kritiseres sønder og sammen. Som leser har jeg ikke forveninger om at alle bøker som er skrevet om spesielle emner skal gi alle svar. Det er derfor jeg - og garantert flere med meg - søker mange kilder når jeg/vi prøver å oppdatere oss på et område. En flik her og en flik der, og så danner man seg sitt eget bilde til slutt, i samsvar med det man måtte ha av egne verdier, preferanser etc. Noen ganger når jeg leser innlegg på dette nettstedet, og da i særdeleshet innlegg som berører ulike kulturkonflikter el.l., får jeg nesten inntrykk av at enkelte forventer at alt som kommer frem i denne type bøker, skal stå seg mot all verdens forskning - som om det var hovedfagsoppgaver eller doktoravhandlinger det handlet om. Jeg ønsker ikke å lese en doktoravhandling når jeg leser denne type bøker - jeg ønsker å lese om menneskene! Og da må man ta det for det de er: subjektive, selvopplevde saker!

Helt til slutt: Jeg får nesten inntrykk av at du ikke tror på jødenes lidelser i det hele tatt ...

Tidlegare i år las eg Det som ein gong var, den ferskaste boka til Magnhild Bruheim. Eg likte boka godt, blant anna på grunn av språket, og det var med ei viss forventning eg tok fatt på debutboka hennar, Varselet. Varselet er, i motsetjing til Det som.., ei krimbok. Eg elskar krim, spesielt krim med handling lagt til tida før mobiltelefonar og DNA-spor avgjorde mykje av saka. Derfor såg eg fram til å lese denne boka.

Boka tek for seg hendingar i ei bygd utan namn. Lenge har innbyggarane, med nokre års mellomrom, blitt plaga med eit vesen dei kallar "Langfyrkja”. Som oftast har vesenet blitt avslørt som ein eller anna sambygding med kjenslemessige problem. Vi lesarar kjem inn i handlinga nett når Langfyrkja på nytt er observert. Det nye no er at Langfyrkja har på seg ein plakat som varslar om at ei ulykke kjem til å hende. Vesenet skremmer både barn og vaksne og uroa spreiar seg omkring i bygda.

Sentrale i handlinga er Gunnar, Ingrid, Vigdis og Klara Viken. Dei er ein normal familie som har dei same gledene, problema og sorgene ein finn i ein kvar familie der det finns tenåringar (Vigdis). Vigdis blir forelska i Bjørn Sunde, ein ung og kjekk gut som lesaren skjøner ikkje er heilt til å stole på. Samstundes har bror til Ingrid, Nils Solbakken, sitt å stri med. Han har arva familiegarden og er ungkar med litt for mange svin på skogen.

Etter ein stund ser det ut som om Langfyrkja kan ha rett: det skjer ei ulykke.. Eller rettare sagt eit mord. Lensmann Storhaug og politibetjent Mons Strand, som blir innkalla frå Oslo, må ta tak i alt av sladder og rykte som spreiar seg rundt i bygda.

Må seie at denne boka skuffa meg. Språkleg når ho ikkje opp til forfattarens nyaste verk (kanskje litt utrettvist å samanlikne debutboka frå 1997 med boka frå 2010..) og handlinga er alt for enkel til at eg let meg fenge. Eg veit at forfattaren har skrive fleire bøker for ungdom, også krim, men denne boka er klassifisert som kriminalroman – altså for vaksne. Til trass for at eg ikkje var spesielt begeistra medan eg las, valde eg likevel å fullføre boka. Ein vil jo gjerne vete kven mordaren er og ofte kan ein få eit anna syn på ei bok ut frå det ein les på dei siste sidene. Dette var ikkje tilfelle denne gongen. Avslutninga var, for meg, like utilfredsstillande som resten av boka. Skal likevel gi Bruheim ein ny sjanse – eg veit jo at ho kan skrive godt og fengande!

En sommer jobbet jeg som reiseleder på et språkkurs i Oxford. The Shadow of the Wind hadde nettopp blitt utgitt og jeg hadde selvsagt skaffet meg et eksemplar. I lunsjpausen stakk jeg innom puben The Eagle and Child (Tolkiens stamsted) og begynte å lese. Jeg ble så grepet av fortellingen at da jeg måtte gå for å rekke et møte ble det sånn at jeg gikk nedover gata, uten å ense de gamle universitetsbygningene, mens jeg leste og leste.. Himmelen åpnet seg og det begynte å plaskregne, men jeg greide hverken slutte med lesingen eller legge boka i sekken før det ble umulig å bla om... Både jeg og boka var søkkvåte da vi endelig kom oss i hus. I dag står boka ganske skakk i bokhylla mi, sidene er krøllete og misfargede, men hva gjør vel det? Opplevelsen av å bli så grepet var definitivt verdt et noe misbrukt eksemplar av en av mine bokfavoritter.

Jeg har så vidt kommet i gang med lydbokutgaven, og du godeste! Jeg kjenner at jeg nesten er på gråten hele tiden. Tomm Kristiansens engasjerte oppleserstemme tar nesten innersvingen på meg! Det er godt mulig at han gaper over for mye og at noen av konklusjonene blir for lettvindte, men dette er først og fremst en slags dokumentar - ingen hovedoppgave! Jeg kjenner så langt på meg at dette er en viktig bok som kommer til å forandre meg selv og ikke rent få av mine holdninger (les gjerne: fordommer).

Stilig!!!! ;-)

Han er absolutt interessant! Jeg har "Hva nå lille mann"liggende ulest. Har sikkert rasket den med meg fra et eller annet loppemarked i sin tid. Nå kommer jeg til å lese den! Vær du sikker!

"Men det viktigste er at vi er annerledes enn dem, at vi aldri lar oss tvinge til å være slik eller tenke slik. Vi skal ganske enkelt ikke bli noen nazister, selv om de seirer over hele verden."

"Og hva oppnår vi med det, Trudel", spør Otto Quangel lavt. "Jeg ser ikke hva vi skulle oppnå med det."

"Far", svarer hun, "til å begynne med forsto jeg det heller ikke, og selv nå forstår jeg det ikke helt ordentlig ... "

"Alle dør alene" av Hans Fallada

Jeg har helt konkrete planer om å lese Den siste glæde og En vandrer spiller sordin. Lydbøkene ligger bare og venter på å bli hørt!

Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig

I bokas åpningsscene møter vi ekteparet Anna og Otto Quangel som får overlevert en beskjed fra postbudet Eva Kluge om at Lille-Otto, deres eneste sønn, har falt i kamp mot Frankrike. Året er 1940, vi befinner oss i Berlin og andre verdenskrig har så vidt begynt.

Ekteparet Quangel, som i likhet med tyskere flest, så lenge har vært Føreren evig takknemlig for alle fremskritt Tyskland har gjennomgått etter mange harde år med både arbeidsledighet, sult og elendighet, har en stund vært vitne til en utvikling de gremmes over. Det er særlig den påtakelige forskjellsbehandlingen mellom medlemmene av partiet og de vanlige borgerne som opprører dem mest. I tillegg til at jødene behandles så dårlig ... Er ikke jødiske fru Rosenthal et vel så godt menneske som de andre rundt henne?

Quangels er kanskje noen unnselige og ubetydelige mennesker i det store og hele, men inni dem vokser det frem et ønske om å GJØRE noe. Og slik unnfanges idéen om å skrive postkort med kritikk av Hitlers regime, som legges ut i den hensikt å vekke folk opp fra apatien og likegyldigheten. Anna dikterer og Otto skriver, og deretter legges kortene ut i bygninger hvor de vet at det er mange mennesker som kommer og går. Bygninger med advokater og leger for eksempel ...

Lite aner ekteparet at kortene, etter hvert som de blir funnet, nesten utelukkende skaper frykt og angst, og at de aller fleste havner hos Gestapo nær sagt uten å bli ordentlig lest. Kortene skal til slutt koste en enda mer ubetydelig mann livet fordi etterforskeren på Gestapos kontor også er under et sterkt press mht å oppklare saken. Man trenger et offer og det snart! Skjønt kortene fortsetter å strømme på også etter at Enno Kluge, postbudet Eva Kluges udugelige og forstøtte ektemann, er død ...

Interessen rundt postkortskriveren i Gestapos hovedkvarter er økende, og vies en uforholdsmessig stor interesse. Som om en liten mus er i stand til å true en stor elefant, for å sitere forfatteren i hans etterord. Mens jakten på kortskriveren pågår, møter vi flere personer som på en eller annen måte står i forbindelse med ekteparet Quangels - venner, familie, fiender etc. Slik lykkes forfatteren i å tegne et stemningsbilde av Tyskland under andre verdenskrig, som favner atskillig mer enn den voldsomme forakten som stort sett ble det tyske folk som helhet til del både under og etter andre verdenskrig. Det handler om frykt for angiveri, frykt for eget liv, redselen for å si sin mening - og hvor anarki hele tiden truer med å ta overhånd. Den grusomhet som skildres når nazistene hadde internert fanger de ønsket å få noe ut av, er omtrent til å føle på egen kropp, slik Fallada beskriver den. Når egenskaper som dumhet og ondskap er samlet i et menneske, og det er dette mennesket som skal utøve makt over alminnelige mennesker hvis eneste forbrytelser består i et ønske om å bevare sin egen verdighet, da skal det ikke mye fantasti til å tenke at det finnes en skjebne verre enn døden ...

Denne romanen er basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig. Forfatteren fikk innblikk i nazistenes arkiver etter at krigen var slutt, og han gikk motvillig med på å skrive en roman om ekteparet Elise og Otto Hampel, som Quangels het i virkeligheten. Det han presterte var faktisk en perle av en roman! Ja, boka er tykk, men de siste 400 sidene slukte jeg på 2-3 dager. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt! Fallada skriver glitrende, og på en slik måte at jeg ble helt oppslukt av historien. At romanen nå foreligger i en nyoversettelse som visstnok er mer tro mot originalteksten enn den første oversettelsen som ble utgitt i 1954, er fantastisk! I den første utgaven hadde man - slik jeg har forstått det - forsøkt å tone ned de verste brutale beskrivelsene, men disse hører med for å gjøre historien komplett. Den som tror at boka vil gi mer innsikt i krigen som sådan, blir skuffet over å lese denne boka. Derimot handler boka om hvordan nokså alminnelige tyskere levde under krigen, og om at det faktisk var motstand i det tyske folket! I den grad flertallet fulgte Føreren, var dette mest av alt på grunn av frykt og ikke ektefølt lojalitet.

Ut fra en helhetsvurdering av boka har jeg kommet frem til at den fortjener terningkast seks! Boka har nemlig alle kvaliteter som kjennetegner en klassiker; denne boka er interessant langt utover sin tid, den er glitrende skrevet, forfatteren beskriver menneskene i boka med dyp psykologisk innsikt og han har også lykkes i å bygge opp en spenning som gjør at man som leser drives fra skanse til skanse. Jeg vil imidlertid protestere mot at boka skal karakteriseres som krim.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere noen ord fra en bokomtale som sto i Bergens Tidende 30. mai i år:

"Grunnen til at slike skildringer har så stor appell for lesere i dag, er antagelig at situasjonen tvang folk til å vise hva som bodde i dem. Romanen viser også hvordan Hitler-regimet råtnet opp innenfra, fordi det hele tiden belønnet svik og nedrighet, mens det straffet alle tilløp til godhet. Falladas fremstilling samsvarer i så måte med Hannah Arendts berømte formulering om «ondskapens banalitet», som forteller oss at ondskapen aldri kan være sublim (som i «Ringenes Herre»), men at den tvert imot alltid er tarvelig, sneversynt og smålig."

Når en slik perle av en bok graves frem igjen etter så mange år, så lurer jeg på hvor mange andre uoppdagede perler som bare ligger der og venter ... Venter på at et eller annet forlag skal ta sjansen på en nyutgivelse ...

Jeg sympatiserer med både ditt og Lillevis syn i denne diskusjonen. For det første må jeg si at skriveprogrammet du forteller om frister meg veldig. Som så mange andre her inne har jeg en forfatterdrøm og dette programmet virker å være midt i blinken for et rotehode som mitt. Så får det bare være at ambisjonene er større en talentet ;)

Likevel: det romantiske synet mange (jeg og Lillevi tydeligvis inkludert) har når det gjelder forfattere henger fortsatt ved. Jeg ser for meg en mann (alltid en mann, hvorfor?) som svettende sliter over skrivemaskinen.. Ironien i det hele består i at mange store forfattere ikke skrev, men dikterte bøkene sine til en medhjelper eller sekretær. Om de “skrev” dem selv, lot de gjerne gode hjelpere renskrive manuskriptene ved hjelp av mange overstrykninger og innskutte ark. Litt som tekstbehandlingsprogrammer fungerer nå.. Når man i tillegg tar inn over seg at blant annet Dostojevskij og Dickens var føljetongforfattere, som lot seg betale pr ord, kan man spørre seg om hvor mye som virkelig har endret seg…

Enig med deg! Det er 20- 25 år siden jeg leste denne boka, men nå fikk jeg sannelig lyst til å lese den om igjen!

Jeg sier også takk! Den skal bestilles omgående!

Boka er en perle!!!! Den bør opp og frem fra mørket!

Jeg har lagt ut tre bøker jeg skal høre i sommer.

Sjekk ut hvilke det er og kom gjerne med forslag om flere gode titler på huvenes

Fant den på nb.no. Boka høres interessant ut, skal prioritere den i sommer.

Denne boka burde noen for lengst ha gitt ut om igjen! Jeg håper i alle fall at flere får øynene opp for denne boka!

Ser at jeg har kommet en smule seint til selskapet, her har det blitt diskutert friskt og mye interessant er sagt! Er veldig enig i det som er skrevet, både om bulimien og det historiske perspektivet i romanen. En annen ting jeg satt igjen med var dette med “estiske horer”/”russerhorer”. Måten Katariina blir mottatt på av sin finske svigerfamilie og det finske samfunnet gjør det kanskje ikke så rart at hun prøver å skjule både sin og datterens estiske bakgrunn. Mennene i boka ser på de estiske kvinnene nærmest som fritt vilt, mens de finske kvinnene behandler dem nedlatende. Det er liksom noe suspekt over at “en slik en” som Katariina har funnet seg en finsk mann… Dessverre er det også slik i Norge i dag. Ofte er kvinne kvinne verst, og det er ikke måte på hvor mistroisk folk kan være når noen har funnet seg en partner fra et tidligere østblokkland. Trist, men sant.. Det er nettopp denne skammen som fører til Annas bulimi. Spiseforstyrrelsen er en måte å ta kontroll over situasjonen på. Kan hun ikke kontrollere noe annet, så kan hun i alle fall ha kontroll over sin egen kropp.