Bokelskere.no

det er en fin tur hvis det ikke er noen andre ute

jeg står ved siden av en stor rød regnvåt postkasse i denne byen som jeg aldri har stått i tidligere og aldri skal stå i igjen og jeg bare fikk det for meg at du ligger der inne, bretta sammen og frankert, adressert og konvoluttert, og det er ikke torden, var det jeg ville si, det er bare neven min, og det er ikke en møkkatsunami, bare resten av kaffe latten
(22:45)

da du sa at jeg kunne være din biograf hvis du fikk være min og jeg sa ingenting fordi hva sier man til sånt? husker du? og så sa du ikke gå, og bli her, og ikke ta på deg det blå skjerfet, og ikke forsvinn ut i verden, men kanskje hvis du hadde sagt stenograf, kanskje hvis du hadde sagt ta diktat før du spratt opp av senga og begynte dagen, kanskje hvis vi hadde blitt enige om å være uavbrutt sammen, hver vår uendelige setning side om side, ikke ute etter plot eller peripeti eller begynnelse, midte, slutt, fornøyde med bare å holde hverandre gående, og konjunktiverende og adverberende, hvis du bare kunne elsket meg og samtidig ikke visst hvem jeg var, hvis du ikke hadde trengt et kyss hver gang du gikk ut døra og et god morgen for å klare å stå opp, så kanskje
(09:12)

*

god natt, husk rene håndklær når du kommer
(00:36)

*

...når du kommer hit i mårra, var det jeg mente
(00:38)

og en følelse i kroppen som ligner et islandsk ord
hun kan ingen islandske ord
men føler det

kjære du/
det var en annen her, som deg/
for bare noen dager siden/
han tok mange av tingene våre/
det har gjort oss sinte og redde/
det har (for øyeblikket) gjort livene våre bedrøvelige/
når det er sagt/
vi vet det er stor urettferdighet i verden/
vi vet at ting burde vært annerledes/
og vi tror ikke at du hadde stått der du står nå/
og lest denne lappen/
hvis du ikke på et eller annet ufrivillig vis måtte/
og vi klarer oss/
tross alt/
men vi håper allikevel at du kan ombestemme deg/
at du fra og med i natt kan slutte å stjele fra andre mennesker/
og leve mer normalt/
men samme hvor du måtte lande;/
vær så snill å ikke skade oss/
og ikke skad andre/
og ikke skad deg selv/
hilsen (navn)
og (navn)

(00:01)

hver natt
en krok fra oven
et snøre og en krok
du svømmer forbi og
holder deg våken
du napper og
forsvinner

og jeg skynder meg å si ingenting
og fortsetter med det hele dagen

P.S. hvis du vil

hvis du vil skrive romaner
(sier Haruki)
må du legge deg litt før ni
og stå opp litt før fire
så tømmer du hodet
helt blankt
så skriver du det som kommer
det som fyller deg
av seg selv
du kan holde på i fire, fem timer
så tar du deg en løpetur
eller svømmetur
du trenger krefter
så kan du lese litt
spise middag
slappe av og
legge deg litt før ni
og stå opp litt før fire
blanke ut igjen
ta imot
noen ganger tar det seks måneder
noen ganger et år
noen ganger to
hvis du vil skrive romaner

men det at ikke alle er tilstede
betyr ikke nødvendigvis at noen mangler

vi snakker om dumme spørsmål

vet du hvem
Toshihiko Seko er?
(sier Haruki)
han har løpt maraton i OL
og trener det japanske
løpelandslaget
og jeg intervjua ham en gang
like etter at han la opp
hender det, spurte jeg
at en løper av ditt kaliber
ikke har lyst til å trene?
gruer seg til å løpe?
heller vil sitte stille og
slappe av?
Seko så på meg en god stund
så sa han: det skjer
hver dag

vet du hvem
Lukas Moodysson er?
(sier jeg)
har du lest bøkene hans?
jeg intervjua ham en gang
i forkant av en utgivelse
vi snakka om Gud og
verden og
alt som skjer og
hva det gjør med oss og
så mye vi tenker og
så lite vi gjør og
så dumme vi er og
jeg spurte om han heller
hvis han kunne velge
ville levd et vanskeligere liv
så vanskelig at det ble enkelt
at det ikke var annet å tenke på
enn å tigge og
flykte og
skaffe seg mat
han svarte:
et vanskeligere liv?
nei

en gang
spurte jeg kona
(sier Haruki)
om hun trodde
som jeg gjorde
at serveringjenta
vi spiste middag ute
gikk uten bh
jeg mente ikke noe med det så klart
jeg hadde ikke lyst på henne
jeg bare syntes det var litt
upassende

en gang
på ferie med hun som
var jenta mi den gang
(sier jeg)
sykla ei anna jente forbi oss
prikk lik henne
men med veldig store bryster
så du?
(sa jeg)
var ikke det deg
med muger?

men jeg forsøker jo
å svare også
i livet mitt i alle fall
jeg får masse spørsmål hele tida
og svarer som om jeg ikke har gjort
noe annet
men når jeg skriver
er jeg et spørsmålstegn
jeg ser på noe
som jeg vet godt hva er
og tenker:
hva er det der?

vet du hva
jeg liker best av alt?
(sier Haruki?)
å ligge
i pysjen
i senga
ved siden av kona mi
og hun spør
som hun ofte gjør
sover du?
noen ganger
er jeg våken nok til å svare
neida, hva er det
mens andre ganger
har jeg allerede sovnet
borte
og jeg forestiller meg
at hun ser og ser på
den sovende kroppen min
og venter på svar

det kan
jeg tenke på
hele dagen

vi snakker om å leve enkelt

jeg liker å legge meg tidlig
og jeg liker å stå opp tidlig
(sier Haruki)
og jeg liker å leve det du kaller
et ganske beskjedent liv
jeg treffer ikke venner ofte heller
jeg har kanskje ikke så mange venner
jeg går ikke ut så ofte heller
jeg vet stort sett på forhånd
hvordan dagene mine blir

i syv år
var jeg våken når andre sov
og sov når andre var våkne
litt som du?
så gjorde jeg noen forandringer
jeg flytta til et rolig strøk
jeg fant noen rutiner
jeg bestemte meg for hvordan verden ikke lenger
skulle være
men ikke fordi jeg hadde fått nok av den
jeg trenger verden jeg
som alle andre
men jeg trenger ikke at verden
skal trenge meg

skjønner du?

du vil at alle skal like deg
du anstrenger deg for å bli likt av alle
også i selskap med de du ikke liker
gjør du det du kan
for at de, om ikke du, skal tenke:
fin fyr
bra mann
jeg kunne godt være litt mer
sammen med ham

men du kan ikke holde på sånn
du kan bare ikke fortsette
i den tro
at alle verdens mennesker
en dag
eller morgen
skal klemme deg
en etter en
og finne seg
hver sin plass
i det livet du lever

å være ung
er å ha plass til mye
å være voksen
er å ha plass til seg selv
det er ganske fantastisk

«Dere må komme til te hos oss i dag,» sa han, «for vi blir helt alene – og i morgen må dere absolutt komme til middag, for da blir vi mange til bords.»

Pappa måtte bruke krykker den gangen han brakk tåa. Vi hadde nettopp flyttet til det gule huset, og pappa ble sint uten grunn, sparket i en pappeske som han trodde var tom. Men så var esken full av mammas bøker.
- Helvete! ropte pappa.
- Du bør ikke banne foran barna dine, sa jeg, engstelig, - for da er det nettopp dit du kommer.
- Du bør først og fremst ikke sparke i pappesker, sa mamma. - Det kan være farlig.
- Det var farlig! sa pappa.
Jeg brukte krykkene hans når han hvilte middag, og ellers også.
- Kan jeg ikke engang få ha krykkene mine for meg selv? gryntet han.
Men under en middag hvor jeg prøvde å få pappa til å be bordbønn, sa han Gud er en krykke, og da ble jeg mildt sagt overrasket.

-Slutt å grine, sa pappa.
Da så jeg på ham, fornærmet, tenkte at dette ikke var noe en far skulle si.
-Jeg griner ikke, sa jeg. - Jeg gråter.

Pappa sier at nabokatten er kastrert og derfor kan jeg slutte å spørre om den ikke skal få kattunger snart. Jeg vil at pappa også skal bli kastrert.

Foreløpig var ungen inni mammas voksende mage, den levde helt av seg selv. Når jeg la øret mot magen hennes, kunne jeg høre bølgene fra havet, rop fra glassmaneter.
- D I S G U S T I N G, hvisket jeg.
Jeg ville ikke at mamma skulle skjønne hva jeg sa. Hun er den beste jeg vet om i røverspråket, men er ikke like flytende i engelsk.
- Hva sa du? sa hun.
- I love you, sa jeg.

EG ER SORG OG GLEDE

Skap meg ikkje om med skugge.
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
eg er gleda kledd i svart.

Skap meg ikkje om med glede.
Eg vart den eg ville bli:
Konge i eit ukjent rike,
slave i mi eiga tid.

Tor Jonsson

lyset
du treng
finst

Helge Torvund

(01.30)

deaktiverer facebook-profilen min og glemmer at jeg finnes

Isabell El-Melhaoui