Bokelskere.no

Henger meg på Ekstremt høyt og utrolig nært. Den fenget umiddelbart og hele veien gjennom for min del. En veldig spesiell fortellerstemme som bærer hele boka.

Amen!

Gamle, gode William Scoresby; skotsk hvalskipper og vitenskapsmann, kom til Svalbard i 1818, og detaljskildrer landskap, planteliv, geologi og spor etter mennesker. Han kombinerer vitenskapsprosa med personlig opplevelse og skriver med alle sanser. Anbefales!

Som jeg skrev i en annen diskusjon om boka:

Gjesp!

Dette var ikke en bok for meg! Altfor detaljert og omstendelig. Jeg «tvang» meg gjennom 130 sider, men til slutt ga jeg opp.

Boka har fått mange strålende kritikker. Stephen King skriver: «I don't reread many books, because life is too short. I will be re-reading this one». Jeg vil heller si at livet er for kort til å kaste bort tiden min på denne boka!

Jeg har tenkt litt på at det kanskje det hadde vært lettere å lese boka på norsk. Kanskje jeg hadde likt den bedre da? Omstendelige bøker blir gjerne enda mer omstendelige når man ikke er helt stø i språket den leses på?

Sjelden har jeg blitt så rørt så tidlig i en bok. Denne har virkelig fenget meg fra første side. Er nå halvveis i boka og bruker enhver ledig anledning til å dykke ned i den igjen. Jeg gruer meg til jeg er ferdig.

Takk for tips!

Hvis denne filmen blir utsatt enda en gang nå, klarer jeg ikke mer! Har gledet meg helt siden jeg leste boka. La oss håpe vi kan løpe til kinoen 19. februar, og at vi kan gå fornøyd derfra igjen.

Jeg er ikke akkurat den personen som hører mest på lydbøker, men når det f.eks gjelder store favoritter hender det at jeg hører boken på lydbok i tillegg til å lese boken samtidig. Mannen som elsket Yngve har jeg blant annet hørt og jeg likte den veldig godt som lydbok. Liker at det er Rolf Kristian Larsen som leser boken, ettersom han både spiller Jarle i filmen og naturligvis er fra Stavanger selv. Jeg skulle nok aller helst likt å høre Renberg lese den, men Rolf Kristian klarer det bra. Ellers har jeg vel i det siste kun hørt deler av Naiv. Super ettersom jeg både er glad i boken og den rolige og presise stemmen til Loe. :) Utenom nevnte eksempler har det vært lite lydbøker for min del..

Ja? Om det nå er Nick han heter...

Det går nok begge veier. I ungdommen kan vi være kritiske på vegne av hele menneskeheten. Samtidig har vi kanskje et mer følelsesmessig forhold til det vi leser. Etter hvert som nyansene glir inn over oss og sliper oss i kantene, lærer vi oss til å bli mer pragmatiske. Jeg vet ikke hva som er verst eller best: ungdommelig harme eller voksen balansekunst. Kanskje vi rett og slett mister noe på veien?

Mads Ousdal sin fremførelse av High fidelity husker jeg som en positiv opplevelse på den bærbare cd spilleren for noen år siden. Men nå er det jo ikke sikkert at det er riktig type litteratur for alle. Men Mads Ousdal, altså.

http://bokelskere.no/bok/high-fidelity/182116/

Lurt, Eirin. Mysterier er i mitt hode Hamsuns beste. Det blir spennende å høre hva du synes. Er det ikke rart hvordan vår livssituasjon preger vår oppfatning av det vi leser? Av og til er det så mye som skjer rundt oss at vi ikke klarer å konsentrere oss om litteratur. Da er det ofte like greit å ta en lesepause.

Jeg deler ikke din oppfatning, Hekkan. For meg var Markens grøde en fantastisk studie i en manns kamp for å temme kreftene i naturen og seg selv. Min far var en slags Isak som kastet seg over et småbruk med store never og svett rygg. Kanskje jeg liker boka fordi bonden fra Sellanrå minner meg om ham.

Men jeg tror ikke bare det er det. Hamsun har en evne til å beskrive på en nesten magisk måte menneskers forhold til natur, arbeid, sitt eget sjelsliv og sin egen selvoppholdelsesdrift. Dessuten: Boka skaffet i 1920 den ene av 3 norske forfattere gjennom tidene hans Nobelpris. Og: Den ble kåret til Gyldendal forlags beste bok noensinne av bokhandler-Norge i år 2000. Snakk om at én bok blir hyllet av mange generasjoner.

Derfor ble jeg nysgjerrig: Hvorfor synes du boka var fæl? (spørsmålet går ikke bare til Hekkan, men også til hans meningsfeller ...)

Han mente selv at Amor Fati var hans beste.

Jeg synes også at det er et kjempeflott dikt, og det springer nok ut fra hans antroposofiske tankegang.

Han har nok vært i en del kjellere, som du skriver, og da kan en slik holdning til tilværelsen gjøre problemene/utfordringene lettere å bære.

Når vi tror at vi er her på jorden for å lære og utvikle oss, vil all smerte og motstand vi opplever bli sett på som hjelpen vi trenger for å komme videre på vår utviklingsvei. Det blir lettere både å tilgi og vise overbærenhet med både oss selv og andre.

Reinkarnasjon er et sentralt punkt i antroposofien, og i «mellomlivet» velger vi hva vi skal jobbe med i neste jordeliv. Vi velger selv «vår sti i krattet», som han sier.

Men man behøver jo ikke å være antroposof for å få utbytte av diktet. Klarer man å se på sine problemer som en hjelp på sin utviklingsvei, vil livet bli mye lettere å leve.

Amor Fati

    Ikke som en cæsar gjorde,
    
skal du med et sverd bevæbne
    
deg mot verden, men med ordet;
    
Amor Fati - elsk din skjebne.

    Denne formel skal du fatte
    
som din sterkeste befrier:
    
Du har valgt din sti i krattet.
    
Ikke skjel mot andre stier!

    Også smerten er din tjener.
    
Lammet, sønderknust, elendig
    
ser du at den gjenforener
    
deg med det som er nødvendig. 

    Også fallet, også sviket
    
hjelper deg som dine venner.
    
Dine nederlag er rike
    
gaver, lagt i dine hender.

    Engang skal du, tilfredsstillet
    
av å bli din skjebne verdig
    
vite: Dette har jeg villet.
    
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

    Si da, når din levegledes
    
grønne skog er gjennomvandret:
    
Intet vil jeg anderledes.
    
Intet ønsker jeg forandret.

Les Mysterier! En av mine favoritter.

Jaja. Hvis man er god for i overkant av 4 milliarder dollar, er det jo verre ting man kan bruke pengene på ... :)

Send spørsmål til support (ramme nederst på siden). André er som regel imponerende kjapp til å svare.

Disse lydbøkene synes jeg ble lest på en bra måte: Bildet av Dorian Gray (Wilde), Hvite niggere (Ambjørnsen), De gales hus (Fossum), Kongen av Europa (Kjærstad), Mors og fars historie (Hoem), Den stille piken (Høeg), Hoggerne (Jacobsen), Under høststjernen (Hamsun), Christianus Sextus (Falkberget) - denne siste er bare fantastisk lest av Arne Reitan som mestrer alt fra fintrøndersk til skikkelig rallarspråk.

Det virker som om det er en overvekt av humoristiske norske menn i forhold til kvinner. I farten kan jeg tenke på morsomme tekster av Erlend Loe, André Bjerke, Herman Wildenvey, Knut Nærum, Kristoffer Schau, Kjartan Fløgstad og ikke minst Kjell Aukrust. De eneste morsomme bøkene jeg kan komme på som er skrevet eller redigert av kvinner, er humorbøkene og sitat-samlingene til Unni Lindell.

Da jeg første gang (på en ferietur) leste en del sider av boka, ble jeg også veldig forstyrret av disse avbrytelsene og punktlistene. De irriterte meg grenseløst!

Da jeg leste den for et par uker siden, fungerte det bra! Det bidro faktisk til å gjøre boka til en litt spesiell leseopplevelse. Merkelig hvordan det kan snu!