Bokelskere.no

Preston tar i dette heftet opp hva ordet "jorden" peker til i Kolosserbrevet 3:1-2. Her viser han ut fra konteksten at det er snakk om landet Israel og de sentrale ritualene innenfor jødedommen som er det jordiske, og hva denne forståelsen har å si for vår forstelse av Bibelen. Han viser også til hvordan Paulus advarsler mot vranglære ikke peker på gnostikerne, som han mener først var en trussel i andre århundre og ikke enda på Paulus tid, men mot de som mente at i tillegg til troen på Jesus så måtte hedningene bli omskjært og det som fulgte med.

Dette er en god og lettfattet bok om et tema man kanskje ikke tenker så mye over men allikevel relevant for vår forståelse av Guds Ord. Man trenger ikke være preterist for å få noe ut av denne. Dette er kanskje den boken jeg har lest av Preston som har minst med preterisme å gjøre, selvom den sånn indirekte berører temaet.

Fortettet familiedrama i en glemt koloni

Wow! Duras gjør denne fortellingen om en mors drømmer og nederlag til et fortettet og realistisk drama. Rammen tilhører fortiden, den franske kolonitiden på 1930-tallet i dagens Kambodsja, men spenningen mellom den navnløse moren og hennes to halvvoksne barn, Suzanne og Joseph, oppleves som tidløs aktuell. Forfatteren viser dessuten ingen nostalgi for koloniprosjektet, flere år før Frankrike trakk seg ut av Indokina i 1954. Den lokale befolkningen opptrer i bakgrunnen, men deres slit og fattigdom får vi likevel et tydelig inntrykk av.

Overraskende derimot er at det tok et norsk forlag 49 år å sørge for en oversettelse av denne svært gode romanen.

Takk for det og takk for boktips. Skal lagre boken/forfatteren i ønskelisten min :)

Grundig anmeldelse, takk skal du ha. Selv vil jeg anbefale en annen historiker, forfatteren av The Reformation: Diarmaid MacCulloch. Han skriver bredt og tilgjengelig om reformasjonen og dens følger for hele Europa.

Denne boken skal liksom gi den overvektige leser god hjelp til å gå ned i vekt. Selv om ideen er velment og god så tror jeg dette ikke blir så enkelt for den sterkt overvektige i praksis. Maria Arlén Larsen gir inntrykk av at hennes måte er lett i forhold til alle diettene der ute som så mange mislykkes i å følge, og blant dem er det bl.a. lavkarbo som får gjennomgå litt. Det artige er at lavkarboeksperter som f.eks. Sofie Hexeberg hevder at mange som har prøvd forskjellige dietter og måter å gå ned i vekt på, eller bli medisinfrie eller friske på og har mislykkes, har kommet til henne og fått god og langvarig effekt av å få et lavkarbotilpasset kosthold å følge. Arlén Larsen viser at hun ikke har så mye innsikt i et LCHF kosthold når det finnes over tusen(hvis ikke flere tusen) forskningsartikler som påpeker helsefordelene med nevnte kosthold. Larsen hevder bl.a. at hjernen har behov for karbohydrater for å fungere, men mye tyder på at det ikke er tilfellet, og at hjernen godt, hvis ikke bedre kan fungere på fettrikt og ketogent kosthold med lite karbohydrater.

Forfatteren ser også ut til å være en tilhenger av kostholdsplanen som norske helsemyndigheter anbefaler, et kosthold som dessverre er dømt til å mislykkes. Et standard norsk kosthold er ikke effektivt når det gjelder å gå ned i vekt og vil heller føre til at man etter hvert er mer tilbøyelig for diverse autoimmune sykdommer. Grove kornprodukter og lavfettprodukter er heller ikke veien å gå, og det er rart at ikke Arlén Larsen har holdt seg oppdatert på forskningen innenfor det mettede fettet. Kanskje siste store metastudie om at det ikke er noen sammenheng med dette og hjerte og kar sykdommer bør ringe en bjelle, eller måten den populære fetthypotesen fikk sitt inntog i kostholdet vårt? Det finnes heller ikke noe solid vitenskapelig grunnlag for å hevde at rødt kjøtt er skadelig eller årsak til verken tarmkreft eller hjerte og kar sykdommer.

Det er allikevel fint at boken har fokus på vår mentale helse og betydning det kan ha med tanke på vektnedgang. Da påpekes det hvordan dårlig mental helse kan hindre varig vektnedgang. Selv om det er bra at hun tar for seg dette så blir det litt for mye fokus på det og hun glemmer litt bort relasjonen mellom fettet og den mentale helsen midt i sin engasjerte formidling, selv om hun innimellom nevner fettet i forbifarten. Boken blir en litt klisjé helsebok som prøver å være unik og en god hjelp til de som sliter med vektnedgang. Grunnen til at mange sliter er jo at de fokuserer slik på vektnedgang istedenfor god og varig helse. Dette har Arlén også litt for lite fokus på og alt ser ut til å handle om vekta.

Forfatteren skriver at et kosthold med svært lite karbohydrater og mye fett og kalorier kan gi forhøyede nivåer av det kroniske stresshormonet kortisol. Det er fint at hun har henvist til studien. Jeg fant fram til studien og ved et nærmere innblikk så påpeker den at langtidsvirkningene er ukjente selve studien er en ministudie med ytterst få mannlige deltakere som er overvektige. Det sier ingenting om et lavkarbokosthold som en livstil for folk flest. Boken er også noe kritisk til periodisk faste som noe som bør unngås, men forskningen er klar og tydelig på fordelene med dette. Les gjerne Jason Fungs bok: ”Faste: Den komplette guiden”. I tillegg påpeker hun hvor viktig det er med å få i seg frokost, selv om man egentlig ikke føler at man er sulten. Her burde forfatteren ha lest Terence Kealys bok: ”Breakfast is a dangerous meal” om hvorfor frokost er dagens minst viktige måltid og kan faktisk være helseskadelig for deg. Kealys bok er full av henvisninger til relevant forskning.
Alrén Larsens bok er heller ikke noe godt forbilde rundt dette med kosthold, for det virker som det omtrent er det samme hva du spiser bare du unngår sukker sånn passe, passer på din mentale helse og lærer deg dine følelser å kjenne, trener/beveger deg litt og så skal ting ordne seg, ved at du gjerne får med deg noen støttespillere på laget. Satt litt på spissen. I slutten av boken så takker hun mormoren sin som har gitt henne jevnlig påfyll av verdens beste daim-iskake. Kanskje du forstår poenget mitt? Avslutningsvis så ber hun leseren tenke over når, hvor og hva vedkommende putter i munnen. Som om hennes fremgangsmåte ikke havner i diettrekken på minst lik linje med andre dietter som hevder at de ikke er dietter. Jeg ser ikke bort ifra at Arlén Larsens fremgangsmåte kan virke hos noen, men som jeg kan se så kommer hun ikke med en eneste pasienthistorie om langvarige positive og helsemessige gode virkninger av livsstilen hun presenterer.

Boken får pluss av meg for den mentale delen som flere ”dietter” burde innført i arbeidsmåtene sine, men også for en noe interessant innføring i fettet som et viktig næringsstoff.

Boken tar for seg kristendommens historie, for det meste fra den østlige og midtøstlige siden. Boken kan bli litt kjedelig i lengden og man kan få et inntrykk av at boken er en oppramsing av historiske hendelser og den slags, hvor det skjedde, når det skjedde og en del navn man mest sannsynlig ikke har hørt om før. Jeg savnet allikevel et mer åndelig preg over dette, istedenfor å få gjentatt gang på gang et lignende mantra som går gjennom boken som går noenlunde slik: ”Kristendommen gjorde fremgang på det og det stedet, på den og den tiden i ledelse av den og den skikkelsen, så kom muslimene og kristendommen mistet fotfeste eller ble nærmest utryddet for så å gjenoppstå og ta over et samfunn for så å forsvinne igjen eller bli sterkt redusert der og der osv. osv.” Jeg setter selvfølgelig dette litt på spissen, men man får sjelden noe dypere innblikk i de troendes liv, eller hvordan en vekkelse, hvis det er det forfatteren beskriver når han beskriver kristendommens vekst på et sted, fant sted. Fokuset er mye på kirkebygg og kristendommen på et nasjonalt nivå slik det var på Konstantins tid, og det kan virke som en nominell kristendom er sentral her, selv om det absolutt også var sanne troende på alle disse steder.
Vi leser også om hvordan mange kristne gikk på kompromiss med Islam, og hvordan Islam også har visse elementer som er hentet fra den tidlige kristendommen. Vi leser også hvordan Koranen har tatt visse ting fra gnostiske skrifter slik som f.eks. Thomas evangeliet. Forfatteren skriver at Islam faktisk lignet mer på kristendommen i sin tidlige fase enn det den gjør i dag. Her regner jeg med han sikter til det kulturelle uttrykket, med tanke på at Islam hentet inspirasjon fra de kristnes kirkebygninger og visse ritualer slik som for eksempel faste og bønn. Boken tar også for seg de stadige forfølgelsene av kristne og hvordan muslimer var mye av grunnen at den kristne tro ble fordrevet fra et sted. Noen ganger klarte kristne og muslimer komme med kompromisser og0 leve side om side og andre ganger hadde muslimer visse fordeler som kristne ikke hadde i et samfunn dominert av Islam. Ellers så tar boken utgangspunkt i to hovedretninger fra tidlig kirkehistorie, nemlig nestorianerne og jakobittene.

Dette er allikevel en noe ensidig bok, hvor man får inntrykk av å lese det samme om og om igjen i hvert kapittel. Det blir litt langdrøyt i lengden. På en måte så repeteres historien om og om igjen opp igjennom tiden. Noe interessant og nyttig hadde boken og gir dermed et lite innblikk i en kirkehistorisk side som ikke er så veldig kjent for mange i dag.

Den tredje boka i Jessica Niemi serien ble lest for en stund siden og syns kanskje det er den svakeste boka i serien så langt?

Verdt å fortsette?
Jeg gikk fra å like den første boka Heksejakt som jeg likte kjempegodt til noe mer lunken til denne Jessica Niemi serien. Jeg likte det okkultiske greiene i den første boka, og de andre bøkene er noe mørke de også, men ikke like drivende. Så usikker på om jeg skal fortsette å lese denne serien. Det kommer an på tema i den neste boka.

Djevelpakten er uansett om en godt kjent finansmann som blir funnet brutalt myrdet i sitt eget hjem. Noen finner et puslespill i hjemmet hans og syns det er noe uvanlig, og noen i teamet får beskjed om å sette det sammen. Kanskje kan puslespillet gi et hint. Samtidig blir man kastet tilbake til 1990 og følger en anspenthet mellom folkene et jaktlag. Er det noen fra den tiden som bærer nag og krever hevn?

Begge tidslinjene var ikke like engasjerende
Personlig likte jeg delen fra 1990 - tiden fremfor den 2020 - tiden. Den hadde en viss intensitet, mens tidslinjen fra vår tid ble på en måte flat og uengasjerende. Litt lei av Jessica Niemi for vet ikke helt hvor jeg har henne. Hun er sterk i det ene øyeblikket, og svak i det andre. Noe vinglete og når man leser bøkene, vet man også at det har sin grunn. Begynte også å bli lei av Jusuf som har en sentral rolle i temaet. Mye mas om eksen som han ikke har helt har kommet over, og syntes ikke det helt passet inn i handlingen. Så han også ble noe kjedelig.

Det er en stor bok på over fire hundre sider. Jeg foretrekker store bøker for å få med meg detaljer og stemning, men ikke nødvendig med en stor bok med mye dødtid, noe som det dessverre var mye av i Djevelpakten. Derfor slet jeg en del med å komme meg gjennom denne. Veldig tam til krimbok å være ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse

Pascal Engman har noe ekstra i seg som krimforfatter. Det vil si, han skriver i sjangeren mellom krim og thriller. Handlingsmettede historier hvor han også gir hovedpersonene kjøtt på beina i form av tanker og følelser både til saken(e) og privatlivet. Bok nummer to som jeg avslutta forrige helg heter Rottekongen og handler om menn som hater kvinner, i denne boka med to ulike utgangspunkt. Mer av Engman blir blir lest inniblant fremover.

Etter en vond historie fra Stockholm kunne det sikkert vært spennende nok med Bobsy-barna eller Olav H Hauge. Men, neida, da hoppet jeg videre til Råskapens Europa av Keith Lowe. Denne forfatteren, som absolutt kan sammenlignes med Anthony Beevor, har tatt for seg historien fra og med siste år av 2. verdenskrig og årene derpå. Mye er ikke fortalt før, eller har blitt underkommunisert. Og det er kanskje ikke så rart når det kan dokumenteres hvilke hevnaksjoner (og annet) som f.eks uskyldige tyskere og andre som ble anklaget for krigens ble utsatt for på tampen av krigen og de første årene etter. Massedrap, omfattende voldtekter av både kvinner, jenter og også barn. Men dette gjelder også i Østerrike, Polen, Tsjekkoslovakia, Italia, Hellas, Romania og på Balkan. Hjerteskjærende historier blir brettet ut fra Lowe sin hånd, og jeg har bare passert 200 sider foreløpig.

Om jeg veit mitt eget beste er jeg herved i tvil om :-) Ønsker like fullt alle her inne ei ny god leseuke :-)

En helt okey reise inn i musikkens verden og hva personen Jesus Kristus har betydd for musikken fra tidlig av og opp til vår egen tid, fra den klassiske og gregorianske musikken opp til moderne gospel, pop, rock og de stilarter som fulgte med. Alfsen gir oss et lite innblikk inn i disse tidene og fram til i dag, og selvom han kunne gått enda dypere til verks så duger jo dette ganske bra. Han viser oss hvordan de største artistene og musikerne gjennom tidene ble inspirert av Jesus, noe som kommer fram i mange av tekstene deres. Her finner vi spekteret fra Bach og Haydn til Elvis Presley, Bob Dylan og U2, samtidig som han også i noen grad også nevner artister som stort sett holder seg tild det kristne musikkmarkedet. Boken kan være en liten utvidelse av musikkdelene i bøker som "Person of Interest: Why Jesus Still Matters in a World That Rejects the Bible" av J. Warner Wallace og "Hva om Jesus ikke hadde blitt født?" James Kennedy.
Er du interessert i litt musikkhistorie og hva den kristne tro har bidratt til med tanke på det, så les gjerne denne.

Takk for artikkellink. Kalvinismen er nok ikke så kjent i Norge, men jeg noe til de flokkene som er spredt litt rundt i landet. Ofte går de også under "banneret" "reformerte". Selv går jeg i en menighet der ledelsen står for en kalvinistisk lære, uten at jeg selv er kalvinist :)