Bokelskere.no

Alle barn taper, det er det som er selve essensen i barndommen, dette at man taper alle dueller med de voksne.

Eg kom for å elske. Men alle reiste for å ta farvel

Eg bad mor om å elske meg. Elsk meg! skreik eg. Mor såg på meg. I dei framande augo hennar såg eg bølgjer som kantra, og ut or den rumlande magen hennar høyrde eg fjell som voks, tre som vart fødde

Bølgjene klorer mot land. Stranda ligg naken. Eg og oda spring over dei rue sandkorna. Vi spring med attlatne auge. Vi spring hand i hand og flyt gjennom landskapet. Ein dag vil eg stanse opp. oda vil springe vidare

Eg vil vere vaken åleine akkurat no. Eg vil kunne sjå inn i natta. Låst som eg flyg blant stjernene. At eg skaper kaos der oppe. At eg stuper inn i natta. At eg lagar ein bulk i mørkret

Ei natt drøymer eg om oda. Eg drøymer at vi er vaksne og at vi går langs stranda. Ho tek tak i hendene mine og opnar dei. Så vert ho ståande og sjå på dei lyseraude arra mine. Heilt til ho bøyer seg ned og kyssar dei

Det er meg. Den vesle ungen i den gråmåla senga, i det kvite lyset med dei gule gardinene. Mor sitt andlet over meg. Augo fuktige med kvar si stripe av svart maskara nedover kinna. Kva er det ho ser? Ser ho ungen sin? Den vesle spinkle ungen sin? Ungen med det stinkande hjarta? Det rotne vonde hjarta? Kor kjem denne ungen frå? spør ho. Kor kjem du frå? spør ho meg. Ho tek ikkje på meg. Berre stirer. Mellom meg om henne er det berre luft

Eg lukkar augo og læst som vi bur ved havet, at hagen utanfor kjøkenet er ei kvit strand. I det mor går frå bordet veltar ho eit glas. Det dett på golvet. Eit dunk. Lyden av eit barnehovud som vert slege mot land

Det kan hende at eg vaknar midt på natta full av sveitte. Det kan hende at eg har drøymt at mor kyssar far varsamt på panna og at far vaknar av skysset. Men av og til drøymer eg at vi bur ved eit hav. At eg reiser meg opp frå senga og går bort til stuevindauga. Og det kan hende at eg ser ut, betraktar bølgjene, lukkar augo. Ser eit barn som rullar fram og tilbake

Jeg er en øde ø. Jeg er helt ubebodd. Ingen Robinson. Ingen Fredag. Gress og palmer? Nei. Ingen fugler heller. Jeg er i grunnen ikke noe annet enn en stor sten som rager opp over bølgetoppene. Det snør og regner. Av og til drivet et isflak forbi.

Borte ved søppelkassene på den andre siden, sto en liten gutt og så opp på meg. Han sto helt stille, mens de andre barna gled rundt ham og gjennom ham. Han var kortklippet som de andre guttene, men var kledd i en underlig, altfor stor frakk. Med det samme jeg møtte blikket hans, løste dette våkne drømmesynet seg opp, og gårdplassen lå der, tom og våt som for sekunder siden. Jeg ble litt redd, for slike syn skal man ikke ha. Det er jeg sikker på. Noe som ytterligere forsterket den uroen jeg følte, var at begge kattene som på kommando hadde kommet seg på bena, og nå sto og stirret på meg, eller kanskje på noe bak meg, jeg var ikke helt sikker.

Jo. Vi føder verden. Om og om igjen føder vi verden. I hvert fall føder jeg min verden - så får heller de andre holde på med sitt. Jeg gjenoppstår fra nattens eller dagens drømmeløse død, og føder meg selv. Elling, sier jeg til meg selv, med den vindunderlige tankens kraft. Trekk hånden inn under dynen, det er så kaldt i rommet. Og så gjør jeg det! Armens muskler adlyder hjernens impuls, og hånden trekkes inn i varmen. Her er en seng. En vegg, nei fire. En dør fører ut mot nye rom, videre mot gaten, byen, verden. Og der på gulvet står sannelig en ødelagt vekkerklokke og driver ap med tiden. Den står der, så hvit og så sort, og med viserne på seks på halv fem. En eller annen natt med blod piskende mot ruten, stanset jeg tidens tikk og takk med et velrettet slag. Presis seks på halv fem.

Hvem er de andre? Hvorfor later de som om de har funnet seg til rette i denne gåten? Det er noe sykt ved den selvfølgeligheten de utstråler når de børster flass av kragen, tenner en sigarett, eller simpelthen bestemmer seg for å spise en plomme.
Så enkelt er det nemlig ikke. Det er jeg overbevist om. Det må ligge noe bak. På en eller annen måte må det ligge et skjult mønster i våre gjerninger og opplevelser. Ikke nødvendigvis noe som gir mening, men noe som er helt og holdent virkelig. Udiskutabelt.

Alt går over. Eller mer presist: Alt går over i noe annet.

Men, tenkte jeg - livet må gå videre. Vi kommer ensomme inn i det, og vi går ensomme ut av det. Og enkelte av oss må gå ensomme gjennom det også.

For der abort-tilhengerne så en geléklump, nærmest en ekkel «greie» som bare kunne fjernes uten nevneverdige dikkedarer, så jeg et helt menneske. Noe så absurd som et nytt individ, oppstått av nesten ingen verdens ting. Gjennom mors og fars nattlige sysler, fnisende under dynen i et vintermørkt rom, eller kanskje under høylydte jubelrop i duftende busker og kratt, fant den magiske unnfangelsen sted. Ja, den var magisk! Sædcellenes målrettede spermaritt mot det ventede egget, egget stort som en klode i forhold. Og så: Den utvalgte slipper inn i eggets myke plomme. Den utvalgte! Vinneren. Hvor ofte hadde jeg ikke trøstet meg med denne vissheten hver gang livet gikk meg imot! At jeg egentlig, til tross for de tapene hverdagen satte inn på en etter hvert ruvende konto, var en vinner. En seierherre. I knallhard konkurranse med millioner av andre celler var det nettopp det vesle rompetrollet Elling som hadde gått først over målstreken, og som altså derfor kunne heve livets pokal og ta del i menneskenes verden. Og jeg gikk videre, ut over meg selv og egne interesser. I borettslaget vårt hadde det vært en gutt på min egen alder som var født døv, blind, og åndssvak. En mer grusom skjebne kunne vel noen knapt tenke seg. Men når jeg sommerstid kunne se ham sitte ute på plenen og virre med det store tunge hodet sitt, så var det faktisk et direkte resultat av at også han hadde vunnet sitt løp. Han hadde slått potensielle fysikkprofessorer, idrettsutøvere, kunstnere og intellektuelle ned i støvlene! Og når alt kom til alt: Hvem kunne vite hva slags abstrakte bilder som rullet forbi hans indre blikk?

Hundre år før min tid malte Edvard Munch et bilde som heter «Aften på Karl Johan». Jeg kan huske det var avbildet i en eller annen lærebok på ungdomsskolen. Og at det gjorde et voldsomt inntrykk på meg allerede da. Maleriet viser en mengde mennesker som strømmer oppover Karl Johan i retning Slottet. De er bleke, nærmest litt grønnlige i ansiktene, og øynene er store og tomme. Det er som om de nylig har stått opp fra graven. Og ute i den tomme gaten, på vei i motsatt retning av alle de andre, ser vi en mørkkledd skikkelse. Som med så mange av de andre maleriene av Munch, får jeg en ensomhetsfølelse når jeg ser på det, det gjør nesten vondt i magen. Jeg tror det må ha vært mitt første møte med Munchs verden, og nettopp derfor virket synet kanskje ekstra rystende på meg. Inntil da hadde jeg trodd at malerier var noe man hengte på veggen for å pynte litt opp. At de kunne gjøre noe med en, var helt ukjent for meg. Men på en underlig måte kjente jeg meg igjen i dette bildet. Jeg visste at det var jeg som var på vei ned gaten, bort fra de andre, bort fra hovedstrømmen.

Tanken på reinkarnasjon hadde ofte plaget meg. Liv, død, liv, død i det uendelige. Iallefall kunne jeg ikke forestille meg annet enn at en kar som meg måtte ha uendelig langt igjen til Nirvana. Når livet hadde holdt på med meg som verst, hadde jeg faktisk lengtet etter døden. Dyp søvn til evig tid. Å bli møtt av en eller annen erkeengel på den andre siden måtte være litt av en nedtur. En slags åndelig rektor som med et litt trist smil kunne fortelle deg at du nok hadde strøket til eksamen enda en gang. Kanskje vi skulle prøve med en liten runde i Rwanda neste gang, Elling? Eller hva med Calcutta? Glimrende steder å vokse opp for den som vil kvitte seg med det materialistiske opphenget som står mellom din egen sjel og Total Harmoni.