Sometimes skulls are thick. Sometimes hearts are vacant. Sometimes words don’t work.
This is how it has always been with me. Give me something good, I’ll destroy it. Love me, I’ll destroy you. I have never felt deserving of anything in my life. I have never felt as if I were worth the diseased space I occupy. This feeling has inhabited everything I’ve ever done, seen or had anything to do with, and it has infected every relationship I have ever had with everyone I’ve ever known. I don’t understand why it’s here.
Er det noen tanker om å utvikle en bokelskere-app? (mulig dette tema har vært berørt tidliger, men det nytter jo ikke å følge med på ALT heller ...)
Grunnen til dette er at bokbasen endrer identifikator på verket av og til, og da ser det rart ut i tidsrommet mellom oppdatering av bokdata fra dem og reindeksering i vår egen database.
Takk! Det syndromet du nevner interesserer, av flere grunner. Men én grunn er rett og slett å observere hvor ulikt det arter seg. Diagnose er det så langt derifra. Tør noen påstå at de ikke har et μg av syndromet selv? Fint likevel ikke å kjenne til denne analysen først etter at jeg var godt i gang, men siden jeg ikke hadde tenkt tanken, ga det nye perspektiver.
Jeg har nå (på bakgrunn av anbefaling fra andre bokelskere) trålet meg gjennom de 6 første norske utgavene av Arne Dahls serie om A-gruppen. Jeg er imponert. Verken mer eiler mindre. Det virker dessuten som om kvaliteten på bøkene bare øker. Nå var det Dødsmesse sin tur. En gjennomarbeidet, velkomponert og spennende krim med kritisk blikk på samfunnet, historisk dypdykking og troverdige karakterskildringer. Språklig er Dahl også sterk. Han unngår de åpenbare krimklisjéene, er velsignet fri for velbrukte sammenlikninger, bortsett fra at han har forelsket seg i uttrykket: "Barna hylte som orgelpiper" (jeg skjønner i grunnen at han lar seg friste til å bruke et så treffende uttrykk flere ganger), og tonen i språket balanserer fint mellom det litt mystiske og det veldig tydelige (når vi lesere har behov for en oppsummering). Jeg er fan!
Vil gjerne sette denne på SITAT-TAVLA i Kafé Deichman, hovedutlånet av folkebiblioteket i Oslo SLIK: "Jeg tenkte, hadde en slask først kommet på kant, med uakseptable meninger, kommer han seg aldri unna, kanten forfølger han, kanten vil alltid ligge der og forme et stup, som han til slutt drømmer om å kaste seg utenfor." Thure Erik Lund:'Grøftetildragelsesmysteriet', valgt av Krister Hopen, Bokelskere.no"
Har den 3 år eldre kvinnen lest Gran Manila? Den tør anbefales. NA
Vil gjerne sette denne på SITAT-TAVLA i Kafé Deichman, hovedutlånet av folkebiblioteket i Oslo "They were smoking cigars and watching the world like it was tv" Safran Foe: 'Extremely loud and incredibly close', valgt av Helene Hoem, Bokelskere.no"
Den første setningen i første bind er den beste. (har bare lest ett bind)
Absolutt ikke villedende, nei. Men jeg ser også det andre du er inne på. Jeg vil si at jeg ble overrasket, særlig av filmen, på hvor ekstrem volden og hatet mot kvinnene var. Med det mener jeg ikke å tone ned denne faenskapen i den virkelige verden, men det kan bli litt for fjernt - og dermed litt ufarlig. (Vi) Menn kan tenke: "Ja, huff, de var da noen fæle typer, de der." Dermed slipper man unna. Fotnotene, som motvirker denne svakheten, nemlig faktaopplysningene, henger ikke sammen med den ekstremismen vi ser i handlingen og slutten, særlig.
Jeg kjøpte en veldig tidlig spansk utgave på Calle de Obispo i Habana Vieja, hovedgata i Gamlebyen. Den har massevis av huller etter ... ja, bokormer! Skal prøve å komme meg gjennom den en dag. Men det vil ta laaang tid. Ellers enig, bør leses i ett strekk. Og Den gamle mannen og havet er ikke en novelle å dvele ved. I det ligger en mild kritikk fra min side.
Jeg har før fremholdt at jeg ikke snakker billedlig. Det jeg nettopp har skrevet (og lest høyt for en lamslått Padma) er intet mindre enn den bokstavelige ved-hårene-på-min-mors-hode-sannhet. Virkeligheten kan ha et billedlig innhold. Det gjør den ikke mindre virkelig.
Jeg er oppriktig lei meg for at jeg ikke fikk mulighet til å være med. Neste gang! Solfylt hilsen fra Zagreb.
The line between normal and crazy seemed impossibly thin. A person would have to be an expert tightrope walker in order not to fall.
I just look at her and she creeps me out. She looks like she would eat a baby. Not that she's fat. She just looks hungry in some dangerous way that can't be explained. She's always so nice and friendly. Exactly the disposition of a baby killer.
I came to think that maybe God was what you believed in because you needed to feel you weren’t alone. Maybe God was simply that part of yourself that was always there and always strong, even when you were not.
I myself am made entirely of flaws, stitched together with good intentions.
Godt sagt. Mener kanskje jeg selv ser noen kafkaer i det små, i det daglige. Ikke minst kan jeg selv finne meg i en prosess jeg ser er feil, men uten å kny, igjen og selvsagt: i bitte liten skala.
Da jeg var yngre lånte jeg Rapport fra nr. 24 av min morfar. Da Gunnar Sønsteby forleden gikk bort "lånte" jeg boka via Bokhylla.no
I den anledning skrev noen ord om boka på Huvenes.no. Det har kommet to vidt forskjellige tilbakemeldinger på det å lese hans bok/bøker. Hva er deres forhold til litteratur omkring "Kjakan"?