Bokelskere.no

Kajan aveva mani di vento e i tasti divennero vele; navigava nel mare della sua giovane vita.

La guerra nasce prima nella mente di pochi, poi in quella di molti, poi dalle menti passa alle mani e alle gambe e da lì si sposta negli occhi. E poi, anche quando finisce, negli occhi rimane.

Og verden sørger bare over det den kjenner, og aner ikke hva den hadde mistet med denne knøttlille øya, skjønt Jordens kulerunde form hadde gitt denne tapte flekken like mye lov til å være dens navle, selv om det ikke var et solid tauverk av handel og krig som bandt den til verden, men en drøm spunnet av et mye tynnere garn.

It's like that, sometimes, you know; you wait and wait and wait - because you're frightened, becasue you've always waited - and then, one day, the wait is over. In that moment, you forget what it was to wait, This state that you'd lived in for sometimes years is gone, and so is your memory of it. All you have at the end is loss.

For er ikke nostalgi bare en annen vei hjem til adresser som ikke finnes lenger?

Tiden har gjort noe med oss. Eller kanskje vi har gjort det selv. Sannsynligvis er det et samarbeid. Tiden gir oss mulighet til å ødelegge.

Noe skulle sies til avskjed, en måte å runde av på som samlet kvelden og ga den et navn.

I dag skal vi snakke om døden, sa jeg, det snakkes altfor lite om døden. (...)
Folk kan like det eller ikke, sa jeg, men noen av oss lengter dit. Vi tåler ikke den eksponeringen som livet er, vi lengter tilbake til mørkerommet, til tiden før framkallingen.

Jeg har venninner som har jevnlig kontakt med de gamle mødrene sine, og likevel brenner de inne med livsavgjørende spørsmål, spør ikke av redsel for mødrenes opprørthet, vrede eller avvisning, og har ikke tro på at om de turte å spørre, ville de få svar, og de få som har spurt og ikke blitt møtt med vrede eller avvisning har fått likegyldige svar à la: Nei, det er ikke godt å si, livet er ikke lett og så videre. Hvorfor tok far livet av seg? Hvorfor var tante Erika og onkel Geir ikke på talefot, hvorfor har du ikke kontakt med broren din, hvorfor ble ikke tante Augusta invitert i konfirmasjonen. Nei, si det, livet er vanskelig. Det jeg lengter etter er uoppnåelig. Mest sannsynlig vil jeg gå fra et møte med mor like klok som jeg er eller dummere, et møte der jeg har snakket med mor om været. Men selv det vil være en slags oppklaring? Nei, antagelig ville jeg gått fra et værmøte med mor med en dypere, mer lammende skuffelse enn den jeg bærer på nå, så hvorfor kan jeg ikke avfinne meg med situasjonen, fornuften min har avfunnet seg med situasjonen, ufornuften skriver til mor, jeg forstår ikke meg selv. Hittil syntes jeg jeg hadde forstått vanskelighetene mine, sorgen min, selv når den hadde vært totalt lammende som da Mark døde, hadde jeg kjent meg selv igjen i den, men nå forstår jeg meg ikke. Trekker jeg avskjeden med mor i langdrag med vilje? Hun utfordret meg som barn og beseiret meg som barn, så utfordret jeg henne som voksen og beseiret henne og nå kan jeg ikke forlate valplassen av trass eller ærgjerrighet?

Il futuro forse è una via di mezzo fra noia e morte, qualcosa che si potrebbe chiamare magari vita.

Chefen för hemmet är lång och lite framåtböjd när han står eller går, han bär glasögon med tjocka skalmar, och över dem ögonbryn som sitter lite högre upp i ansiktet än hos andra, som om han vandrade en smula förvånad genom livet.

Han andades djupt och det högg till som av järn i bröstkorgen. Det var som om något bott därinne, alltför länge, och till sist böjt hans revben åt sidan, tagit sig ut och lämnat ett tomrum som nu långsamt började fyllas av all den sorg han alltför länge lyckats hålla ifrån sig.

La tecnologia é come la conoscenza di una lingua straniera, se non si ha nulla da dire, poco importa in quante lingue riusciamo a dirlo.

Veckorna tvinnades samman till ett smalt grått rep av morgnar och kvällar, utan början eller slut;(...)

Siamo così concentrati su noi stessi da essere distrattissimi.

"(...) Av det jeg driver med i tillegg til å være sammen med mann og barn, er det viktigste å tillate meg selv å dedikere tilværelsen fullstendig til det å være kreativ - men på den andre siden, det er jo bare lek og tull og tøys, og om zombiekrigen kommer i morgen, er det jo ikke så farlig, jeg bryr meg ikke om hva folk synes, sånn sett. Så jeg går til oppgaven med et sakralt alvor, men med prompelyder til", sier hun.

Det første mennesket man elsker, man vil alltid se det vakre ved henne. Når Agnes blir syk, gammel, skrumper inn, så vil den første skjønnheten fremdeles være der. Til slutt er hun bare en smule bak brødristeren.

Kattene, borgerskapets drømmer, som har streifet omkring på jakt på natten, søker tilbake til verandatrappene for å hente morgengryens belønning: en skål kald melk. De drikker seg utørste og kryper inn i de våknende menneskenes hjerner for å sove.

"Om Jesus ikke hadde vært så god til å gjemme seg," sier jeg, "så hadde folk sluppet å lete så mye etter ham."

Det er som om hun først nå ser noe, kjenner igjen et punkt i seg,som når man i en drøm passerer hjemmet sitt lynraskt, innenfor et togvindu.