Bokelskere.no

I søvnen, i timene de glemte oss, tenkte jeg på hva som skadet dem hver dag, hva som formet dem eller var med på å forme dem, hva de var redd for, som jeg ikke visste om, ikke hadde forutsetninger for å fange opp, men som var synlige for dem der inne. Jeg følte meg så hjelpeløs. De virket og virker så nœr meg, men likevel lever de sine egne liv, jeg vet ikke om jeg kjenner dem så godt.

En gang må jeg ha tenkt at det ville beskytte henne. Å ikke vite, at det ville gjøre henne, gjøre dem, tryggere. Men når jeg ser henne nå, tenker jeg at det har virket motsatt. Kanskje er det sånn, at det man aner skremmer mer enn noe man blir fortalt. Det uskarpe, navnløse gjenferdet,

Tysk er et språk der man tilsynelatende kan snakke et helt kapittel til ende, setning på setning, uten å sette punktum og røpe hvem og hva som blir snakket om, før de siste stavelsene. Selve innholdet er pakket elegant inn, som plommen i et egg, man knakker forsiktig mot en kant og innholdet renner, selvsikkert, seigt, men vakkert og fyldig, ned i bollen. Man sier at man har observert, man har gjort seg noen tanker om. Man hat sich Sorgen gemacht.

Jeg vet selvfølgelig hvorfor, jeg er klar over hvordan hjernen stenger ute innrykkene som er der hele tiden, alt som gjentar seg og gjentar seg, det ville vœrt umulig å ta inn alt på en gang, konsentrere seg om å kjenne alle lukter hele tiden, høre alle lyder, tenke alle tanker; hvis den ikke gjorde det, ville vi ikke holde ut. Vi kan bare konsentrere oss om en liten del av gangen. Er det sånn med samvittigheten også?

Jeg er lœrt opp til å bekymre meg. Det viktige er å kle seg, gå på do, spise drikke, prate. Uansett hvor vondt det gjør, alt det andre.

SPILLOPPMAKERI

Et trekkspill

trekker pusten

Før helvete

bryter løs

ORD I NŒRHET

Han sa han var

ekstraordinœr

Hun så han var

ekstra ordinœr

EKTE FØLELSER

Det lar seg ikke

benekte

Hennes falskhet

var ekte

Like før daggry, mens jeg lå søvnløs i sengen min, eksploderte en merkelig liten storm like over huset. Den felte tjue regndråper og fløy videre med det samme. Gaten lå stille. Luften var frisk og kjølig. Noe gikk på tå over løvmulden utenfor, med et jevnt åndedrett, og gjorde et opphold der, under det åpne vinduet mitt, for å pusse seg.

Ved å bryte øyekontakten satte hun meg fri, slik man er fri til å grave opp sannheter når man er ute og kjører en lang tur om natten.

Rommet innenfor var malt i en underlig gulfarge; fargen av kontrollert panikk.

I teorien tjener disse minnegjenstandene til å bringe stunden tilbake. I virkeligheten tjener de bare til å gjøre klart hvor utilstrekkelig jeg verdsatte stunden da den var der. Hvor utilstrekkelig jeg verdsatte stunden da den var der, er også noe jeg aldri kunne tillate meg å forstå.