Hva hadde hans gamle mor sagt, før et blodkar i hjernen hennes punkterte som et sykkeldekk og la livet hennes øde. De svære landområdene av minner, alt som hadde vært, alt som skulle komme og som hun ikke ville greie å lagre.
"Absolutt alle mennesker bør èn gang i løpet av livet bryte voldsomt sammen i gråt og anger." Akkurat det hadde hun sagt. Og så døde hun.

Det fødes i oss en visshet:
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett

Men det er ting vi MÅ gjøre, ellers er jeg ikke et menneske, men bare en liten lort.

Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan - og le av resten.

Jo, takk, mennesket vil være seg selv, men vi er grådige, vi vil også være trygge i flokk. Tilhørighet er livets tredje diamant. Fra fødsel til død, danser 1-tallet med flokkene sine: andre mennesker, naturen, gudene.

Den som vet hvorfor han lever, kan utholde et hvilket som helst hvordan. Mening kan vi ikke skrive ut på blå eller rød resept. Mening må mennesket jakte på selv, som Den ensomme rytter. Noen finner den i kjærlighet, noen i arbeid, noen i kunst, noen i naturen, noen hos Gud, noen i politikk. De fleste av oss stjeler litt mening her og litt mening der - til sammen blir det nok til å stå opp om morgenen - og legge seg med et smil, av og til stivt, om kvelden.

Du kan være din egen lege ved å godta deg selv som ufullkommen skapning, i stedet for å lengte etter det glansbilde du en gang var. Du må skifte målestokk og godta livet som et blandet regnskap - det kan likevel bli godt nok.

Her er faenskap i tonnevis på planeten vår. Det må ikke knuge oss ned i mismot. Med vilje og mot kan vi skape en bedre verden. Unge folk: Dere skal arve jorden. Gled dere. Jorden er et praktfullt arvestykke. Den er et smykke som dere må få til å skinne av mer fred, mer rettferdighet, mer naturhelse.

Grådighetens gode fiende heter måtehold. Summen av den personlige dyden måtehold, blir til den politiske dyden rettferdighet. Hovmotets gode fiende heter ydmykhet. Summen av den personlige dyden ydmykhet, blir til den politiske dyden likeverd. Fryktens gode fiende heter tåleevne. Summen av den personlige dyden tålsomhet, blir til den politiske dyden trygghet.

Menn kan noen ganger ha rett. Det finnes noe på latin for denne typen logisk feilslutning. Det kalles et ad hominem-angrep. Når noen ikke kan beskytte seg mot kritikk som rettes mot dem, endrer de tema ved å angripe den som kommer med kritikken.

(...) en smart taler som kjente til alle triksene kunne hypnotisere folkemengden til medgjørlighet eller piske den til underdanighet. (...) En folkemengde lar seg bare imponere av overdrevne følelser. Overdriv, bekreft, ty til repetisjon, og forsøk aldri å bevise noe med argumentasjon.

På Twitter tar vi våre egne beslutninger om hvem som fortjener utslettelse. Vi lager vår egen konsensus, og vi lar oss ikke påvirke av rettssystemet eller av media. Dette gjør oss formidable.

Å fantasere om å drepe noen, men å unnlate å faktisk gjøre det, er utvilsomt en måte å lære moral på.

Selv de mest voldsomme folkemengdene er aldri bare en rå eksplosjon. Det er alltid mønstre, og disse mønstrene er alltid speilbilder av noen bredere forståelsessystemer. Så spørsmålet vi må stille oss - som 'smitte' ikke kan svare på - er hvordan mennesker finner sammen, ofte spontant, ofte uten lederskap, og handler sammen på ideologisk forståelige måter. Hvis du kan svare på det, så kommer du langt i retning av å forstå menneskelig sosialitet. Det er derfor folkemengder ikke er avvik, men så viktige og så fascinerende.

Mye forskning har vist at deltagere i psykologiske eksperimenter er sterkt motivert til å gjøre det de tror at forskerne vil at de skal gjøre.

Alle som hengte ut andre hadde selv kommet fra et skamfullt sted, og det føltes virkelig trangsynt å instinktivt kaste skam oppå skam på den måten, som en klønete murer som forsøker å dekke over sprekker.