Kjersti siterer Jeg vil ha tilbake hatten min av Jon Klassen
13:08, 8. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
JEG HAR
SETT
HATTEN MIN.
Kjersti siterer Jeg vil ha tilbake hatten min av Jon Klassen
13:08, 8. juni 2015 Ingen har det som favoritt.
Ok. Du skal ha takk likevel.
[Småmorsom og koselig roman :)][1]
Jeg har likt Patrick Ness' bøker kjempegodt siden jeg leste hans Chaos Walking-serie, og jeg har siden lest More Than This, som også er fantastisk. Derfor hadde jeg ganske store forventninger til A Monster Calls, og den innfridde. Jeg kan ikke tro at jeg ikke har lest denne boka tidligere.
Boka handler om Conor O'Malley. Moren hans er syk, og utfra slik det beskrives virker det som om hun har kreft. Conor har forferdelige mareritt om natten, og når monsteret dukker opp, tror Conor først det er monsteret fra marerittet. Heldigvis for Conor er dette et annet monster, et eldgammelt monster, og det er Conor som har fått det til å gå igjen.
Jeg har valgt å kategorisere A Monster Calls som fantasy, men boka er ikke veldig fantasyaktig. Det eneste er monsteret, og det er ikke helt klart om det bare finnes i hodet til Conor eller om det virkelig finnes. For Conor er det helt ekte, og han finner tegn på at det finnes, men ingen andre enn han kan se det.
Boka er skrevet utrolig vakkert. Patrick Ness har en gave når det kommer til ord, og han er en utrolig dyktig forfatter. Jeg blir like imponert hver gang, og det er en både vakker og trist bok.
I tillegg er boka full av tegninger tegnet av Jim Kay. De er med på å skape stemning, og de er utrolig fine. De passer så godt til historien, og jeg er sikker på at boka ville ha vært helt annerledes uten tegningene. Det finnes en utgave uten, men jeg tviler på at den er like fantastisk.
Ideen til A Monster Calls fikk Patrick Ness fra Shioban Dowd, som dessverre døde før hun rakk å skrive boka. Patrick Ness tok over ideen hennes, og gjorde den til sin egen. Resirkulering av ideer.
A Monster Calls er en utrolig viktig bok som handler om sykdom, det å miste en kjær og hvordan takle dette. Conor har det ikke lett, og jeg synes det er viktig å se hvordan barn reagerer på at foreldrene blir dødssyke. Jeg kjente igjen handlingsmønsteret til dem rundt Conor; alle går så varsomt rundt ham at han ikke føler seg sett lenger, og dessverre er dette veldig vanlig. Vi vet ikke hvordan vi skal oppføre oss, men det viktigste er, tror jeg, å passe på at barnet har det bra. Se barna også!
Alle Patrick Ness' bøker har fått meg til å gråte. Han skriver så utrolig vakkert og trist, og jeg greier ikke å la være. A Monster Calls var intet unntak. Mot slutten av boka, strømmet tårene ned kinnene mine, og det var så utrolig trist.
Jeg anbefaler virkelig A Monster Calls! Dette er en viktig bok. Boka er oversatt til norsk med tittelen Monsteret kommer.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Anna om A Feast for Crows (A Song of Ice and Fire, Book 4) av George R.R. Martin:
18:48, 27. mai 2015
Da var den fjerde boka i George R. R. Martins A Song of Ice and Fire-serie lest. Kun én igjen som har kommet ut. Hjelp! Det er snart ikke mer. Hva skal jeg gjøre mens jeg venter på bok seks og syv? Vel, jeg finner sikkert andre bøker å lese...
A Feast of Crows handler kun om noen av karakterene i serien. Bok fire og fem skjer parallelt, og derfor er bare halvparten av karakterene med i A Feast of Crows. I tillegg er det mange nye karakterer som har fått sine kapitler. For eksempel er Brienne of Tarth, Arienne Martell, Cersei Lannister, Victarion Greyjoy og Aeron Greyjoy karakterer som har fått sine egne kapitler i A Feast of Crows. Det er også noen som har hatt kapitler tidligere som har kapitler nå. Arya Stark, Samwell Tarly og Jaime Lannister for eksempel.
Det er mange som mener at A Feast of Crows er den svakeste boka i A Song of Ice and Fire-serien, og jeg må si meg enig i det. Dette har mye med at det er så mange nye karakterer som blir introdusert, og for få av de store favorittene er med. Det er kun Arya Stark som har kapitler i boka. Jon Snow, Daenerys Targaryen og Tyrion Lannister er ikke med i boka, og de og Arya er de store favorittene. Men du må ikke misforstå, A Feast of Crows er en kjempegod bok, det er de andre som er helt utrolige.
Jeg likte godt å lese om de nye karakterene, men jeg må innrømme at jeg ikke likte alle like godt. De er ikke helt nye i serien, men det er først i denne boka at de får sine egne kapitler. Cersei var en av dem. Mange av karakterene jeg ikke likte, likte jeg bedre da de fikk sine egne kapitler. Et godt eksempel på det er Jaime Lannister, som jeg først hatet, men nå liker veldig godt. For Cersei, derimot, var det helt motsatt. Jeg hater henne mer enn jeg originalt gjorde. Det er ganske godt gjort... Hun er bare så utrolig selvopptatt og paranoid.
Vi fikk i tillegg lese mye fra the Iron Isles, noe vi har fått lite av tidligere. Jeg må innrømme at Victarion Greyjoy var en litt kjip karakter. Jeg har absolutt troen på at slike personer finnes, men jeg likte ham ikke så godt, og derfor var hans deler de jeg likte minst.
En ting jeg likte veldig godt var å høre hva de andre karakterene hadde å si om Renly Baratheon, som har vært min favoritt gjennom hele serien. Jeg ble bare mer og mer glad i ham, og jeg likte spesielt godt å lese det Brienne hadde å si om ham. Jeg ble bare sikrere og sikrere på at han er min favoritt.
Jeg likte A Feast of Crows veldig godt, men det er ikke den beste av bøkene i serien. Kommer absolutt til å lese videre! A Feast of Crows anbefales, men de andre bøkene må leses først.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Tine Sundal som svar til Steinar Sæther :
11:42, 25. mai 2015 Diskusjon: Tine Sundal om På ville veier om å miste fotfestet og komme på beina igjen av Cheryl Strayed av Cheryl Strayed
Ikke vanskelig å finne denne. Kjøpte den engelske pocketutgaven til min mann på Tanum Flesland, og det er en liten butikk. Min er kjøpt på Eldorado i Oslo :)
Jeg holder egentlig på med å lese A Feast for Crows av George R. R. Martin, men jeg lovte Jesper på bloggen Bokhylla at vi skulle lese The Bone Season sammen, en buddy read som det kalles. Derfor la jeg A Feast for Crows på hylla noen dager mens jeg leste The Bone Season.
Da jeg begynte å lese The Bone Season, skjønte jeg fort at den var veldig annerledes enn jeg hadde forventet. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men det var i hvert fall ikke dette. Ok, dette gir kanskje ikke mening, men jeg har alltid en slags forestilling om hvordan en bok kommer til å være selv om jeg ikke kan sette fingeren på hva det er. The Bone Season overrasket meg.
Endelig en original dystopi! Jeg har ikke lest mange originale dystopier siden Chaos Walking av Patrick Ness (fortsatt den beste dystopiserien noen sinne, seriøst, les den). The Bone Season var annerledes, og jeg elsket den paranormale delen av boka. Clairvoyance er ofte beskrevet som noe sprøyt, men i The Bone Season var det virkelig, og jeg likte utrolig godt å lese om de forskjellige typene clairvoyance som fantes.
Det var dessverre litt vanskelig å komme seg inn i historien i The Bone Season. Begynnelsen var litt tung, og det var veldig mye informasjon på en gang. En helt ny virkelighet introduseres, og det ble litt mye, men da jeg kom meg gjennom de første kapitlene gikk det mye bedre. Da var det nesten ikke mulig å legge ned boka, og jeg leste ved hver eneste ledige anledning. Boka fanget meg, og jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å lese videre.
Verdenen Samantha Shannon har skapt er veldig kompleks, og jeg tror på den. Jeg er så imponert over hva hun har fått til. Spesielt med tanke på at hun bare er 24 år. Hun er to år eldre enn søstera mi og syv år eldre enn meg. Hun er utrolig ung! Jeg likte utrolig mye med verden hun har skapt, og det var spesielt de som har clairvoyance-evnene som fascinerte meg, men det var så mye annet bra også!
En ting jeg synes var litt dumt var at forholdet mellom Paige og Warden var veldig forutsigbart. Jeg har sett det før. Heldigvis var det godt utført. Det føltes ikke presset på noen måte, og jeg likte godt kjemien mellom dem.
Da jeg var ferdig med boka, var jeg litt i sjokk. Jeg har sjeldent opplevd en like sterk slutt, og den tok pusten fra meg. Wow, jeg har rett og slett ikke noe annet å si enn wow. Jeg kommer til å lese bok nummer to, The Mime Order, ganske snart. Anbefales på det sterkeste.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Må innrømme at grunnen til at jeg kjøpte boken var at jeg var på bokhandleren på Dragvoll - og der hadde de egen seksjon for "Dragvoll forfattere" så da ble jeg nysgjerrig. Hadde også en baktanke om at det å lese om trenerrollen gir god input på rollen som operativ leder. Angrer ikke! Veldig gøy å lese en forskningsbasert bok om trenerrollen. Trenere er som lærere og leger - alle har en mening! Så da er det greit å skille snørr fra barn (ref Ihlen & Ihlen) og få god input. Mange morsomme fakta, for meg som legman er det spesielt interessant å merke meg at a) De idrettsutøverne i Norge som har prestert på toppnivå ikke har gjørt det spesielt mye bedre (eller verre) i oppveksten. "Geniet" innenfor idrett virker rett og slett som en myte - kanskje spesielt når det viser seg at de trenerene "plukker ut" som talentfulle ofte er de som er født tidlig på året.
For meg personlig var - merkelig nok! - dette med mediadekning det mest matnyttige. Jeg er avhengig av å rapportere og her merket jeg meg mange tips og triks. Følte meg litt truffet av sitater som "Den debatten mellom trenermiljøer og journalister som oppstår som følge av dette, kan av og til være både konstruktiv og fruktbar, men den er tidvis også basert på misforståelser og forvregninger. Dette kan være en kilde til frustrasjon for trenere, og trolig bidra til at mange er restiktive med å formidle fagkunnskap i mediene".
Merket meg også sitater som "Et år etter var det noen som opplevde kombinasjonan av å ha sylet Styrkeprøven og å ikke ha lykkes på andre områder som en belasting" - tror dette er den psykologiske faktoren "fallhøyde". På samme måte som rike personer opplever samme tapet som fattige hvis de mister en hvis prosent av inntekten. De sammenlinger seg ikke med andre, men med sitt "tidligere jeg"
Sist sett
