Bokelskere.no

Hva om man legger til bøker eller ei det er opp hver enkelt. Den avdøde har etterlatt seg svar på andres bokanmeldelser oa. minner for hele familien - kanskje diskusjon rundt middagsbordet. Et dødsbo der hver av de etterlatte arver sin del, men på avdødes bokside er alle bøkene samlet og minner fra diskusjoner om bøkene kanskje helt tilbake til barndommen. Kanskje du ville slette alt, hva da med bilder & albumer går de også på bosset? Veldig effektivt og kaldt og den avdøde er forstummet for alt tid.

Det var bruken av en avdøds konto som «sorgterapi med mulighet til å legge inn flere bøker», som K.Lund skrev om jeg reagerer på. Lurte bare på om du mente det samme. Noe du tydeligvis ikke gjør.

Den er grei, men er det greit at dine etterkommere bruker din konto for å fylle på med nye bøker som du ikke har valgt?

Det smakløse ligger i å bruke en avdød sin konto - som du skriver i forrige innlegg.

Hvorfor er det smakløst? Man arver bøkene etter foreldre + bøker bakover i tid av besteforeldre. De kjøpte bøkene og det er deres bokinteresse. Det er bøker som er blitt diskutert innad i familien og som er blitt skattet. Varme minner. Selv om man går bort så er man ikke glemt.

Mennesker har ulike måter å sørge på, men å bruke en avdøds konto og kanskje fyller på med bøker som en form for sorgterapi (som du skriver), finner jeg både uansvarlig og smakløst.
Hvis de etterlatte har et behov for å gå i den avdødes fotspor hos bokelskerne, foreslår jeg at de melder seg inn på egen hånd og deltar på lik linje med andre levende bokelskere.
Det finnes sikkert en trøst i det også.

Tror det er noen som finner trøst i at den avdøde har registrert bøker her og kanskje fyller på. Har noe med sorgterapi å gjøre. Et rom som viser den avdødes aktivitet og interesser.

Navnet Ludvig Holberg er ofte brukt i forskjellige anledninger. Men noen samlede verker er ikke å se av nyere tid.

Sendte en mail til Cappelen Damm og fikk til svar at der var det ingenting på trappene.

Født: 3. des. 1684, Bergen (380 år siden)
Død 28. jan. 1754, København (270 år siden)

Hva får deg til å skrive at det det bare er ville fantasier?

Det er godt å høre at andre tenker i de samme banene.

Da håper jeg at riktig mange bokelskere tenker på å slå av lyset før det er for sent!

Av og til observerer jeg at avdøde bokelskere har evig liv her inne. De får fortsatt kommentarer på innlegg som de har skrevet som aktive medlemmer.
Dessverre finnes det ikke noe system som fanger opp avdøde medlemmer - utenom hos det offentlige.
Siden jeg ikke har noe ønske om evig liv på nettet (ikke bare hos bokelskere.no) - har jeg skrevet ned mine medlemskap, brukernavn og passord til ulike kontoer. Disse skal mine nærmeste slette etter min død, om jeg ikke selv har valgt å slette medlemskapet tidligere.
Jeg er muligens en kontrollfreak - men hvorfor ikke? :)

Umoralsk vise

Det er herligt at lyve - med store blaa Øjne
at fable om Bedrifter, man intet kender til,
at faa Folk til at tro paa de vildeste Løgne
og at finde paa nye, saa ofte man vil.

Det er pragtfuldt at stjæle i store Butikker,
hvor Lagrene bugner i østerlandsk Pragt,
og Varene langs hen ad Diskene ligger
og skriger imod os, at Penge er Magt.

Og at være letsindig - hvor sødt at forarge;
at elske og svigte, og elske igen,
hver Time at leve, at vælge og vrage,
og ejes af hele Kaskader af Mænd……

Men ak, jeg maa tøjle de syndige Lyster
for Paradistanken er alt for fatal,
- saa jeg lytter ikke til farlige Røster,
- ak nej, jeg er noget saa fuld af Moral.

Tove Ditlevsen (1918-1976)

Muntre vers fra flere alvorlige land, utvalgt av André Bjerke
Den Norske Bokklubben, 1974

De står der tett i tett

De står der tett i tett
noen pyntet, andre slett
en hage fylt med sorg og savn
Alle minnes vi den gang
Da de gikk på denne jord
hånd i hånd, med far og mor
her vi planter blomster pene
Slik at alle sammen ser det
Lys det har vi også tent
ingenting har vi her glemt
minner strømmer hastig på
Står en stund før jeg må gå

av Marit Irene Jensen

En slik avreise skjer uten dramatikk, eller?

En helt annen hverdag
Seks utvalgte ungdommer skal etter lang hardtrening, på en tjuetre år lang reise sammen med noen få voksne og erfarne astronater. Reisen går til Terra-Two, en nyoppdaget planet som skal være svært lik Jorden. Etter en lei hendelse like før avreise, blir en av dem erstattet og det oppstår muligens en litt rar dynamikk i gruppa. Under reisen er de tross alt tett på hverandre, de opplever blant annet hjemlengsel, reisesyke og må håndtere en helt ny hverdag. Er et nytt liv på en annen planet bedre eller oppskrytt? Det dukker også opp en del problemstilling om miljø og klima, og hvordan samfunnet vil bli når det kommer flere når de eventuelt er på en annen planet. Mye å ta hensyn til det som ligger foran dem, da mye er ganske nytt.

Ungdomsboka Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh, er science fiction, og det er en stor bok på over fem hundre sider. Likte å bli kjent med alle ved at det byttes på perspektiv, i stedet for å se fra et perspektiv hele veien. Man blir veldig godt kjent med dem på godt og grunn, både tiden før og under reisen til Terra-Two. Man får et godt innblikk i hva slags mennesker de er. Men til en bok på 520 sider, var det svært lite science fiction. Jeg er ingen leser som krever action og spenning på hver side, men i denne boka var det temmelig lite av det.

Slitsom oppvekstroman
Personlig ville jeg nok ha likt boka bedre hvis alle karakterene var voksne, istedet for at flertallet var ungdommer. Det blir da lett lagt vekt på følelser, forelskelser, og en god del tenåringsproblemer. Halvparten av det var mer slitsomt enn spennende å lese om. Hadde ingen interesse av å lese om forholdene de var i før reisen til Terra-Two, og for eksempel hvordan livene deres hjemme var. Jeg ville heller lese om selve reisen, og denne boka skriver om både reisen og tiden før. Forfatteren byttet litt på tidslinjene, og mye som ble tatt med, var ikke spesielt relevant til selve handlingen. Det opplevdes mer som tenåringsdrama fremfor science fiction. Boka føltes enda mer ut som en oppvekstroman fremfor science fiction, og personlig er jeg ikke så glad i oppvekstromaner. Den eneste forfatteren som skriver oppvekstromaner på en troverdig måte, er Stephen King, men ellers er ikke oppvekstromaner noe jeg higer etter. Personlig foretrekker jeg å lese fra voksne perspektiver.

Har ikke noe i mot store bøker. Jeg foretrekker store bøker fremfor de tynne, men i lange partier i boka, var det lite utvikling, så boka kunne godt ha kuttet ned to hundre sider. Hadde likevel ikke merket noe forskjell. Det blir en god del dødtid som ikke spiller noen rolle til eller fra.

Derfor opplevde jeg boka som veldig seig og det kunne ta dager før jeg åpnet den, og på grunn av det, brukte jeg mange måneder før den var ferdiglest. Kort oppsummert syns jeg at boka ble for barnslig og masete. Det var ikke en bok som det fristet å lese videre i, for fortellerstemmen var for saklig og småtørr. Boka ble ekstra tung da jeg ikke fikk connection med noen av karakterene. Hvis man ikke liker karakterene i en bok spesielt godt, blir en bok ekstra tung å komme seg gjennom, som med denne. Den eneste karakteren jeg fikk litt sansen for var Harry. Ikke fordi han var noen forbilde, men han var den eneste som ikke var helt død i handlingen.

Do You Dream of Terra-Two? stile noen interessante spørsmål, men ellers var det en temmelig seig bok å komme seg gjennom. En stor bok med lite hendelser, og jeg kan godt forstå hvorfor denne ikke har fått mye ros. Dette ble fort kjedelig, ikke minst repeterende og science fiction elementene var stort sett fraværende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hva fikk meg til å bestille "Spinoza og jeg"?
Det var en melding fra Arild Pedersens datter Hilde Østby som jeg er venner med på Facebook. En bokomtale utenom det vanlige som fikk meg til å bestille boken og den vil vel komme om noen dager

Arild Pedersen, 10.04.1946 — 04.04.2022
Ting faren min lærte meg (og jeg skriver ikke dette for medlidenhet, men for at folk skal vite hva faren min gjorde, og at han var en fin og snill og rar mann som etterlater seg et hull her i verden):

1) at de beste feriene tilbringes med en bok i hendene. Da jeg var liten leste han ofte tjukke bøker om veldig vanskelige temaer, som den kalde krigen, liggende i en hengekøye. Etterpå bygget han litt på hytta. Det er ingen motsetning mellom håndverk og lesing, det skjønte jeg tidlig.

2) å omgås filosofi med uhøytidelighet. Jeg hadde ledd av mange Kant- og Kierkegaard-vitser lenge før jeg tok ex.phil. selv.

3) å le der man kan, egentlig! En gang laget han en samling eremittkrepsvitser (!!!) som på en eller annen rar måte hadde med filosofi (!) å gjøre, og samlet dem i et kompendium og delte ut til alle som ville ha. Det er jo ikke spesielt selvhøytidelig når man er filosof. På alle bildene av ham er han så alvorlig, men jeg husker ham mest som leende. Han lo høyt. Ofte av seg selv. Jeg tror jeg har lært det av ham, å ikke være for selvhøytidelig.

4) alt om Dickens (som han skrev sin første doktorgrad på). Han leste alle romanene til Dickens høyt på senga for meg. Etterpå leste han Tarjei Vesaas, og jeg gråt så mye av Fuglane at vi måtte ta en pause. Og nå gråter jeg også, så mye at jeg kanskje må ta en liten pause, og tenker på alt det vi delte sammen av leseopplevelser.

5) å elske klassisk musikk, som Bach og Sjostakovitsj, og moderne musikk, som Philip Glass og Arvo Pärt. Vi gikk i filharmonien da jeg var liten. Jeg tror han var ekstremt stolt da jeg sang i Oslo Domkirkes Ungdomskor, jeg husker hvordan han hadde stjerner i øynene da vi hadde fremført Faurés requiem en gang, for over 20 år siden. Det var så fint akkurat det, å gjøre ham så stolt. Jeg lurte aldri på om han var stolt av meg. Jeg angrer på at jeg ikke sa at jeg var stolt av ham.

6) at det som inspirerer deg kan være høy- som lavkultur, det spiller ingen rolle — det er fint å lese Superman, det er like bra å lese Spinoza. Og så, plutselig en dag, oppdaget han ABBA! Det var rart, og gøy. Han fremførte en tekst av ABBA da han tok doktorgrad nummer to om musikkfilosofi, og ingen skjønte hva det var, publikum mumlet seg imellom "hvilken poet har skrevet dette", for det var så utypisk å fremføre "thank you for the music" sånn, på en doktorgradsforelesning i filosofi. Sånn var han.

7) at barn har sitt eget, indre univers som skal tas på alvor. Han tok meg på alvor da jeg var liten. Jeg vet at jeg vil ta barnet mitt, hans barnebarn, på alvor på samme måte — det involverer blant annet å le av alle de rare vitsene og høre på de merkeligste bekymringer. Han hørte på meg, han var ekte interessert i meg. Jeg lærte uforbeholden kjærlighet av ham. Uforbeholden kjærlighet er som en slags kappe. Du blir beskytta av det, det er et varmt teppe rundt sjela og hjertet. Jeg vet det og er helt sikker: At jeg ble elsket uforbeholdent av ham. Og jeg elsket ham tilbake. Lenge var han min aller største helt.

8 ) å være nysgjerrig og alltid lære seg nye ting. Han ble kritiker da han ble godt opp i åra, begynte å skrive på nynorsk, det hadde han heller aldri gjort før. Han var ikke redd for å møte nye folk og oppdage nye ting. Etter hvert, helt motsatt av det som er vanlig, fikk han flere og flere nye venner, og det er så fint for meg å vite det, at han traff folk og at de satte sånn pris på ham.

9) å reise meg opp og stille spørsmål i plenum. "Ikke sitt stille, du må stille spørsmål", formante han, han ville ikke at jeg skulle være typisk jentete beskjeden. Og det fortsatte jeg med, jeg stilte masse spørsmål, og ble journalist.

10) å bite negler. Han bet alltid negler. Det gjør jeg også, og da tenker jeg på ham.

11) at hardt arbeid er den eneste veien fremover her i verden. Du får ingen ting som er verdt noe, om du ikke jobber hardt for det. Det har sine fordeler og ulemper å tenke slik, men jeg tror at det tenkte han. Han jobbet veldig hardt, og regnet aldri med å få noe gratis, verken tjenester eller fordeler, og det lærte jeg av ham — en ekte ubestikkelighet. Han lot seg aldri imponere av makt eller titler, og sånn tenkte jeg at jeg også måtte være.

12) det er det som er inni hodet som er viktig, ikke hvordan du ser ut eller tar deg ut. Alle kan overraske deg med gode og interessante tanker.

13) å skifte mening. Han var helt imot å få katt, men da katten plutselig befant seg hjemme, elsket han den umiddelbart og den fikk bli. Franz hadde forrang. Etter hvert fikk han andre katter, som han også elsket høyt. Han pleide å sykle hjem fra jobb for å slippe Lussi ut i hagen, fordi hun foretrakk å gå ut på et bestemt, ubekvemt (for arbeidstagere) tidspunkt.

14) han kom fra en bakgrunn som ikke tilsa at han skulle bli professor i filosofi, faren hans var bilsakkyndig i Bodø, og kunne bare drømme om å bli historiker, faren hans igjen var børsemaker. Faren min ville bli filosof, enda ingen i familien hans hadde noen universitetsutdannelse. Han gjorde noe veldig imponerende. Jeg skulle ønske jeg hadde sagt det ordentlig til ham.

15) å fiske, å bake boller, å sykle, å svømme, å lese alle bøker jeg kom over, å argumentere, å tenke logisk, å skrive, å spille badminton, å være selvironisk og lattermild, å ville mye her i livet. TAKK pappa. ❤

Det er rart å sitte her med min lille utgivelse Ting jeg har mistet, og vite at den ble skrevet før jeg skjønte at jeg skulle miste pappaen min. Det er rart å tenke på at den nyeste boka hans, Spinoza og jeg, kommer fra trykken nå på fredag. Han får aldri se den ferdige boka. Det er veldig rart at Spinoza døde av eksakt det samme som faren min. Det er altfor tidlig å skulle si farvel til faren sin når han ikke har rukket å feire sin 76. bursdag.

Kjære lille pappaen min. Kjære Arild. Jeg elsker deg, og har alltid gjort det, så lenge jeg kan huske og i alle mine 46 leveår. Det siste jeg sa til deg, det siste noen sa til deg (så vidt jeg vet var jeg den siste som så deg ved bevissthet, bortsett fra sykehuspersonalet) — var «jeg er glad i deg».

OBS! Andre utgivelser ???????
Svarte kong Baltasar
de hellige tre konger: rase, religion og politikk
av Halvor Moxnes (forfatter).

Hva har denne boken noe som helst med Spinoza og jeg av Arild Pedersen ????? Ingenting
Ikke samme forfatter heller- ikke samme ISBN nr heller

Denne helgen velger jeg Mannen som ikke var en morder av Hjort Rosenfeldt.

Kommer meg til hektene etter gårsdagens snøkaos. Kom meg til Aksdal, men da jeg skulle reise hjem igjen var alle bussene til Kolumbus innstilt og begynte ikke å kjøre igjen før etter kl. 1800. Det ble siste buss hjem og var hjemme ca. kl. 2015. Måtte kave over en fonn ett stykke fra inngangen. Snøen er nesten borte nå. Håper det blir det siste vi ser den for ennnnn lang stund.

Hold min hånd

Hold min hånd en liten stund!
La meg bare stå og kjenne:
Hun er til. Jeg er hos henne.
Her på jorden finnes hun.

Kan jeg tro det? Kan jeg håpe?
Hold min hånd en liten stund!
Du er til – med pikemunn,
genser, skjørt og fløyelskåpe.

Og ditt skjørt har fått en flenge,
som er revet av din hund.
Hold min hånd en liten stund!
Jeg har ventet deg så lenge.

Kan jeg tro mitt lykkefunn?
Er ditt blikk og smil en kvinnes?
Er det sikkert at du finnes?
Hold min hånd en liten stund!

André Bjerke, «Hold min hånd» kom ut første gang i diktsamlingen En jeger og hans hund i 1968

Seven Fingers

Whenever she meets new people, she sinks
her small hands into the pockets of her
jeans,
moves them
as if she’s counting
some coins. (She just lost seven
fingers in the war.) Then she
moves away,
back hunched,
tiny as a dwarf.

Mosab Abu Toha

Things You May Find Hidden in My Ear
Poems from Gaza
City Lights Bookstore, San Francisco