For meg blir det å diskutere ei bok og innholdet i ei bok temmelig meningsløs når mine meningsmotstandere allerede har bestemt seg for at de vet bedre enn meg hva boka handler om, selv om de ikke har lest boka, og heller ikke har tenkt å lese den ...
Jeg gjengir herved en helt fersk bokomtale som sto i Aftenposten i dag:
Hege Storhaug: Islam, den 11. landeplage
05.01.2016 - Skrevet av Elin Ørjasæter
Denne saken ble først publisert i Aftenposten 5. januar 2016
Jeg har lest Hege Storhaugs bok, Islam, den 11. landeplage. Og jeg føler meg som en idiot som ikke har satt meg inn i feltet islam tidligere. Riktignok har jeg vært opptatt av innvandring, men kun de økonomiske faktorer, slik som yrkesdeltakelse og trygdeavhengighet.
Hvordan kunne jeg tro at religion var uviktig? Antakelig fordi jeg ønsket at det skulle være uviktig. Som sekulær kristen oppfatter man religion som privat og som ufarlig. Så feil kan man ta.
Storhaug beskriver en religion som er grunnleggende imperialistisk, undertrykkende og voldelig. De av våre politikere som framstiller islam som fredens religion har bare ikke giddet å sjekke. Storhaug har tatt jobben for dem.
Storhaug skiller mellom det fredelige Mekka-islam og det krigerske Medina-islam. Mekka-muslimer har hun ingen ting i mot. Hennes poeng er at Mekka-muslimene blir færre og at Medina-islam er på frammarsj. Så sterk frammarsj at det truer vår sivilisasjon. Empirien som understøtter påstandene er overveldende.
Anmelderne Aage Storm Borchgrevink i Dagbladet og islam-forskeren Olav Elgvin i Morgenbladet har tatt forfatteren i flere feil. Karakteren ved feilene indikerer at Storhaugs budskap i hovedsak er riktig. Når Elgvin på forskerens nitidige vis dokumenterer forfatterens feil bekrefter han dermed indirekte forfatterens konklusjoner. For når dette var det mest feilaktige islam-forskeren fant så er altså boka for øvrig basert på korrekte fakta. Det samme gjelder Jon Hustad og Yama Wolasmal på TV2: Deres krysseksaminasjon av Storhaug gjaldt søkte og perifere temaer. Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv trakk fram hennes kildebruk, som han hadde ønsket hadde vært bredere. Slik bekreftet anmelderne selv, noen ufrivillig, at det ikke er så mye å ta henne på i selve boka.
Befolkningseksplosjonen i islamske land kombinert med olje-inntektene i Midt-Østen er motoren bak Medina-islams imperialistiske oppvåkning, mener Storhaug. Unge europeiske muslimer er mer Medina-muslimer enn sine fredelige foreldre. Hele 37 prosent av unge, britiske muslimer foretrekker islams barbariske lover framfor Storbritannias lover.
Årets Oslo-borger ble kåret etter utgivelsen av Storhaugs bok. Leserne husker mediestøyen rundt hans holdninger til homofile. Hans begrunnelse for å mislike homofile gikk dessverre under manges radar: Det ”er ikke tillat i islam. FERDIG SNAKKA!” (Facebook-oppdatering med hans egen ortografi). Han underkaster seg en annen lov enn vår. Ifølge Storhaugs tall er han typisk for sin generasjon.
Et av bokas lyspunkt representeres ved Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik. Hun er en av de få politikerne som går aktivt ut og forsvarer norsk lov og vestlige verdier. Det er en skam at hun har fått følge av så få andre politikere og av så få andre kjente muslimer.
Hege Storhaugs bok, og ikke minst hennes kritikeres faktasjekk, har endret mitt syn på islam. Og dermed også på norsk politikk. Skillet går nå mellom de politikere som forstår utfordringen, og de som laller videre som om islam er en fredens religion.
Du sier med andre ord at du ikke tror på historiene til Anne Sofia Hermansen, Marie Hvidt, JoJo Joy og flere andre, som måtte flytte fra Nørrebro på grunn av uholdbare, sjikanerende opplevelser, Dan Ritto som ikke orket å bli boende i indvandrertætte bebyggelse Gjellerup i Aarhus, - og dessuten Michael Hartmann som ikke ble boende på Grønland i Oslo?
Når det gjelder Oslo, så har vi lenge hatt flere problemområder der også. Kan nevne en nokså nyutgitt bok om emnet: Fremmed i eget land - samtaler med den tause majoritet av Halvor Fosli.
Sufienes store innsats var at de hevdet at sann religion ikke har noe å gjøre med ortodoksiens lære og lov, et system som bare begrenser menneskets religiøse horisont. I mystikerens visjon finnes ingen himmelske belønninger og helvetes straffedommer, Guds skrevne ord ble opphevet av en direkte og intim åpenbaring. I stedet for å regjeres av frykt er mystikeren mer opptatt av kjærligheten til og kunnskapen om Gud og frigjøring fra selvet. "Gudstjenesten regnes som en hjertets tjeneste," og ikke som ytre regler som må følges blindt.
Sufiene var utvilsomt inspirert av visse vers i Koranen, men sufismens historiske utvikling står i like stor eller større gjeld til kristendommen, nyplatonismen, gnostisismen og buddhismen (sufiene lærte å bruke rosenkransen, og andre viktigere ting, av buddhistmunker).
Det som i dette kapitlet er interessant for oss, er hvordan sufiene senere "brøt helt med den islamske lovens formelle system og hevdet at lovens lenker ikke bandt dem som hadde vunnet kunnskap". Dette gjaldt like mye for enkeltpersoner som for hele ordener av dervisjer. Mange sufier var gode muslimer, men noen var muslimer bare i navnet, mens en tredje gruppe var "en slags muslimer". En av de viktigste skikkelsene i sufismens historie, Abu Said (d. 1049), hadde bare forakt til overs for islam og all positiv religion. Han forbød elevene sine blant annet å dra på pilegrimsferd til Mekka. Bayazid (d. 1581) la også liten vekt på å følge sharias bud.
Det finnes en seiglivet myte om at islam oppmuntret vitenskapen. Tilhengerne av dette synet siterer Koranen og hadith for å vise at de har rett: "Si: 'Er de vel like, de som vet og de som ikke vet?'" (Koranen 39,12); "Søk kunnskap, i Kina om nødvendig"; "Søken etter kunnskap er obligatorisk for enhver muslim". Dette er tøv, for den kunnskapen disse sitatene oppfordrer til, er religiøs kunnskap. Ortodoksien har alltid vært mistenksom overfor "kunnskap for kunnskapens egen skyld", og uhemmet intellektuell forskning regnes som farlig for troen.
Religion kveler sannhet og fremmer fiendskap. Hvis en bok i seg selv kan vise at den er en sann åpenbaring, tilfredsstiller bøker om geometri, astronomi, medisin og logikk et slikt krav mye bedre enn Koranen.
For mange vestlige forskere og, hva viktigere er, for mange muslimer, er selve forestillingen om "en islamsk filosofi" en selvmotsigelse: "Strengt ortodoks sunni-islam har aldri ønsket filosofisk tenkning velkommen." Tradisjonalister har alltid vært fiendtlige overfor filosofi, en "fremmed vitenskap" som førte til kjetteri, tvil og full vantro, mente de. Tradisjonalistene fryktet den med rette, for mange av filosofene utviklet tanker som var langt fra ortodokse, og andre, "særlig de som var fiendtlige til den gryende sunnismen, gikk helt inn for å la seg veilede av fornuften slik den greske filosofien oppfattet den, og bekjente seg bare formelt til den islamske religionen". Derfor er historien om islamsk filosofi til dels historien om spenningsforholdet mellom fornuft og åpenbaring.
Ja, stigen er høy. Og Mosab advarer mot de "moderate muslimene" som befinner seg et eller annet sted midt på stigen.
En god beskrivelse fra å være tradisjonell muslim til fundamentalist etter å ha vært en moderat muslim her.
Du har fremdeles ikke svart på følgende spørsmål:
Hva mener du med at "de fleste vet vel hva Hege Storhaug står for"?
Men du vil fremdeles ikke lese boka?
Hvorfor skal jeg da ta meg bryderiet med å skrive ned alt fra boka som kan vise deg hva det handler om?
Du får hermed samme svar som til en annen "kritiker" på denne diskusjonen, som heller ikke gidder å lese boka selv:
Jeg gjentar, nok en gang, at om du leser boka, får du flere beskrivelser av besøk i shariaområder, både i Sverige, Frankrike og i England.
Det er disse beskrivelsene jeg har gått ut ifra. Men skal jeg gjengi alt sammen her, så blir det altfor mye å skrive.
Da er det bedre man leser selv og får sin egen oppfatning av hva det handler om.
Jeg har også vært på foredrag, der jeg har sett bilder fra området i Marseilles og i Tower Hamlets i London, som også støttet opp om beskrivelsene i boka.
Tower Hamlets blir også beskrevet i Islamisten av Ed Husain. Han vokste opp i dette området, og skriver om hvordan han ble med i en radikal islamistorganisasjon i denne bydelen.
Anbefaler at de som er interessert i å få vite mer om temaet islam, også leser denne boka.
Og jeg gjentar, nok en gang, at om du leser boka, får du flere beskrivelser av besøk i shariaområder, både i Sverige, Frankrike og i England.
Det er disse beskrivelsene jeg har gått ut ifra. Men skal jeg gjengi alt sammen her, så blir det altfor mye å skrive.
Da er det bedre man leser selv og får sin egen oppfatning av hva det handler om.
Jeg har også vært på foredrag, der jeg har sett bilder fra området i Marseilles og i Tower Hamlets i London, som også støttet opp om beskrivelsene i boka.
Tower Hamlets blir også beskrevet i Islamisten av Ed Husain. Han vokste opp i dette området, og skriver om hvordan han ble med i en radikal islamistorganisasjon i denne bydelen.
Anbefaler at de som er interessert i å få vite mer om temaet islam, også leser denne boka.
For meg handler det om innholdet i ei omdiskutert bok, som blir angrepet av forhåndsdømmende negative kommentarer av noen som nekter å lese nettopp denne boka.
Et ganske merkelig utgangspunkt for en diskusjon på et nettsted, som nettopp handler om bøker, etter min mening.
Bøker bør leses FØR innholdet i dem diskuteres.
Jeg gjentar:
Vær så snill å lese boka, så kanskje du får et litt annet inntrykk av hva det hele dreier seg om.
I og med at dette er en diskusjon om en meget omdiskutert bok,
så hadde det faktisk vært en fordel om de som er med på diskusjonen,
tar seg bryet med å lese boka.
Først da blir det en rettferdig måte å diskutere boka på.
Men siden du har hengt deg så veldig opp i akkurat de nevnte shariaområdene,
så er det forfatterens egne reiser til slike områder som blir beskrevet i boka, og dette er beskrivelser som ikke akkurat er spesielt idylliske.
Hvis man ikke vil tro på selvopplevde opplevelser som blir fortalt,
så anbefaler jeg at man selv drar på studietur til slike områder, for å sjekke hvordan det er der selv.
Det hadde vært interessant å få flere tilbakemeldinger fra flere andre som bor på Nørrebro.
Hva mener du om artikkelen, og de som har fortalt om sine opplevelser derfra?
Du nevner dessuten at det finnes problemer der. Kan du nevne noe om hva slags problemer?
Det er paradoksalt at muslimer ofte ønsker å peke på den innflytelsen islam har hatt for å forme det moderne Europa, på det muslimske bidraget til nettopp den sivilisasjonen de hevder de forakter. Vi får høre at amerikanerne ikke ville ha spasert på månen hvis det ikke hadde vært for "det arabiske bidraget til vitenskapen". Samtidig fordømmes Vesten som overfaldisk, materialistisk, dekadent, irreligiøst og vitenskapelig. Denne vitenskapelige materialismen settes opp imot muslimenes egen angivelig overlegne åndelighet og dybde. (Hvordan blind lydighet mot en bok skal forestille åndelighet, er ikke klart.) Bare det å snakke om islams innflytelse på Vesten er å røpe et underlegenhetskompleks, som om bare de aspektene av islam som bidro til å skape Vesten, skulle være bryet verdt å merke seg. Og det avslører naturligvis muslimenes følelse av å være mislykket og utilstrekkelige i den moderne verden.
Moskeen under den gullforgylte kuppelen i Åkebergveien 40, mottar offentlig tilskudd som ethvert annet godkjent tros- og livssynssamfunn. I 2014 fikk moskeen 2,7 millioner statlige kroner inn på kontoen via Fylkesmannen, mens Oslo kommune overførte 2,4 millioner kroner i medlemsstøtte, til sammen 5,1 millioner kroner. At dine og mine skattepenger går til aktiviteter i en moskè som dette, er det absolutt legitimt å stille spørsmål ved.
Et lite ferskt eksempel fra Danmark som har med islam og integrering å gjøre Hege Storhaug nevner blant annet Danmark i boka si, - om hvordan det kan være i et område man vel kan kalle et slags shariaområde, eller muligens er det i hvert fall på vei til å bli det:
Før var hun politisk korrekt. Så flyttede hun til Nørrebro – nu er hun kommet på andre tanker
Anne Sofia Hermansen flyttede på et tidspunkt til Nørrebro i København sammen med sin søn. På Nørrebro bor der mange med indvandrerbaggrund. Men hvis der var problemer, så var de nemt klaret, mente Anne Sofia Hermansen.
Det ændrede sig. På Nørrebro fik en en række oplevelser, som betød, at hun ændrede syn og i sommers flyttede væk fra bydelen. Det har hun skrevet en kommentar om i Berlingske (3.1)
“Før jeg flyttede til Nørrebro, troede jeg på, at dårlig integration kunne fikses med social inklusion og en pænere tone i debatten. Det gør jeg ikke længere”, skriver Anne Sofia Hermansen.
Andre kan have andre oplevelser. Og mine vurderinger er ikke baseret på statistik, men på de erfaringer jeg har gjort mig, skriver hun.
Den første oplevelse fik hun, da det blev sommer. Hun tog sin søn og to bonusdøtre med ned på den lokale legeplads.
“Det var varmt, og de hentede vand fra hanen for at anlægge en sø, som de stak deres bare fødder ned i. Snart begyndte to drenge på ca. otte og ti år at obstruere legen, og jeg greb selvfølgelig ind. Hvor er jeres forældre, spurgte jeg. De grinede. Kort efter var drengene på legestativet, hvor de morede sig med at skubbe de andre børn ned. Jeg gik hen til dem og sagde, at de skulle opføre sig ordentligt, og at jeg holdt øje med dem. Det havde en effekt, desværre kun kortvarig, for snart stod de og spyttede på rutschebanen, så børnene kunne flyve lige ned i deres spyt og snot. Lækkert. Flere af de andre forældre tog deres børn og forlod legepladsen, og jeg overvejede et øjeblik det samme. Men jeg gad ærligt talt ikke blive bøllet ud af to mindreårige.”
“Det endte dog med, at vi gik. Ikke fordi mine børn var trætte af at lege, men fordi en af drengene fiskede sin iPhone op af lommen, talte ind i den på arabisk og signalerede til mig, at min hals ville blive skåret over. Forestillingen om, at en ældre bror skulle komme sine uopdragne brødre til undsætning var ikke noget, jeg havde lyst til at løbe an på. Så vi gik. Legepladsen var næsten tom, kun de to drenge var tilbage.”
Og så gik det tilsyneladende slag i slag:
Hendes søn blev stoppet på gaden af en flok drenge, der ville have hans mobiltelefon. Den fik de. Men da det var en gammel model, smed de den på jorden og sagde “noget uforståeligt”, inden de gik videre til næste offer.
“Vores bil fik dækkene skåret op. Cykler blev stjålet. Vi havde indbrud en aften, hvor vi sov med åben altandør – tyvene klatrede op til første sal og stjal mobiler, computere, iPads, mens vi lå og sov. Heldigt, at ingen vågnede, særligt børnene.”
Det ville Anne Sofia Hermansen ikke leve med. Hun flyttede fra Nørrebro:
“Farvel bydel med mere kriminalitet end i resten af København. Farvel skoledistrikt, hvor absurd mange drenge går ud af skolen som funktionelle analfabeter og videre ud til – hvad? Hvor der ikke kun er bander, men også børnebander.”
I dag tror Anne Sofia Hermansen ikke længere, at integration kan løses med social inklusion og en pæn tone i debatten.
Nu går hun ind for en tvangfordeling af tosprogede elever og økonomiske sanktioner overfor de forældre som lader deres børn skulke og drive rundt i gaderne.
annesophia.blogs.berlingske.dk/2016/01/03/farvel-norrebro
Det er gået andre på samme måde
Der er flere andre, der har oplevet samme forløb.
Fuld af velvilje og de rigtige meninger er de flyttet til et indvandrertæt område. Men virkeligheden har ofte været for stærk. De har ændret holdning og er flyttet igen.
Det er ikke kun i Danmark. Et eksempel er Michael Hartmann. Han berettede for nogle år siden, hvordan han glædede sig til at flytte ind i indvandrerghettoen Grønland i Oslo i Norge. Men han blev hurtigt desillusioneret. Han blev forfulgt fordi han var bøsse, og han fik konstant at vide at han skulle forsvinde. (Aftenposten 2.3.2010)
Igennem årene har der været flere beretninger fra Nørrebro.
Allerede i 2009 beskrev den studerende Marie Hvidt sine oplevelser ligeledes i Berlingske Tidende (29.11) Hun var træt af at blive kaldt “din fucking luder” og “din danske møgso”. Hun var rasende over hele tiden at blive forulempet, og at det blev gjort til et tema, at hun var kvinde og dansk.
Mjølnerparken på Nørrebro forsøgte for nogle år siden at få flere danskere til at flytte ind. De fik en lav husleje, men de fleste flyttede igen. Nogle af dem fortalte hvorfor til TV2 Lorry. To unge studerende oplevede at blive udsat for chikane og kriminalitet.
JoJo Joy er selv fra Libanon. Men hun er også blevet groft chikaneret på Nørrebro fordi hun var kvinde og kristen. Hun gav også op.
nogle-muslimer-kalder-mig-fucking-luder-fordi-jeg-er;kristen-og-klaedt-som-andre-unge-danske-kvinder
Der er også lignende beretninger fra andre områder med mange indvandrere. Dan Ritto flyttede for nogle år siden ind i den store indvandrertætte bebyggelse Gjellerup i Aarhus. Men han flyttede igen.
Han var radikal politikere, da han flyttede ind. Det er han ikke længere. Han fortalte hvorfor til Den Korte Avis:
han-var-radikal-politiker-og-flyttede-til-en-ghetto-nu-er-han-ikke-radikal-laengere
Det handler ikke kun om en effektiv integration. Det handler om, at det er områder hvor andelen af indvandrere er alt for høj.
Læren er at tilstrømningen på landsplan skal bremses. ellers vil det gå mange flere som det gik anne Sofia Hermansen.
Et lite eksempel fra Danmark Hege Storhaug nevner Danmark i boka si, - om hvordan det kan være i et område man vel kan kalle et slags shariaområde, eller muligens er det i hvert fall på vei til å bli det:
Anne Sofia Hermansen flyttede på et tidspunkt til Nørrebro i København sammen med sin søn. På Nørrebro bor der mange med indvandrerbaggrund. Men hvis der var problemer, så var de nemt klaret, mente Anne Sofia Hermansen.
Det ændrede sig. På Nørrebro fik en en række oplevelser, som betød, at hun ændrede syn og i sommers flyttede væk fra bydelen. Det har hun skrevet en kommentar om i Berlingske (3.1)
“Før jeg flyttede til Nørrebro, troede jeg på, at dårlig integration kunne fikses med social inklusion og en pænere tone i debatten. Det gør jeg ikke længere”, skriver Anne Sofia Hermansen.
Andre kan have andre oplevelser. Og mine vurderinger er ikke baseret på statistik, men på de erfaringer jeg har gjort mig, skriver hun.
Den første oplevelse fik hun, da det blev sommer. Hun tog sin søn og to bonusdøtre med ned på den lokale legeplads.
“Det var varmt, og de hentede vand fra hanen for at anlægge en sø, som de stak deres bare fødder ned i. Snart begyndte to drenge på ca. otte og ti år at obstruere legen, og jeg greb selvfølgelig ind. Hvor er jeres forældre, spurgte jeg. De grinede. Kort efter var drengene på legestativet, hvor de morede sig med at skubbe de andre børn ned. Jeg gik hen til dem og sagde, at de skulle opføre sig ordentligt, og at jeg holdt øje med dem. Det havde en effekt, desværre kun kortvarig, for snart stod de og spyttede på rutschebanen, så børnene kunne flyve lige ned i deres spyt og snot. Lækkert. Flere af de andre forældre tog deres børn og forlod legepladsen, og jeg overvejede et øjeblik det samme. Men jeg gad ærligt talt ikke blive bøllet ud af to mindreårige.”
“Det endte dog med, at vi gik. Ikke fordi mine børn var trætte af at lege, men fordi en af drengene fiskede sin iPhone op af lommen, talte ind i den på arabisk og signalerede til mig, at min hals ville blive skåret over. Forestillingen om, at en ældre bror skulle komme sine uopdragne brødre til undsætning var ikke noget, jeg havde lyst til at løbe an på. Så vi gik. Legepladsen var næsten tom, kun de to drenge var tilbage.”
Og så gik det tilsyneladende slag i slag:
Hendes søn blev stoppet på gaden af en flok drenge, der ville have hans mobiltelefon. Den fik de. Men da det var en gammel model, smed de den på jorden og sagde “noget uforståeligt”, inden de gik videre til næste offer.
“Vores bil fik dækkene skåret op. Cykler blev stjålet. Vi havde indbrud en aften, hvor vi sov med åben altandør – tyvene klatrede op til første sal og stjal mobiler, computere, iPads, mens vi lå og sov. Heldigt, at ingen vågnede, særligt børnene.”
Det ville Anne Sofia Hermansen ikke leve med. Hun flyttede fra Nørrebro:
“Farvel bydel med mere kriminalitet end i resten af København. Farvel skoledistrikt, hvor absurd mange drenge går ud af skolen som funktionelle analfabeter og videre ud til – hvad? Hvor der ikke kun er bander, men også børnebander.”
I dag tror Anne Sofia Hermansen ikke længere, at integration kan løses med social inklusion og en pæn tone i debatten.
Nu går hun ind for en tvangfordeling af tosprogede elever og økonomiske sanktioner overfor de forældre som lader deres børn skulke og drive rundt i gaderne.
annesophia.blogs.berlingske.dk/2016/01/03/farvel-norrebro
Det er gået andre på samme måde
Der er flere andre, der har oplevet samme forløb.
Fuld af velvilje og de rigtige meninger er de flyttet til et indvandrertæt område. Men virkeligheden har ofte været for stærk. De har ændret holdning og er flyttet igen.
Det er ikke kun i Danmark. Et eksempel er Michael Hartmann. Han berettede for nogle år siden, hvordan han glædede sig til at flytte ind i indvandrerghettoen Grønland i Oslo i Norge. Men han blev hurtigt desillusioneret. Han blev forfulgt fordi han var bøsse, og han fik konstant at vide at han skulle forsvinde. (Aftenposten 2.3.2010)
Igennem årene har der været flere beretninger fra Nørrebro.
Allerede i 2009 beskrev den studerende Marie Hvidt sine oplevelser ligeledes i Berlingske Tidende (29.11) Hun var træt af at blive kaldt “din fucking luder” og “din danske møgso”. Hun var rasende over hele tiden at blive forulempet, og at det blev gjort til et tema, at hun var kvinde og dansk.
Mjølnerparken på Nørrebro forsøgte for nogle år siden at få flere danskere til at flytte ind. De fik en lav husleje, men de fleste flyttede igen. Nogle af dem fortalte hvorfor til TV2 Lorry. To unge studerende oplevede at blive udsat for chikane og kriminalitet.
JoJo Joy er selv fra Libanon. Men hun er også blevet groft chikaneret på Nørrebro fordi hun var kvinde og kristen. Hun gav også op.
nogle-muslimer-kalder-mig-fucking-luder-fordi-jeg-er;kristen-og-klaedt-som-andre-unge-danske-kvinder
Der er også lignende beretninger fra andre områder med mange indvandrere. Dan Ritto flyttede for nogle år siden ind i den store indvandrertætte bebyggelse Gjellerup i Aarhus. Men han flyttede igen.
Han var radikal politikere, da han flyttede ind. Det er han ikke længere. Han fortalte hvorfor til Den Korte Avis:
han-var-radikal-politiker-og-flyttede-til-en-ghetto-nu-er-han-ikke-radikal-laengere
Det handler ikke kun om en effektiv integration. Det handler om, at det er områder hvor andelen af indvandrere er alt for høj.
Læren er at tilstrømningen på landsplan skal bremses. ellers vil det gå mange flere som det gik anne Sofia Hermansen.
Du har "ingen behov for å diskutere boken" i en diskusjon som nettopp handler om en bestemt bok?
Du har bare behov for å kritisere "hvordan Storhaug og tilhengerne hennes fullstendig mangler evnen til å bygge opp en logisk, dokumenterbar argumentasjon"?
Interessant ...
Slikt pleier man å kalle "hersketeknikk" i min verden.
Che Guevara ble, i en merkelig sammensmelting av kulturer, forbildet som de protesterende samlet samlet seg rundt. Den historiske, kubanske revolusjonsskikkelsen fra 1950-tallet dukket opp på tusenvis av t-skjorter på Tahrirplassen. Han ble symbolet på egyptisk motstand mot Mubarak-regimet, men det virket som om folkehopen hadde glemt hva som ble resultatet av Cubas "frigjøring" under Castro. Slik det altfor ofte går i revolusjoner, dannet kombinasjonen av idealisme og ungdom det perfekte maktvakuumet - og dermed åpnes døren for diktatorspirer. Selv nå var det flere aspirerende tyranner som bare ventet på at ting skulle skje i Egypt, og de hadde alle èn ting til felles: De tilhørte Det muslimske brorskapet.