Bokelskere.no

Jeg var førtien da moren min døde. Det er to år siden nå. I midten av juli det året dro hun på permisjon far det distriktpsykiatriske sykehuset der hun var innlagt. Hun avbrøt livet hjemme.

Jeg investerer alt for mange følelser i sammenhenger der de ikke hører hjemme

Jeg vet ikke hva klokka er, og jeg tror heller ikke at jeg skal finne det ut- ikke nå. Jeg skal heller ikke ta denne helsesjekken hos fastlegen som jeg lenge har innbilt meg at jeg burde ta. Jeg trenger ikke å ringe kontofonen min. Jeg trenger et orakelsvar. Jeg skriver fra hode til tunge, tunge til tastatur. Det er en aktiv tilstand så god som andre mens man venter på å ta livet av seg, eventuelt også, hvis man er i den situasjonen, mens man venter på å ta fatt på livet.

Livet glimter til, men det er ikke noe annet å si enn at det er en kamp

Jeg er hos barna mine hver dag, jeg tar ikke piller og drikker ikke. Men jeg går omkring med sorgen min midt i de unge livene deres

Enkelte var pertentlig nøye med å skjerme pasientens personvern med taushetsplikten, men de var ikke like nøye med å overholde behandlingsplanen

Å være mislykket er en heldagsjobb

Båten sleit seg
og dreiv ut på fjorden
med bare meg om bord

årene lå igjen på land
neste dag kom uværet
i virkeligheten

Hver natt sover jeg alene
uten min imaginære venn
og når jeg åpner øynene
for å se om han likevel er i rommet
stirrer bare mørket tilbake
ikke hans mørke
ikke mitt

Jeg vet ikke hvorfor
jeg trenger min imaginære venn

Min imaginære venn
sier det ikke er nødvendig å vite

Men hvis jeg skulle møte henne nå - og jeg tenker ofte at jeg skal det, at jeg går på trikken og der sitter hun, eller jeg er på biblioteket der hun jobbet, og får øye på henne innerst ved hyllene under det store veggmaleriet - så ville alt bli som før. La oss si at det ringer på døra, og at det er hun som står utenfor på trappen. Jeg ville lukke meg som en neve knyttes, som en dør slår i lås, det ville være umulig igjen, det som døden har gjort mulig: å avdekke styrken i kjærligheten mellom mor og meg. Den jeg avskrev mens hun levde, den jeg tenkte på som nærmest ikke-eksisterende - eller som jeg ikke ville ha.

Jeg blir sykmeldt. På sykmeldingen står det 'Psykisk ustabil, situasjonsbetinget'. Fastlegen sier unnskyldende at han må føre på en diagnose og det finnes fortsatt ikke en diagnose som heter 'sorg'

Ut av naturen
kommer morgenen
i fosterstilling

Skogene er angstens grense
under månens ny og ne
vår himmels vonde øye
langs denne barrieren
må jeg finne hånden
jeg skal leie i blinde

I bunnen av Tryvannskleiva
solregn og i dypt blinkende
grønt gress fem kuer
tenker jeg på drømmen om barna:
hvordan de forsvinner i fjellheimen
går foran og viser vei for sin far
hans far igjen mor og søsken
fremme for lengst
der de allerede har sluttet seg til
min endeløse rekke
av evig liv

Være her
ikke der
i sykdommen
som tar her
fra meg

Se henne jeg elsker
elske henne jeg ser
med mine egne øyne
inne i skogene
den dypeste tone
bak blikkets tynne hinne

De er mennesker det er lov å pisse på, for å så klage over at de lukter vondt