Bokelskere.no

Mine komplimenter for et helstøpt og glimrende dikt i beste Bjerke/Prøysen-tradisjon.

Det virker som om Stig har et problem med personen Kjærstad (utfra et bilde han har inne i hodet sitt). Denne antipatien virker ikke helt rasjonell på meg og er altså ikke basert på forfatterskapet, da han ikke har lest noe av ham. Jeg tror ikke man kan kurere antipati overfor en forfatter ved å lese bøkene hans. I hvert fall ikke om leseren er forutinntatt i forhold til forfatteren.

På den andre siden: hvis Stig leter etter en sympatisk Kjærstad, en mer ydmyk forfatter enn han kanskje fremstår i media, så bør han gå til Kjærstads tidligste verk, kanskje hans debut-bok, novellesamlingen Kloden dreier stille rundt.

Kjærstad kjemper gjennom hele sitt forfatterskap mot den norske janteloven. Han kjemper for å tørre å tenke stort. Dersom vi er av den beskjedne typen som synes det er dumt å tenke stort på egne eller andres vegne, som synes storhet og stolthet er en synd, så er nok ikke Kjærstads bøker noe for oss. Det jeg opplever ofte i samtale med andre, er at Kjærstad nettopp blir offer for den samme janteinnstillingen som han kjemper mot i hver eneste bok.

Til Stig: Hvorfor lese Kjærstad i det hele tatt? Jeg forsår egentlig ikke helt poenget. Hvis det er en forfatter jeg ikke liker, så leser jeg bare en annen. Det finnes millioner av bøker der ute. Vi klarer ikke å lese mer enn en brøkdel av dem i løpet av et liv, uansett.

Rebeller

Takk for dikt! Brecht var en som ville noe nytt, en opprører, og jeg har følelsen av at du også liker å være en opprører som rusker opp i «folkemeningen».

Er man en rebell, så kjører man kanskje i grøfta noen ganger. «Heldigvis», kan man gjerne si, for det er i grøftekanten det vokser mest av den livskraftige løvetannen:

Med løftet hode og nesen i sky
kjører den beste i grøften på ny.
Men det ingen vet og det ingen folk aner
er at han en ny vei i samfunnet baner.

På asfalt kjører de andre så flott.
De ser ikke gresset – alt synes helt grått.
I drivhusets jord vokser roser de kjøper,
mens de bundet av samfunnets rettesnor løper.

De innser ikke at sjansen er her –
at det er i grøften at livskraften er.
Når du dypt kan dykke, du høydene vinner,
og kanskje du der løvetannen din finner?

sn

Trodde du var langt på vei alt, jeg. :)

Hundre sider for lang, men ellers en solid bok hvor forfatterens stil er lett å kjenne igjen.

Det hadde vært fint om du kunne skrive litt om den her inne også. Det er mange som lager linker til bloggene sine her inne, men det er ikke alle av oss som ønsker å hoppe fram og tilbake mellom ulike private bloggsider. :)

Du er vel den første her inne som har lest boka, så det blir spennende å høre.

Et interessant innspill: Hvordan få interessen for en forfatter man ikke tåler trynet på?

Jeg har ikke noe godt tips. Jeg kjenner Jan Kjærstad. Han er en helstøpt person med ærlige hensikter i alt han gjør. Han er også en god familiemann og en interessant samtalepartner. At han er en habil pianist gjør ham også til en morsom mann å ha med på nachspiel, hvis det er et piano til stede. Vi har drukket mange glass sammen, og jeg kan skrive under på at han over hodet ikke har noe "glatt" ved seg. At han mangler karisma, stiller jeg meg fullstendig uforstående til.

Ja, Kjærstad er kunnskapsrik, og han liker å skrive på en slik måte at kunnskapene kommer i sentrum. På en måte er han en feilplassert romantiker i opplysningstiden. Men jeg er absolutt inhabil i min vurdering av mannen. Han er en venn, og venner forsvarer man. Andre kan ha fått et annet inntrykk av ham, bevares.

Når det gjelder bøkene hans, har jeg lest alle sammen (tror jeg), og uansett mitt kjennskap til Kjærstad som person, så har jeg en dyp respekt for hans forfatterskap. Etter min mening er han en av samtidens beste norske forfattere. Han er ambisiøs på egne vegne og ønsker å fortelle noe med bøkene sine. Han har også et språk som til tider kan være grensesprengende, og en evne til å skildre nyere norsk historie på en mer forfriskende og ironisk måte enn noen annen forfatter.

Jeg legger merke til at du ikke har lest noe av ham, Stig. Dersom forfatteren byr deg så mye imot (som person, og kun basert på et bilde) at du får kvalmefornemmelser når du åpner en bok av ham, så tror jeg ikke jeg har noe tips til deg, annet enn at du enten får la være å lese ham eller jobbe med din egen Kjærstad-traume.

Ferdig! Får lest mye når man er på reise. Og for en fantastisk opplevelse det er å få reise sammen med Remarque. Godt også å lese oversettelsen til Harbitz fra 1950. Deilig arkaisk, med mange uttrykk og beskrivelser som dessverre har forlatt språket vårt. Jeg har nok lest den en gang for mange år siden, for det var noe kjent med enkelte passasjer, men det var som å lese den på nytt. Og nå er den lagt til blant mine favoritter med terningkast 6.

Fantastisk bok - en av de aller beste! En hyllest til livet og kjærligheten.

Prioritering, min venn. :) Var litt for opptatt med å lese ut 3 kamerater. Forr ei bok!

Hvorfor bruke mer tid enn man må ;)

Gidder ikke ta testen en gang. Svaret er obvious. :)

Et flott bidrag i "god litteratur"-diskusjonen, Bjørn. Selvsagt har du rett i at bøker som har etablert en tradisjon, enten språklig eller tematisk, kanskje er den største litteraturen. Når vi leser de gamle klassikerne, enten vi leser Ibsens uttrykk om å gjøre noe fullt og helt (ikke stykkevis og delt) eller vi leser om Sancho Panza og Don Quijote (det første romanparet, senere etterapt utallige ganger) eller vi leser Shakespeares Romeo og Julie (det første virkelige kjærlighetsparet), så kan vi selvsagt gå i fella og tenke at "dette har jeg hørt før". Lite aner vi at det faktisk er i den boka vi holder i hånda at dette ble gjort første gang. Og det vi oppfatter som klisjepreget, er det motsatte: Nyskapende!

Takk også for boktips. Romankunsten har jeg lest en gang, men den kan sikkert med fordel leses om igjen. Llosa sin bok er ny for meg. Den er lagt til ønskelista!

En burlesk og viktig folkefortelling fra det indre østlandet. Skal ikke forundre meg om det vanker en Rivertonpris på denne karen hvis juryen har baller nok.