Denne roen i å være med deg, gjøre våre ting, hvile i vår rytme. Som var det blitt en naturtilstand for oss; å være bare deg og meg.

Samtidig var det noe aldersløst over deg, som om du var eldre enn meg på en ung måte som tilhørte bare deg.

Jonas Petter hadde sagt til ham: "Ta deg en kone ! Da får du så mye å gjøre om natta at du verken orker eller trenger å drikke brennevin om dagen".

Gi en kvinne nål og tråd og det tøy hun trenger, og hun forvandler seg selv til en dronning, og hjemmet ditt til et slott !

For det åndelige hadde det ingenting å si hvordan en kirkens tjener gikk kledd. Kristus selv hadde ingen fine klær, bare en simpel manns kjortel å svøpe om seg, han hadde verken støvler eller sko eller noen slags fottøy, men måtte gå barbent som en tigger.

Det lot seg ikke gjøre i en håndvending for noe menneske å bytte fedreland og gjøre borte til hjemme.

Ribbet for vinterens hvite dekke, trådte veggenes tømmer frem i all sin ufliddhet. Og da lignet hjemmet deres et tarvelig uthus, en utløe, et skur. Det manglet noe utenfor stueveggen som kunne vise at det var en bolig for mennesker. Det manglet et blomsterbed.

Og når en hadde bodd her så lenge uten å komme i berøring med andre mennesker, så slo det seg på sinnet. Hun visste hvordan det var, nå etter disse tre årene. Hun løy ikke når hun sa: Menneskene klarte ikke å være uten andre mennesker.

Innvandrerne var sine hjemlands ulydige sønner og døtre, og nå tok de i besittelse et land uten øvrighet.

Når Hvermansen sikter hageslangen mot millionæren, er det klassekamp.

For hva sier man etter å ha fått huset delt i to ?

Det kan være verd å merke seg at i vårt angloamerikanske samfunn tjener utbrudd som "Herregud" , "Å himmel" eller tilsvarende grimaser som en innrømmelse fra den opptredendes side om at han midlertidig har satt seg i en situasjon hvor han ikke kan spille sin rolle. Disse uttrykk er ekstreme former for kommunikasjon i strid med rollen, men samtidig er de blitt så innarbeidet at de på sett og vis brukes som en bønn om tilgivelse ut fra det synspunkt at vi alle er noen elendige skuespillere.

De opptredende føler seg ofte ille til mote sammen med en lærer når de for lenge siden har lært det han har å lære bort og tar det for gitt. Lærerne vil ofte gi de opptredende tilbake et bilde av dem selv som noe de hadde fortrengt, et selvbilde fra den gang de famlende og klossete var i ferd med å bli noe. Den opptredende kan få seg til å glemme hvor dum han en gang var, men ha kan ikke få læreren til å glemme det.

Det er antakelig ingen historisk tilfeldighet at ordet "person" opprinnelig hadde betydningen "maske". Man hadde vel heller erkjent at alle, alltid og overalt, mer eller mindre iøyenfallende, spiller en rolle. Det er i disse rollene vi kjenner hverandre, det er i disse rollene vi kjenner oss selv.

Hvordan i all verden skulle et menneske slå rot et sted når man ble revet opp med roten omtrent annethvert år ?

Hvordan skulle man bli kjent på et sted som forandret seg så fort at ingen av innbyggerne kjente det igjen etter et par år ?

...., men når språket blir mer enn utvendig beskrivelse, når det både blir en substans og noe ugripbart, i likhet med det som skrives om , lysningene i skogen, vinden i trekronene, kjempebregnenes skygger, det er da det gåtefulle i språket oppstår.

Viljen til å gjøre verden forståelig ved å nedtegne den med alle sine daler og fjell, elver og sjøer, ved å gi hver minste avkrok et navn, så storslagen og samtidig så rørende den viljen er !