Bokelskere.no

Skiftende årstid, et annet århundre, andre regler og strengt regime, er bare noen få beskrivelser av The Coffin Path av Katherine Clements, og boka har mer å gi enn det man kanskje tror på forhånd.

Ensformig liv?
Det er 1674 og man blir kjent med Booth familien. Bartram Booth eier stedet, og han bor der med sin voksne datter Mercy og en hjelper som heter Agnes, men de behandler henne som et familiemedlem. Noe som sikkert var uvanlig på den tiden. Han vil at datteren skal gifte seg og skape seg et helt annet liv, mens hun mener hun ikke er en kvinne man vil gifte seg med. Hun vil heller være igjen i huset Scarcross Hall. Huset og området rundt, er det eneste stedet hun kjenner til, og det er heller ikke et annet sted hun vil være. Siden faren hennes er eldre, tar hun større ansvar for sauene og mye annet.

En dag kommer Ellis og håper at han kan få en jobb hos dem. Til tross for at Mercy er noe skeptisk, får han jobb, og det tar av og til tid for Mercy å bli vant til nye folk. Men med tiden blir de kjent med hverandre og tillit settes på prøve gjennom hverdagen.

Det Mercy ikke sier, er at hun opplever rare ting. Hun merker ofte at hun blir iaktatt av noe eller noen, opplever merkelige ting og noen mynter fra farens samling er blitt borte. Faren hennes har sine hemmeligheter, han også. Han vil selge eiendommen, slik at Mercy kan skape seg et bedre liv i et annet sted og for å beskytte henne. Beskytte henne for hvem, eller hva?

Gotisk horror og historisk roman er en interessant kombinasjon
The Coffin Path er en blanding av gotisk horror og historisk roman. To sjangre som er kjent for å være trege i handling, noe som også skjer i The Coffin Path. Den tar seg god tid til å bygge opp stemning, bli kjent med karakterene, og det lunefulle landskapet. Clements er god på å beskrive værendringene gjennom årstidene, isolasjonen og hvor ensformig et liv kan føles, spesielt for Mercy som ikke har vært andre steder, og ser omtrent de samme folkene hver dag. Boka beskriver også god arbeidsmoral, harde kår og klare seg med det man har.

Boka består av familiehemmeligheter, noen overnaturlige elementer, og man blir kjent med en gammeldags ensomhet. En tid da man ikke var oppslukt i teknologiens verden. Til tross for at dette er en spøkelseshistorie, ble det ikke brukt for mange overnaturlige hendelser, og forvent ikke mye action, for her tar forfatteren seg god tid gjennom handlingen. Noe jeg setter pris på. Jeg får mer stemning ut av en bok som tar seg god tid fremfor de som inneholder mye action.

Grunnen til at jeg også kaller boka for en historisk roman, er fordi Storming of Bolton blir så vidt nevnt i handlingen, også kalt Bolton Massacre, som skjedde den 28.mai 1644. Men bortsett fra det er karakterer, og hendelser ellers i boka, fiksjon.

En lang og stemningsfull bok som tar seg god tid til å bli kjent med karakterene, miljøet, utfordringene og kampen for tilværelsen. Jeg ville ha likt The Coffin Path enda bedre hvis de første hundre sidene ikke var så monotone, for det tok litt tid før man kom seg ordentlig inn i handlingen og hendelsene. Men Clements skriver godt og har lyst til å lese mer av henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for svar.
Jeg så filmen fra 1972, regissert av Andrej Tarkovskij før jeg leste boken.
Filmen fulgte meg gjennom lesningen men skadet den ikke, for meg ble boken rikere med flere dimensjoner.

Tusen takk og hyggelig å høre. Det er lov å være uenig også, altså. God sommer. =)

Solaris er en science fiction-roman som jeg vil anbefale, av den polske forfatteren Stanislaw Lem utgitt i 1961.
Solaris er også filmatisert.

Dette er ikke et svar, vil bare si takk for dette sitatet.

C.J. Tudor har i de siste årene vært svært synlig i thrillersjangeren. Brennende jenter ble utgitt på norsk i fjor, og handler om nykomlinger i et lite sted der alle kjenner til alle, og man bør vite hvem som egentlig sitter med makta.

Alltid bedre med en ny start?
Jack Brooks, som er kvinne og pastor, tar med seg tenåringsdatteren Flo til et svært øde og kjedelig sted, på grunn av jobben hennes. Huset de bor i når de flytter dit, er nedslitt og det gjør til at Flo har mindre lyst til å være der, men skjønner at hun ikke har noe valg. I tillegg til å være ny i et fremmed sted, må hun passe seg for visse folk på hennes egen alder, da de virkelig er noen bøller. Noe skjedde i Jacks forrige kirke, og hun og datteren er klar for en ny start. Men er det trygt for dem å være der?

Det er ikke bare Jack som har sine hemmeligheter, men også Chapel Croft har sine, altså stedet de flyttet til. Hun merker fort hvilken familie man skal passe seg for på grunn av deres makt, og landsbyen har sin egen tradisjon. De hedrer noen martyrer på en spesiell måte, nemlig ved å lage pinnedukker. Disse pinnedukkene symboliserer martyrer som ble brent for fem hundre år siden. På grunn av det blir pinnedukkene blir brent på bålet på selve årsdagen, nettopp for at dagen ikke skal glemmes.

Brennende jenter er min tredje bok av C.J. Tudor. Jeg begynte med The Chalk Man, som jeg ikke likte i det hele tatt, og så leste jeg De andre som var helt ok. Brennende jenter var også en bok jeg syntes var helt grei. Greia med bøkene til C.J. Tudor, er at de har et interessant konsept, men så blir det aldri helt spennende eller fengende. At hun ofte blir sammenlignet med Stephen King, skjønner jeg ikke.

Komplisert mor og datter forhold
Har prøvd å lese bøker av henne både på originalspråket og på norsk, og det har ikke noe med oversettelsene å gjøre. Bøkene til Tudor blir aldri helt fengende for min del. Jeg likte å lese om mor og datter forholdet som kunne være nokså komplisert, pluss at Jack har en jobb utenom det vanlige. Det er kanskje ikke helt vanlig å være pastor i disse dager, og blir derfor satt på prøve i disse moderne tider.

Brennende jenter blir nok min siste bok av henne. Fortellerstemmen hennes blir vel monoton og lite ufordrende. Man vet hva man får. Tidligere i år har hun utgitt novellesamlingen En glipe av mørke og den tror jeg at jeg hopper over, til tross for det kule coveret. Etter tre bøker av henne har jeg gitt bøkene hennes en fair sjanse, og kan bekrefte at det ikke er noe for meg. Bøkene hennes blir for tamme og tar seg aldri opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg varslet dette sitatet, men det ble også stående.
Er ikke et ord som "narkis" et nedsettende skjellsord, på samme måte som "nigger", "homse" eller "Du er ikke verdt en dritt". ?

Jeg vet ikke om et ord som "åreforkalkning" er et ord som blir brukt innen medisin eller som diagnose i dag.
Det som er nedslående er at dette ordet ofte er brukt nedsettende, som et skjellsord.
Takk for svar.

Prøvde på det nå, men fikk ikke til det etter å ha skrevet C. S. Lewis på lister.

Prøvde å finne det ut på linken Finn bøker og deretter omtalte personer, men fikk bare opp at mange har bøker av han i boksamlingen.

Saabye Christensen beveger seg inn på et risikabelt terreng språklig sett. Ord og uttrykk som var helt akseptable bare for noen få år siden, oppleves nå som gammeldagse og stigmatiserende. En sykepleier på Diakonhjemmets sykehus minnet meg nylig om at en på norsk ofte har vært raskere til å endre medisinske betegnelser i dagligtalen enn i Danmark og Sverige.

En kan jo fundere på hvorfor forfatteren unngår å bruke dagens begrep «dement». Da var det annen sykepleier som nevnte for meg at en skal ikke bruke slike betegnelser med mindre det foreligger en diagnose. Så dette er vanskelig.

Nå har jeg rettet feilene. Var det grunnen til at ingen svarer?

Er heilt einig med deg i alt du skriv her :-) Eg er ein såkalla "woke" person, men at alt mogleg skal strykast frå skjønnlitteraturen, er ikkje berre urimeleg, men blir også umogleg. Denne typen sensur er meint godt, men risikerer å sluke alt han møter. Det blir uråd å dømme objektivt kva som fell innanfor og utanfor det som er greitt. Eg har forståing for delar av denne debatten (sensitivitetslesing av eldre bøker kan ha positive sider ved seg, samstundes som det er problematisk), men dette sitatet er i ein heilt annan kategori enn det eg forbind med den debatten. Eg trur ikkje dette sitatet yter nokon stor skade i dagens eller framtidas samfunn... Dette sitatet er berre eitt av mange døme på korleis vi kan lese tekstar heilt ulikt. Eg las det som ei kjenslevarm skildring, og likte difor sitatet godt. Andre kan mislike det, og det er greitt. Ikkje alle bøker fell i smak hos alle, og det finst heldigvis mykje anna å lese. Kritikk er viktig og fint, men ein skal heller ikkje dømme for hardt. Uansett skisserer LSC det gåtefulle landskapet vi alle går i, der det aldri finst berre éi kjensle. (Vi gjer så godt vi kan, men vi kan aldri heilt vinne.)

Ord skaper holdninger.

Takk for svar.

Hei! Det var ikkje i tankane mine at dette kunne vere støtande, så då beklagar eg det! Eg tenkte mest på at det gav kjensle av einsemd i sjukdom - eigentleg uavhengig av kva slags (mental) type. Det får vere opp til andre å bedømme om det bør bli ståande eller ikkje, men eg tek kommentaren til etterretning. (Kan for ordens skuld legge til at eg sjølv har vore pårørande.)

Lewis har er stort forfatterskap. Ikke bare skjønnlitteratur. Hva synes dere om bøkene hans? Har han blitt omtalt før her inne?

På forhånd takk!

Jeg varslet dette sitatet, men det ble stående.
Jeg synes teksten er upassende med tanke på de som er rammet av demens og de som er pårørende.
Upassende med tanke på eldreomsorg som skal gi de eldre en verdig alderdom.