Bokelskere.no

Vi fikk i oppgave å lese en bok av en norsk forfatter til en norskpresentasjon, og jeg valgte Appelsinpiken av Jostein Gaarder. Grunnen til at jeg valgte den var egentlig bare at jeg tilfeldigvis fant den i bokhylla mi. Jeg tenkte at siden jeg har fått boka en gang, kunne jeg like godt lese den nå.

I Appelsinpiken møter vi Georg, en femten år gammel gutt. For elleve år siden døde faren hans, og nå har de funnet et gammelt brev han skrev til Georg. Boka er skrevet som om Georg skriver en bok om det som skjer. I boka han skriver deler han farens brev og sine egne tanker rundt det han får vite. Jeg synes det var en interessant måte å skrive historien på og likte det godt. Georg henvendte seg både til leseren og faren sin.

Historien var litt merkelig. Farens leting etter Appelsinpiken skjønte jeg meg ikke helt på, og det hjalp ikke så mye at jeg fort skjønte hvem hun var. Det var ikke så vanskelig å gjette seg til. Dessverre... Jeg skulle ønske at det ikke var så lett. Det ødela litt for meg.

Mot slutten var boka veldig rørende. Det var da faren henvendte seg direkte til Georg, og det var den delen jeg likte best. Mot slutten fikk jeg en klump i halsen fordi de siste sidene var så godt skrevet. I tillegg likte jeg veldig godt Georgs tanker rundt brevet og hvordan han reagerte.

Dette var en bok som fikk meg til å tenke over livet, og både Georg og faren stiller noen veldig gode spørsmål. Det er ikke så ofte jeg sitter igjen med slike tanker etter å ha lest en bok, og det synes jeg virkelig er godt gjort.

Selv om mysteriet var litt for lett å løse, var Appelsinpiken en tankevekkende bok, og jeg likte den godt.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg liker Guro Øiestad veldig godt, har også lest Feedback fra henne. Hun evner å "jorde" fenomener og forklare de temmelig rett frem slik at de blir forståelig. Minner meg veldig om Ihlen & Ihlen i skrivestilen. Det er dog en ting i boken jeg savner når det snakk om kritikk og det er kritikken som oppstår når folk deflekterer kritikk - de greier ikke å snakke bort fakta, men nekter å ta ansvar og derved "snur" de kritikken.

Herlig! En fantastisk novelle som Radioteatret har brakt til liv. Eneste minuset må være at for dagen tid er telefonteknologien ikke intiutiv (for meg som er født i 1972 og husker telefon med tråd er den selvfølgelig det)

Elsker John Dickson Carr <3 Selvfølgelig er mye av historiene hans basert på twisten på slutten slik at når jeg hørte denne og hadde leste første historien før, var punchen vekk. Isenesettelsen er bra - jeg elsker Radioteatret også.

Spennende med mange overraskende vendinger

Virkelig en anbefalelsesverdig bok. Ingen biografi, men det funket for meg å lese bok i brevformat (denne gangen)

Slutten er veldig åpen, så her er det fritt frem til å velge seg en fremtid for karakterene :)

Kjempeflott roman om en fantastisk tur i villmarken

Siste halvdel av A Storm of Swords er ferdiglest. Det tok tid, men jeg kom meg gjennom den til slutt. Jeg har dessverre hatt lite tid til å lese for tiden. Det har vært så mye annet som har skjedd, og jeg har hatt masse å gjøre på skolen. For eksempel måtte jeg lese Billy Elliot i engelsktimene, og må nå lese en bok av en norsk forfatter til en norskoppgave. Det gjør at jeg ikke kommer meg gjennom A Song of Ice and Fire så fort som jeg skulle ønske, men jeg skal bli ferdig før sommerferien. Det er mitt mål. Jeg skal forresten lese Appelsinpiken av Jostein Gaarder til norskoppgaven.

Jeg elsket A Storm of Swords: Blood and Gold så mye. Jeg har sagt det i tidligere anmeldelser, men jeg sier det igjen. Disse bøkene blir bare bedre og bedre, og nå er denne min favoritt. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor...

A Storm of Swords: Blood and Gold var superspennende, og jeg klarte nesten ikke legge den fra meg. Det var et problem siden jeg ikke hadde mye tid til å lese. Jeg hadde hele tiden lyst til å lese videre, men jeg hadde ikke tid, og det var ikke noe gøy. Det var både distraherende og kjipt.

I denne boka dør de søren meg som fluer. Jeg har ikke lest noen andre bøker hvor så mange navngitte karakterer dør. Jeg skal love deg at det ikke er gøy... Vel, noen av dem som døde fortjente det virkelig, men andre var bare helt unødvendig. Hvorfor?! Jeg visste at mange kom til å dø i løpet av serien, men ikke så mange på en gang. Bare i løpet av de tre siste kapitlene døde fire karakterer. Det er ganske godt gjort. Man skulle trodd at det var fordi det er krig i boka de dør, men de fleste dør ikke i slag engang. Huff... Jaja, sånn kan det gå.

Arya vil aldri komme seg hjem vil hun? Jeg har hatt en følelse av det lenge nå, og det ser ikke akkurat lyst ut. Hun var så nærme, men selvfølgelig måtte det komme noe i veien. Det gjør alltid det. Stakkars Arya. Arya er en av mine favoritter. Det er kanskje litt farlig å si at jeg har favoritter, for da kommer de sikkert til å dø senere i serien... Det har allerede skjedd én gang, så det kan fint skje igjen. George R. R. Martin er ond sånn.

Det er flere karakterer som dukker opp på helt uventede steder. De har tidligere forsvunnet fra serien, og nå, plutselig, dukker de opp igjen, og det på steder jeg absolutt ikke hadde forventet. Det er litt rart. De hører liksom ikke til der, og jeg ble flere ganger litt forvirret, men jeg liker det. Det er uventet og gjør at jeg ikke kan gjette meg til hva som skjer videre.

Jeg liker ikke Petyr Baelish aka Littlefinger. Seriøst. Han er så ekkel, og han er absolutt ikke til å stole på. Jeg hadde litt medfølelse for ham i de første bøkene, men nå virker han bare utrolig sleip, og det er ubehagelig. Jeg vet aldri hvor jeg har ham og hvem han kommer til å forråde neste gang. Littlefinger, jeg får frysninger på ryggen av ham. Vel, hva kan man forvente seg av en som kalles Littlefinger...

Jeg er så fornøyd med A Storm of Swords: Blood and Gold, og jeg skulle ønske jeg kunne starte på A Feast for Crows med en gang, men jeg må lese Appelsinpiken, så det kan jeg ikke. Anbefales på det sterkeste.

Innlegge ble opprinnelig publisert på bloggen min.

I engelsktimene denne uka måtte vi lese Billy Elliot. Jeg hadde hørt om historien, men har ikke sett filmen. Jeg ble litt overrasket da jeg fikk vite at boka er basert på filmen og ikke motsatt. Dette er et sjeldent fenomen, men det er ikke lenge siden jeg leste en bok basert på en TV-serie, The Returned. Det er tydeligvis ikke så uvanlig som jeg trodde.

Billy Elliot var en helt ok bok. Den var underholdende, og det tok veldig kort tid å lese dem, men for meg ble den aldri bedre enn middelmådig. Jeg kan skjønne at mange liker denne boka veldig godt. Historien og karakterene er lett å bli glad i, men tematikken traff meg ikke helt. Det kan ha noe med at det tok veldig lang tid før jeg skjønte at handlingen var satt til 1980-årene, og i tillegg var ikke tidspunktet det beste. For tiden leser jeg A Clash of Kings: Blood and Gold, som er mye mer spennende, og jeg hadde mye heller lyst til å lese den. Det kan ha gjort at jeg følte at å lese Billy Elliot ble som å gjøre lekser. Måtte bare få det overstått.

I tillegg var språket i boka fullt av slang fra Nord-England. Det var enkelte ord jeg ikke forstod før etter en god stund, og i tillegg skrev forfatteren alltid "me dad" istedet for "my dad". Derfor tok det litt tid for meg å komme inn i historien, men etter en stund gikk det veldig fint. Det ga boka et spesielt særpreg, og det likte jeg. For meg var dette både positivt og negativt.

Jeg likte slutten veldig godt. Den var veldig søt, og jeg synes den passet, men jeg satt igjen med noen spørsmål. Holdt Billy kontakten med Michael? Hvordan trivdes Billy dit han kom? Hva ble det egentlig av Michael? Får man bedre forklaring på dette i filmen? Er det noen som vet det?

Alt i alt likte jeg boka, men det var ikke helt riktig tidspunkt for meg. Det kan hende jeg hadde likt den bedre hadde jeg plukket den opp av meg selv.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Herlig oppvekstroman fra Napoli på 50-tallet. Fine person og miljøskildringer og flott språk, men lite nerve.

Tally er blitt reneste James Bond i denne boken - hun er blitt en specials. Liker godt at hovedpersonen foretar mange transformasjoner (selv om det ikke akkurat er særlig realistisk senarioer som utspiller seg!). Søt avsluttning. Liker også godt at språket er forskjellig fra bok til bok alt etter hvilken rolle Tally har.

Fantastisk hjertevarmende roman, med uventede vendinger og god driv.

Tally er blitt pen - spennende! Språket i denne boken er også vridd mot hvordan de pene snakker. Veldig morsomt effekt. Måten menneskene er delt opp i denne boken: De stygge, de pene, de spesielle, de som er i reservatet og røklingene, gjør at man får mange kontraster som det kan spilles på.

Historien er også spennende - er allerede i gang med siste bok.

Jeg fortsetter å lese A Song of Ice and Fire. Nå er jeg ferdig med del én av bok tre. Bok tre er så lang at den er delt inn i to deler, Steel and Snow, som jeg nettopp har lest, og Blood and Gold, som jeg har liggende ved siden av senga. Jeg kommer til å starte på den så fort som mulig.

Krigen herjer fortsatt i Westeros, og ingen slipper unna. Nye allianser dannes og gamle brytes. Her er det svik, mord, bestikkelser og løsepenger, men det er også kjærlighet, lojalitet og mot. Alt står på spill, og ingen er trygge. Hvem kommer til å vinne the Iron Throne og bli konge over hele Westeros til slutt?

Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig, men bøkene til George R. R. Martin blir bare bedre og bedre. De blir mer og mer spennende, og jeg greide nesten ikke legge boka fra meg. Jeg bare måtte vite hva som skjedde videre. I tillegg greide jeg aldri å gjette meg til hva som kom til å skje. Det er et stort pluss siden jeg ikke liker så godt når jeg fort skjønner hva som kommer til å skje.

Det dukker opp en del nye karakterer i A Storm of Swords: Steel and Snow, og jeg ble veldig fort glad i dem. Lady Olenna Tyrell, eller the Queen of Thorns, som hun også er kalt er utrolig kul. Her er det konkurranse for Tyrion Lannister. En mer frittalende dame har jeg sjeldent opplevd. Hun sier akkurat det hun mener, og er ikke redd for hvordan andre kommer til å reagere.

Oberyn Martell er også en ny karakter i A Storm of Swords: Steel and Snow. Han er rimelig cocky, og han mangler ikke på selvtillit, men han har også god humor, og jeg ble fort veldig glad i ham. Noe som ikke er så bra siden jeg vet hvordan det ender for ham... Jeg gleder meg til å se mer av ham senere i serien.

I tillegg har jeg blitt mer glad i karakterer jeg ikke likte før. I A Storm of Swords: Steel and Snow får vi Jaime Lannisters historie, og jeg har begynt å like ham. Det trodde jeg aldri kom til å skje. Jeg kommer ikke til å tilgi ham for det han gjorde mot Bran, men jeg har begynt å skjønne valgene han tar, og vennskapet, hvis man kan kalle det det, mellom ham og Brienne er fantastisk.

En annen karakter jeg har begynt å bli glad i er Theon Greyjoy. What?! Jeg likte ham i første boka, men i andre boka mistet jeg veldig sansen for ham. Nå i tredje boka er han nesten ikke med, men jeg har hørt hva andre har å si om ham, og det har fått meg til å se at han ikke er slik jeg trodde. Han er ganske misforstått egentlig, og han fortjener ikke det som kommer til å skje ham. Han har en vanskelig tid foran seg.

Ygritte irriterte meg litt. Jeg likte henne godt; hun er veldig badass, men hun sa "You know nothing, Jon Snow." altfor ofte. Sukk. Jeg hadde likt henne mye bedre hvis hun ikke gjorde det... Sorry, alle Ygritte-fans der ute.

En ting som var positivt var at ingen av karakterene jeg liker veldig godt døde i denne boka. Yay! Kan ha noe med at favoritten min allerede er død, og jeg har fortsatt ikke kommet over det. Jeg nekter å tro at han er død. Jeg nekter! Men jeg må nok bare innse det. Hvem som helst kan dø i A Song of Ice and Fire. Ingen er trygge. Det er helt spesielt for denne serien. I de fleste andre bøker trenger du ikke bekymre deg for om hovedpersonen overlever eller ikke. Her er ingen trygge, og det har George R. R. Martin bevist gang på gang.

Språket er utrolig godt. George R. R. Martin har noen utrolig fine skildringer og treffende beskrivelser. I tillegg skriver han utrolig morsomt til tider. Andre ganger er det utrolig trist. Mitt favorittsitat er det Loras Tyrell som sier. Han beskriver følelsen av å miste den man elsker høyest i verden.

"When the sun has set, no candle can replace it."

Det er bare så utrolig vakkert sagt, og selv om det ikke er en følelse jeg kjenner til, kan jeg godt tenke meg at det er slik det føles. Ingen vil noen gang skinne like sterkt.

Endelig fikk vi møte Beric Dondarrion og hans gjeng med fredløse. De herjer rundt i skogene i Westeros og driver en slags geriljakrig. De kjemper for folket som ikke har noen som kjemper for dem, sier de. Det er en helt spesiell gjeng med Beric Dondarrion, Lynlorden, og Thoros of Myr, Den røde presten, i spissen. Det var utrolig spennende å lese om dem.

Til nå er A Storm of Swords: Steel and Snow min favoritt i A Song of Ice and Fire-serien. Jeg anbefaler virkelig, men man burde ikke være for ung når man leser disse. De kan bli litt grafiske.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

En fristende tittel, og en herlig bok for ensomhetshungrige lesere :)