Bokelskere.no

Første boken jeg leser på kindle, så jeg ble litt opphengt i teknologien også. Måtte prøve med på bokmerking og det å oversette fransken (som jeg ikke kan). Fungerte ikke i denne boken, men jeg får tro at han fornærmet baronen noe grassalt med tanke på reaksjonen!

Jeg liker godt dette med at forfatteren viser seg i verket ved å drive med direkte kommentarer til det han har skrevet (hvem var det som sa at dette var nytt og revolusjonerende av Knausgård!). Det gjør at man får et annet blikk på teksten. Tidssprangene likeså. Jeg elsker også parantesene! Ikke så rart kanskje. Her er mange historier i en og forfatteren observerer for det meste.

Jeg mener tidligere at jeg har lest at Lille lord Fauntleroy er skrevet som en oppdragelsesguide, men dette klarer jeg ikke å finne igjen, så jeg vil tro jeg husker feil. Historien om Cedrik var den tids "Harry Potter" og rammen rundt er veldig spennende - en fattig gutt som blir Jarl.

Jeg likte godt rammen rundt og spenningsdelen i fortellingen. Jeg er dessverre blitt så gammel at jeg er redd jeg minner mer om bestefaren til gutten - en sur, gammel forutinntatt mann som mener at bare han kan og vet best, enn om Cedrik - en åpen, tilitsfull, omsorgsfull og empatisk gutt. Og realisten i meg skriker at det nok er mer sannsynlig at Cedrik blir påvirket av bestefaren enn vica verca, men dog. Fin bok.

Litt usikker på hvor jeg skal kategorisere denne. Det er utvilsomt faglittereatur innenfor blant annet pedagogikken. I alle fall urettferdig å sette det under psykologi, da boken sterkt sier at non verbale lærevansker har en nevrologisk side.

Non Verbale lærevansker var ikke helt det jeg trodde før jeg leste boken. I grove trekk kan man si at språket er velutviklet over det normale, mens andre funksjoner som det å reagere på visuelt eller taktilt stimuli er mindre utviklet. Matematikk trekkes frem som et hovedområde for problemer. En ting som jeg opplever som spesielt interessant er at de sier at non verbale lærevansker er "motsetningen" til autisme. Både de med non verbale lærevansker og de med autisme har et normalt IQ-spekter så vidt jeg forstår. Dette innebærer at de er normalfordelt på IQ på samme måten som alle andre, men kompetanseprofilen deres er motsatt.

Det at personer med non-verbale lærevansker scorer så høyt på enkelte områder vil nok skape forvirring hos andre. Jeg synes dette sitatet fra boken eksemplifiserer dette veldig bra:
"As many parants do, I thought my child was excptional. By the time Zac was six he was reading at a twelfth-grade level. His vocabulary was better than mine, and he had an amazing memory. I was convinced he was a little genius However, there were aspects of Zac´s development that weren´t up to the level of his verbal skills: for example he frequently fell out of chairs and had diffculty writing But if you had suggested to me that my goden child had a neurological dysfunction; I would have thought you were crazy"

En moderne Romeo og Julie - med henholdsvis horn og vinger. På flykt gjennom gallaksen for kjærligheten sin skyld. Me like!

Akkurat dette sitatet er et glitrende eksempel på det jeg reagerer på i boken: At det så tydelig vises at Robinson er hevet over de innfødte.

Det er rart å høre en så gammel bok. Ofte er det jo dette som er ankepunktet mot historiske romaner - persongalleriet i de er ytterst moderne i tankesettet selv om de lever i middelalderen. Slik er så visst ikke Robinsom Cruesoe. Han er ytterst moralsk og rasistisk. Selv om jeg nå skjønner det godt med tanke på tidspunktet boken ble skrevet på, ble jeg ganske himmelfallen da jeg hørte den. Men først og fremst er jo dette en voldsomt spennende bok og en god historie. Det er også morsomt å lese en bok som har startet sin egen sjanger.

Da jeg så at Patrick Rothfuss hadde kommet ut med en bildebok som ikke var for barn, tenkte jeg at den måtte jeg sjekke ut. Jeg har tidligere lest Pat Rothfuss bøker i The Kingkiller Chronicle, og jeg elsket dem. Så jeg bestemte meg for å bestille The Thing Beneath the Bed. Den kom i posten sammen med en novellesamling, Rogues, dagen vi dro til Frankrike. Jeg var på jobb, så jeg fikk ikke vite at den hadde kommet før vi kom hjem. Da begynte jeg å lese den, og siden jeg ikke visste helt hva jeg gikk til, fikk jeg meg en overraskelse.

The Thing Beneath the Bed starter som en søt historie man kan fortelle på senga til barn, men den må for all del ikke forveksles med en søt fortelling. Det er den absolutt ikke! Boka handler om en prinsesse og teddybjørnen hennes, Mr. Wiffle. De bor alene i et marsipanslott, og de gjør alt mulig rart sammen. De har det veldig gøy, men det er en ting prinsessen er redd for. Tingen under senga! Den kommer frem når det blir mørkt. Derfor har prinsessen alltid et stearinlys på nattbordet, men av og til blåser det... Da slukker lyset...

The Thing Beneath the Bed er full av fantastiske tegninger. Nate Taylor, som har illustrert boka, har gjort en fantastisk jobb. Tegningene har virkelig skapt liv til historien, og de gjør The Thing Beneath the Bed til en fantastisk historie. Jeg er virkelig imponert!

Sakte, men sikkert blir The Thing Beneath the Bed mer og mer twisted, (kommer ikke på noe godt norsk ord), og syk. Historien går i en helt annen retning en det jeg hadde forventet meg, og jeg satt igjen i sjokk. Det eneste jeg kunne tenke var: Du er en syk, syk mann, Pat Rothfuss. Og det må du ta som et kompliment. Jeg aner ikke hvordan han har kommet opp med en slik syk historie, men jeg skjønner godt at han skriver at den ikke passer for barn...

The Thing Beneath the Bed overrasket meg med hvilken retning historien tok, men merkelig nok, likte jeg den godt. Jeg vil ikke anbefale den for barn, men ungdommer og voksne kan godt lese den. Jeg kommer i hvert fall til å lese mer om prinsessen og Mr. Wiffle. Nevnte jeg at utgaven min er signert?

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg kjøpte Between Shades of Gray på Kindelen min fordi jeg ikke fant den i butikken. Jeg fant kun den norske oversettelsen, En spire av håp. Jeg ville helst lese den på engelsk, så jeg fant ut at jeg måtte kjøpe e-boka hvis jeg ville ha den. Så jeg gjorde det, og leste den da vi var på ferie i Frankrike.

Boka omtaler en del av historien vår jeg ikke kunne noe om. Den handlet om Sovjetunionens deportering av mennesker fra Baltikum: Latvia, Litauen og Estland, og Finland. Dette er en del av historie som har blitt dysset ned, og det kom ikke fram noe særlig før etter Sovjetunionens fall i 1991. Jeg synes det var spennende og fælt å få et innblikk i hvordan det var. Selv om Linas historie er oppdiktet, forteller forfatteren, Ruta Septys, som selv har familie fra Litauen, at folk hadde lignende opplevelser.

Boka skifter mellom nåtid og fortid. Man får et innblikk i livet Lina og familien levde før. Slik kan man sammenligne det med det hun lever nå. Det er helt utrolig forskjellige liv, men sakte, men sikkert kan man se hint til det som kommer til å skje. Det er helt forferdelig, og det er grusomt at det ikke kom frem i lyset før 1991. Selv nå er det mange Russere som fornekter at det skjedde.

Lina er hovedpersonen. Hun har en lillebror, Jonas, som blir fanget sammen med henne og moren, Elena Vilkas. Faren, Kostas Vilkas, ble tatt før dem. Lina er veldig modig, og hun gjør alltid det hun mener er best for familien sin. Hun har veldig sterke meninger, spesielt om Stalin og Sovjet, og hun er ikke redd for å si det hun mener. Dette engster foreldrene hennes seg for. Bare Stalin ikke får høre dette, tenker de. Av og til er Lina litt dum. Spesielt oppfører hun seg dumt ovenfor Andrius. Hun skjønner ikke at han sliter like mye som henne. Hun oppførte seg også litt galt ovenfor Kretzsky, men det kan jeg forstå.

Between Shades of Gray forteller om en del av historien som virkelig viser menneskers grusomhet. Bare fordi de får vite at noen er mindre verdt enn dem, tror de at de kan behandle dem som de vil. Det var grusomt å lese om hvordan NKVD, senere KGB, behandlet menneskene de tvangsflyttet. Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan være så grusomme? Det kan ligne litt på jødeforfølgelsen som Hitler drev, men Holocaust var verre. Likevel var det helt grusomt det som skjedde i Sovjet.

Språket i boka er utrolig vakkert til tider. Ruta Septys hadde noen nydelige passasjer! Jeg var målløs til tider, så flott var det. Jeg vil gjerne dele mitt favorittsitat med dere.

"A tiny sliver of gold appeared between shades of gray on the horizon. I stared at the amber band of sunlight, smiling. The sun had returned."

For Lina er tegning veldig viktig. Hun bruker tegning for å bearbeide det som skjer rundt henne. I tillegg blir tegning en viktig måte for henne å finne faren sin, som er blitt tatt til et annet sted. Munch er også veldig viktig for Lina. Hans måte å tegne på har inspirert henne, og av og til bruker hun Munch til å beskrive hvordan hun føler seg. Jeg synes det er interessant hvordan en hobby kan bety så utrolig mye for oss. Andre eksempler er An Abundance of Katherines hvor det er anagrammer som betydde mye for Colin, og i The Book Thief var bøker et gjennomgående tema for Liesel.

Jeg synes det var spennende å se hvordan forskjellige personer reagerte på det de opplevde. Noen, som Lina, reagerte med raseri, andre med redsel, noen ga opp, mens andre var fulle av håp. Det er rart å se hvor forskjellige vi mennesker er. I tillegg ga det historien en ekstra dybde.

Jeg likte Between Shades of Gray kjempegodt, og jeg tror at dette er en veldig viktig bok. Den er rørende og trist, og slutten passet helt perfekt. Jeg håper at så mange som mulig leser denne boka. Den inneholder et veldig viktig budskap som må nå ut til alle!

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det er utrolig lenge siden jeg kjøpte Incarceron. Jeg har bare ikke fått lest den før nå. Det har alltid vært andre bøker som har fristet mer, men nå tok jeg den med meg på ferie. Da måtte jeg lese den, og det var virkelig verdt det. Jeg likte Incarceron veldig godt; den var spennende, og jeg ville hele tiden vite mer.

Verdenen Catherine Fisher har skapt er en veldig interessant én. Her har man Incarceron. Et kjempestort fengsel som har vært stengt i flere århundrer. De som lever der må kjempe for å overleve; det er ikke et godt sted å bo. I tillegg forteller Catherine Fisher om Utsiden. På utsiden av fengselet har er tid forbudt. Alle lever i det syttende århundre, men hele verden er styrt av datamaskiner. Både på Insiden og på Utisden er folk fanget.

Hvert kapittel starter med et sitat fra en historie eller bok, som har noe med historien å gjøre. Jeg likte det veldig godt. Jeg fikk et innblikk i ting de refererte til i boka, og jeg fikk bakgrunnskunskaper jeg ellers ikke ville ha fått. Gøy!

Jeg likte ideen rundt the Sapiens, en gruppe mennesker som er spesielt smarte. De er vitenskapsmenn og lærere, og de er de eneste som ikke er like bundet av reglene om tid. Nøkkelen er også veldig kul. Jeg syntes det var spennende hvordan Claudia, jenta på Utsiden, og Finn, gutten i Incarceron, kan snakke sammen gjennom den. Det er utrolig stilig!

Jeg var ikke så veldig overrasket da jeg fikk vite hvem de tror Finn er. Jeg hadde gjettet det for lenge siden, men for meg gjorde det ikke noe. Ingenting ble bekreftet hundre prosent, så det kan hende at det ikke stemmer. Jeg lurer på om man får vite det i neste bok, Sapphique. Jeg håper det.

Da boka var slutt satt jeg igjen med en del spørsmål. Hva skjer med Attia og Keiro? Hvem er Sapphique? Hvem er egentlig the Warden? Hva skjer videre med Finn og Claudia? Jeg vil veldig gjerne vite det, så jeg kommer til å lese bok nummer to. Helt klart!

Boka var spennende og original, og jeg likte den godt. Det var litt for forutsigbar, men det var likevel en underholdende bok. Jeg anbefaler den! Den passer best for 10 - 15 åringer, men eldre kan også lese den :) I tillegg er den oversatt til norsk. Da heter den Incarceron: Fengselet.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Egentlig terningkast: 4,5

Jeg kjøpte denne boka bare fordi det var en Terry Pratchett-bok. Terry Pratchett skriver med humor og varme, og bøkene hans er ofte veldig surrealistiske. Jeg har tidligere lest Magiske Maurits og hans gløgge gnagere, en fantastisk bok alle burde lese; så utrolig morsom(!), tre av fire bøker om Petronella Pine og Magiens farge av Terry Pratchett. Alle likte jeg veldig godt, og jeg har tenkt å lese bøkene hans i Discworld-serien. Det er bare 39 bøker... Til nå har jeg lest fem.

Jeg hadde litt problemer med å komme inn i historien i The Long Earth. Det var mange karakterer, og det var litt forvirrende i starten. I tillegg hoppet historien mellom forskjellige personer, og det forvirret meg. Men det kan også ha hatt noe å si at jeg var egentlig litt syk da jeg begynte på boka. Jeg følte meg ikke bra, og jeg måtte legge boka vekk ganske ofte pga hodepiner. Det var synd, fordi historien ble veldig oppstykket i starten. Heldigvis kom jeg inn i historien etter hvert, og da var det en veldig bra bok.

Jeg har ikke lest noe av Stephen Baxter tidligere, men han er visst veldig kjent i Storbritannia. Han er visst en av de store science fiction-forfatterne som lever nå. Terry Pratchett, derimot, har jeg lest litt av, og jeg kunne kjenne igjen humoren hans i boka. Spesielt det med poteten er typisk Terry Pratchett. Han minner meg egentlig litt om Douglas Adams, som har skrevet The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Begge skriver like surrealistisk og morsomt.

Selve historien i The Long Earth er ikke spesielt spennende. Når man tenker over det, er det ikke stort som skjer, men det er the Long Earth som fascinerer meg. The Long Earth er en rekke parallelle jordkloder som menneskene plutselig får vite om. Noen trenger en spesiell maskin, en Stepper, for å reise mellom de parallelle jordklodene, mens andre er naturlige Steppere; de kan reise uten maskin. Etter hvert blir det mer av en historie, men det er ikke noe spesielt mål. De bare reiser videre.

Siden det ikke er historien som driver meg til å lese videre, må det være noe annet. I The Long Earth er det karakterene. Jeg likte godt å lese om de forskjellige karakterene, og det var gøy å se hvor de kom inn i bildet i forhold til hverandre. Spesielt godt likte jeg å lese om Joshua, han jeg regner som hovedpersonen i boka, Lobsang, en datamaskin/robot, og tidligere menneske, som Joshua reiser sammen med, Private Percy Blakeney og Sally, den gale vitenskapsmannens datter. Det var gøy å se hvordan de utviklet seg og forandret seg i løpet av boka. Det likte jeg veldig godt, og det fikk meg til å lese videre.

Slutten kom som en overraskelse for meg. Jeg kunne ikke forestille meg at det kom til å ende som det gjorde. Likevel likte jeg slutten veldig godt, og jeg fikk lyst til å lese mer. Det er to bøker til i serien, The Long War og The Long Mars. Jeg kommer garantert til å lese dem.

Jeg anbefaler boka hvis du liker Terry Pratchett eller Stephen Baxter, men også hvis du liker science fiction.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Shroud of Sorrow er, som dere kanskje har forstått, basert på BBCs tv-serie Doctor Who. Det er ikke den første boka som er skrevet om Doktoren, og det nok ikke den siste. Det har vært skrevet bøker om Doktoren og hans eventyr nesten helt siden serien startet i 1963. Denne boka handler om den ellevte Doktoren, som ble spilt av Matt Smith.

Det er dagen etter at president John F. Kennedy ble drept. Hele verden sørger. Samtidig begynner forskjellige personer å se ansikter overalt. Dette er ansiktene til kjente og kjære, avdøde personer. De ser foreldre, barn, søsken, besteforeldre eller bestevenner. Men er disse ansiktene dem de gir seg ut for å være? Og hvem eller hva er the Shroud? Kan Doktoren og Clara hjelpe menneskeheten?

Shroud of Sorrow er en typisk Doctor Who-historie. Den er både litt trist, morsom, interessant og surrealistisk. Jeg er vant til å se Doctor Who på TV, så for meg var det litt rart å lese det som en bok. Jeg vet det finnes haugevis av bøker og radioteater om Doctor Who, men jeg har ikke lest eller hørt noen før nå. Det var en ny opplevelse, og jeg likte det godt! Jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

Jeg synes Doktoren var genialt skrevet. Jeg kunne høre stemmen hans inne i hodet mitt, og karakteren var akkurat slik Matt Smith spilte han i serien. Clara, derimot, kjente jeg ikke helt igjen. Det er kanskje fordi hun har vært med i såpass få episoder. Det var kanskje litt vanskelig å skrive henne. I hvert fall fant ikke jeg henne spesielt realistisk i boka. Jeg synes hun klaget mye mer enn hun gjør i serien når Jenna-Louise Coleman spiller henne.

Boka hadde en interessant historie, som ble hjulpet av en parallellhistorie. Jeg likte det godt, og det var interessant hvordan alt ble bundet sammen til slutt. Det var ingen løse tråder, og det var jeg veldig fornøyd med.

Dessverre synes jeg løsningen var litt for rar. (Og det sier ganske mye siden Doctor Who vanligvis er veldig merkelig...) Det ble litt for merkelig for meg, men av en eller annen snål grunn ga det mening. Det funket selv om det var litt for rart... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det...

Shroud of Sorrow var en underholdende bok, og jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lest bøker av John Green før. Tidligere har jeg lest The Fault in Our Stars (og sett filmen) og Paper Towns. Nå var det på tide å lese en John Green-bok til. Denne gangen ble det An Abundance of Katherines, og som de andre bøkene hans, imponerte den meg veldig. Jeg har virkelig begynt å like John Greens bøker veldig godt, og jeg kommer til å lese alt han har skrevet. Det er virkelig verdt det!

An Abundance of Katherines handler om Colin Singleton. Han er et vidunderbarn; veldig smart, og han liker veldig godt å lage anagrammer av ord. I tillegg til dette dater han bare jenter som heter Katherine, og kun Katherine. Ikke Caty, Kathy, Catherine eller Katherin. Han vet ikke helt hvorfor, men slik er det. I begynnelsen av boka har nettopp Katherine nummer 19 eller K-19, som han kaller henne, dumpet ham. Derfor drar bestevennen hans, Hassan, han med ut på en road trip. Dette blir et interessant vendepunkt i livene deres.

Jeg likte godt både Colin og Hassan. Begge var morsomme og litt keitete til tider. Colin er et vidunderbarn, og har alltid visst at han er det. Han har for vane å fortelle masse unyttige fakta, og Hassan må fortelle ham at det ikke er interessant. Colin er litt sosialt klein og vet ikke helt hvordan han skal oppføre seg. Derfor er han veldig glad han har Hassan som kan fortelle ham hva som er interessant og ikke.

Hassan er Colins beste venn. Han er muslim og feit. I tillegg elsker han Juge Judy, tv-programmet. Han er morsom, og han er stor hjelp for Colin. Jeg likte veldig godt hvordan vennskapet mellom Hassan og Colin utfoldet seg, og jeg synes det virket som et sunt vennskap for dem begge; jeg tror de hadde veldig godt av det.

Ellers var boka full av gode, forfriskende karakterer, som alle hadde sine sider og sitt å bidra med. Spesielt godt likte jeg Lindsey, som de møtte underveis. Både Hassan og Colin hadde godt av å møte henne. Hun hjalp dem med å se hva som var viktig i livet. Og hva som ikke var det. I tillegg hadde hun selv godt av å møte Colin og Hassan. De hjalp henne å skjønne hva som betyr noe.

Boka er full av fotnoter. Det likte jeg veldig godt. De hadde mye å bidra med til historien og var både morsomme og lærerike. Det er et avbrekk fra tekst, og det funker utrolig bra! Jeg har tidligere lest bøker med fotnoter, f.eks. Jonathan Strouds Bartimeus-trilogi; en fantastisk serie! Fotnotene hadde en morsom tone, og de hjalp meg med å forstå historien bedre.

For Colin var fakta og anagrammer veldig viktig. Jeg synes det var morsomt at boka var full av unyttige fakta. Jeg har alltid synes det er morsomt med unyttige fakta, og i An Abundance of Katherines hjalp det meg å forstå Colin som person. I tillegg lager han anagrammer av alt mulig. Det var gøy å lese om hvordan han vred på ord og setninger og fikk det til å bety noe helt annet. For eksempel "yrs forever" gjorde han om til "sorry fever". Det var litt snålt, men morsomt.

Boka er veldig morsom, men også litt trist. Det vil si: en typisk John Green-bok. Og det er positivt. Jeg liker John Greens bøker veldig godt, og jeg kommer garantert til å lese mer av ham. Jeg vil anbefale andre å lese An Abundance of Katherines. Den er morsom, med originale karakterer, men den er også veldig dyp, med underliggende meninger og alvorlige temaer.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Ikke min sjanger dette her, men jeg ser at det helt klart er en bra bok :)