Bokelskere.no

King er mest kjent for horror, men han har skrevet mange andre sjangre også, blant annet fantasy. Han beviser gang på gang at han ofte mestrer de fleste sjangre. For min del synes jeg han er best når han skriver horror og thrillere.

Fra novelle til film
1922 er egentlig i en novelle, men siden den ble utgitt som egen bok i 2021, teller jeg den som en bok. 1922 ble for første gang utgitt i novellesamlingen Full Dark, No Stars som ble utgitt i 2010. Nylig har novellen blitt filmatisert. Det meste av det King skriver blir til film eller Tv-serie. Noe som ikke er rart. Han heter jo ikke King uten grunn ...

I 1922 møter man Wilfred Leland James og det er hardt år. Som bonde tjener man ikke mye og det meste dreier seg om overlevelse. Greie seg med det man har. Hans kone Arlette drømmer om å selge jorda, flytte til en av de nærmeste byene som Omaha eller St. Louis, og åpne en butikk, men Wilfred og deres sønn Henry, vil helst beholde gården og bli boende.

Ingenting er det samme som før
Etter en del ueningheter, ender det hele opp med drap. Wilfred dreper sin kone og Henry blir en slags medhjelper. Wilfred blir spist opp innvendig av dårlig samvittighet, og han er redd for at Henry skal sladre til en jente i nærområdet som han er forelsket i. De prøver så godt de kan å leve videre med det de har gjort, dårlig økonomi og føle på at hele tilværelsen er forandret.

Vil fortiden innhente dem til slutt, eller tilstå de frivillig?

Noe vag beskrivelse om handling, noe som er meningen fordi novellen er på bare 154 sider, og det er ikke mye man kan skrive om før noe blir avslørt, noe jeg prøver å unngå. Denne novellen er blitt stemplet som horror, men synes den er mer psykologisk thriller med horrorelementer fremfor ren horror. Karakterene er fascinerende å lese om, og King er god til å beskrive følelsesregistrer uansett situasjon.

I et notat i boka skriver han at han ble inspirert av boka Wisconsin Death Trip av Michael Lesy. I 1922 ville han få frem den samme hardheten og bedrøvelsen som den boka hadde, og det tror jeg King sannelig har klart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Var innom én av de siste uavhengige bokhandlerne i Oslo, Bislett bok, og sikret meg Jonathan Franzens «Korsveien» . Det er mye bok, 632 sider, for 169 kroner. Sikret meg også «Solaris». av Stanislaw Lem.

Delpreterist Dee Dee Warren skriver her en god kommentar rundt Matteus 24 og endetiden, en endetid som var i år 70 og ikke i en fjern framtid, stikk i strid med moderne eskatologiske forventninger. Disse kommentarene innholder mye spennende, men som flere delpreterister så går hun også hardt ut mot fullpreterismen. Jeg kan ense enslags bitterhet mot fullpreterisme, siden hun skriver om egne opplevelser på vei inn i det og hvordan det førte henne inn i depresjon, men at hun var så "heldig" at en pastor veiledet henne ut av det og viste henne hvor "forferdelig" full preterismen, eller som hun vil uttrykke det; hyperpreterismen er. Kanskje det ikke er noe feil med fullpreterismen, men at en løsrivelse fra en sterk foruttinntatthet innenfor futuristisk eskatologi kan gi visse omveltninger i troslivet, noe som kan ha vist seg i forfatterens tilfelle. Hun nøyde seg dermed med delpreterismen. De gangene hun angriper fullpreterismen, spesielt i tilleggene og i notatene bak i boken, så synes jeg hun ikke har så mange gode argumenter, argumenter som ganske lett kan motargumenteres.
Tross dette så er det mye god informasjon å hente til forsvar for det bibelske bildet av Matteus 24. Jeg skal klare å bære over med kritikken og vranglærebeskyldningene mot meg som en av disse fullpreteristene.

Dette møtet - møtet med Ekman - var godt! Ekman skriver lavmælt om hva som skjer når livet går mot slutten og valgene våre innhenter oss. Boken kan vel også leses i et større perspektiv om hvordan vi forholder oss til natur og klimakrise.

Her kan en lett forestille seg forfatteren i eksil som på papiret gjenskaper mennesker og landskaper i landet han forlot. De sju korte og den ene lange novellen er skrevet i årene 1900 til 1944, men har alle handlingen lagt til den gamle tiden før 1917-revolusjonen. Landsbygda er fortsatt fylt med godseiere og fattigfolk. Beskrivelsen av det åpne russiske landskapet gir fortellingene ekstra farge og liv. Men det er også en god grunn til det røde hjertet på omslaget. Langnovellen «Ved landeveien» gir en skakende historie om en ungjentes første møter med kjærlighet og erotikk.

Min utgave er et opptrykk av en oversettelse som først ble utgitt 1972 med Marit Bjerkeng Nielsen som oversetter og forfatter av et nyttig forord.

For unge studenter er Fyrsten en skikkelig vekker. Tenk at det går an å skrive så direkte og skarpt om utøving av makt som Machiavelli! Boka er en kontrast til dvaske lærebøker i videregående skole.

Møtet mellom Olav og Lavrans står beskrevet i kapittel XV i Olav Audunssøn i Hestviken. Olav har reist med båt til Oslo for å gjøre noen ærend og i mellomtiden har isen lagt seg, så han må komme seg hjem på annen måte.

Olav har overnattet på en såkalt skytningsstue, og der treffer han Lavrans for første gang. Han tilbyr seg å hjelpe. De drar hjem til Lavrans på Skog for å hente varme klær og uthvilte hester.. På gården møter Olav kona Ragnfrid og den lille sønnen Håvard.

Lavrans følger Olav et stykke på veien før de skiller lag.

Det er interessant å lese en amerikansk bok om barns lek utendørs. Grunnen er at i USA så er det veldig strenger retningslinjer og regler i både barnehager, skoler og lekeplasser, mye strengere enn de er i Norge og Skandinavia. Boken vil allikevel være en lur investering for foreldre og barnehager her til lands, og vil være med å hjelpe dem å bli bevisste den uhyre viktigheten av barns lek ute. Flere norske barnehager, og sikkert også mange foreldre her til lands er gode foregangsfigurer på dette, men boken vil gi enda flere tips og forslag til aktiviteter og hvordan man kan tilrettelegge for mer utelek. Boken er veldig fokusert på å la barna leke for seg selv eller sammen med andre barn, uten, eller med minimal innblanding fra voksne. Ja hun går så langt som å sammenligne mange foreldres overvåking av barn med overvåkingen i George Orwells klassiker ”1984”. Så ille er det nok ikke, og det sier seg selv at det er satt litt på spissen, men forfatteren får frem at man skal gå forsiktig fram og etter hvert trekke seg mer og mer unna, slik at barn får utviklet selvstendighet uten at foreldrene hele tiden er tilstede og ser til alt. Foreldrene skal allikevel ikke være helt fraværende, men på god avstand er en god regel, men også tørre å la barna vandre litt på egenhånd etter hvert som de blir eldre. Vi må med andre ord tørre å slippe tøylene på barna våre.

Det mest spennende i boken er allikevel de vitenskapelige aspektene, hva lek utendørs gjør med barn og hvor viktig det er for utviklingen deres, noe lek innendørs kan se langt bort fra å klare på lik linje med utendørslek. Dette gjelder både for kognitiv og fysisk helse. Forfatteren tar fram alt fra balanse i ulent terreng og stimulering av de andre sansene, til å lære å regulere følelser, utvikle selvstendighet og det å få nok D-vitamin for å bl.a. opprettholde god beinhelse. Dette er bare noen av de få fordelene hun tar fram. Hun tar også fram mange av de negative sidene som oppstår hvis man ikke legger til rette for god utendørslek for barna sine. Hun viser bl.a. til hvor fysisk moderne barn har blitt sammenlignet med noen tiår tilbake i tid.

Siden jeg bor i Norge, så er det ekstra spennende når hun henviser til norsk forskning, samt nevner de nordiske barnehagers robusthet når de bl.a. lar barna sove ute i all slags vær, noe som ser ut til å være en sjeldenhet i USA. Som barnehagelærer selv, så ser jeg og kan observere fordelene med et aktivt uteliv i barnehagen på nært hold, og tviler ikke et sekund på mesteparten av det Hanscom skriver ”Balanced and Barefoot”, som er en lettlest bok om et viktig tema for alle som ønsker å oppdra friske og sterke barn.

Nyttårsaften er bare trivelig, eller?

Nyforelskede tenåringer
Ebba er tenåring og har fått seg kjæreste. Foreldrene deres har aldri møtt hverandre, noe Ebba syns det er på tide å gjøre noe med. Derfor arrrangerer foreldrene hennes nyttårsfest og inviterer Marlon og hans foreldre. Foreldrene til Ebba får seg litt av et sjokk da de får se hvem foreldrene til Marlon er. Det er et par de kjente en gang for lenge siden. Får man vite hvorfor kontakten mellom dem ble brutt og hvorfor det er så anstrengt mellom dem? Ikke nok med det, det har vært innbrudd hos jobben til Ebbas mor. Medikamenter skal ha blitt stjålet og det hintes i at hennes legitimasjonskort er blitt brukt under innbruddet. Klarer hun å skape en normal nyttårsaften, til tross for alt stresset som oppstår?

Martin Österdahl har hittil vært et ukjent navn. Jeg ville lese Parmiddagen for konseptet virket noe underlig og sært, og hele handlingen var det. Det er en blanding av psykologisk thriller og suspense. Man skjønner at noen dør ut i fra coveret. Man undrer på hva som kan gå så galt under selve nyttårsaften.

Treg handling og uinteresant tema
Handlingen var svært treg og noe tungtrødd. Grunnen er at enkelte samtaler og hendelser er noe repeterende, og her var karakterene mer interessante enn selve plottet. Det ble for mye om graviditet for min del, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om, dessverre.

Under hele handlingen veklser man tiden mellom nå og for sytten år siden, og Österdahl gjør det på en oversiktelig måte. Han prøver også hardt å kjøre på med suspense og twister, men det ble altfor lett å gjette seg frem til det hele, også hvem som dør. Derfor ble det ikke så mye spenning i teksten. Jeg likte å lese om karakterene fordi de var noe underlig og kavende, så ville likt å lese om dem i en annen setting. For denne settingen og en del av temaene ble for forutsigbart og kjedelig. Det engasjerte ikke.

På grunn av at boka er veldig kort og repeterende, blir dermed anmeldelsen også noe kort, for å ikke avsløre noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

På slutten av denne fine romanen gir Lucy oss lesere noen opplysninger om seg selv som sier noe om sammenhengen romanen foregår i. Handlingen begynner ved årsskiftet 1968/69. USA har nettopp vært gjennom et turbulent år med Vietnam-krig, politiske attentater og opptøyer samt valget av en ny president. Alt dette ignoreres av forfatteren. Lucy blir likevel kjent med sitt nye hjemland gjennom vertsfamilien sin, venninnen Peggy og mennene Hugh og Paul. Hun unngår eller kjenner ikke til det karibiske miljøet som alt finnes i New York, se romanen Netherland av Joseph O'Neill som nettopp skriver om dette miljøet.

Ved å skjære bort disse ytre omstendighetene får Kincaid fram den personlige og psykologiske utviklingen som Lucy går gjennom i dette skjellsettende året. Hun svartmaler dessuten oppveksten i hjemlandet for å nedkjempe hjemlengselen som kunne ført til at hun avbrøt oppholdet i USA og dermed ikke fikk fullført sitt frigjørings- og utdanningsprosjekt.

Her ser jeg meg selv igjen hos Lucy (og muligens forfatteren) fra tiden jeg begynte på et studieopphold i USA på 1980-tallet. Selv om jeg visste mye om USA fra aviser, bøker og tidligere opphold, var jeg fast bestemt på å bli kjent med amerikanere som individer og unngå egne landsmenn, selv om det var lett å havne i kategorien «utenlandske studenter.» Jeg var også innstilt på bli værende i juleferiene, men i romjula første året ble hjemlengselen for sterk, og jeg tok første fly hjem. Men jeg kom tilbake og fullførte studieåret.

Enig. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men så ble det mye snakking med seg selv, og retninger som ble vel forutsigbart. Noe som er synd da jeg stort sett liker bøker om isolasjon og vintersesong. =)

Er akkurat ferdig med Pustegynge av Herta Müller. Likte den veldig godt, bedre enn Reven var alt dengang jeger, som jeg har hatt i noen år og nettopp har fått lest. Fornøyd med at antall Skal lese-bøker krymper :-)

Nå skal jeg lese videre i den fascinerende 104 av Christopher F-B Grøndahl, som er februarboka i den dystoptiske lesesirkelen her på Bokelskere.

Og så blir det litt italiensk denne uken også, nemlig Lessico famigliare / Familieleksikon av Natalia Ginzburg.

På øret har jeg The Magician av den irske forfatteren Colm Tóibín, som er en roman om Thomas Mann. Har ikke kommet så langt, men den virker lovende.

Ønsker alle en god helg!

For Lucy er reisen fra hjemlandet et dramatisk vendepunkt. Nokså komprimert riktignok har fortellingen preg av en dannelsesroman. I siste kapittel forteller Lucy hvordan hun i løpet av det første året i New York har forandret seg. Karakteristisk nok - synes jeg – er hennes direkte talemåte i begynnelsen blitt endret til mer diplomatiske vendinger eller til og med forstillelse (s. 150). Men raseriet i seg har hun beholdt.