Det finnes en haug med filmer og litteratur om å reise gjennom USA, og bra er det, for jeg blir visst aldri lei. Denne gangen har jeg lest Morten A. Strøksnes reiseskildring av veien fra Boston til Los Angeles. Tidligere i høst leste jeg Simen Kartvedts Vest for Eden, også en skildring av en reise fra øst til vest. Men mens Kartvedt stoppet ved de mest opplagte byene (og stedene) og skrev om dem, har Strøksnes i tillegg besøkt de mindre stedene, byer jeg aldri før har hørt om, og om bensinstasjonene, naturreservatene, om prærien, om rancher og menneskene der, om elver, indianere, hester, om jernbanen og Walmart. Strøksnes kjører og kjører, stopper, og han snakker med folk overalt. Han ender opp på feil kant av Detroit (men som han sier, finnes det egentlig noen riktig side av Detroit?); han spiller bort en haug med penger i Deadwood, et slags Las Vegas i miniatyr; han havner på en anti-Bush-fest i Salt Lake City, hvor han btw møter en haug med mormonere; går seg vill oppe på et fjell, men blir funnet av noen campere; besøker og skriver om The Black Hills, som ble lovet å være i indianernes eie for all eternity - helt til det ble oppdaget gull der. Samtidig skriver Strøksnes troverdig om de historiske hendelsene knyttet til stedene han besøker, med et nyansert blikk, i motsetning til Kartvedt i Vest For Eden, hvor jeg stadig vekk måtte stille spørsmål ved alle anekdotene og det som virket mer som halvsannheter enn virkelige fakta. Flere av tingene var det ingen referanser til heller. Det var syltynt og jeg kunne ikke la være å tenke at det var slett arbeid. Strøksnes derimot, har, uten å kommmentere med syrlige, europeiske USA-fordommer bak, skrevet en interessant og lærerik bok om vanlige amerikanere og myten Amerika, krydret med litterære referanser. Et Amerika som finnes langs veien, landet hvor alt er større enn her. Jeg har bare den amerikanske forfatteren og borgerrettighetspionéren Henry David Thoreaus ord om Amerika gjennom Strøksnes, men nevner dem likevel: Thoreau skriv at månen -- og sola -- ser større ut i USA enn i Europa. Lufta er klårare, himmelen verkar høgre. Torebraka har meir smell, lyna er skarpare. Fjella er høgre, elvane braiare og meir frodande, innsjøane, er større, skogane djupare. Og det er rart, men det er sant, himmelen ser høyere ut der, og himmelen er så blå som jeg aldri verken før eller siden har sett. Mens jeg leste boka, foruten å stadig vekk fortelle om det jeg leste til kjæresten min som lå i senga mi med mac-en, kjente jeg en lengsel etter å igjen sette meg i en bil og kjøre ut på highway-en og drikke kaffe langs veien. Apropos det skriver Strøknes om 'service areas': Eg stansar for å fylle bensin, for å få meg ein kopp kaffi eller noko å ete, for å finne eit motell - eller kanskje alt dette på ein gong. På vegen ser eg hundre slike plassar kvar dag. I utgangspunktet er dei uinteressante. Men dei er så uinteressante at dei overskrid alle grenser og blir mystiske. Dei er overalt, dei er kvardagen til svært mange folk. Deretter skriver han om svina Walmart, ikke hyggelig lesning, men interessant.

Rett vest er et prosjekt som det ikke går rett vest med. Strøksnes fanger Amerika-myten. Mens Vest for Eden føles som en samling brokker uten sammenheng med hverandre, er det en fin helhet i Rett vest. Stedene glir inn i hverandre, som nettopp når man kikker ut av bilvinduet og kjenner på avstandene mellom sted til sted, på verdens størrelse, fremfor f.eks. en flyreise, som kan gi inntrykk av at stedene i verden ikke er knyttet til hverandre, men uavhengige øyer, verdener uten sammenheng med hverandre. Jeg minnes da jeg var et veldig lite barn og så for meg hvert land i verden som sin egen planet, og mellom hvert av disse landene var det en hengebro (som forøvrig så ut som veldig store versjoner av Varoddbroa i Kristiansand alle sammen). Av og til lurer jeg på om det ikke er slik noen mennesker tenker at verden er. Poenget er: folk burde reise mer på jorda, på veien, og ikke tenke så mye på stedene de skal nå.

Enn så lenge, mens jeg venter på at tiden for å sette meg i en leiebil med automatgir er inne, får jeg nøye meg med å gå på kino og se filmatiseringen av Jack Kerouacs moderne klassiker On the Road. Rett vest: Fra Cape Cod til Big Sur har jeg allerede lest, hvis ikke hadde jeg anbefalt den også.

Et forsøk på å fatte det ufattelige ...

Sven Kærup Bjørneboe (f. 1943), nevø av Jens Bjørneboe, har skrevet en hel mengde med bøker fra 1967 og frem til i dag. Hele 20 bøker - det meste innenfor genren sakprosa - har det blitt dersom jeg kan stole på at Wikipedias omtale av ham inneholder en fullstendig oversikt. Selv har jeg kun lest "Onkel Jens" av ham tidligere. Jeg har imidlertid hele tiden hatt et inntrykk av at Sven Kærup Bjørneboe er en forfatter som heller går motstrøms enn medstrøms når store spørsmål skal diskuteres og debatteres. Og det var vel dette jeg hadde i bakhodet da jeg her om dagen kom over hans essaysamling "Allahs krigere - Terror og ekstase" til den nette sum av kr 60 i en bokhandel. Nemlig at det kunne være interessant å lese et innlegg i debatten om terrortrusselen fra millitante islamister, med et noe annet perspektiv enn jeg er vant til å gå inn i - kanskje for å bli litt klokere (noe som for all del er et relativt begrep, bare for å ha sagt det!) enn jeg var fra før av ... Og det på tross av forfatterens advarsel om at temaet ikke innbyr til klokhet.

Bokas tynne utseende gjorde det rimelig enkelt å gjøre alle tidligere leseplaner til skamme og skuffe dem til side. Men selv om bokas innhold i og for seg synes beskjeden, kan jeg love at innholdet er alt annet enn beskjedent. Det krevde sin leser å komme gjennom bokas 126 sider - selv om de var aldri så luftige. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at boka utkom i 2006, altså mens jakten på en levende Osama bin Laden pågikk for fullt.

"Leve døden. Allah er Allah om alle mann var døde. Allah er Allah om alle land lå øde. Når Hans krigere sprenger seg selv og to-tre hundre vantroe i luften, åpner Han sin stjernefylte favn.

Dødsenglene anno 2006. Allahs krigere, har en gang for alle løst det subjektive spørsmål om livets mening. De plages ikke av tvil. For dem åpenbares livets mening i en dødshandling. Den alene gjør deg til en sann troende. Den absolutte handling i Allahs navn.

Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Utfra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det. Jo bedre forstått motivene bak denne nye terrorismen blir, desto mer tviler jeg på det." (side 7)

Bjørneboe forsøker på retorisk vis å undre seg frem til å avlive en rekke myter rundt det vi i Vesten tror er årsaken til terroren. Blant annet har det ingen forankring i virkeligheten at det er fattigdom eller ubalanse i forholdet mellom fattige og rike som er årsaken til denne type terror. Heller ikke er det uvitende mennesker som ofrer sine liv i Allahs navn. Tvert i mot er det høyt utdannede mennesker som står bak de terrorhandlingene verden har opplevd fra 11. september 2001 og i tiden etterpå. Det finnes dessuten ingen paralleller i historien, verken i kristen eller muslimsk historie/kultur, som denne terroren kan sies å ligne på. Og Bjørneboe latterliggjør på mange måter alle ekspertene som dukker frem for å mene mye og mangt om årsaksforholdene til handlinger som ikke lar seg forstå med våre vestlige verdier de gangene verden opplever millitant islamistisk terror. Vi kan ganske enkelt ikke forstå dette hatet som er av religiøs karakter.

"Al-Qaida taler et religiøst språk. Ingen tvil om det. Aksjonene utføres i Allahs navn, Den allmektige. Det er i Hans navn selvmordsbombere gir sitt liv og tar liv.

Vi kan mene hva vi vil om dette språket. For dem er det ekte. Vi rygger tilbake i avsky. Nådeløs vold mot uskyldige hverken kan eller bør ha noe som helst med gudsfølelse å gjøre. Selv tungetale lyder mer begripelig for oss, mer genuint, enn Al-Qaidas blodtørstige gudelighet, en gudelighet intet fromt menneske kan dele. Retorikk og propaganda bare, av verste sort, hvis eneste hensikt er å villede ustabile sjeler og oppnå politisk makt.

I mine øyne synes troskraften hos en slik morderengel altfor reell til å kunne avfeies som et beklagelig resultat av hjerne- og hjertevask. - Om vi i Vest skal oppnå øyekontakt med hva vi her står overfor, må dette språket tas på alvor. Svelge avskyen, godta, hvor sterkt det enn opprører vårt eget fromhetsideal, at vi i Allahs krigere har å gjøre, ikke med svake sjeler, men med en gudstro mer eller mindre ufattbar for oss - og virkelig. Og nærme oss fenomenet også med et språk tettere opp til det de taler. Forsøke iallefall, om enn motvillig, å lytte til deres for oss forrykte tale. Dét tvinges vi til, uansett." (side 10)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med meget høy sitatfaktor. Selv om Bjørneboe på ingen måte mener at millitante islamister og f.eks. Hitler-Tyskland og nazismen kan likestilles, trekker han opp noen interessante tanker rundt noen likheter - for ikke å snakke om hvordan årsak og virkning gjennomanalyseres av et helt spekter av fagfolk, historikere og andre forståsegpåere - etterpå. "Hvordan kunne dette skje?" - og så tar man på seg vestlige briller og begynner å analysere forholdene ut fra den tesen at våre verdier er det eneste saliggjørende her i verden, mens vi velter oss i vår nærmest grenseløse higen etter å få en større del av velstanden selv, aldri tilfreds med det vi har - og er blind for fattigdommens og nøysomhetens edelhet, tross alt. Vår lengsel etter logiske forklaringer på det som skjer, har én hensikt: å begrense angsten for det ukjente.

"Også islamistene kan kunsten å fiske i opprørt vann, hvorfor skulle de ikke det? Så de hausset opp karikatur-saken, alltid på jakt etter et påskudd. Men først og fremst følte det store flertall av moderate muslimer seg krenket, fra Filippinene i øst til Nigeria i vest.

Islams reaksjon var global, og overnasjonal. Knyttet til en felles religiøs tro. Profetens religion.

En overnasjonal religiøs reaksjon, og Vesten velger nå å tolke denne som en anti-vestlig front.

Men når ble en krenkelse av den felles religion automatisk til en overnasjonal religiøs-politisk front?

Etniske, kulturelle, konfesjonelle forskjeller og nasjonale interesser de islamske landene imellom er neppe mindre enn i Europa, hvor en felles tro aldri har hindret europeere i å slakte hverandre.

Har en markokkaner og en pakistaner mer til felles enn la oss si tyskere og franskmenn? Så hvorfor skulle en krenkelse av deres tro føre til felles front? Osama bin Landens forestilling om Det nye kalifatet?

Hos Osama har den utopiens slagkraft; hos oss er den et utslag av fordom, i beste fall generalisering - kanskje også et behov for en Satan vi kan slynge blekkhuset i hodet på og bekrefte oss selv og våre dyder i kampen mot?" (side 123)

Selv om Bjørneboe ikke hadde som mål å gjøre leseren klokere, er det nettopp det som har skjedd, våger jeg å påstå. Denne lille boka har i alle fall det i seg at den starter noen tankeprosesser, får en til å tenke nytt og se ting fra andre og uvante perspektiver. I tillegg har forfatteren ordet i sin makt, og han skriver så skarpt, presist og poengtert at jeg ikke hadde problemer med å følge ham, selv om jeg ikke kan si meg enig i alt. Slike bøker som skaper refleksjon om temaer så store som dette, er av stor verdi. Og selv om en del av retorikken i boka knyttes til en bin Laden som fremdeles var i live da den ble skrevet, har den ikke mistet all sin aktualitet nå, seks år senere. Dette er en bok jeg nok kommer til å dra frem igjen i fremtiden, fordi den inneholder mange kloke tanker om et ufattelig vanskelig tema. Her blir det terningkast fem.

Siste krim fra Chris Tvedt

Forfatteren Chris Tvedt (f. 1954) har jeg vært litt nysgjerrig på en stund. Blant annet fordi han hører med blant min manns yndlingskrimforfattere, at vi har alle bøkene hans i hus og at han fikk den prestisjefylte Riverton-prisen i 2010. Og så skal jeg ikke underslå det faktum at jeg liker at han skriver fra Bergen, og at jeg studerte juss i denne byen samtidig med forfatteren, og derfor alltid har visst hvem han er. Utslagsgivende var like fullt at jeg kom over lydbokutgaven av hans siste bok sist jeg var innom biblioteket. For øvrig den eneste av hans bøker som har utkommet som lydbok, ut fra hva jeg har klart å finne ut. Det bør det faktisk gjøres noe med! Maken til spennende krim er det lenge siden jeg har lest/hørt, og den egnet seg særdeles godt som lydbok!

Chris Tvedt debuterte for øvrig i 2005 med "Rimelig tvil", og har siden kommet ut med ytterligere fem bøker, hvorav "Av jord er du kommet" er den siste. Dette er min første Tvedt-bok, og jeg har derfor ikke noe forhold til krim-helten Mikael Brenne, en lurvete forsvarsadvokat som er hovedperson i alle de foregående bøkene. Av den grunn har jeg heller ingen foranledning til å bli skuffet over at han i denne siste boka kun har en birolle, mens Kripos-etterforskeren Edvard Matre er den som er i fokus. Dessuten fant jeg det befriende med en krimhelt av det pedantiske slaget, fordi jeg synes det for lengst har gått inflasjon i forsofne, fordrukne privatdetektiver/etterforskere.

I bokas åpningsscene blir en eldre mann henrettet i en bygd på østlandet. Liket blir funnet etter et par dager, og Kriposetterforsker Edvard Matre settes på saken. Etter tre måneder står Matres team fremdeles på stedet hvil, uten noen retning i etterforskningen. Parallelt får vi høre om åpningen av en massegrav med pasienter fra Gaustad sykehus. Mens identifiseringen av de ukjente likene pågår, skjer det et drap i Bergen. En ung kvinne er drept og en annen ligger i koma på sykehus. Etter kort tid dør den andre kvinnen. Matre blir tatt av den håpløse saken han frem til nå har jobbet med, og sendes til Bergen for å bistå politiet der med etterforskningen.

Etter hvert blir det klart at begge kvinnene er prostituerte, og spørsmålet er om det er en forbindelse mellom drapene. Ja, om det rett og slett er en seriemorder på ferde ... Kan flere kvinner være i fare? Ekstra gruoppvekkende er det at drapene fremstår som svært bestialske.

Underveis kommer vi tett på Matre, en mann som har problemer med å knytte seg til kvinner, og som hele sitt liv har følt at han ikke har hørt til i den familien han har vokst opp i. Da en tilfeldighet fører til at han får DNA-match med et av likene i massegraven ved Gaustad sykehus, og at dette faktisk er hans mor, faller noen brikker i livet hans på plass. Samtidig blir det av største viktighet for ham å finne mer ut om sine røtter. Hvem var moren? Hvordan havnet hun i massegraven? Og hvorfor ble han adoptert bort?

"Av jord er du kommet" er åndeløst spennende fra første stund, og jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg underveis. Siste halvdel av boka ble derfor lest/hørt i store jafs av gangen. Chris Tvedts skildring av etterforskningsmiljøet, sjargongen kollegaene imellom, beskrivelsen av det typisk bergenske og ikke minst om sleipe knep fra forsvarsadvokater - alt så autentisk og ekte at jeg slukte det meste helt rått, selv om det underveis oppsto vel mange tilfeldigheter og "åpenbare" løsninger. Språket flyter lett og ledig, og nettopp dette gjorde at boka egnet seg svært godt som lydbok, med Trond Brænne som en meget passende oppleser. Ekstra morsomt blir det selvsagt når etterforskeren beveger seg i en by som er godt kjent for meg fra før av. Da er det nesten slik at jeg følte at jeg hang over skuldrene hans mens han beveget seg rundt i Bergen, og det gjorde leseopplevelsen ekstra fin for mitt vedkommende. Jeg humret og lo meg gjennom en episode i boka hvor Matre befinner seg på en Brann-kamp og opplever et entusiatisk hjemme-publikum som ikke kan få nok av sin egen fortreffelighet etter som laget ser ut til å vinne fotballkampen. Her er det humor i bøtter og spann! Jeg er ikke det minste i tvil om at jeg kommer til å lese flere av Chris Tvedt sine bøker, men håper at de kommer ut i lydbokformat først. Her blir det i alle fall terningkast fem.

Det er så godt å ta fram ei bok av Gabriel Scott når en trenger en stillferdig fortelling, det er ikke noe heseblesende over bøkene hans, heldigvis.
Mange av de eldre forfatterne kunne det med å dvele ved, slik som i denne boka, der mennesker og natur beskrives på en poetisk måte, og så er det så fin og god en rytme i tekstene hans.

De er menneskene, skapningens herrer - omkring dem er fjellet og ensomheten, er mørket og natten og tusen gåter, den store, hemmelighetsfulle natur. Så sitter de der og snakker med hverandre, en liten fortrolig venneklynge, en flokk hyrder i marken som hyrdene før dem i tusener år, de sitter med himmelen over sitt hode og med jorden under sin fot, uendeligheten omringer dem, det evige suser i deres ører og fyller sinnet med drøm og fred.

I boka følger vi Kristofer fra unggutt til voksen, gjennom vanskelige tider men også flotte beskrivelser av gode velgjerninger og opplevelser.
Her blir vi godt kjent med gjeternes eller hjuringenes liv med buskapen i fjellet og hvordan de passet på sine dyr og spiste dravle.

Nå fikk også jeg samme melding som deg. Fra samme avsender og med helt identisk tekst...

Jeg har hittil ikke motatt slike meldinger her på dette nettstedet, men får dem med jevne mellomrom på min hotmail. Sletter dem alltid umiddelbart.

Må si meg enig i at de bøkene jeg har lest, eller rettere sagt "hørt" av Coelho aldri falt i smak. Kan være en tilfeldighet men det kan også være, i hvertfall for meg, at jeg føler jeg får med meg mer når jeg leser selv.