Bokelskere.no

Dette er ein heilt annan type bok enn eg plar lese, valt kun i fascinasjon over framsidedesignet, og dermed forfriskande godt og nytt. Handlinga tek, som tittelen viser, utgangspunkt i ei gate, Pepys Road, i London. Dette er ei lang gate, med hus som opp gjennom åra har auka kraftig i verdi. Dermed er innbyggjarane i gata eit breitt spekter både i alder og sosialt lag. Her er det mange personar og forteljingar involverte, men dei er delte klart opp i kapittel (i alt 107 kapittel fordelt på 620 sider) i tillegg til at dei er svært ulike, så det er ingen problem å halde dei ulike personane frå kvarandre. Historiene om dei ulike personane vert til saman storby-samtidshistorie, og dermed interessant i seg sjølv, tykkjer eg, men det er også lagt opp til eit slags krim-plot undervegs, som dreg handlinga framover og får oss til å lure på kven som er skurken. Dette er ei av dei mest interessante bøkene eg har lese på lenge.

Steampunk er fantasybøker som er basert på den tiden hvor man trodde dampdrevne maskiner var det som komme til å bli veien for utvikling. Her er en liste med en god del forslag. Finnes nok mange flere.

Konstruert og mangelfull debut

Elvira bor alene i barndomshjemmet sitt i Risør. Hun jobber som revisor og trives best i sitt eget selskap. Andre mennesker forstår hun seg ikke på. Hun holder dem helst på avstand. Dette fungerer fint helt til den pensjonerte jordmoren i nabohuset brått dør og kvinnen som leier stua på toppen av heia, forsvinner. Elvira mistenker at noe ikke er helt som det skal og bestemmer seg for å nøste opp det som tilsynelatende er et mysterium med mange løse tråder.

For å løse mysteriet tar den sarkastiske Elvira med seg den avdøde Mathildas hund og får hjelp av sine sære kolleger. Alt er lagt til rette for en roman med både spenning og humor. Dessverre er det noe med selve konstruksjonen som ikke helt fungerer. Romanen fremstår som sprikende og ubestemmelig. Hva vil den egentlig være? Den gir ikke leseren noen rom til å lure. Alt er konstruert og tilrettelagt, brikkene faller litt for lett på plass.

Språket i romanen fremstår som enkelt og forutsigbart. Elvira har sine faste fraser («For Guds skyld» o.l.) som gjentas til det kjedsommelige og metaforene er tidvis uoriginale («Thorvald og Håkon er stille som knappenåler»). Dialogene oppleves dessuten som unaturlige og konstruerte. Den generelle tendensen i romanen er at språket virker tamt og påtatt.

Romanen åpner med en slags prolog. Et minne om en far. Dette er det første glimtet vi får av noe som åpenbart er viktig for Elvira. Det var noe med faren hennes. Han skilte seg ut, passet ikke inn. Han ble plukket på, latterliggjort. Denne delen av historien får leseren kun glimtvis innblikk i, på tross av at det kanskje er romanens mest interessante og kritiske punkt. Det er en avstand der, som om verken forfatter eller forteller ønsker å gå ordentlig inn i det. Historien om faren er der bare delvis, og oppleves dermed først og fremst som irriterende, som noe som holdes skjult uten at vi helt får vite hvorfor.

Uten vesentlige feil og mangler lever ikke helt opp til sin tittel. Den mangler både flyt i språket og en tydelig retning. Den prøver på noe, men får det ikke helt til.

(Anmeldelse opprinnelig skrevet som oppgave til faget NOR4314 på UiO, våren 2017)