Bokelskere.no

Tusen takk for et tankevekkende svar. Din konklusjon kan absolutt ha noe for seg.

Jeg ønsket å lese denne boken på nytt – og det satt langt inne å innrømme for meg selv at den faktisk falt litt sammen. Var forventningene for høye? Eller er den av de sjeldne bøker du ikke skal grave deg for mye ned i, men bare la deg rive med av (slik jeg gjorde første gang)?
Boken er i mine øyne fortsatt en meget god bok (6-eren består), og lesesirkelen et meget godt tiltak. Gjennom den fikk vi frem mange underfundigheter og spørsmål og noen svar – og stadig dukker nye opp. Det har gitt en dypere innsikt og forståelse, men nå kjenner jeg at jeg for min del begynner å bli mettet.

Tusen takk for initiativet og måten du har ledet denne pop-up-lesesirkelen på, Piippokatta! Håper vi kan få flere slike.

Og gratulerer med nytt og yndig profilbilde.

the bluebird

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say, stay in there, I’m not going
to let anybody see
you.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pour whisky on him and
inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and grocery clerks
never know that
he’s
in there.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say,
stay down, do you want to mess
me up?
you want to screw up the
works?
you want to blow my book sales in
Europe?

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody’s asleep.
I say, I know that you’re there,
so don’t be
sad.
then I put him back,
but he’s singing a little
in there, i haven’t quite let him
die
and we sleep together like that
with our
secret pact
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?

Charles Bukowski

The Last Night of The Earth Poems

Acquainted with the Night

I have been one acquainted with the night.
I have walked out in rain - and back in rain.
I have outwalked the furthest city light.

I have looked down the saddest city lane.
I have passed by the watchman on his beat
And dropped my eyes, unwilling to explain.

I have stood still and stopped the sound of feet
When far away an interrupted cry
Came over houses from another street,

But not to call me back or say good-bye;
And futher still at an unearthly height
One luminary clock against the sky

Proclaimed the time was neither wrong nor right.
I have been one acquainted with the night.

Robert Frost

Scanning the Century,
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry.

Jeg har ingen svar, bare noen tanker – og flere spørsmål: 1) Hva er meningen med den gjentatte epigrafen «Beneath me lay my Corps with the arrow in my temple», sidene 11 og 119 og på norsk på side 123: «epigrafen om liket med pilen i tinningen», og 2) betydningen av bokens tittel.

På side 119 er ditt og mine tankekors nevnt i samme åndedrag:
«Beneath me lay my Corps, with the arrow in my temple – plutselig husket jeg epigrafen til The Adventure in the Steppe. Ja, det var nettopp det som var det viktigste ved ham – han liknet faktisk et gjenferd. Hvordan kunne jeg ha unngått å forstå dette helt fra begynnelsen av. Plutselig kulset jeg i noen sekunder. Og igjen sang stemmen fra grammofonen Vosnesenskijs yndlingsromanse: ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …»

Mitt inntrykk er at jeg-personen får aha-opplevelse denne kvelden. En ny forståelse av mennesket Alexander Wolf? Jeg-personen ser han som et gjenferd, en som går igjen. Er vi inne på politikken nå? Jeg-personen (som forfatteren) kjempet i den russiske borgerkrigen på de hvites side, Alexander Wolf på de rødes, bolsjevikenes, som, som kjent gikk seirende ut av krigen.
Eller er jeg helt på jordet?

Og Vosnesenskijs: Ingenting behøver jeg, hverken forsinkete beklagelser …, hans yndlingsromanse. En finte til Marina (ev. Marina/Jelena) som gikk fra ham til fordel for Wolf? Eller et uttrykk for at han i det store og hele stiller seg likegyldig? Vosnesenskij sto også på de rødes side, om det har noen betydning her.

The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing.

John Stuart Mill, 1867

Enig. Wolf må være eks-elskeren Jelena snakker om på disse sidene. Takk for hjelpen med å plassere forleggeren. Ditt resonnement høres logisk.

Så var det Marina/Jelena da? Sies det eksplisitt at Jelena møter Wolf for første gang i dette selskapet? Selv om vi får det inntrykket.
Jeg oppfatter Jelena som en sammensatt person, en som har levd mange liv; en ung og sprelsk Marina (?), en amerikansk fru Armstrong, Lenotsjka og en gåtefull/sorgfull Jelena Nikolajevna. Magefølelsen sier meg at trekløveret Marina/Jelena, Alexander/Sasja og Voznesenskij er knyttet sammen.

På den annen side, Marina forlot sin elsker Voznesenskij, flyttet inn til Wolf, elsket han og var sammen med han i flere måneder (sidene 28-29). De må han kjent hverandre. Mens Jelena sier hun ble kjent med eks-elskeren (Wolf) i det omtalte selskapet, for et par år siden. Et alternativ er at hun vrir på sin livshistorie, et annet at Marina og Jelena ikke har noe med hverandre å gjøre.

Denne forfatteren gjør det sannelig ikke enkelt for sine lesere!

Interessant.

Fullt mulig jeg roter, men skal gjøre et forsøk :-).
Jeg kom i tvil om denne eks-elskeren Jelena forteller om, kunne være selveste Wolf. Det virker som han kjenner de russiske steppene (side 102) og den russiske borgerkrigen (side 104) godt. Han snakker mye om døden, om hvordan vi uunngåelig beveger oss mot den. Og dette spesielle om hans egen død: «For mange år siden, sa han, møtte jeg min død (…). Men som et resultat av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå.» (side 105)

Og det var noe du sa om hvordan Wolf hadde behandlet Jelena. Hun «forteller jo om at hun er blitt forgiftet av Wolfs nærhet, kanskje for lang tid, kanskje for alltid. Hun har sluttet å elske det hun elsket før og det som var viktig og fundamentalt har mistet sin verdi. At tanken på at hun kunne blir tvunget til noe eller holdt tilbake med en eller annen trussel (s. 110), får henne til å dra sin vei.»

Er det ikke samme mann Jelena snakker om fra side 100 til side 110? Det er noe med denne mannens personlighet som fikk meg til å tenke mer på Wolf enn den bleke londonforleggeren. Nei, dette begynner å bli forvirrende for meg. Kan noen hjelpe!

PS.: Nettopp da du postet dette, Piippokatta prøvde jeg å formulere en kommentar til ditt neste spørsmål :-))

Takk, veldig fint å høre at du fikk noe ut av det. :)

Jeg er ganske grønn selv når det kommer til det tekniske. Jeg har deltatt på møter hvor de har presentert arbeidet med denne metadatabrønnen og utfordringer, og jeg har hengt sånn delvis med, men er ikke i stand til å videreformidle alt som ble sagt, haha! Bare de meget store linjene.

Jeg skjønner godt problemet, jeg har hatt samme erfaring sjøl når det gjelder eldre faglitteratur. Men hvis jeg skal tillate meg å spekulere, så tror jeg ikke behovet er stort nok til at det gir mening å endre på noe som fungerer bra nok for de fleste brukere. I tillegg er dette en type "merarbeid" som ikke kommer til å gi noen form for avkastning, og da har det ikke særlig høy prioritet.

Obs. Her snakker jeg ut fra egen erfaring fra min egen arbeidshverdag. Eksempelvis hvis det er noe jeg kunne tenke meg å gjøre, på mer idealistisk grunnlag, men som nødvendigvis ikke gir utslag i hverken statistikkrapportering (måltall som brukes i norsk kulturindeks og som er svært viktig for de som setter budsjettet mitt) eller at lov om folkebibliotek oppfylles, så må jeg ofte spørre meg selv: hvor viktig er dette?

Men jeg er helt for intitativet ditt og jeg synd du bør sende epost til Andre og spør! :)

Det finnes ikke sterke nok ord for å beskrive angrepene som nå skjer i Gaza.
Som foreldre står dere i i en ufattelig vanskelig situasjon. Dere skal både beskytte datteren deres for grusomheter og samtidig formidle at kjære slektninger er døde.
Det er beundringsverdig at dere makter å stå i denne situasjonen.

Takk til dere begge. Ja, jeg har lest disse sidene, flere ganger, men fant flere passasjer som skapte forvirring. Litt for omstendelig å gå inn på her. Men spennende tanke om dette skulle være forleggeren.

Jeg tror du vil ha større hell med å sende dette rett til André, enn å poste her.

Når det er sagt, så skjønner jeg godt ønskene dine, og vi er nok flere som har tenkt på det samme. Men det jeg vet fra bibliotekverdenen, hvor vi delvis er utdannet til å gjengi metadata korrekt, så gjør folk det så forskjellig at det nå jobbes iherdig med å få ferdig en metadatabrønn som blir en slags "hellig gral" med kvalitetssikret informasjon. Og en av grunnene til det er fordi vi er lei av duplikater (som vi selv har opprettet). Og denne jobben gjøres sentralt, av Nasjonalbiblioteket, og det er bare noen ytterst få som har tilgang til redigeringsfunksjon, fordi "flere kokker, mer søl".

Hvis jeg forstår informasjonen rett, så kjøper/henter Bokelskere metadata fra Amazon og Bokbasen, så for engelske utgaver kan man kanskje sjekke Amazon for å se hvor komplette data de har, og hvor de ev kjøper sine data fra. Men det bør gjøres via ISBN og ikke noe annet. Bokbasen har levert data til norske bibliotek gjennom mange år, så for norske utgaver kan man forvente ganske komplett informasjon (iallfall nyere titler).

Vet ikke hvor nyttig info dette var, menmen.

Jo dypere vi graver, jo flere ubesvarte spørsmål!

Ja absolutt, Hufsamor, dine tanker om den hemmelighetsfulle forleggeren i London kan ha noe for seg. Det du skriver virker logisk. Vil du være snill å oppgi på hvilken side det står om kvinnen som Wolf forlot til fordel for Jelena. Boken er så tettpakket at jeg finner det ikke igjen.

Og Wolf – sannelig et mysterium. Mens forleggeren er dypt skuffet over at Wolf ikke ble drept på den russiske steppen, priser hans venn Voznesenskij seg lykkelig over at han overlevde. Under det første, tilfeldige (?) møtet med jeg-personen, ytrer han «Takk min venn for at du bommet en smule; på grunn av det er vi i live, alle sammen – både Marina (Jelena, Lenotsjka), Sasja (Alexander Wolf), kanskje jeg selv, også.» (side 41.)

Jeg begynner å forstå hvorfor romanen lanseres som en triller. Men «en eksistensiell triller»?

Skjebne, tilfeldigheter, ting som er forutbestemt – ja det kan virke slik. Men er det et mønster bak alle de tilsynelatende løse trådene som vikler seg i hverandre? Noen som trekker i trådene?

Tidlig i boken (sidene 16-17) oppsøker jeg-personen Wolfs forlegger i London. Den navnløse forleggeren insisterer på at Wolfs novelle «Et eventyr på steppen» er ren fantasi uten rot i virkeligheten. Men tilføyer hviskende og kryptisk: «Men hvis det nå likevel skulle vise seg å være sant, kan jeg bare si at De handlet utilgivelig slurvet. De burde ha siktet bedre. Det ville ha spart både Mr. Wolf og enkelte andre for unødige komplikasjoner.» Og videre: «Jeg kan forsikre Dem om at et bekjentskap med Mr. Wolf, i fall det skulle komme dit hen, ikke vill ha brakt dem annet enn skuffelse og ikke ville ha hatt den interessen De forgjeves tilskriver det.» Hva mener forleggeren? Hvorfor ønsker han livet av Wolf? Hvilke komplikasjoner og hvilke personer sikter han til? Og hvorfor er han så sikker på at jeg-personens ev. møte med Wolf bare ville bringe han skuffelser? Gjør det det? Hva er det egentlig med Alexander Wolf?

Så har vi Jelena Nikolajevna, «den lille sigøynersken Marina» (jeg er enig i at de to er en og samme person). Hvilken rolle spiller hun? Hun har hatt alle de tre sentrale mennene i fortellingen som elskere; drukkenbolten Vladimir Petrovitsj Voznesenskij, han som reddet Wolfs liv på steppen, Alexander Wolf selv og jeg-personen. Er hun en slags femme fatale, en beregnende kvinne med et underliggende motiv, en som spiller på sin sensualitet? Eller er hun en i datiden en fri og selvstendig kvinne som lever sitt liv slik hun selv ønsker? Jeg tror i hvert fall som deg, Piippokatta at hun bevisst oppsøker «vår» mann og innleder et forhold til ham. Møtet utenfor boksestadion var neppe tilfeldig. Og alle fire er eksil-russere som ad ulike veier har havnet i Paris.

Jeg må innrømme at jeg ikke har ofret jeg-personens liv etter siste side, en tanke. Men er det ikke fullt mulig at han havner i fengsel, ev. idømmes dødsstraff, etter det siste, det virkelige, mordet? Her kan han neppe påberope seg nødverge, som ved det første skuddet, om det hadde drept Wolf? Det er det som tynger han, selv om han juridisk sett sannsynligvis ville ha blitt frikjent.

Jeg oppfatter døden som et grunnleggende tema i boken, om hva det å ta liv gjør med et menneske.

Skuddet jeg-personen avfyrer under den russiske borgerkrigen (men ikke i kamphandlinger) forandrer hans liv for alltid. Han kjenner seg splittet, martres av anger og tanker om skyld.
«Hva var egentlig min skyld overfor ham? Spurte jeg meg selv. For selv om enhver domstol formodentlig ville ha frifunnet meg – en militær domstol fordi drap er krigens lov og mening, en sivil fordi jeg handlet i nødverge – gjensto likevel noe uendelig tyngende.» (side 121)
Jeg-personen er ikke bare en soldat, for hvem det er høyverdig å drepe fienden, men et menneske som ikke klarer å fri seg fra det umenneskelige ved å ta liv.

I forlengelsen av dette reflekterer han: «Uansett, hvis dette ene skuddet kostet meg så dyrt, måtte følgene av det hele trolig ha påvirket Wolfs liv også.» (side 122) Også Wolf lever med en dyp og slitsom splittelse i seg, nærmest som to personligheter.

Jeg-personens kjæreste Jelena forteller om en samtale med en tidligere elsker (Er det Alexander Wolf?), der de snakker om døden. (…) «For mange år siden, sa han, - møtte jeg min død (…) men som resultatet av en eksepsjonell tilfeldighet lot den meg gå. (…) Jeg var veldig ung, jeg fløy mot døden hals over hode, men denne tilfeldigheten som jeg snakket om, reddet meg. Nå vandrer jeg langsomt i retning av døden - » (side 105).

Du spør, Piippokatta, hva vi tror er årsaken til at Wolf vil ta livet av Jelena Nikolajevna. Det er mulig han vil ta livet av denne gåtefulle kvinnen. Hvem er hun egentlig? Men jeg ser også en annen mulighet. Wolf ønsker at bokens jeg-person skal fullføre handlingen fra steppen. Ta hans liv. Når han går løs på kvinnen, er det i forvissning om at kjæresten vil dukke opp og forsvare henne. Og mange tilfeldigheter gjør at nettopp dette skjer. For mange til at det sannsynlig?

For meg var boken en skuffelse fra en forfatter jeg har vært svært begeistret for. Jeg var på ferie, uten pc, da jeg leste den, gjorde noen notater, men fikk aldri fullført en omtale. Så takk for at du har satt ord på noen av mine tanker, Ellen. Jeg må ta et lite forbehold om at jeg husker rett, men er enig i at boken er for lang og uttværende. Jeg stusset også over de voksne barnas reaksjoner på farens død. Jeg fant dem til dels urealistiske og umodne. Riktignok kom farens død brått, som et sjokk, men jeg ble sittende med et inntrykk av at disse voksne menneskene aldri hadde reflektert over døden som en realitet, noe uunngåelig. Speiler dette den øvre amerikanske middelklassen? Som deg, følte jeg meg litt som i en amerikanske TV-serie. Enkens og barnas reaksjoner er det bærende i boken. Men for meg skapte de (spesielt barnas) mer irritasjon enn medfølelse og gjenkjennelse.

Jeg ser jeg har gitt boken en 4-er. Og har ikke lest noe av Oates senere.

Jeg opplever skrivestilen hans er som en tankestrøm, som en bare skal la seg flyte med i. I Septologien er det enda mer tydelig.

For meg er dette 2.gangs lesing, og det gleder jeg meg til - å lese boken uten at den litt voldsomme handlingen overskygger opplevelsen. For et lystspill er dette ikke.