Bokelskere.no

August driver videre gjennom landet, for lenge siden er han blitt stortingsmann, han sitter i regjering, han er dommer, biskop og forfatter. Hamsun møtte ham igjen efter krigen, da satt han som psykriater og dommer og journalist i samme rettslokale. August utgir aviser, lyver,skryter, truer og lyver om igjen. August skriver bøker og anklager seg selv for pornografi, fra ytterlighet til ytterlighet, hæs av løgn, men godmodig og gavmild. Ingen kan bli så moralsk indignert, så angrende. "Det var som om han vendte ryggen til seg selv og gik." skriver Hamsun om ham og han kjente ham.
Hamsun har elsket sin August over all måte, og det merkelige er at August elsker ham igjen, vilt og frenetisk og sier Hamsun, vår Hamsun. Den store spillemann.
Og når August tenker på hvordan han behandlet Hamsun efter krigen, da begynner han allerede så smått å vende ryggen til seg selv, i alle fall inntil han har funnet en annen å skyve skylden på. Da kan han tralle en Trall...

Ved siden av Peer Gynt står Hamsuns August som litteraturens sterkeste monument over hva man kan kalle nordmannens sjel. Han står ikke som Peer hos Ibsen under metafysisk, kristen himmel, og er ikke objekt for begrep om synd, skyld, nåde; men han er et mere observert, infamere iakttatt, grusommere sett, og har et vilt, uregjerlig egenliv som grenser til objektivt selvstendig eksistens. Gjennen seks udødelige romanbind vandrer han han sine uutgrunnelige veie, gang efter gang fullfører han samme prosess: Fødsel, oppstigning, hell, overmot, undergang og straff. Og så om igjen. I sine dydige og beskjedne perioder er han en dyktig, opfinnsom, drivende mann, en løgnhals og samvittighetsløs person riktignok, ansvarsløs inntil det abnorme, men samtidig uegennyttig og hjelpsom. Dessuten er det slik med August at man aldri kan være sikker på at han lyver, for stundom kan han i et knipetak moblisere reserve som han lenge har skrytt av, men som ingen trodde på.

På grunn av Weiningers enorme betydning, og hans tidlige død, tenker man ikke ofte på hvor sterkt han er forbundet med vår tid! Hvis han hadde levd, ville han ha opplevd Hitler-perioden bare 50 år gammel, og han ville sett sine verste anelser om forbrytelsens natur bli til synlig virkelighet: "Forbryteren tillater intet annet menneske frihet, like lite som seg selv"... Det finnes bare "herskere" og "knekt"..."despot" og "slave". Ifølge Weininger må forbryteren enten ødelegge sin egen, eller andres frihet, - "beherske eller underkaste seg". "Fotbryteren oppstår ved at han ved en ubegripelig, spontan handling gir avkall på sin individuelle verdi". Der er viktig å fremheve ordet "ubegripelig". fordi det åpner veien til kaos.

Mishandlede barn må være i besittelse av sinne og mot til å si i fra. Det verste det gjør, er å finne seg i den uretten de utsettes for. Problemet de møter, er hvor de skal rette sinnet, hvem de skal la aggresjonen gå ut over. Men de må ikke bare gi opp og "legge seg flate". Da har de tapt, og da står de i fare for å tape selve verdigheten, det viktigste et menneske har.

Det er om å gjøre at representanter for barnevernet , ansatte i barnehager og skoleverk, naboer og andre medlemmer av det samfunnet vi lever i, er på vakt overfor misbruk og mishandling. Ingen barn fortjener å bli utsatt for slike ting.

" Det jeg ønsker med å stå frem og fortelle min historie, er å gi det mishandlede barnet et ansikt - og så si klart og tydelig fra om at det offentlige hjelpeapparat ikke må svikte flere unge. I mitt tilfelle kunne alle rundt meg se at et sinnsykt menneske gjorde meg til voldsoffer. Kanskje er det slik også i dagens Norge at omgivelser og hjelpeapparatvet at det skjer overgrep, men ikke tar belastningen ved å gå inn i saken og foreta seg noe?"

Like før midnatt sto representanten for barnevernet i leiligheten. Da følte jeg en umiddelbar trygghet, selv om jeg aldri hadde sett mannen før. Intuitivt forsto jeg at han og de andre som sto i leiligheten, ville meg vel. Det var en uvant følelse. Jeg tror aldri jeg hadde kjent noe slikt tidligere. Noen ville meg vel !

Det jeg opplevde i miljøet rundt Jernbanetorvet sjokkerte meg. Dødsfallene gjorde et sterkt inntrykk, likeså at jenter helt ned i elleve års alderen prostituerte seg. Jeg var nysgjerrig, og jeg ble skremt. Selv om de ikke var eldre enn meg, trakk jeg et skarpt skille mellom deres liv og mitt. Gudskjelov gjorde jeg det. I dag vat jeg at det var det som berget meg fra et liv som deres.

Anne skjemtes over å være så forlatt. Hun var et gråsonebarn, og hun mener selv at hun er det fortsatt. Hele tiden har hun en følelse av å bli sett, og samtidig ikke bli sett. "Jeg har bestandig følt meg som piken med svovelstikkene", sier hun.