Bokelskere.no

Når kvelden legger seg mot vindusrutene, blir huset en mørk terning som hviler i suset fra skogen og elvene. Det står der bare, uten noen gang å kantre. Opplyst: vi snakker, spiser, leser. Mørklagt: vi sovner, drømmer, legger kropper inntil hverandre. Det er de samme rommene.

Jeg slipper en tablett i et vannglass. Håret har lagt seg i ei slapp vifte rundt ansiktet. De trøtte øynene klatrer på speilet, oppløses.

Vi kan ikke forvente at andre skal vite hva vi har behov for.

Jeg tror vi alle har et reservoar av krefter til bruk ved riktig store prøvelser. Krefter som vi kanskje ikke nødvendigvis har tilgang til i hverdagen. Men vi trenger dem ikke i hverdagen. Vi trenger dem i livskriser, ved eksistensielle utfordringer. Kreftene er der. Vi må våge å stole på at vi har dem.

Er du/der du er?

Er du
der du er? Er du
ikke
der du

er? Gå
dit du er, jeg venter
på deg
- der.

~ Jan Erik Vold

Jeg går
alle veier
vender hjem

Hun grer håret
ser på sengen
hvor hun har sovet alene

Vi som gikk her før har gått i nye spor. Det var ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli. Hva var det jeg tenkte? Jeg gikk bare på. Så for meg hvordan sporene skulle se ut. Da jeg snudde meg, forsvant de fortere enn jeg rakk å gå. Drømmer forblir i de levendes hoder.

Jeg skaper bilder og inntrykk igjen
med hendene, om igjen med munnen,
fester uroen til en form
slik at den kan bli noe annet
Men pusten står i strid med ordene,
og hver bevegelse bort fra deg

I alt som vokser finnes
nye tomrom
Snøen smelter først i fotsporene
Går du, min fot
så følger hånden etter

Skiftende scener samler seg på arket
blir et sted som skal få finnes

Rommene er utydelige, jeg famler
Knipser med fingrene for å høre hvor lyden bærer
Den bærer inn i hendene
Hendene holder en egen lyd
hjelper tankene med å ta form

Du fyller hodet mitt slik bare en fraværende kan

Ordene flyter fra tanken
Tildekker, skjuler, legger over
I hvert ord en tanke som blir borte

Minnet kan ikke erstatte opplevelsen,
den hullete veien fram mot huset
der vi går fordi vi ikke kan forestille oss
et annet sted å være

Tegn sprer seg utover
som frø i vinden
Er du en parentes
Er du et kolon

Eller et punkt som sprer seg utover,
slynger armene ut og
omfavner alt

Vi faller inn og ut
av hverandres form
Vever tanker med hånden

Stemmen overtar i rykk og napp
Forsiktig, forsiktig
legges tonen i rommet

Puste,
så vidt
være her

I alt liv
en drift mot en annen
Når du går ut av tiden,
får det bristende leddet
de sterke til å holde hardere fast

I vinduet ser jeg ansiktet ditt
speilet mot himmelen
En sky driver sakte gjennnom,
løser seg opp og forsvinner
Det er ingen ting å støtte seg til,
flyktige refleksjoner
i en sone der alt flyter

Hun og jeg snakket mekanisk. Leppene våre beveget seg, men leppene våre løy. Bare øynene våre spurte hverandre ut og gjenkjente hverandre. Men da jeg tok henne i armene, var leppene våre endelig oppriktige.

Hun var ikke vakker, men hun har det jeg verdsatte over alt annet hos kvinner i min ungdom: ild.

Ikke et ord
Alt må jeg lese
på munnen din

Treet er nakent
i grenene ligger saften
til en ny vår