Bokelskere.no

Hovedingrediensen i begrepet emosjonell intelligens er i henhold til Salovey kunnskap, kunnskap om ens egne følelser. Dermed er det ikke sagt at man med slik kunnskap blir en mye hyggeligere kollega. Kunnskapen hjelper oss til å forstå hva som beveger seg i vårt indre, og denne kunnskapen kan i beste fall medføre at vi tar ansvar for våre følelser, noe som i blant kan gjøre oss hyggeligere. Men emosjonell intelligens handler ikke om vurdering. Det er ikke slik at de "bedre" menneskene på en arbeidsplass automatisk er de som har stor emosjonell intelligens. Kunnskap om mine følelser kan for eksempel føre til at jeg forstår når jeg blir manipulert. Innsikten gjør at jeg motsetter meg det, noe som omgivelsnee - og manipulatøren i særdeleshet - kan oppfatte som svært usympatisk. Å være emosjonelt intelligent på arbeidsplassen er ikke så enkelt som å være snill og forsøke å skjule sitt sinne.

Barn trenger mer enn kjærlighet. Foreldre elsker sine barn, men det er ikke nok for at barnet skal utvikles til en flink og godt fungerende voksen. Barn trenger en følelsesmessig veileder, noen som hjelper dem til å kjenne etter og til å forstå seg selv og sine følelser. Gottman (1998) beskriver den følelsesmessige veiledningen i fem trinn. Det første trinnet innebærer at man retter sin oppmerksomhet mot barnets følelser, på trinn to lar man barnets følelse bli en anledning til nærhet og veiledning, på trinn tre lytter man med innlevelse og bekrefter barnets følelser, på trinn fire hjelper man barnet med å sette ord på følelsene sine og det siste trinnet innebærer at man setter grenser og hjelper barnet til å finne løsninger på problemet.

Et barn skal gis forutsetnigner for å kunne oppføre seg på en slik måte at omgivelsene holder ut med det. Vi bør oppdra barnet slik at andre mennesker vil like det. Målet er ikke at vi selv skal bli likt.

Winnicott (1988) lanserte uttrykket "en tilstrekkelig god mor" som et alternativ til oppfatningen om at en god forelder ofrer alt for sitt barn. Uttrykket bygger på at forelderen ikke legger all sin egergi ned på barnet, men likevel respekterer barnets behov ved å skape et emosjonelt varmt miljø.

Å forsone seg med sine mangler er ikke det samme som å fornekte dem, eller overfor seg selv late som om de ikke finnes. I stedet må man kunne se dem for hva de er og likevel holde ut med dem. Er jeg fornøyd med meg selv, til tross for mine mangler, hjelper jeg samtidig barnet mitt til å være fornøyd med seg selv.

En av vanskelighetene handler om å klare å holde fra hverandre hvilke behov vi prøver å tilfredsstille, det vil si å kunne skille barnets behov fra våre egne. Denne evnen er avgjørende for hvor godt vi vil lykkes som foreldre.

Et barn trenger ingen perfekte foreldre. Et barn trenger i stedet vanlige, levende mennesker med feil og mangler som til tross for disse kan lose barnet kjærlig ut i livet. Ens eget behov for å være en perfekt forelder, noe som ikke kreves for at barnet skal ha det bra og utvikles godt, kan komme til å bli en belastning som i lengden villeder og gjør mer skade enn nytte.

Min mening er at foreldres vanskeligheter ikke handler om mangel på interesse, egoisme eller karrierebegjær, men snarere om et resultat av det store, av og til altfor storem engasjementet i sine barns ve og vel.

Egentlig bør man ikke - og absolutt ikke om psykolog - uttale seg om foreldrerollen før ens egne barn har passert puberteten. Det er først da man virkelig settes på prøve som forelder. Først da viser virkeligheten hva som fører til resultater. Å oppdra barn handler om lederskap - det vanskeligste lederskapet man kan tenke seg fordi man er så følelsesmessig avhengig av sine barn. Å oppdra barn er livets vanskeligste oppgave!

Man kan lure på hva det er som iblant gjør oss så umedgjørlige: En årsak er at man i en konflikt lett kan låse seg ved nettopp det faktum at man er to parter som står opp mot hverandre og at bare en av partene kan "vinne". Da kan det hjelpe å ta et skritt tilbake og se det hele som et felles problem som skal løses i stedet for en konflikt der en part skal vinne.

Skyld kan defineres som den følelsen som oppstår av mangelen på evne til å leve opp til de mål vi har satt oss selv, bevisst eller ubevisst. Vi føler oss skyldige når vi ikke lykkes med det vi krever av oss selv. Hvis jeg føler meg skyldig for at en annen for eksempel føler seg sint, redd, ulykkelig, misforstått eller lei seg, bunner skylden antakelig i at jeg krever av meg selv at jeg ikke er en person som gjør andre sinte, lei seg osv. Våre krav til oss selv kan være helt urimelige, og det vi krever kan være fullstendig urealistisk å tro at noen skulle kunne klare. Slavedriveren i oss tar ikke hensyn til virkeligheten, men plager oss så fort vi ikke klarer det umulige. Straffen for vår maktesløshet heter skyldfølelse.

Skylden utfordrer vårt behov for å være elsket og det gjør oss sårbare. Det fører til at vi til og med handler mot vårt bedre vitende. Målet for disse handlingene og anstrengelsene er å lindre skyldfølelsene. Det er ingen grenser for hva vi gjør for å kunne føle oss som litt bedre mennesker. Vi arbeider uendelig mye, vi inviterer mennesker hjem til oss, vi hilser på andre når vi egentlig ikke har tid, vi mosjonerer, vi har storrengjøring, vi stresser, vi lover ... Alt dette gjør vi ikke fordi vi innerst inne vil, men for å slippe å kjenne oss dårlige. Skylden eller trusselen om skyld blir motoren i vår atferd. Vi kan til og med miste evnen til å føle etter hva vi innerst inne vil. I stedet blir drivkraften i vårt liv behovet for å føle oss dyktige og unngå å føle oss utilstrekkelige.

Det faktum at jeg føler meg underlegen faller ikke på noen andres ansvar. Det problemet finnes inni meg selv.

En ansvarsstøvsuger kan anklage de øvrige for at de aldri tar ansvar for noe, men så lenge ansvarsstøvsugeren fortsetter å støvsuge ansvar, finnes det ingen grunn til at noen andre skulle ta ansvar. Og det samme gjelder i det omvendte forholdet. Harriet Goldhor Lerner (1985) skriver at den eneste måten å løse en slik situasjon på, er å endre seg selv. Man kan rimeligvis aldri endre på et annet menneske, selv om man gjerne skulle ønske det. Ved å endre sin egen måte å forholde seg til andre på, forandres også deres måte å forholde seg til oss på automatisk. Stadig å forsøke å endre på en annen person innebærer at man mislykkes med å gjøre bruk av den makten man har, nemlig makten til å forandre seg selv. Den som er ansvarsstøvsuger kan gjøre seg selv en tjeneste og vende munnstykket mot seg selv iallefall en gang i blant.

Ordet empati kommer fra gresk og betyr "innlevelse". Det finnes ulike oppfatninger av hva empati virkelig innebærer. En del legger vekt på den indre, følelsesmessige forståelsen av hva andre føler, mens andre løfter frem den intellektuelle oppfatningen av en annen persons følelser. Generelt kan vi si at empati handler om den kunnskapen vi synes vi har om hva et annet menneske føler i visse anledninger.

Empati handler om å ane hva som beveger seg føelsesmessig i et annet menneske. Det betyr ikke at en empatisk person har en generelt hyggelig atferd. Den empatiske prosessen inneholder en følelsesmessig del, men også en kognitiv (kunnskapsmessig) der vi på et bevisst nivå trekker slutninger om hva andre kan tenkes å føle ut fra våre egne erfaringer om hva vi selv har følt i liknende situasjoner. Prosessen bygger på en kontinuerlig vekselvirkning mellom den emosjonelle og den kognitive delen av hjernen.

For å diskutere disse forbindelsene mellom den kognitive og den følelsesmessige delen videre, har de (Salovey og Mayer - min tilføyelse) (1995) konstruert tre nivåer som letter forståelsen for hvordan våre følelser tolkes og reguleres:

1. Det bevisste nivået

Den reguleringen som finner sted på dette nivået skjer utenfor individets intellekt på et nevrologisk nivå som er utilgjengelig for bevisstheten. Reguleringen er automatisert og trykket ned til det ubevisste, eller av andre grunner utilgjengelig.

2. Lavere bevisst nivå

Her er bevisstheten flytende og den finnes bare i periferien. Der kommer bevisstheten sannsynligvis ikke til å kunne vekkes opp igjen.

3. Høyere bevisst nivå

Et nivå som inneholder selvobservasjon med en viss holdbarhet. Det forutsetter oppmerksomhet, involverer tanker og kan ofte bli aktivert.

Emosjonell intelligens markerer det som finnes mellom to fundamentale deler i personligheten. Den første av disse to delene er den kognitive delen som omfatter alle intellektuelle og fornuftsmessige evner, fri for følelser. Den andre delen er det emosjonelle systemet. Den emosjonelle intelligensen bygger på en interaksjon mellom begge disse delene av vår personlighet og ligger i grenselandet mellom dem. Den er ikke enten følelse eller intellekt, den er begge deler.

Peter Salovey ved Yale University utgav sammen med John D. Mayer på begynnelsen av 1990-tallet en artikkel om EQ (1990). Salovey betrakter den føelsesmessige intelligensen ut fra et kunnskapesperspektiv og definerer den som:

• Å ha kontakt med sine følelser. Fundamentet for den emosjonelle intelligensen er å kunne oppdage en følelse mens man har den. Når vi mangler evnen er vi helt i følelsenes vold.

• Å kunne håndtere sine følelser. Denne evnen bygger på at vi er i stand til å gjenkjenne våre følelser.

• Å kunne motivere seg selv. For å nå et mål må vi kunne konsentrere oss, motivere oss og vente på at vi får våre behov tilfredsstilt.

• Å oppfatte følelser hos andre. Det vil si evnen til empati, noe Salovey regner for å være den viktigste sosiale begavelsen.

• Å skape og bevare relasjoner. Kunsten å lykkes i relasjoner handler ifølge Salovey om å kunne forstå og håndtere andre menneskers følelser.

Følelsesmessig intelligens, emosjonell intelligens - forkortet EQ - er evnen til å tolke og forstå våre egne ekte følelser og derav trekke adekvate konklusjoner.

Av dette følger evnen til å tolke og forstå andre menneskers følelser og å trekke adekvate konklusjoner av dem.