Bokelskere.no

Godt poeng!

Skråninga og innsirkling er begge fantastiske. Det er umulig for meg å si at den ene er bedre enn den andre. Derimot kan jeg si at jeg syns Bipersonar er hakket svakere, uten at det betyr så mye for den er også noe av det beste som er skrevet av en ung norsk forfatter. Og i tillegg skriver han på nynorsk - hurra! Enig med personen nedenfor som sa at dette ligner ei Tiller-fanside. Jeg er definitivt fan! Venter spent på bok nummer to i trilogien.

Dette er en favoritt hos meg. Liker både historien og språket veldig godt her. Er kanskje spesielt fascinert av dobbeltgjengermotivet. Mange sammenligner den med Parfymen av Süskind, men selv om jeg kan se noen likhetstrekk, syns jeg ikke det ødelegger noe av opplevelsen ved å lese Frobenius sin bok, som jeg dessuten likte mye bedre.

• Det vises nå dobbelt så mange diskusjonstråder på diskusjonsoversikten. Denne sida lastes nå også svært mye raskere enn før.

• Lagd en permanent lenke til liste over ofte spurte spørsmål (rett over søkefeltet oppe i høyre hjørne). (Takk til castro og mamma for forslag)

• Endret innstillinger slik at om man redigerer overskriften på noe man har skrevet, så blir endringene øyeblikkelig synlige også på forsida og i diskusjonsoversikten.

• /boksnakk/, som viser innlegg i kronologisk rekkefølge viser nå emnet for diskusjonstråden. Takk til HakonH for forslaget.

• Lenken til "Din side" fører nå til /nytt/.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Vi hadde jo ikke fått allsidig litteratur hvis enkelte mennesker skulle valgt hva folk fikk skrive om og ikke. Det burde være plass til alt i litteraturen og kunsten, ikke minst. Selvfølgelig ser vi etter forskjellige ting, alle sammen, det finnes vel ikke en bok som når ut til absolutt alle. Det sitter alltid en kritiker der ute som formulerer sin misnøye til glede for noen, men på ingen måte til alle. Det er naturligvis dette som skaper debatter som vi jo til syvende og sist trenger.

Jeg mener at vi trenger det hverdagslige om det er det vi skal kalle det(for når alt kommer til alt lever vi alle i hverdagen), trenger "å trekke det som finnes ut fra skyggene av det vi vet" som Knausgård skriver i sin Kamp, selv om det irriterer og provoserer og selv om enkelte mener det ikke fortjener sin plass i litteraturen. Vi eier våre egne liv, alle sammen, og det finnes ikke en fasit som forteller oss hvordan vi skal leve, hva vi skal lese, skrive eller interessere oss for. Det er heller ingen som kan bestemme hvor vi skal sette vårt eget fokus.

Jeg er enig med Jan Fongen: Skriv sjæl hvis det er noe du vil få sagt, hvis du vil endre samfunnet fordi "ingen andre" klarer det..

仕方がない

Svar både til Eirin og Kristin: Jeg synes også det er positivt at norsk litteratur debatteres. Jeg er av den oppfatning at god litteratur bør ville noe, og sette lys på behov for endringer.

Jeg tror litteratur kan påvirke samfunnet. Slik det har vært til alle tider. Hva skulle ha endret seg som gjør at litteratur ikke har den kraften i seg lenger? Bøker er jo et sted der tanker møtes. Spørsmålet er hva som er mest verdifullt, om det er de mer introverte problemstillingene rundt samliv og menneskers evne til å takle hverdagen, om det er skildring av fjern eller nær historie (som vi alltid kan lære av) eller om det er vitenskapens evne og mulighet til å endre samfunnet.

Mitt poeng er at enhver forfatter må velge sin vei. Det blir feil, synes jeg, når andre skal avgjøre hva som er viktig litteratur og hva som ikke er det.

Denne romanen er en av mine favoritter og fikk en 6´er av meg, ikke fordi Alf Veber er en viktig person, men fordi det bor en Alf Veber i alle. Det er ikke norsk å tenke stort. Derfor blir store menn som Alf Veber, Knut Hamsun og kanskje også Jan Kjærstad som regel offer for nettopp dette: "Hvorfor må han alltid vise at han kan så mye?"

For meg er dette språklig stor og innholdsmessig viktig litteratur. Spørsmålet er: Kan den bli for stor?

Damen henger seg på kritikken fra Nygårdshaug. Ikke misforstå: Jeg er en stor fan av Nygårdshaug og mener at Mengele Zoo er en av de modigste bøker som er skrevet i vår tidsalder.

Men jeg stritter med alt jeg kan stritte med når forståsegpåere skal fortelle forfattere hva de skal skrive om. Forfattere skriver om det de er opptatt av. Punktum. Hvis det er familier i krise, trøndelagsgårder, homser i krise eller potensproblemer, så la dem for guds skyld skrive om det. I beste fall blir det god litteratur.

Denne debatten minner meg om Profilopprøret på 60-tallet, der litteraturen skulle brukes som politisk medium mot det etablerte. Dette fostret gode forfattere som Obrestad, Håvarsholm og Solstad, bevares. Men hva skjedde seinere? Jo, de samme forfatterne fortsatte å skrive om det de var opptatt av. Og ettersom de kom seg ut av Blindern og vokste opp, så endret interessene seg.

Det er livsfarlig for kunstens utvikling at noen skal dirigere kunstens innhold. La forfatterne skrive om det de har lyst til å skrive om. Mitt svar til de som vil ha det annerledes: Skriv sjæl.

Jo Nesbø har absolutt sin misjon som folkets forfatter. Han har fått mange til å skru av Hotell Cesar og lese ei bok i stedet. Er enig med Henrik i at Rødstrupe er en av de beste. Jeg koste meg også med Flaggermusmannen, Sorgenfri og Kakkerlakkene, mens interessen dalte litt med Marekors og Frelseren. Snømannen og Panserhjerte har jeg ikke lest.

Når det gjelder Knausgård banner jeg fortsatt i kjerka og etterlyser gode grunner for å kaste seg over 3000 sider om mannens oppvekst. 3000 sider er mye. Jeg har lovet meg selv at jeg først skal lese 1001 Natt på 5000 sider før jeg går løs på Knausgård. For meg var Ute av verden en traurig opplevelse, selv om jeg har innrømmet i flere tråder her inne at mannen absolutt kan skrive (men det er det mange andre som kan også). Så jeg spiller ballen igjen over til dere som kaller dette for stor litteratur. Kan dere utdype det litt nærmere? Jeg regner med at dere mener stor i annen betydning enn voluminøs.

Jeg likte denne boka. Leste den nå på en reise i helga fra perm til perm og koste meg med et språk som driver handlingen framover, særlig gjennom sjeldent godt komponerte dialoger. Velsignet fri for filosofering om døden og meningen med livet, selv om det faktisk er det den handler om. For meg ble dette en skolebok for "show, don´t tell", altså regelen om at det er bedre å vise gjennom karakterer og hendelser enn å forklare livets mysterier med ord.

Når bokas handling i tillegg henger i en sterk, rød tråd mellom populærmusikk av Beatles på den ene siden (enkle tekster om kjærligheten og døden) og dyptpløyende forfattere på den andre siden (Euripides, Faulkner, Hesse og Thomas Mann), er dobbeltbunnen etablert. Da er det bare å la Murakami fortelle sin historie. Og det gjør han på en glimrende måte om ungdomstid, fremmedgjøring og uforbeholden kjærlighet.

Til slutt må jeg bare få lov til å sitere Beatles (for teksten blir aldri nevnt i boka, men er der likevel hele tida): "And when I awoke, I was alone, this bird had flown ..."

"Kollektivt selvmord" av Arto Paasilinna er fantastisk morsom, mitt eksemplar har gått på omgang blant venner og alle er rørende enige.

La den rette komme inn, skrevet av John Ajvide Lindqvist og regissert av Tomas Alfredsson (2008). O je.

Din beskrivelse passer med hvordan jeg følte det etter å ha lest "Skråninga" av Tiller. Etter å ha lest "Min kamp 1" ser jeg at det er ærlig og enkelt og umulig å legge fra seg. Jeg innrømmer til og med at jeg lo av enkelte episoder, om det var fordi det var tragikomisk skal være usagt...

Forrresten: Takk for at du sa fra om feil i dato for endringsloggen!

Jeg klarer å lage flere feil enn jeg oppdager selv :-)

Siden dette er en bokside, kommer det visst ikke til å gå an å skrive sitater som ikke kan knyttes opp til en bok.

Dersom du har et sitat som du har mistanke om kan være tatt fra ei bok, kan jo evt. skrive det inn i «diskusjoner om litt av hvert» og høre om noen vet hvilken bok det evt. er.

Ryktene sier at det blir en film med Jonny Depp, og kanskje filmen kan være noe?? Jeg håper at de klarer å skildre den indiske kulturen og kan nok være verdt å se bare på grunn av det..

Morvern Callar av Alan Warner, filmatisert i 2002 med Lynne Ramsay i registolen.