Bokelskere.no

Det hjelper ikke om man er rik, hvit, vakker eller kongelig når døden banker på døra. Vi havner alle i grava. Ja, døden er faktisk den aller mest demokratiske og antirasistiske oppfinnelsen i hele verden. Den er beundringsverdig rettferdig. Men har den noensinne fått noe heder for det? En medalje rundt halsen og rungende applaus? Nei.

Psykoanalysen handler om (jeg snakker ut fra et subjektiv «legmannsperspektiv») å se noe nytt i noe gammelt, og noe gammelt i noe nytt.

Karin Johannisson skriver om hjemlengsel som en egen spesifikk følelse, i boka Nostalgia; en känslas historia.

[...] Følelsen av hjemlengsel, mener hun, kan være en strategi for å mestre ensomhet og utenforskap ved at man idealiserer det tapte «hjem», som en form for mental eskapisme.
Jeg tror muligens det er det far gjør. At lengselen hans handler mer om en lengsel etter en drøm enn etter en tapt virkelighet. Han hadde en svært vanskelig barndom. Men han lengter likevel tilbake til den. Til fantasien om den.

Han ønsket tilgivelse av meg. Men å tilgi ham? Det kan jeg ikke. Fordi det er ingenting å tilgi. [...] Fordi det er ingenting han har gjort mot meg som ikke andre kunne ha gjort mot meg. Og ikke jeg mot andre. Far er et menneske. Han er menneskelig. Og han våget å vise meg det.

De to gangene jeg har møtt far, har sorgen hans vist seg i ulike former og skikkelser. I sorg, gråt og kjærlighet, men også i sinne, bitterhet og som drama. Den siste måten han viser meg den på, er ved å ikke ta kontakt. Trekke seg unna. Bli ingen. For meg. For på den måten å lindre smerten. Hans. Min.

Kroppen min hadde satt ned foten. Det var som den ropte: «Hør på meg, ellers dreper jeg deg!»
Noe som gjør at jeg kan undre meg over om kroppen har en egen form for bisarr og kølsvart humor. Men nei. Kroppen er ikke som meg, satirisk og lattermild. Den er alltid dønn alvorlig. Språket ironiserer over kroppen, og kroppen svarer tilbake. Med magesår, eksem, urinveisinfeksjon, hjertebetennelse, tanngnissing og tett nese. Kroppen har ikke selvironi, fordi den mangler ord. Sykdommer er aldri ment å bli fortolket som vitser. Selv ikke en teit, liten fis er ment som en spøk, fra kroppens side. Kroppen ber standhaftig om å bli tatt seriøst. Og hvis man ikke bryr seg om den, tar den blodhevn.

Så lenge min far finst, finst Gud. Det er vanskelegast å gi slepp på det ein ikkje trur på, slår det meg, for då slepper eg taket i noko som har vore alt for dei eg er glad i. Som om eg tar farvel for alltid. Er det det ein må?

Du hadde blitt med meg om eg hadde spurt. Men eg spurde ikkje. Ville det likevel. Vil at ting skal skje utan at eg spør, vil at noko skal opne seg og berre bli til utan at eg set det i scene.

Det er ikkje så lett å snakke fint om dei mindre gode, dei ufølsame eller valdelege, men far min forsvarte alltid den døde mot ein taus, og ikkje alltid så taus, domstol.

Det var som om han ville kle den døde inn i eit slags forsonande lys. Det er ikkje opp til oss å dømme. Om ein mann som elles fekk få godord, las eg: «Vi skal hugse på at han sjølv hadde vakse opp med harde ord.» Han skulda på alkoholen som ei farleg kraft, men sa at det på innsida fanst eit kjenslevart hjarte, noko finsleg og reint. Han kunne snakke varsamt om den typen sår som folk ber i einsemd, og som gier dei vanskelege å komme inn på.

Dette at vi fanst i ein samanheng av meining, verka oppkvikkande på forsamlinga. Kvar og ein står vi i ein samanheng av meining, gjentok han i tale etter tale.

Alt eg tar på, har ho tatt på.
[...] No når ho er borte, bur ho liksom inne i alle små ting.

Vi ser bort på Maria, som har kurra seg godt nedi fanget til onkel, som er klar til å lese ho i senk. Kven kjem ho til å hate når livet hennar byrjar å knake i samanføyingane?

Finst tilgiving mellom menneske i rein form? Ho finst kan hende i teorien, som ein idé, noko å lengte etter, fantasere om, men som realitet? Gjort er gjort, og einkvan må ta ansvar for hendinga og følgjene. Eg tek gjerne ansvar, men å tilgi eit svik heilt utan vilkår og forventing? Den gåva vil eg ikkje gi deg, seier eg ikkje til bakhovudet på far min. I tenåra ville eg ha tid med deg, nokre gylne augneblikk der vi samtala om noko viktig, krangla om noko endå viktigare og gjorde noko fint saman som kunne hjelpe meg med å byggje meg sjølv opp att der eg plutseleg stod, morlaus og i praksis familielaus. Du sa nei. No må eg barrikadere meg mot nye nei. Tilgiving kan ein gi nokon som skumpar ut ølglaset sitt på ein konsert eller bulkar bilen eins eller noko.

Hvis problemet er at skolen straffer manglende oppmøte, bør straffingen - snarere enn det manglende oppmøtet som sådan - identifiseres som problemet. Hvis det er noe skolen/lærere gjør som skaper problemer for barnet, så si det eksplisitt. Ikke beskytt den sterke og profesjonelle parten i relasjonen ved å være høflig, og dermed plassere et problem i barnet når det ikke hører hjemme der.

Skolen er en daginstitusjon hvor barn er plassert under tvang, det vil si uten samtykke fra barnet selv eller fra foreldrene. Institusjonaliseringen blir igangsatt uten at det blir vurdert om den er til barnets beste. Deretter blir den videreført i ti påfølgende år uten at det blir vurdert om et mindre inngripende tiltak kunne ha vært hensiktsmessig.

Tiden på skolen utgjør barns hverdagsliv gjennom mesteparten av barndommen. Likevel er tiden på skolen hovedsakelig satt av til å møte bare ett av barns behov - læringsbehovet. Dette gir de voksne i skolen knapp tid til å sikre at barns emosjonelle og sosiale behov, ernæringsbehov og beskyttelsesbehov blir møtt. Institusjonen gir ikke barna mat.

Fra tolvårsalderen blir barnas fremtidige yrkesmuligheter gjort avhengig av hvor godt de presterer i institusjonen. Barna holdes ansvarlig for å øve opp og opprettholde prestasjonsevnen også i eventuelle perioder der sviktende omsorg i hjemmet, et voldelig skolemiljø eller sykdom gjør dette umulig.

Et vanlig munnhell sier at skolen ikke er et sted for å være, men et sted for å lære.
Dette er sant. Men det er også viktig at skolen er et sted der vi sørger for å nære, ikke tære.

Nineteenth-century preacher Henry Ward Beecher's last words were "Now comes the mystery." The poet Dylan Thomas, who liked a good drink at least as much as Alaska, said, "I've had eighteen straight whiskeys. I do believe that's a record," before dying. Alaska's favorite was playwright Eugene O'Neill: "Born in a hotel room, and—God damn it—died in a hotel room." Even car-accident victims sometimes have time for last words. Princess Diana said, "Oh God. What's happened?" Movie star James Dean said, "They've got to see us," just before slamming his Porsche into another car. I know so many last words. But I will never know hers.

Når noen ble tullerusk, glemsom eller vrang, het det åreforkalkning. Det var først senere man satte andre og fine navn på denne tilstanden, men samme hva man kaller det, er det en forsmak på døden, en øvelse i glemsel. Du er ikke engang alene hjemme, du er alene borte.